Barentshavet

Barentshavet med grenser mellom Norges og Russlands økonomiske soner.
Barentshavet
Havforskningsinstituttet.
Lisens: CC BY 2.0

Artikkelstart

Barentshavet er et havområde nord for det norske fastlandet og det nordvestlige Russland. Det grenser mot Norskehavet i vest, Novaja Semlja i øst, og mot Polhavet i nord, hvor Svalbard og Frans Josef land er de nordligste øygruppene.

Arealet øst for en linje fra sydspissen på Spitsbergen til Nordkapp på fastlandet er rundt 1,4 millioner kvadratkilometer, mer enn dobbelt så stort som Nordsjøen. Barentshavet er relativt grunt. Dybden i havet varierer mellom 200 og 500 meter, og gjennomsnittet er 230 meter.

Den norske atlanterhavsstrømmen bringer varme vannmasser fra sørvest, slik at den sørlige delen av Barentshavet er isfri året rundt. Dette bidrar til en stor biologisk produksjon, og noen av verdens rikeste fiskerier finner sted her. Kyststatene Norge og Russland inngikk en avtale om en grense mellom de to landene i Barentshavet i 2010.

Barentshavet har fått navn etter nederlenderen Willem Barentsz, som utforsket havområdet fra 1594 til 1597.

Geografi og fysiske forhold

Enkelt fortalt strømmer forholdsvis varmt vann inn sør i Barentshavet, mens kaldt, arktisk vann strømmer sørvestover i nord. Den varme vannstrømmen, som varierer i styrke fra år til år, holder det sørlige Barentshavet isfritt året rundt. Sommerstid er hele Barentshavet isfritt. Ved polarfronten sentralt i Barentshavet møtes varme vannmasser fra sør og kalde vannmasser fra nord. Dette gjør at næringssalter bringes opp til øvre vannlag, der det er lys nok til biologisk produksjon. Polarfronten er derfor åsted for en stor oppblomstring av planteplankton om våren, noe som igjen gir store forekomster av dyreplankton. Dette er i sin tur grunnlaget for de store bestandene av fisk, sjøpattedyr og sjøfugl i Barentshavet.

Økosystemet i Barentshavet er gjenstand for store naturlige variasjoner i havtemperaturer og forekomster av planter og dyr. I tillegg skjer noen av de raskeste klimaendringene i verden her. Over tid flytter iskantsonen seg derfor mot nord. Varmere vann og redusert isutbredelse medfører at økosystemet i Barentshavet gradvis blir mer atlantisk og mindre arktisk.

Bunnen under Barentshavet er i sin helhet kontinentalsokkel. Berggrunnen består av sedimentære bergarter fra mesozoikum og kenozoikum. I kvartærtiden (fra rundt 2,5 millioner år siden til i dag) var Barentshavet gjentatte ganger dekket av tykk is. Etter siste istid har landhevning medført at sedimentene er erodert bort.

Fiskeriene og fiskeriforvaltningen

Bestandene av torsk, hyse, lodde og reke i Barentshavet er blant de viktigste for norske fiskerier. Torsk, hyse, lodde, uer og blåkveite forvaltes i fellesskap av Norge og Russland gjennom den norsk-russiske fiskerikommisjonen som ble etablert i 1975. Totalkvotene for disse fiskeriene settes på grunnlag av vitenskapelige råd fra Det internasjonale rådet for havforskning (ICES).

Tredjeland som EU, Færøyene og Island har adgang til å fiske blant annet torsk og hyse i Barentshavet gjennom bilaterale kvoteavtaler der norske fartøy får fiskekvoter i disse landenes farvann i bytte. Tidligere var det et omfattende ulovlig fiske i Barentshavet. Dette ble så godt som eliminert tidlig på 2000-tallet gjennom kontroll- og håndhevingstiltak fra kyststatenes side og internasjonale avtaler.

Et godt kunnskapsgrunnlag, restriktive reguleringer og streng håndheving har bidratt til at fiskebestandene i Barentshavet siden rundt årtusenskiftet stort sett har utviklet seg godt og er på bærekraftige nivåer. Den samlede førstehåndsverdien av fiskeriene i Barentshavet er i størrelsesordenen 20 milliarder kroner i året.

Russland og Norge driver fangst av grønlandssel i Østisen i russisk sone. Fangsten er regulert gjennom den norsk-russiske fiskerikommisjonen. Norge driver også fangst av vågehval i Barentshavet. Av nyere dato er fisket etter kongekrabbe langs kysten av Finnmark og i Nordvest-Russland. Dette oppsto som følge av at kongekrabbe fra Beringhavet ble satt ut på russisk side av Barentshavet på 1960-tallet. På 1990-tallet var bestanden stor nok til et bærekraftig kommersielt fiske. Av enda nyere dato er fisket etter snøkrabbe lenger nord. Man antar at snøkrabben har innvandret fra Beringhavet via kysten av Sibir til Barentshavet.

Olje, gass og helhetlige forvaltningsplaner

Det har vært boret etter petroleum i Barentshavet siden 1980, i alt rundt 130 undersøkelsesbrønner. I selve Barentshavet er det begrensede kommersielle funn. Lenger vest, ved kysten av Finnmark i utkanten av selve Barentshavet, startet produksjonen fra gassfeltet Snøhvit i 2007. Gassen fraktes til en landterminal ved Hammerfest og skipes videre til markedene nedkjølt som flytende naturgass (LNG). I samme område har Norsk Eni produsert olje fra feltet Goliat siden 2016. Johan Castberg-feltet (olje og gass) har planlagt oppstart i 2023.

På russisk side av grensen har det vært betydelig leteaktivitet, men ingen felt er i regulær produksjon. Russerne har imidlertid en betydelig utskiping av olje fra sine øvrige nordområder gjennom Barentshavet.

Fremveksten av petroleumsaktivitet i nord har vært en drivkraft bak utviklingen av helhetlige forvaltningsplaner for havområdene Barentshavet, Norskehavet og Nordsjøen. Her er havområdene definert etter naturfaglige kriterier. Barentshavet omfatter i denne sammenheng også norskekysten ned til og med Lofoten og Vesterålen. I forvaltningsplanene beskrives status for havmiljøet og ulike næringsaktiviteter, og rammene for petroleumsvirksomheten blir fastlagt.

I biologisk særlig verdifulle områder som Lofoten–Vesterålen er det ikke åpnet for petroleumsvirksomhet. Formålet med forvaltningsplanene er å legge til rette for verdiskapning gjennom bærekraftig bruk av havområdene. Planene oppdateres regelmessig, sist i 2020.

Miljø

Miljøtilstanden i Barentshavet er generelt god, særlig sett i forhold til de fleste andre kystnære havområder i verden. Hovedkilden til forurensing er langtransportert forurensing gjennom luft og vann der utslipp fra industrivirksomhet i Europa føres nordover med havstrømmene. Det er også mindre, lokale utslipp i nord som kan være alvorlige, eksempelvis fra radioaktiv forurensing og skipsforlis. Generelt er tilførselen av radioaktiv forurensing minkende, og nivåene av forurensende stoffer i levende organismer er stabile eller nedadgående.

Grensen i Barentshavet

Avtalen om avgrensningslinjen mellom Russland og Norge i Barentshavet ble undertegnet i 2010 og trådte i kraft i 2011. Avtalen omfatter også samarbeid om forvaltningen av de delte fiskebestandene og grenseoverskridende petroleumsforekomster.

Drøftelsene om grensen mellom Norge og Sovjetunionen (senere Russland) ble innledet i 1974. Norge krevde at linjen skulle trekkes etter et midtlinjeprinsipp, mens Russland ville at grensen skulle følge en sektorlinje. Området som var gjenstand for forhandlinger er 175 000 kvadratkilometer, noe som tilsvarer nesten halve Fastlands-Norges areal. Avtalen fra 2010 deler dette området i to omtrent like store deler.

Reglene i Havrettskonvensjonen av 1982 gir kyststatene rett til 200-mils økonomiske soner der de blant annet har suverene rettigheter over naturressursene. På kontinentalsoklene kan kyststatens yttergrenser og rettigheter strekke seg enda lengre ut, etter nærmere regler i konvensjonen. Sentralt i Barentshavet er et havområde på rundt 60 000 kvadratkilometer kalt «Smutthullet» utenfor 200-milssonene til de to kyststatene, mens kontinentalsokkelen under er henholdsvis norsk og russisk.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Sakshaug, Egil med flere (redaktører) (1994): Økosystem Barentshavet.

Kommentarer (6)

skrev Geir Thorsnæs

En liten ting ved artikkelen Barentshavet:Først beskrives Barentshavets beliggenhet/utstrekning (dvs. med vestgrense langs en linje Nordkapp-Bjørnøya-Sørkapp på Spitsbergen). Deretter baseres fremstillingen i hovedavsnittet "Geologi og landformer"på at Barentshavet har en mye lenger utstrekning vestover enn det som er sagt i innledningsavsnittet. Dette gjelder de to siste avsnittene vedr. petroleumsvirksomheten som til nå har foregått i Norskehavet, ikke i Barentshavet. Et tilsvarende problem har en i hovedavsnittet "Petroleumsprovins" der en også opererer med et Barentshav som strekker seg langt vest for Nordkapp .Jeg foreslår at en tar ut de to siste avsnittene av "Geologi og landformer" og innarbeider dem innledningsvis i hovedavsnittet "Petroleumsprovins". Her bør det eksplisitt sies at begrepet Barentshavet har et særskilt innhold i petroleumssammenheng; kall det gjerne "petroleumsprovinsen Barentshavet". Bare i denne sammenheng snakker en om Barentshavet vest for Nordkapp. En unngår på denne måten å først snakke om Barentshavet som en klar geografisk størrelse og senere ignorere det man sagt i så måte. Subsisdiært kan en tenke seg at begge de to beskrivelsene av Barentshavet gis i innledningsavsnittet, men da må det gå klart frem at Barentshavet som petroleumsprovins bare er en administrativ konstruksjon.Med hilsenGeir Thorsnæs

svarte Marte Ericsson Ryste

Hei Geir,Takk for kommentar på dette. Det er jeg som har flyttet litt tekst, som har gjort dette mer inkonsekvent i artikkelen. Jeg synes synes innspillet ditt er er godt, og skal se på hvordan vi kan skrive om avsnittet "petroleumsprovins".Mvh Marte

svarte Marte Ericsson Ryste

Hei igjen Geir,Nå er artikkelen omarbeidet. Meld gjerne ifra dersom du har ytterligere kommentarer, eller legg inn forslag direkte i teksten.Mvh Marte

skrev Geir Thorsnæs

Fremdeles går man i avsnittet "Petroleumsprovins" direkte på en beskrivelse av petroleumsaktiviteten i et havområde som for størstedelen gjelder Norskehavet, dvs. vest for linjen Nordkapp-Bjørnøya, og ikke Barentshavet. Som jeg før har anført, er det er helt nødvendig innledningsvis i avsnittet "Petroleumsprovins" å definere hva en mener med Barentshavet som petroleumsprovins. Dette har jeg aldri sett noen avgrensning av, og den med fagansvar for dette fagområdet må bidra her.HilsenGeir Thorsnæs

skrev Jan-Gunnar Winther

Innledningsavsnittet til artikkelen er endret for å klargjøre utstrekningen av Barentshavet. hilsen Jan-Gunnar Winther (fagansvarlig).

skrev Geir Thorsnæs

Det som er gjort med innledningsavsnittet, avklarer den geografiske avgrensningen av Barentshavet, men det som beskrives i avsnittet Petroleumsprovins, gjelder nesten utelukkende virksomhet i Norskehavet (dvs. i områdene vest for Nordkapp). Det er mitt anliggende at vi må utvide dette avsnittet med å gi en definisjon av petroleumsprovinsen slik at vi ikke får inkonsistens i artikkelen Barentshavet. Avgrensningen av petroleumsprovinsen må gjøres av ekspertisen på petroleumssektoren. Jeg har aldri sett noen avgrensning mot vest utover at en i petroleumssammenheng opererer med en vestgrense som ligger betydelig vest for Nordkapp og dermed klart bryter med den tradisjonelle, geografiske avgrensningen. I dette forholdet ligger inkonsistensen i den foreliggende versjonen av artikkelen.Med hilsenGeir Thorsnæs

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg