Barentshavet

Barentshavet er et subarktisk grunt sokkelhav på 1 400 000 km2. Barentshavet kan geografisk sett sees som avgrenset mot Norskehavet i vest av en linje fra Nordkapp over Bjørnøya til Sørkapp på Spitsbergen, Zemlja Frantsa Iosifa (Frans Josef Land) i nordøst, Novaja Zemlja i øst, Polhavet i nord og den russiske og norske kyst i sør. Arealet er 1 400 000 km2.

I norsk forvaltning er det også andre avgrensninger av Barentshavet enn den geografiske. Eksempelvis deler petroleumsforvaltningen norsk kontinentalsokkel i tre hvor de grunne havområdene nord for Senja kalles Barentshavet. I den tverrsektorielle forvaltningsplanen for Barentshavet strekkes grensa sydover til Lofoten for å fange opp gyteområdene for fiskebestandene.

Dybden varierer mest mellom 200 og 500 m, men havet er grunnere enn 50 m på Spitsbergenbanken.

Navnet Barentshavet er etter nederlenderen Willem Barentsz, som utforsket havområdet 1594–97.

Grovt sett sirkulerer vannet i Barentshavet mot klokken; relativt varmt vann (en utløper av Den norske atlanterhavsstrømmen) trenger inn i sør, og kaldt arktisk vann (Bjørnøystrømmen) strømmer sørvestover i den nordlige del. Den varme strømmen holder den sørlige del av Barentshavet isfri også om vinteren; om sommeren er oftest hele havet isfritt.

Berggrunnen under Barentshavet består av en mektig lagrekke av sedimentære bergarter fra mesozoikum og tertiærtiden. I kvartærtiden var området dekket av tykk is, og etter siste istid har det foregått landhevning, slik at sedimentene er erodert.

Skillet mellom det østlige og vestlige Barentshavet går omtrent langs avgrensningslinjen mellom Norge og Russland. Barentshavet Vest består av grunne plattformområder ut mot kontinentalskråningen i Norskehavet, mens Øst har noen av verdens dypeste sedimentbassenger. Lagpakkene i øst er nesten 20 kilometer tykke.

Innstrømmingen av varmt, næringsrikt atlanterhavsvann bidrar til at Barentshavet har en stor biologisk produksjon. Den kan variere betydelig fra år til år grunnet skiftende miljøforhold som styrken i innstrømningen av atlanterhavsvann. Planktonproduksjonen gir livsgrunnlag for lodde, polartorsk, reke og ungsild.

Lenger opp i næringskjeden finner man blant annet norsk-arktisk torsk og hyse som tilbringer store deler av livsløpet i Barentshavet, sjøpattedyr og noen av verdens tetteste konsentrasjoner av sjøfugl.

Bestandene av torsk, hyse, lodde, sild og reke er blant de aller viktigste for norske fiskerier. Torsk, hyse og lodde har siden opprettelsen av de økonomiske sonene i 1977 vært forvaltet i fellesskap av Norge og Sovjetunionen, siden 1991 av Norge og Russland. Gjennom bilaterale kvoteavtaler basert på gjensidighet har EU, Færøyene og Grønland adgang til å fiske torsk, hyse og sei i Barentshavet.

På 1990-tallet utviklet det seg et uregulert fiske utenfor 200-mils sonene sentralt i Barentshavet (se Smutthullet). Særlig islandske fartøyer og fartøyer registrert under bekvemmelighetsflagg var aktive i dette fisket. Det islandske fisket ble stanset i 1999 etter avtale med Norge og Russland. Norge innførte i 1994 en ordning med «svartelisting» av utenlandske fartøyer som fisket ulovlig i nordlige farvann. Ordningen innebærer at fartøyer som fisker ulovlig kan bli nektet lisens til å fiske i Norges økonomiske sone. Også på 2000-tallet har det vært et betydelig ulovlig fiske i Barentshavet, men fra 2009 av har det vært så godt som eliminert gjennom tiltak fra kyststatenes side og internasjonale avtaler.

Bestandene av torsk, hyse, lodde og blåkveite er delt mellom Norge og Russland. En blandet norsk-russisk fiskerikommisjon møtes årlig og fastsetter reguleringer, basert på vitenskapelige råd fra Det internasjonale rådet for havforskning (ICES). Et godt kunnskapsgrunnlag, restriktive reguleringer og streng håndheving har bidratt til at i løpet av 2000-tallet har bestandene i Barentshavet stort sett utviklet seg godt. Bestanden av norsk-arktisk torsk er rekordhøy og gir i 2014 en totalkvote på nær én million tonn.

Russland og Norge driver fangst av grønlandssel i Østisen (russisk sone). Fangsten er begrenset ved avtaler. Norge driver i tillegg fangst av vågehval.

Avtalen om avgrensningslinjen mellom Russland og Norge i Barentshavet ble undertegnet i september 2010 og trådte i kraft i 2011 etter fire tiår med forhandlinger.  Det totale omstridte området var på 175 200 km², noe som tilsvarer ca. halve fastlands-Norges flatemål. Avgrensningslinjen deler dette området i to deler på ca. 87 600 km² hver. 

Drøftelsene om grensen ble innledet i 1974 mellom Norge og Sovjetunionen (senere Russland). Norge krevde at linjen skulle trekkes etter midtlinjeprinsippet, mens Russland ville at grensen skulle følge en sektorlinje. Den såkalte gråsoneavtalen, som avklarte forhold rundt håndheving av regelverk og fiskerisamarbeid, ble inngått 1978 og ble overflødig med ikrafttredenen til den nye avgrensningslinjen.

I forhandlingene om en permanent delelinje skjedde det lite før på slutten av 1980-årene. I 1988 ble den norske statsminister Gro Harlem Brundtland og Sovjetunionens statsminister Nikolai Rysjkov enige om at det skulle trekkes en grenselinje mellom midtlinjen og sektorlinjen, og forhandlingene pågikk inntil de stoppet opp ved oppløsningen av Sovjetunionen i 1991.

Forhandlingene fortsatte i 1993 med et forslag fra russerne om en større internasjonal deltakelse i utvinningen av ressursene. Under president Boris Jeltsins besøk i Oslo i 1996 ble spørsmålet om petroleumssamarbeid mellom Norge og Russland i Barentshavet knyttet til grenseforhandlingene. En ny giv kom fra 2005 av, og i 2010 kom partene frem til enighet om en grense.

Siden 1980 er det boret mer enn 100 brønner i Barentshavet. Likevel er det først ved begynnelsen av det nye årtusen at Barentshavet fullt og helt kan betegnes som Norges tredje olje- og gassprovins.

Gassfeltet Snøhvit startet produksjon i 2007 med Statoil som operatør. Gassen fraktes til en landterminal på Melkøya ved Hammerfest, og sendes videre nedkjølt som LNG (flytende naturgass) med skip. I samme område bygger Norsk Eni (tidligere Agip) ut oljefeltet Goliat med sikte på produksjon fra 2014.

I 2011 ble feltene Skrugard og Havis funnet, disse utgjør sammen Johan Castberg-feltet.

Etter at delelinjeavtalen for Barentshavet og Polhavet med Russland trådte i kraft i 2011, startet arbeidet med en åpningsprosess for petroleumsvirksomhet i de nye områdene Norge hadde fått, kalt Barentshavet sørøst. Stortinget ga sin tilslutning til dette i juni 2013, og Barentshavet sørøst er nå åpnet for petroleumsvirksomhet. I områder nærmere enn 50 km fra iskanten vil det ikke være tillatt med leteboring i oljeførende lag i perioden 15. desember – 15. juni. Det ble det stor politisk strid om hvordan iskanten skal defineres da regjeringen Solberg i 2015 foreslo å flytte den nordover pga klimaendringer.  Forslaget innebar at det ville kunne deles ut blokker uten å komme i konflikt med denne begrensningen. Stortinget forkastet meldingen med forslaget. Likevel tildelte regjeringen blokker helt nordøst i Barentshavet i 2016.  

Åpningen av Barentshavet sørøst, og tildeling av en rekke nye blokker i Barentshavet i de siste konsesjonsrundene, gjør at det vil forgå utstrakt leteaktivitet de neste årene.

Det var lenge forventet at også russerne ville øke aktiviteten i Barentshavet. Gazprom hadde planer om å bygge ut verdens største gassfunn til havs, Sjtokmanovskoje. Dette er to til tre ganger større enn det norske Troll-feltet.  Utbyggingen ble imidlertid skrinlagt.  Russerne har isteden satset på å utvikle olje- og gassressursene på land. Det fører til en betydelig utskiping av olje fra deres nordområder, etter hvert også flytende gass (LNG).

Det har stått en langvarig politisk strid om petroleumsvirksomheten i nord. Hensyn til miljø- og fiskeriinteresser var avgjørende for at regjeringen til nå ikke har satt i gang petroleumsvirksomhet i leteområdene Troms II, Nordland VII og Nordland VI utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.

Den totale industriaktivitet i Barentshavet har gjennom årene medført enkelte forurensningsproblemer, der de langt viktigste skyldes langtransportert forurensning fra sør. Ulike utslipp til sjø fra industri på kontinentet og i Storbritannia føres med havstrømmene nordover. Det er også enkelte mindre, lokale punktutslipp i nord. Noen av disse kan være potensielt alvorlige, så som fra radioaktiv forurensning og og oljesøl fra skipsforlis.

I tillegg til forurensning av havet, har det omfattende fisket tidligere medført overbeite på næringsgrunnlaget for ulike dyre- og fuglearter. Et alvorlig utslag av overfiske kombinert med klimadrevne svingninger i loddebestanden, fikk man på Bjørnøya da 80-90% av lomvibestanden på Bjørnøya døde vinteren 1986-87. Bestanden har brukt lang tid på å bygge seg opp igjen. 

• Sakshaug, Egil m.fl., red.: Økosystem Barentshavet, [rev. oppl.], 1994, isbn 82-00-03963-3, Finn boken
• Havforskningsinstituttet 2013: Havforskningsinstituttet, Bergen. (Ny utgave hvert år med oppdatert informasjon om bl.a. Barentshavet.) Les rapporten