Barentshavet

Enkelt fortalt strømmer forholdsvis varmt vann inn sør i Barentshavet, mens kaldt, arktisk vann strømmer sørvestover i nord. Den varme vannstrømmen, som varierer i styrke fra år til år, holder det sørlige Barentshavet isfritt året rundt. Sommerstid er hele Barentshavet isfritt. Ved polarfronten sentralt i Barentshavet møtes varme vannmasser fra sør og kalde vannmasser fra nord. Dette gjør at næringssalter bringes opp til øvre vannlag, der det er lys nok til biologisk produksjon. Polarfronten er derfor åsted for en stor oppblomstring av planteplankton om våren, noe som igjen gir store forekomster av dyreplankton. Dette er i sin tur grunnlaget for de store bestandene av fisk, sjøpattedyr og sjøfugl i Barentshavet.

Økosystemet i Barentshavet er gjenstand for store naturlige variasjoner i havtemperaturer og forekomster av planter og dyr. I tillegg skjer noen av de raskeste klimaendringene i verden her. Over tid flytter iskantsonen seg derfor mot nord. Varmere vann og redusert isutbredelse medfører at økosystemet i Barentshavet gradvis blir mer atlantisk og mindre arktisk.

Bunnen under Barentshavet er i sin helhet kontinentalsokkel. Berggrunnen består av sedimentære bergarter fra mesozoikum og kenozoikum. I kvartærtiden (fra rundt 2,5 millioner år siden til i dag) var Barentshavet gjentatte ganger dekket av tykk is. Etter siste istid har landhevning medført at sedimentene er erodert bort.

Bestandene av torsk, hyse, lodde og reke i Barentshavet er blant de viktigste for norske fiskerier. Torsk, hyse, lodde, uer og blåkveite forvaltes i fellesskap av Norge og Russland gjennom den norsk-russiske fiskerikommisjonen som ble etablert i 1975. Totalkvotene for disse fiskeriene settes på grunnlag av vitenskapelige råd fra Det internasjonale rådet for havforskning (ICES).

Tredjeland som EU, Færøyene og Island har adgang til å fiske blant annet torsk og hyse i Barentshavet gjennom bilaterale kvoteavtaler der norske fartøy får fiskekvoter i disse landenes farvann i bytte. Tidligere var det et omfattende ulovlig fiske i Barentshavet. Dette ble så godt som eliminert tidlig på 2000-tallet gjennom kontroll- og håndhevingstiltak fra kyststatenes side og internasjonale avtaler.

Et godt kunnskapsgrunnlag, restriktive reguleringer og streng håndheving har bidratt til at fiskebestandene i Barentshavet siden rundt årtusenskiftet stort sett har utviklet seg godt og er på bærekraftige nivåer. Den samlede førstehåndsverdien av fiskeriene i Barentshavet er i størrelsesordenen 20 milliarder kroner i året.

Russland og Norge driver fangst av grønlandssel i Østisen i russisk sone. Fangsten er regulert gjennom den norsk-russiske fiskerikommisjonen. Norge driver også fangst av vågehval i Barentshavet. Av nyere dato er fisket etter kongekrabbe langs kysten av Finnmark og i Nordvest-Russland. Dette oppsto som følge av at kongekrabbe fra Beringhavet ble satt ut på russisk side av Barentshavet på 1960-tallet. På 1990-tallet var bestanden stor nok til et bærekraftig kommersielt fiske. Av enda nyere dato er fisket etter snøkrabbe lenger nord. Man antar at snøkrabben har innvandret fra Beringhavet via kysten av Sibir til Barentshavet.

Det har vært boret etter petroleum i Barentshavet siden 1980, i alt rundt 130 undersøkelsesbrønner. I selve Barentshavet er det begrensede kommersielle funn. Lenger vest, ved kysten av Finnmark i utkanten av selve Barentshavet, startet produksjonen fra gassfeltet Snøhvit i 2007. Gassen fraktes til en landterminal ved Hammerfest og skipes videre til markedene nedkjølt som flytende naturgass (LNG). I samme område har Norsk Eni produsert olje fra feltet Goliat siden 2016. Johan Castberg-feltet (olje og gass) har planlagt oppstart i 2023.

På russisk side av grensen har det vært betydelig leteaktivitet, men ingen felt er i regulær produksjon. Russerne har imidlertid en betydelig utskiping av olje fra sine øvrige nordområder gjennom Barentshavet.

Fremveksten av petroleumsaktivitet i nord har vært en drivkraft bak utviklingen av helhetlige forvaltningsplaner for havområdene Barentshavet, Norskehavet og Nordsjøen. Her er havområdene definert etter naturfaglige kriterier. Barentshavet omfatter i denne sammenheng også norskekysten ned til og med Lofoten og Vesterålen. I forvaltningsplanene beskrives status for havmiljøet og ulike næringsaktiviteter, og rammene for petroleumsvirksomheten blir fastlagt.

I biologisk særlig verdifulle områder som Lofoten–Vesterålen er det ikke åpnet for petroleumsvirksomhet. Formålet med forvaltningsplanene er å legge til rette for verdiskapning gjennom bærekraftig bruk av havområdene. Planene oppdateres regelmessig, sist i 2020.

• Les mer om striden om oljeboring i nord og petroleumsvirksomheten i Barentshavet.

Miljøtilstanden i Barentshavet er generelt god, særlig sett i forhold til de fleste andre kystnære havområder i verden. Hovedkilden til forurensing er langtransportert forurensing gjennom luft og vann der utslipp fra industrivirksomhet i Europa føres nordover med havstrømmene. Det er også mindre, lokale utslipp i nord som kan være alvorlige, eksempelvis fra radioaktiv forurensing og skipsforlis. Generelt er tilførselen av radioaktiv forurensing minkende, og nivåene av forurensende stoffer i levende organismer er stabile eller nedadgående.

Avtalen om avgrensningslinjen mellom Russland og Norge i Barentshavet ble undertegnet i 2010 og trådte i kraft i 2011. Avtalen omfatter også samarbeid om forvaltningen av de delte fiskebestandene og grenseoverskridende petroleumsforekomster.

Drøftelsene om grensen mellom Norge og Sovjetunionen (senere Russland) ble innledet i 1974. Norge krevde at linjen skulle trekkes etter et midtlinjeprinsipp, mens Russland ville at grensen skulle følge en sektorlinje. Området som var gjenstand for forhandlinger er 175 000 kvadratkilometer, noe som tilsvarer nesten halve Fastlands-Norges areal. Avtalen fra 2010 deler dette området i to omtrent like store deler.

Reglene i Havrettskonvensjonen av 1982 gir kyststatene rett til 200-mils økonomiske soner der de blant annet har suverene rettigheter over naturressursene. På kontinentalsoklene kan kyststatens yttergrenser og rettigheter strekke seg enda lengre ut, etter nærmere regler i konvensjonen. Sentralt i Barentshavet er et havområde på rundt 60 000 kvadratkilometer kalt «Smutthullet» utenfor 200-milssonene til de to kyststatene, mens kontinentalsokkelen under er henholdsvis norsk og russisk.

• Arktis
• Klima i Arktis
• Dyreliv i Arktis
• ishavsfangst
• petroleumsvirksomheten i Barentshavet
• Norges geografi
• Russlands geografi

• Regjeringen: Helhetlige forvaltningsplaner for de norske havområdene — Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten, Norskehavet, og Nordsjøen og Skagerrak (Meld. St. 20 (2019–2020)).

• Ekman, Henrik & Bo Landin: Barentshavet, 1991
• Sakshaug, Egil med flere (redaktører) (1994): Økosystem Barentshavet.