Den franske revolusjon

Den franske revolusjon betegner en periode med store sosiale og politiske omveltninger i Frankrike i perioden 1787–1799. Året 1789 markerer det første viktige vendepunktet under revolusjonen. 14. juli dette året brøt det ut masseopprør i Paris og fengselet Bastillen ble stormet. Denne datoen markeres i dag som Frankrikes nasjonaldag.

Revolusjonen markerte slutten på det franske stendersamfunnet, der de høyeste stendene (adelen og de geistlige) hadde hatt særrettigheter i samfunnet. En nasjonalforsamling ble dannet i 1789, og eneveldet ble avskaffet. Nasjonalforsamlingen vedtok en erklæring om menneskerettigheter, hvor det ble fastslått at alle mennesker er født frie og like, og at all myndighet i samfunnet må utgå fra folket. Erklæringen inspirerte og preget den senere demokratiske utviklingen i Europa, blant annet den norske grunnloven av 1814.

Grunnloven av 1791 bygget på det konstitusjonelle monarki. Siden ble kongedømmet avskaffet og den første franske republikk erklært i 1792. Den avsatte kong Ludvig XVI ble henrettet i januar 1793. Perioden fra sommeren 1793 til sommeren 1794 kalles Terroren, eller Skrekkveldet. Denne fasen tok slutt etter at revolusjonslederen Maximilien Robespierre (1758–1794) ble styrtet og henrettet (Thermidor-revolten). Fra 1795 og fram til 1799, da Napoleon Bonaparte tok makten ved statskupp, ble landet styrt av en gruppe på fem menn kalt direktoriet.

Mye av bakgrunnen for revolusjonen lå i at de gamle hierarkiene og privilegiene i samfunnet ikke lenger ble oppfattet som legitime. Befolkningsøkningen på 1700-tallet hadde også forverret fattigdomsproblemene. På landsbygda var godseiersystemet, med sine avgifter og monopolrettigheter, allment mislikt av bøndene. Det ble avskaffet i løpet av revolusjonen.

Revolusjonen markerer starten på det moderne Frankrikes historie og fikk konsekvenser for den videre politiske utviklingen helt fram til vår tid. Revolusjonen fikk også stor betydning ut over Frankrikes grenser og inspirerte til opprør i flere europeiske land, som Polen og Irland.

Den franske revolusjonen kan deles inn i flere perioder:

• Fra 1787 til 5. mai 1789: Dette kalles den førrevolusjonære fasen. I denne perioden pågikk strid mellom kongen og adelen fordi kongen ønsket å innføre skatteøkninger. Adelen krevde at generalstendene, en forsamling med representanter fra kongen, adelen og andre borgere (tredjestanden), skulle innkalles for å drøfte dette.

  Åpningen av generalstendene i Versailles 5. mai 1789 markerte dermed slutten på førrevolusjonen.

• Mai 1789 – august 1792: Generalstendene møttes, men tredjestanden og liberale representanter fra de andre stendene dannet en ny nasjonalforsamling i juni 1789. Masseopprøret og stormingen av Bastillen 14. juli hindret kongen i å oppløse den nye nasjonalforsamlingen. 26. august 1789 vedtok nasjonalforsamlingen menneskerettighetserklæringen. Et par år senere, 17. juni 1791 vedtok den en ny grunnlov som fratok kongen mye makt. Med dette ble eneveldet avskaffet og konstitusjonelt monarki innført.

  20. april 1792 erklærte Frankrike krig mot Østerrike, og 10. august ble kong Ludvig XVI fengslet, anklaget for høyforræderi.

• September 1792 – sommeren 1794: Et nytt nasjonalkonvent ble valgt etter at kongen var blitt fengslet. Dette avskaffet kongemakten og erklærte den første franske republikk. Kong Ludvig XVI ble henrettet 21. januar 1793.

  I juni 1793 ble en ny demokratisk grunnlov vedtatt, men før den trådte i kraft ble et revolusjonært unntaksstyre innført. Dette ble gjennomført med stor hensynsløshet. Den utbredte volden i denne perioden må sees i lys av at det revolusjonære Frankrike var i krig med Østerrike, Preussen, Storbritannia, Spania, Portugal og Nederland, samtidig som det brøt ut borgerkrig sør og, i langt mer alvorlig grad, vest i landet. Det var store motsetninger mellom de ulike revolusjonære grupperingene, og revolusjonslederne Georges Jacques Danton og Maximilien Robespierre ble begge henrettet.

• Sommeren 1794 – november 1799: En ny forfatning med begrenset stemmerett ble vedtatt i 1795. Den militære ekspansjonen og det sivile styrets minkende støtte i folket gjorde at det militære fikk stadig større innflytelse. I 1799 tok general Napoleon Bonaparte makten etter et militærkupp og innførte den såkalte konsulatforfatningen, hvor han selv ble stående med eneveldig makt.

Napoleons maktovertakelse markerte slutten på revolusjonsperioden. På mange måter er det likevel rimelig å regne at revolusjonen fortsatte helt fram til Napoleons endelige fall i 1815, siden Napoleon videreførte mange av revolusjonens resultater og utbredte dem til de land Frankrike okkuperte (se napoleonstiden).

En av de utløsende årsakene til den franske revolusjonen var den kritiske økonomiske situasjonen i Frankrike i 1780-årene. Statens økonomiske problemer var delvis forårsaket av alle krigene på 1700-tallet, blant annet de enorme kostnadene ved landets deltakelse i den amerikanske uavhengighetskrigen. Men de skyldtes også et ineffektivt skatteinnkrevingssystem, omfattende skatteprivilegier til de mest velstående, samt en dyp politisk tillitskrise som gjorde at långivere krevde relativt høye renter og til slutt ikke ville gi staten mer kreditt. For å kompensere for en tom statskasse ble det innført nye skatter som også skulle tappe velstanden til de rike og privilegerte i adel, geistlighet og toppsjiktet av tredjestanden.

For å få gjennom skatteøkningene innkalte kongen i 1787 til en notabelforsamling, hvor det møtte framtredende representanter for alle stender, men hvor adelen dominerte. Her nektet adelen å la seg skattlegge uten å få politiske innrømmelser. I denne fasen, som kalles førrevolusjonen, var adelen den førende part i opposisjonen mot eneveldet. De krevde at generalstendene, en forsamling der representanter for alle stendene møtte, skulle innkalles. Kravet fikk bred oppslutning, og kongemakten aksepterte dette i 1788. Dette ville bli første samling av generalstendene siden 1614.

Tredjestanden krevde at deres representasjon skulle være like stor som de to andre stendene til sammen. Etter råd fra den liberale finansminister Jacques Necker innfridde kongemakten dette kravet, som medførte at første- og andrestanden ville møte med 300 representanter og tredjestanden med 600. Ingen kvinner var blant disse representantene.

Spørsmålet om stemmesystemet forble imidlertid uklart. Ved de forrige generalstendene hadde hver stand telt én stemme, men tredjestanden foreslo at hver representant skulle ha én stemme hver. Dette vil gi tredjestanden flertall, noe første- og andrestanden nektet å gå med på.

Striden om dobling av tredjestanden og uenighet om avstemningsspørsmålet førte til at majoriteten av adelen skilte lag med tredjestanden. Liberale adelsmenn og en del geistlige sto etter dette sammen med tredjestanden i patriotpartiet. Denne gruppen ledet opposisjonen mot eneveldet og førte fra da av en skarp antiaristokratisk linje.

Dårlige avlinger i 1788 førte til svært høye brødpriser. Dette resulterte igjen til svikt i etterspørselen for hjemmeindustrien; vesentlig tekstilproduksjonen. Problemene ble forverret av at man hadde inngått en upopulær handelsavtale med England. Fattigdom og matmangel skapte uro og misnøye i befolkningen. I forbindelse med innkallingen av generalstendene ble sensuren opphevet og innbyggerne ble oppfordret til å forfatte offisielle klagebrev, cahiers de doléances. Vinteren og våren 1788–1789 var preget av intens politisk agitasjon. Den viktigste politiske pamfletten var abbé Sieyès’ Hva er tredjestanden?, som fremhevet denne som nasjonens ryggrad og brennemerket de privilegerte som arrogante snyltere.

Da generalstendene ble samlet 5. mai 1789, var det første som opptok representantene det uavklarte spørsmålet om forsamlingens virkemåte og stemmeordning. Tredjestanden (representert ved borgerskapet) krevde avstemning med én stemme per hode for hele forsamlingen under ett, noe som ville gi dem flertall. Kongemakten og flertallet av de privilegerte insisterte på at hver stand skulle stemme for seg og at det bare skulle være én stemme per stand for forsamlingen under ett, noe som ville gi de privilegerte et flertall på 2 mot 1.

17. juni tok tredjestanden saken i egne hender og erklærte seg ensidig som nasjonalforsamling. Ved Ballhuseden kort tid etter lovet tredjestanden og liberale representanter for de privilegerte ikke å gå fra hverandre før de hadde gitt Frankrike en grunnlov. Patriotpartiets førende skikkelse på denne tiden var den deklasserte adelsmannen Mirabeau. De vant en viktig seier da kongen 27. juni motvillig beordret resten av adelen og geistligheten til å slutte seg til denne nyskapte grunnlovgivende forsamling.

Disse begivenheter kalles den juridiske revolusjon. De markerer slutten både på eneveldet og på den politiske dimensjon ved standssamfunnet.

Kongemakten, ansporet av sterke krefter ved hoffet, ønsket å reversere resultatene av den juridiske revolusjon og oppløse den grunnlovgivende forsamlingen. Finansminister Jacques Necker ble avskjediget, og det ble samlet utenlandske tropper som støttet kongen rundt Versailles.

Patriotpartiet ble i denne situasjonen støttet av arbeidsfolk, soldater og borgere i Paris, som fryktet at kongen skulle løse opp forsamlingen med makt. 14. juli 1789 brøt det ut masseopprør i Paris. Pariserne stormet Hôtel des Invalides (Invalidehotellet) som var et militært lager, på jakt etter våpen. Deretter angrep de Bastillen, en middelaldersk festning brukt som fengsel, og som også inneholdt byens største kruttlager etter at dette hadde blitt flyttet dit fra Invalidehotellet noen dager tidligere. Folkemengden ba kommandanten (Bernard-René Jordan de Launay) gi dem tilgang til kruttlageret, og forhandlinger begynte rundt middagstid. Etter at disse trakk ut i tid, stormet mobben festningen. En lokal hæravdeling stasjonert i nærheten grep ikke inn, og etter noen timers kamp ga kommandanten opp. Folkemengden drepte ham og flere av vaktene, og marsjerte i gatene med hodene deres på påler.

Siden Bastillen hadde blitt brukt som fengsel for folk som var fengslet uten lov og dom, ble den sett som symbol på eneveldets vilkårlighet og på eldgammel urett. Den ble derfor revet ned i månedene som fulgte. Bastillens fall utløste også en bølge av tilsvarende byrevolusjoner over hele Frankrike. 14. juli har siden 1880 vært fransk nasjonaldag.

Tredjestandens valgmenn til stenderforsamlingen hadde spilt en sentral rolle i organiseringen av opprøret i juli. De dannet nå et revolusjonært kommunestyre i Paris med Jean Sylvain Bailly som borgermester og en nasjonalgarde under ledelse av Joseph Motier La Fayette. Den folkelige revolusjonen i Paris reddet patriotpartiet i nasjonalforsamlingen. Men disse utgjorde en sosial elite som følte seg nokså ubekvem med sine nye allierte i det folkelige opprøret. Alliansene og konfliktene mellom folkelig aktivisme på den ene siden og elitepersoner i formelle styringsorganer på den andre, skulle senere bli et tilbakevendende tema i revolusjonen; særlig fram til Robespierres fall sommeren 1794.

Mobiliseringen av nye grupper bidro til å radikalisere revolusjonen og skape splittelser innenfor den revolusjonære eliten, etter hvor villig de var til å gi etter for folkelige politiske krav. Det neste eksempel på folkelig aktivisme var bonderevolusjonene.

Befolkningen på landsbygda ble påvirket av det som skjedde i Versailles og i Paris. Valgene og utformingen av klagebrevene hadde ført til politisk mobilisering og høye forventninger, men også frykt. I kjølvannet av Bastillens fall var det frykten som rådet. Det spredde seg rykter om at bander av fattige, bevæpnet og ledet av aristokrater, ville angripe bøndene og kutte ned avlingene på rot. Bøndene væpnet seg til forsvar, men ingen røverbander kom. I stedet vendte bøndene våpnene mot sine lokale herrer, godseierne. Få mennesker kom til skade, men bøndene gikk målbevisst inn i slottsarkivene og ødela dokumenter som hjemlet føydalavgifter og andre godseierprivilegier. De ødela også galger og vinpresser og andre symboler på godseiernes juridiske overhøyhet og økonomiske monopolrettigheter (les banalités).

Nasjonalforsamlingen var forskrekket over det de oppfattet som lovløshet og et angrep på den private eiendomsrett, som var hellig for borgerskapet. Det var også mange av de borgerlige i forsamlingen som var eiere av gods med tilhørende privilegier. Alternativet til å gi bøndene innrømmelser var imidlertid å sende kongens hær mot bøndene. Den kunne siden bli brukt mot forsamlingen. Forsamlingen valgte derfor å gi sin tilslutning til det man kalte opphevelsen av føydalismen (blant annet les banalités; godseiernes monopolrettigheter til slikt som bakerovn, vinpresse, avlsokse), samtidig som man vedtok at bøndene måtte betale erstatning for de mest økonomisk betydningsfulle privilegiene. Dette vedtaket fikk i en opphetet nattlig seanse preg av et oppgjør med privilegiesamfunnet over bred front.

4. august 1789 avskaffet nasjonalforsamlingen alle privilegier, enten de var knyttet til personer, stender, gods, byer, provinser eller annet. Den 26. august samme år ble menneskerettighetserklæringen vedtatt. Sentrale punkter i denne var at hvert menneske var født med naturlige rettigheter, og at all myndighet i samfunnet skulle utgå fra folket. Menneskerettighetserklæringen ble siden tatt inn som innledning til grunnloven av 1791.

Kongemakten og hoffet hadde imidlertid ikke gitt opp motstanden mot de revolusjonære tiltakene, og den politiske situasjonen var spent. Med dette som bakgrunn, og oppildnet av brødmangel og høye priser, toget en menneskemengde dominert av kvinner ut fra Paris 5. oktober. Målet var Versailles der kongefamilien holdt til. Kvinnetoget ville hente med seg «bakeren, bakerkonen og den lille bakergutten», det vil si kongefamilien. De tvang kongen til å godkjenne nasjonalforsamlingens beslutninger, og førte hoffet og nasjonalforsamlingen (som hadde hatt tilhold i Versailles) til Paris. Kongen og hans familie bodde fra da av i slottet Tuileriene i Paris, og var Paris-befolkningens fanger.

Nasjonalforsamlingen var nå under tettere påvirkning fra det revolusjonære fotfolket i Paris, som ble kalt sanskulottene, og fra de politiske klubbene, hvorav den viktigste var Jakobinerklubben. Denne klubben ble dannet 1789 av liberale og revolusjonære medlemmer av den franske nasjonalforsamling, og samlet siden alle førende revolusjonære.

I de neste årene arbeidet nasjonalforsamlingen med å omskape Frankrike og med å fullføre grunnloven. Det sistnevnte arbeidet var ennå ikke ferdig da kongefamilien i juni 1791 forsøkte å flykte til utlandet. Om kvelden 21. juni ble de grepet i Varennes, og brakt tilbake til Paris. Offisielt ble det erklært at kongen var blitt forsøkt bortført.

Hendelsen bidro til å utdype splittelsene mellom radikale og moderate revolusjonære. På den ene siden var jakobinerne under Jacques Pierre Brissot og Maximilien Robespierre som ville innføre republikk. På den andre siden stod de som ønsket et konstitusjonelt monarki, under ledere som La Fayette, Alexandre de Lameth, Antoine Barnave og Adrien Duport. De brøt ut av Jakobinerklubben og dannet Feuillantklubben. De støttet seg til kongen i frykt for at revolusjonen skulle radikaliseres.

Høsten 1791 ble grunnloven vedtatt, og det ble valgt en ny nasjonalforsamling. Den nye grunnloven slo fast at Frankrike var et konstitusjonelt monarki. Men kongen motarbeidet fortsatt revolusjonen, og han ønsket krig for å slå den ned med utenlandsk hjelp. Fremmede makter og franske kontrarevolusjonære som hadde emigrert fra landet, truet med intervensjon for å gjeninnføre den eneveldige kongemakten.

Samtidig ønsket grupper blant de revolusjonære å gå til krig for å spre revolusjonen i utlandet. Brissot og hans tilhengere, som siden skulle gå under navnet girondinere, talte for dette. Robespierre var imot krigen, men flertallet i den lovgivende forsamling fulgte Brissot og hans meningsfeller, og 20. april 1792 erklærte Frankrike krig mot Østerrike.

I krigens første måneder tapte Frankrike. Preussen gikk inn i krigen på østerriksk side, og i august 1792 trengte de sammen inn i Nord-Frankrike med kurs for Paris. De revolusjonære mistenkte med rette hoffet for forræderi, og 10. august stormet de slottet. Kongen ble suspendert og fengslet.

I begynnelsen av september massakrerte opphissede sanskulotter om lag 1200 fanger i jakten på kontrarevolusjonære. Revolusjonen hadde vekket den franske nasjonalismen, og frivillige strømmet inn i hæren. Den franske hæren klarte å stoppe de prøyssiske og østerrikske styrkene og okkuperte blant annet Belgia og Rhinland.

Etter fengslingen av kongen dannet lederne av revolusjonen en ny nasjonalforsamling som ble kalt Nasjonalkonventet, valgt med allmenn stemmerett. Dets første handling var å avskaffe kongedømmet den 21. september og proklamere den første franske republikk. Samtidig avskaffet konventet den kristne kalenderen og innførte ny tidsregning.

Kong Ludvig XVI ble anklaget for landsforræderi og dømt til døden. Han ble henrettet 21. januar 1793. 16. oktober samme år ble også tidligere dronning Marie Antoinette henrettet.

I perioden 1793–1794 ble nærmere 17 000 mennesker henrettet som kontrarevolusjonære etter dødsdom. Men når man regner med de summariske henrettelser av opprørere som ble pågrepet med våpen i hånd, kommer det totale antallet henrettelser under Skrekkveldet opp i nærmere 40 000.

Bakgrunnen for radikaliseringen av revolusjonen er særlig å finne i krigen med utlandet og dens virkninger. Krigen revolusjonerte revolusjonen, er det blitt sagt. Soldatutskrivningene våren 1793 utløste bondeopprøret i Vendée, som etter hvert utviklet seg til et rojalistisk og katolsk opprør og ble den alvorligste indre trussel mot revolusjonen. Hensynet til seier i krigen og behovet for å knuse kontrarevolusjonen gjorde at de ledende krefter i Konventet måtte alliere seg med politiske krefter til venstre for seg selv, noe som i sin tur skjerpet motsetningenene innenfor det revolusjonære borgerskapet. Fanatiske politiske ideer kombinert med forekomsten av en høyst relle fare for at hele revolusjonen skulle bli reversert skapte grunnlag for det politiske skrekkveldet – terroren. Ideologisk ble krigen en kamp om hva slags samfunnssystem som skulle overleve, og frontene ble polarisert. Mens politikken i Frankrike ble lagt til venstre, ble Europas gamle regimer på sin side mer investert i å markere avstand til revolusjonens idealer.

I Nasjonalkonventet var det i 1793 sterk strid mellom girondinerne, som satt med makten, og den mer radikale gruppen Berget (La Montagne). Girondinerne hadde dannet venstre fløy i den tidligere nasjonalforsamlingen, men befant seg på høyre fløy i Konventet. Som overbeviste liberalister var girondinerne imot krisetiltak mot matmangel og dyrtid, og førte krigen slapt.

På dette tidspunktet hadde Storbritannia gått inn i krigen mot Frankrike, sammen med Østerrike og Preussen. De franske styrkene klarte ikke å holde på Belgia og Rhinland, og fienden truet igjen Paris. Dette styrket de mest radikale revolusjonære, og 2. juni 1793 lyktes Berget i å forvise girondinernes ledere fra nasjonalkonventet. Dette skjedde ved hjelp av politisk aktive arbeidsfolk og små næringsdrivende i Paris, de såkalte sanskulottene. En rekke girondinere ble senere henrettet. Dette utløste føderalist-opprøret, som var en protest mot det venstreorienterte hardstyret og mot Paris' dominans. Opprøret hadde sitt utspring i de store provinsbyene Lyon, Toulon, Marseille og Bordeaux (i landskapet Gironde, som ga girondinerne sitt navn). Føderalistopprøret hadde i seg selv liten militær kraft, men i Toulon allierte opprørerne seg med engelskmennene. Det var under beleiringen av Toulon at den unge artillerikapteinen Napoleon Bonaparte for første gang gjorde seg bemerket som et nyttig redskap for den revolusjonære staten.

I juni 1793 hadde en ny demokratisk konstitusjon blitt vedtatt, men den ble ikke satt i kraft. I stedet ble det organisert et revolusjonært unntaksregime. Noen måneder tidligere hadde Velferdskomiteen blitt nedsatt. Den fungerte som et utøvende organ for Konventet under ledelse av Georges Danton. Komiteen fikk nå utvidede fullmakter og Robespierre ble det ledende medlem. Danton fratrådte og fungerte etter dette som en talsmann for moderasjon.

Da de radikale hebertistene, som dominerte kommunestyret og bydelsstyrene (seksjonene) i Paris, trosset Velferdskomiteen, ble de stilt for revolusjonsdomstolen og siden henrettet. Tilhengere av Robespierre ble plassert i kommunestyret. Deretter var turen kommet til de moderate dantonistene. Danton selv ble henrettet 30. mars 1794. «Revolusjonen er frossen», uttalte Saint-Just, som var Robespierres allierte i Velferdskomiteen. Ved å avskjære seg fra sin folkelige basis og kvele den revolusjonære entusiasme stilte Velferdskomiteen seg lagelig til for hugg. Sommeren 1794 var også fienden drevet på retur og krigssituasjonen kunne ikke lenger i samme grad legitimere terrorstyret.

Innad i Velferdskomiteen var det også konflikter. 27. juli 1794 ble Robespierre og hans støttespillere beordret arrestert av Konventet. Kommunestyrets halvhjertede opprørsforsøk til støtte for de arresterte ble slått ned. Robespierre og hans nærmeste medarbeidere ble henrettet 28. juli. Fram til Robespierres fall hadde revolusjonen utviklet seg i stadig mer radikal retning. Nå fulgte en politisk reaksjon. Jakobinerklubben ble stengt 19. november. Priskontrollen ble opphevet 24. desember, noe som førte til inflasjon og sultprotester i Paris. Så fulgte massearrestasjoner av jakobinere og sanskulotter. I Sør-Frankrike ble radikale revolusjonære massakrert under «den hvite terror».

22. august 1795 ble en ny grunnlov, med begrenset stemmerett, vedtatt. Det ble utpekt fem menn til å styre staten i direktoriet. Dette var et regjeringsorgan som fikk den utøvende makten med den nye grunnloven. Det nye regimet måtte balansere mellom høyre- og venstreopposisjonen, og politisk uro og ustabilitet fulgte i årene som kom.

10. mai 1796 ble François-Noël Babeufs venstresammensvergelse avverget. 4. september 1797 gjorde direktoriet statskupp rettet mot rojalistene som hadde vunnet nyvalgene til republikkens råd. Året etter, 11. mai 1798, gjorde de statskupp mot jakobinerne som da hadde seiret ved valgene.

I 1799 gikk venstre- og høyreopposisjonen i det folkevalgte råd sammen ved kupp og forandret direktoriets sammensetning. Jakobinerklubben ble gjenopprettet. Direktoriet var generelt upopulært hos folket, og hadde blitt avhengig av støtte fra generalene. I november 1799 tok Napoleon Bonaparte makten etter et militærkupp.

Under terroren i 1793–1794 stablet myndighetene på beina en hær på over én million soldater, og krigen snudde da i Frankrikes favør. De franske troppene erobret Nederland i 1795, og omdannet landet til den bataviske republikk. Det ble også forhandlet fred med Spania samme år. I 1796–1797 vant Frankrike en rekke seire i Nord-Italia under ledelse av den unge general Napoleon Bonaparte, og i oktober 1797 måtte Østerrike avstå både Belgia og Lombardia til Frankrike ved freden i Campo Formio.

I Italia og i de senere franske lydrepublikkene ble føydale privilegier avskaffet etter erobringen. Samtidig ble det gjennomført en hardhendt beskatning av de erobrede landene, og det franske styret ble derfor snart upopulært.

I 1798 ledet Napoleon Bonaparte en ekspedisjon til Egypt, og i juli slo han mamelukkene ved pyramidene. 1. august samme år slo imidlertid den britiske flåten ledet av admiral Nelson den franske flåten ved Abukir, og Napoleon Bonaparte ble avskåret fra Frankrike. Et nytt felttog til Syria mislyktes, og høsten 1799 vendte Napoleon Bonaparte tilbake til Frankrike.

En del av den sosiale og økonomiske bakgrunnen for revolusjonen var at både økonomien og folketallet hadde vært i sterk vekst på 1700-tallet. Noe av problemet var at velstanden var blitt svært ujevnt fordelt, og man hadde fått et stort fattigdomsproblem. Dessuten ble de gamle sosiale hierarkier og privilegier ikke lenger oppfattet som legitime. Det gjaldt også den middelalderske inndelingen i adel, geistlighet og tredjestand, som utgjorde 98 prosent av befolkningen. Borgerskapet havnet i et motsetningsforhold til kongemakten, som ikke greide å frigjøre seg fra adelen og hoffklikken. De borgerlige krevde politisk og sosial anseelse i samsvar med sin utdannelse og sin økonomiske tyngde.

Misnøyen var også stor blant bøndene og en stadig voksende arbeiderklasse i byene, som var pliktige til å forsørge de to øverste stendene gjennom arbeid, skatter og avgifter. Mange av bøndene var i realiteten selveiere og betraktet godsherrenes privilegier som irriterende og uberettigede inngrep i deres egen disposisjonsrett over jorden. Borgerlige fødte godsherrer eller intendanter som inndrev føydalavgifter med forretningsmessig omhyggelighet oppflammet særlig bøndenes motvilje.

Blant de politiske grunner til revolusjonen finner vi kongemaktens sviktende prestisje og legitimitet, som ble forverret av Ludvig XVIs ubesluttsomhet og av den østerrikskfødte dronningen Marie Antoinettes upopularitet. Kongemakten lyktes ikke i å gjennomføre nødvendige reformer i administrasjonen og skattesystemet. Dette skyldtes blant annet at adelen, særlig gjennom parlamentsdommerne (se nedenfor), mobiliserte opinionen mot ethvert tiltak som truet deres privilegier, under dekke av å forsvare nasjonens interesser mot det såkalte ministerdespotiet. I realiteten kritiserte de eneveldet. Dermed drev parlamentsadelen en politisk opplæring i maktkritikk og rettighetsbevissthet som raskt skulle komme til å ramme dem selv.

Det kulturelle bakteppet for revolusjonen finner vi i opplysningstidens ideer, som blant annet inkluderte ideer om frihet, likeverd og rasjonelle begrunnelser for samfunnsmessige ordninger. Diderots og d’Alemberts monumentale Encyclopédie var opplysningstidens fremste manifest. Både Montesquieu, Voltaire og Rousseau var bidragsytere. Leseferdigheten var økende gjennom århundret, og det samme gjaldt utbredelsen av bøker, aviser og tidsskrifter. Sensuren var tilstrekkelig nærværende til å stimulere opposisjonslyst, men maktesløs med hensyn til å hindre spredning av forbudte skrifter i stort antall.

Den religions- og kirkekritikk som Voltaire hadde stått som den fremste eksponent for, var også et viktig element i undergravingen av det tradisjonelle samfunnets legitimitet. Det samme gjaldt den nye sosiabiliteten; de nye ideene ble spredt i fora som også medførte nye former for sosial omgang på tvers av standsgrensene i kaffehus, frimurerlosjer, akademier, litterære og filantropiske selskaper.

Revolusjonen resulterte i avskaffelsen av eneveldet og stendersamfunnet og av en økonomi og en administrasjon basert på tradisjon og privilegier, ikke minst på landsbygda. I den klassiske marxistiske tolkning sier man gjerne at revolusjonen avskaffet føydalismen og la forholdene til rette for en kapitalistisk utvikling. Dette er omstridt. Men politisk og administrativt er det ingen tvil om at revolusjonen markerer starten på det moderne Frankrikes historie. Den fikk varige konsekvenser for den videre politiske utviklingen i landet, helt fram til vår tid. En side av dette er at de motsetninger revolusjonen skapte eller forsterket, gjorde at den politiske utviklingen ble ustabil, særlig på 1800-tallet. Dette ble forsterket av at omveltningene i 1789 og 1792/93 innstiftet en revolusjonær tradisjon. Man fikk en modell for samfunnsendring som inspirerte revolusjonene av 1830, 1848 og Pariskommunen av 1871.

Revolusjonen fikk stor betydning ut over Frankrikes grenser, fordi den inntraff i Europas mektigste og mest folkerike stat (etter Russland). Frankrike var dessuten kulturelt førende, og fransk var elitens språk i hele Europa. Revolusjonens resultater ble blant annet spredt gjennom innføringen av mange av dens ordninger til de land Frankrike okkuperte under revolusjons- og napoleonskrigene. Revolusjonen inspirerte til opprør i flere europeiske land, som Polen og Irland. Men også i kraft av konservative og nasjonalistiske motreaksjoner fikk revolusjonen og napoleonstiden store konsekvenser, ikke minst i Tyskland.

Den franske revolusjonens største innflytelse lå på det ideologiske plan. Særlig menneskerettighetserklæringen inspirerte og preget den senere demokratiske utviklingen i Europa, det gjelder blant annet den norske grunnloven av 1814. De politiske ideologiers tidsalder i det hele innledes med revolusjonen og reaksjonene på dem: liberalismen, nasjonalismen, sosialismen og konservatismen ble skapt eller omskapt som en følge av revolusjonen. Også i andre verdensdeler fikk den franske revolusjon store konsekvenser, på kort sikt særlig i Sør-Amerika. Betydningen for den verdenshistoriske utvikling kan vanskelig overvurderes. Da den kinesiske statsminister Zhou Enlai mottok Nixon i 1972, skal gjesten ha bedt sin vert om en bedømmelse av den franske revolusjons historiske betydning. Zhou Enlai skal ha svart: «Det er for tidlig å si».

I høyere grad enn for de fleste historiske emner har fortolkningen av revolusjonen vært farget av politisk innstilling. Den marxistisk influerte tolkning av revolusjon var lenge dominerende blant historikere. Den så revolusjonen som i bunn og grunn forårsaket av sosiale og økonomiske forhold. Den anså at revolusjonen opphevet føydalismen på landsbygda og la forholdene til rette for en kapitalistisk utvikling gjennom elementer som etablering av en borgerlig rettsstat bygget på formell juridisk likhet, åpne karrierer for talentene i det offentlige, ren eiendomsrett, forbud mot arbeidersammenslutninger, ens mål og vekt og opphevelse av indre tollgrenser.

Fra 1960- og 1970-årene ble den marxistiske tolkning i stigende grad utfordret av den revisjonistiske tolkning. Denne var politisk mer konservativ. Revisjonistene nedtonet de sosiale og økonomiske elementer i revolusjonen, både når det gjaldt årsaker og virkninger. De understreket den grunnleggende økonomiske likheten innenfor eliten på tvers av stendene. Særlig under innflytelse av historikeren François Furet så man etter hvert den politiske dimensjon ved revolusjonen som det viktigste. Revolusjonen sees etter denne oppfatning som et epokegjørende eksperiment med demokrati i en stor, moderne stat, men også som et opphav til totalitære tradisjoner, særlig under terroren i 1793–1794.

• Opplysningstiden
• Revolusjon
• Napoleonstiden
• Frankrikes historie

• «Grunnlover i Europa 1789–1814» – Norgeshistorie.no

• Lindqvist, Herman: Revolusjon! Frankrikes blodige år, 2007
• Soboul, Albert: Den franske revolusjon, 1969-70, 2 b.
• Tønnesson, Kåre: Revolusjonen som rystet Europa: Frankrike 1789–1815