Den franske revolusjon var en periode med store sosiale og politiske omveltningene i Frankrike i perioden 1789–1799. Året 1789 markerer det første viktige vendepunktet under revolusjonen. 14. juli dette året brøt det ut masseopprør i Paris og fengselet Bastillen ble stormet.
Perioden 1787–1789 kalles gjerne førrevolusjonen, men langsiktige årsaker til revolusjonen strekker seg naturligvis mye lenger tilbake i tid. De viktigste politiske, sosiale og administrative omveltninger skjedde i perioden 1789–1794. Deretter fulgte en periode hvor mange av de mest radikale tiltak fra tidligere ble moderert eller reversert, men hvor myndighetene mislyktes i å oppnå stabilitet og legitimitet. Med Napoleon Bonapartes statskupp i 1799 fikk Frankrike igjen et stabilt styre, til prisen av den politiske frihet.
Tradisjonelt har stormen på Bastillen 14. juli 1789 blitt oppfattet som startpunktet for revolusjonen, og det er fortsatt enighet om at denne begivenheten representerte et viktig vendepunkt. Folkelig aktivisme i Paris fikk direkte innflytelse på den rikspolitiske maktkampen, og begivenheten fikk en enorm symbolsk gjennomslagskraft over hele landet. Datoen markeres i dag som Frankrikes nasjonaldag. Den revolusjonære gjæringen hadde imidlertid pågått lenge, og i faseinndelingen i artikkelen har vi valgt å trekke et skille ved åpningen av generalstendene i mai. Det var konflikten mellom stendene der, og mellom tredjestanden og regjeringen, som ledet fram til blant annet stormen på Bastillen. Uansett hvilke faseskiller man opererer med framstår det i ettertid som meningsløst å hevde at revolusjonen begynte på en bestemt dato.
Revolusjonen gjorde slutt på det franske stendersamfunnet, der de høyeste stendene hadde hatt særrettigheter i samfunnet. De høyeste stendene var adelen og de geistlige (prestene og andre som arbeidet innenfor kirken). En nasjonalforsamling ble dannet i 1789, og eneveldet ble avskaffet. Nasjonalforsamlingen vedtok en erklæring om menneskerettigheter, hvor det ble fastslått at alle mennesker er født frie og like, og at all myndighet i samfunnet må utgå fra folket. Erklæringen inspirerte og preget den senere demokratiske utviklingen i Europa, blant annet den norske Grunnloven av 1814.
Mens Frankrike før revolusjonen var et enevelde, var den franske grunnloven av 1791 bygget på det konstitusjonelle monarki. Siden ble kongedømmet avskaffet, og den første franske republikk erklært i 1792. Den avsatte kong Ludvig XVI ble henrettet i januar 1793. Perioden fra sommeren 1793 til sommeren 1794 kalles Terroren, eller Skrekkveldet. Denne fasen tok slutt etter at revolusjonslederen Maximilien Robespierre (1758–1794) ble styrtet og henrettet (Thermidor-revolten). Fra 1795 og fram til 1799, da Napoleon Bonaparte tok makten ved statskupp, ble landet styrt av en gruppe på fem menn kalt direktoriet.
Mye av bakgrunnen for revolusjonen lå i at folk ikke lenger oppfattet de gamle hierarkiene og privilegiene i samfunnet som legitime. Befolkningsøkningen på 1700-tallet hadde også forverret fattigdomsproblemene. På landsbygda var godseiersystemet, føydalismen, allment mislikt av bøndene. Det ble avskaffet i løpet av revolusjonen.
Revolusjonen markerer starten på det moderne Frankrikes historie og fikk konsekvenser for den videre politiske utviklingen helt fram til vår tid. Revolusjonen fikk også stor betydning ut over Frankrikes grenser og inspirerte til opprør i flere europeiske land, som Polen og Irland.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.