mongolske språk

Språkvitenskapelig klassifisering av mongolske språk er vanskelig, da de ennå er lite utforsket, og også fordi det blant nomader finner sted en stadig språkblanding. Den eldste kjente mongolske tekst er fra 1225. Ca. 1200 fikk mongolene sitt eget skriftspråk med et alfabet overtatt fra de tyrkisktalende uigurer. Alfabetet stammer fra det arameiske alfabetet og skrives i kolonner ovenfra og ned, fra venstre mot høyre. Det klassiske skriftspråk med sin rike litteratur holdt seg uforandret frem til 1900-tallet og har øvd en betydelig innflytelse på de talte dialekter. Men skriftspråket ble til slutt helt uforståelig for den vanlige mann, og på 1900-tallet fikk khalkha, burjatisk og kalmukkisk skriftspråk som bygger på de moderne dialektene og er skrevet med det kyrilliske alfabetet. Fra 1990-årene er det imidlertid blitt gjort forsøk på å gjeninnføre den gamle mongolske skriften.

Mongolske språk er i syntaks og ordforråd sterkt påvirket av tyrkisk og kinesisk. Men de eldste tekster viser spor av en annen språktype med grammatisk kjønn (jf. boro (hankjønn), borogtsjin (hunkjønn) 'grå') og flekterende bøyning (irebe 'han kom', irebi 'hun kom', irebei 'de kom'). Syntaksen er karakterisert ved svært lange setninger med bare ett finitt verb. Rekkefølgen på setningens hovedledd er subjekt–objekt–verbal (SOV-språk).

Teorien om at mongolske språk er genetisk beslektet med tyrkiske og tungusiske språk i en altaisk språkfamilie, er omstridt.