Villrein av /NTB scanpix. Begrenset gjenbruk

pattedyr

Sjøkuer (her en amerikamanat) er de eneste nålevende helt vannlevende pattedyrene som lever av plantekost. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Takin tilhører oksefamilien Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Den amerikanske bisonen var en gang blant de mest tallrike store pattedyr vi kjenner til; kanskje fantes så mange som 60–70 millioner på den nordamerikanske prærien.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Dromedaren er et viktig husdyr som antakelig først ble tammet av arabiske nomader. Ikke kjent i vill tilstand, men rømte dyr har etablert viltlevende bestander, bl.a. i Australia.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Grevling

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Hvalross på isen i Beringhavet

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Beverrotte er en gnagerart opprinnelig fra Sør-Amerika. Den har vært benyttet som farmdyr over store deler av verden på grunn av pelsen (nutria).

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Isbjørn

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Moskusfe. Den norske bestanden stammer fra dyr utsatt på Dovre i 1947.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Okapi

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Kaliforniasjøløve hører til ordenen seler.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Vaskebjørnen er et rovdyr og tilhører familien halvbjørner.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk
Lam som dier. Morsmelk er et særtrekk ved pattedyrene. 

Ulven er det landlevende pattedyret med størst geografisk utbredelse, om man ser bort fra mennesket og våre husdyr.

iStockPhoto.

Koalaen som lever i Australia er et pungdyr. Fosterutviklingen hos pungdyr er annerledes enn hos de fleste pattedyr. 

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Spekkhoggere er tannhvaler.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Brunrotte, en pattedyrart som har fulgt med mennesker overalt på Jorden. Opprinnelig fantes den bare i Asia.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Løve, hann og hunn. Hannene er større og kjennes lett på hårmanke på halsen.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Pattedyr er en klasse dyr som kjennetegnes ved tre viktige egenskaper:

Faktaboks

Etymologi

dyr med patter

Også kjent som
Mammalia
  • De er varmblodige (de regulerer kroppstemperaturen selv).
  • De fleste er kledd med hår.
  • De gir melk til ungene.

Navnet pattedyr kommer nettopp av at de har patter som produserer melk til ungene. Dette muliggjør en lenger utviklingsperiode for ungene. Disse egenskapene gjør at pattedyr har kunnet erobre et vidt spekter av habitater.

Det finnes over 5 400 arter pattedyr i verden, én av disse er mennesket. Det er en svært variert dyregruppe, og den består av:

I størrelse varierer pattedyrene fra små spissmus og flaggermus som veier noen få gram, til blåhvalen, som med sine 30 meter og 150 tonn antagelig er det største dyret som noen gang har levd på jorden. Pattedyr finnes over hele kloden. Mennesket er arten med videst utbredelse. Mange arter har hatt stor betydning for mennesket.

Systematikk

Pattedyrene utviklet seg fra krypdyr (reptiler), en utvikling som startet for cirka 225 millioner år siden (se pattedyrenes evolusjon).

  • Dyreriket
  • Rekke: Ryggstrengdyr (dyr med ryggstreng)
  • Underrekke: Virveldyr (dyr med ryggvirvler som danner en ryggrad)
  • Klasse: Pattedyr (dyr som produserer melk)
  • Orden: Gnagere og så videre (i alt 29 ordener)

Klassen pattedyr kan inndeles i tre underklasser:

Kloakkdyr legger egg som «ruges» ut til de klekker (nebbdyr) eller de ruger eggene i en pung ( maurpiggsvin ). Kloakkdyr utsondrer melk i flekker på buken som ungene slikker melken i seg.

Pungdyr føder ungene på et svært tidlig stadium i utviklingen. Ungene er knøttsmå og underutviklede ved fødselen, men klarer å krabbe seg inn i en pung på morens mage der de suger seg fast til en spene.

Placentadyr er dyr med morkake. Dette er et område i livmoren som kobler ungens kretsløp til morens kretsløp, slik at ungen kan få næring fra moren. Dermed kan ungen utvikle seg mye lenger godt beskyttet inne i moren, slik at den er temmelig velutvikla ved fødselen.

Fosterutvikling og morsmelk

Fosteret utvikles i livmoren. Hos placentadyr forbindes den ytre hinnen rundt fosteret med livmorveggen, slik at det dannes en blodrik placenta (morkake). Fosteret er forbundet med placentaen gjennom navlestrengen.

Drektighetstiden varierer svært mye mellom ulike arter. Generelt er den lengst hos store dyr (cirka to år hos elefanten) og kort hos små dyr (tre uker hos mus). Mange arter har forsinka implantasjon, noe som betyr at fosterets utvikling stanses på et tidlig stadium (vanligvis om høsten) for så å starte igjen senere (vanligvis om våren). Noen flaggermus har forsinka befruktning.

Hvor langt utviklet ungen er ved fødselen varierer mye. Generelt føder større plantespisere (som hovdyr) velutvikla unger som kan reise seg og løpe kort tid etter fødselen. Andre arter som kan beskytte ungene eller gjemme dem vekk, som rovdyr og gnagere, føder unger som er nakne, blinde og hjelpeløse.

Alle pattedyr ammer ungene sine; de gir dem melk. Melken produseres i melkekjertler, store kjertler som stammer fra omdannede svettekjertler. En patte har bare én åpning, ytterst på en spene (papilla mammae, brystvorte hos mennesket). De eggleggende kloakkdyrene mangler egentlige patter.

Hodeskallen

Av tannsettet kan man trekke viktige slutninger om pattedyrenes levevis. Moldvarpen er en insekteter. Beveren er en velutstyrt gnager. Hunden er et typisk rovdyr. Hjorten er en drøvtygger.

Av /Store norske leksikon ※.

Hodeskallen (kraniet) har minst to viktige funksjoner: Den gir feste for kjevemusklene som gjør inntak av føde mulig, og den beskytter en relativt stor hjerne og viktige sanseorganer. Hos ulike grupper av pattedyr er kraniets form tilpasset svært ulike næringsstrategier, sanser og hjernestørrelse. Kraniet har én enkelt neseåpning. Munnhulen er skilt fra nesekanalen med ganetaket, noe som gjør det mulig for pattedyr-unger å die og puste samtidig.

Kjeve og ører

Til forskjell fra sine krypdyr-forfedre, består underkjeven hos pattedyr kun av én knokkel, dentale, som ledder til bakre delen av kinnbuen, squamosum. To mindre bein fra underkjeven til reptil-forfaderen ble til to av øreknoklene: hammeren og ambolten. Den tredje øreknokkelen, stigbøylen, stammer fra tungebuens øverste del. Tilsammen overfører disse tre små knokler lydsvingninger fra trommehinnen til det indre øre. På undersiden av bakre del av kraniet er det to avrunda beinkamre, inne i disse ligger det indre øret med sneglehuset.

Tenner

Tennenes antall er redusert i forhold til krypdyrenes, men i stedet er de sterkt differensierte. Nålevende arter har sjelden over 44 tenner, altså 11 i hver kjevehalvdel: tre fortenner, én hjørnetann og sju kinntenner. De fire første kinntenner kalles premolarer, de tre siste molarer. Fortennene er meiselformede til bruk ved biting og gnaging (bite- og gnagetenner). Hjørnetennene er store og kjegleformede og et effektivt våpen til både angrep og forsvar. Mest differensierte er kinntennene, alt etter dyrets levevis: spisse og taggete hos rovdyr, flate og ofte med kammer hos planteetere, knudrete hos altetere og så videre.

Noen pattedyr har fått øke antall tenner (tannhvaler), mens andre har redusert antallet (gomlere) eller mangler tenner helt (bardehvaler). I motsetning til andre virveldyr skifter ikke pattedyrene tenner hele livet gjennom; de feller dem kun én gang. Det er de første, mindre tennene, melketannsettet, som felles og erstattes med blivende tenner. Dette gjør det mulig for ungen å spise mens kjeven vokser. Melketannsettet mangler molarer. Hos enkelte dyr er tennene utsatt for sterk slitasje. Slike tenner har åpen rot og vokser hele livet. Dette gjelder fortenner hos gnagere, støttenner hos elefanter, og delvis kinntenner hos hester.

Virvelsøylen

Bjørn. Brunbjørnen er Europas største rovdyr.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Skjelettet hos pattedyr er alltid forbenet. Skjelettet holder kroppen oppe og gir feste for muskler og sener. Virvelsøylen varierer sterkt i utformingen av virvlene. Antall virvler varierer mindre enn hos krypdyr og er som regel mellom 25 og 30 (halen ikke medregnet, den kan ha 5-50 virvler). Pattedyr har som regel sju halsvirvler. De to forreste halsvirvlene er formet annerledes og gjør det mulig å bevege hodet opp og ned og fra side til side.

Lemmene

Lemmene varierer mye i bygning og utseende, alt etter dyrets levemåte. Hos løpende dyr er de som regel velutviklede og står rett under kroppen, slik at albuen er rettet bakover og knærne og tærne fremover. Landdyr går enten på hele foten (sålegjengere), på tærne (tågjengere) eller bare på tåspissen (hovdyr). Hos svømmende arter er lemmene ofte forvandlet til luffer (hval, sjøku, sel) eller delvis redusert (baklemmene hos hval og sjøku). Gravende arter har korte og kraftige lemmer. Hos den eneste gruppen som kan fly, flaggermus, er fingrene sterkt forlenget og støtter flygehuden.

Halen varierer like mye i utforming. Hos en del arter er den redusert helt eller delvis (enkelte aper, harer). Hoppende arter har en lang og kraftig hale for balansens skyld (kenguru), mens raske jegere har en lang hale som brukes som «motvekt» ved krappe svinger (gepard). Hos svømmende arter har halen en kraftig hudfold, en «halefinne» (hvaler, sjøkuer).

Huden

Elg.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Huden består øverst av døde celler fra overhuden, som faller av i små, støvlignende skjell. I den nederste delen av huden dannes det stadig nye celler. Lærhuden er tykk og inneholder ofte fett. Hos enkelte arter inneholder den forbeninger, som kan danne et sammenhengende benpanser (beltedyr).

Hårvekst

Huden er nesten alltid dekket av hår, noe som er en karakteristisk egenskap for pattedyrene. I alminnelighet består pelsen av to slags hår: lange, grove dekkhår og bløte, tette ullhår. Hårene, eller pelsen, beskytter kroppen mot varmetap.

Hårenes form, størrelse, tetthet, og farge varierer mye. Hos noen kan de bli meget tykke, kraftige og stive børster eller pigger, slik at de forsvarer bæreren mot rovdyr (for eksempel hos pinnsvin). Omkring munnen, over øynene og andre steder på hode og kropp finnes ofte lange og stive værhår som tjener følesansen.

Bare noen få pattedyr mangler hår helt (for eksempel hval). Til hårroten er det festet fine muskler som kan reise hårene og gjøre pelsen høyere, mer luftig og varm. Hårene felles og byttes ut med visse mellomrom, ofte én eller to ganger årlig.

Kjertler

I huden finnes rikelig med kjertler av to hovedtyper: fettkjertler, små drusekjertler, som for det meste åpner seg i hårsekkene, og svettekjertler, enkle, nøsteformede rørkjertler som oftest munner ut på hudens overflate. Begge typer tjener som ekskresjons- og varmeregulerende organer. Egne kjertler samlet i grupper kan produsere sterkt luktende sekreter, for eksempel «fiolen» på haleroten hos reven, moskuskjertelen hos moskushjorten, og stinkkjertler hos stinkdyret.

Horndannelse

Huden kan ha ulike horndannelser: klør, negler, hov, horn hos neshorn og andre.

Nervesystemet

Sentralnervesystemet består av ryggmargen og en stor og høyt utviklet hjerne. Nervesystemet overvåker både indre og ytre prosesser. Sanseorganene omdanner stimuli til nerveimpulser som fraktes til hjernen, hvor de analyseres og ordrer sendes ut til musklene. Hjernen er ofte nøye tilpasset de viktigste sanseorganene.

Hemisfærene er de viktigste delene av hjernen. Hos de mest primitive artene er hjernen forholdsvis liten og enkelt oppbygd, hos de mest intelligente (primater) kan den bli meget stor og usedvanlig komplisert. Pattedyr har den største hjernen av alle organismer.

Sanseorganene

Sanseorganene er som regel velutviklete, men ulike grupper prioriterer gjerne ulike sanser.

  • Øynene har øyelokk, små nede og store oppe. En rudimentær blinkhinne finnes som regel. Øynene vender hos de fleste ut til sidene, sjeldnere vender de fremover, som hos aper. Pupillenes form varierer fra sirkelrund (primater) til en loddrett (katt) eller vannrett spalte (hest, drøvtyggere).
  • Ørene består hos de fleste av et ytre øre av brusk (mangler hos vannlevende dyr), øreåpning, øregang, trommehinne og mellomøre (med de tre øreknoklene ambolt, hammer og stigbøyle). Mellomøret er forbundet gjennom en kanal, øretrompeten, med munnhulen. Det indre øret er meget komplisert, med et stort sneglehus der sansecellene sitter.
  • Luktesansen er ofte meget godt utviklet, muslingbena i nesen er da sterkt foldet for å gi plass til en stor overflate. Pattedyr bruker lukt for å finne mat og oppdage fiender, men også i mange sosiale sammenhenger. De har duftkjertler ulike steder på kroppen som avgir informasjon om dyret. Mange har også et velutvikla jacobsons organ i nesehulen, som spesielt fanger opp feromoner. Hvaler har trolig ikke særlig velutviklet luktesans, og den er relativt lite viktig for primater.
  • Smakssansen er mindre viktig enn sansene nevnt over, selv om den kan være velutviklet. Dens viktigste oppgave er å skille spiselig fra uspiselig mat.
  • Følesansen er viktig for mange pattedyr. I tillegg til nervesensorer i huden, har de fleste pattedyr også et antall stive værhår som er følsomme for berøring.

Fordøyelsesorganene

Villsvin, en av Norges «nye» pattedyrarter. Bestanden er i vekst i Sverige, og flere dyr er observert på vår side av grensen..

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Pattedyr klassifiseres gjerne som rovdyr, planteetere, insektetere, fruktetere eller altetere, etter deres hovedføde. De første pattedyrene var antakelig insektetere, som har en temmelig kort og enkel tarm. Den største forskjellen finnes mellom dyr som lever av plantekost og dyr som lever av animalsk kost; førstnevnte trenger et «kraftigere» fordøyelsessystem.

Fordøyelsesorganene varierer dermed sterkt etter dyrets føde. Tungen er muskuløs, med små, hornaktige, bakoverrettede papiller. Tre par store spyttkjertler (øre-, underkjeve- og tungespyttkjertler) og tallrike små kjertler åpner seg i munnhulen. Magesekken er som regel enkel, men hos drøvtyggere består den av en rekke avsnitt eller mager. Tynntarmen er lang, lengst hos planteetere. Ved overgangen mellom tynn- og tykktarmen utgår blindtarmen, som hos enkelte planteetere (for eksempel hesten) er kolossalt utviklet. Gnagere og haredyr har ofte en stor blindtarm som munner ut bakerst i endetarmen, og som bidrar til fordøyelsen.

Blodomløp og lunger

Pattedyr har et velutviklet sirkulasjonssystem, fordi mange både er store og aktive dyr. Egentlig er det to slike systemer: blodkretsløpet og lymfesystemet.

Blodkretsløpet

Blodkretsløpet er vel differensiert og består av to atskilte baner: årer og vener. Hjertet består av to forkamre og to hjertekamre. Antall hjerteslag varierer med dyrets størrelse og aktivitet, fra 20 til 1 300 slag per minutt. Lungene er store og består av sterkt forgrenede bronkier med små alveoler, omspunnet av fine hårkar. En kontinuerlig og rikelig tilførsel av oksygen til alle deler av kroppen er nødvendig for å opprettholde en konstant kroppstemperatur og et høyt aktivitetsnivå. Blodet frakter både oksygen, næring og avfallsstoffer.

Lymfesystemet

Selv om blodkretsløpet er lukket, lekker mye væske ut av det. Den andre delen av sirkulasjonssystemet, lymfen, har som oppgave å drenere denne væsken vekk fra vevet. Væsken dumpes til slutt tilbake i venesystemet.

Ekskresjonsorganene

Ekskresjonsorganene består av to forholdsvis små, komplisert bygde nyrer. Disse skiller ut avfallsstoffer og opprettholder kroppens saltbalanse. Urinen samles i urinblæra.

Kjønnsorganene

Kjønnsorganene består hos hanner av testikler, bitestikler, sædledere og penis. Sistnevnte er både et paringsorgan og utførselsgang for urin. Testiklene er som regel plassert i en hudpose under buken (pungen). Hunner har to eggstokker og to eggledere som nederst utvides til livmoren (uterus), som går over i skjeden (vagina). Høyre og venstre livmor kan være atskilt, ha felles skjede, ha sammenvokste nedre deler, eller være fullstendig sammenvokst slik at det tilsynelatende bare er én livmor med to eggledere (hos primater).

Levevis

Pattedyr finnes over hele kloden, med unntak av fastlandet i Antarktis.

Det finnes arter som lever i store grupper (for eksempel gnu og reinsdyr), i store kolonier (for eksempel flaggermusog seler), i utvidete familiegrupper (for eksempel ulv, nakenrotter, sjimpanse), i par (for eksempel gibbon) eller alene (for eksempel bjørn og piggsvin).

Noen arter foretar lange vandringer mellom ulike næringsområder, andre forflytter seg kortere eller lengre avstander mellom sommer- og vinteroppholdssteder, mens mange lever i det samme området hele livet. Mange arter er territorielle og forsvarer sitt område innbitt, andre kan dele på et leveområde helt eller delvis.

Mange arter samler seg på spesielle steder for formeringen, for eksempel på ei strand (havert), et havområde (knølhval) eller ei grotte (flaggermus). Hos noen arter samler store hanner seg et harem av hunner som forsvares mot andre hanner. Andre arter samler seg i grupper eller flokker i paringstida, mens hos noen oppretter hanner en lek (et område der flere hunner kan samle seg og hannene konkurrerer om retten til å pare seg). Nakenrotter har ulike kaster (nivåer på en sosial rangstige).

Generelt er hannen større enn hunnen og gjerne utstyrt med ornamenter (som gevir), noe som er et resultat av seksuell seleksjon. Monogami er sjelden, og hannen deltar sjelden i oppfostringen av ungene.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Sturla Magnus Grøndal

Hei! Tror det har skjedd et lite uhell med den tabellen på bunnen. Blant annet har kolonnene blitt forskjøvet og noen data er satt inn på feil sted, samt noe som mangler (blant annet hos bison). I tillegg er det vertfall ett felt, og muligens flere, som er feil; hos vågehvalen har man dokumentert tilfelle av en 47 år gammel hval. Maksalderen er i følge [Víkingsson, G.A. 2004. Hrefna. In Hersteinsson, P. (ed.). Íslensk spendýr.] 50 år, ikke 45 år.

svarte Marit M. Simonsen

Hei! Tabellens formattering er nå reparert. Når det gjelder faktaene mangler vi dessverre fagansvarlig som kan vurdere forslaget ditt for tiden. Takk for innspillet! Hilsen Marit, redaktør

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg