Steinkobber av /Shutterstock. CC BY NC SA 3.0

steinkobbe

Steinkobbe er en art i familien ekte seler (Phocidae). Den kalles også fjordsel eller bare kobbe. Steinkobbe og den noe større arten havert kalles gjerne kystseler fordi de holder til i kystnære områder. Her bruker de holmer og skjær som liggeplass både i yngle- og røyteperioden samt når de bare skal ta seg en hvil.

Faktaboks

også kjent som:

Phoca vitulina, kalles også fjordsel eller bare kobbe

Beskrivelse

Steinkobbe i nærbilde.
Steinkobbe
Av .

Steinkobbene blir fra 140 til 155 cm lange og veier da mellom 67 og 105 kg, hannene litt større enn hunnene. Steinkobbene har en nærmest kattelignende hodefasong. Fargetegningene i pelsen kan variere mye, fra lys grå til nesten svart. Vanligst er de gråbrune med mørkere, uregelmessige flekker på lysere bakgrunn.

Ungenes fosterpels er hvit. Den røytes imidlertid allerede i livmoren slik at ungene blir født med en pels tilnærmet lik morens. Dieperioden varer i 3 til 4 uker, men ungene kan gå i vannet sammen med moren allerede etter få timer. De er likefullt sårbare for forstyrrelser i første del av dieperioden fram til de har utviklet gode svømmeferdigheter.

Levevis

Det er registrert at steinkobbehunner kan bli 36 år, mens eldste kjente hann er på 31 år. Arten finnes langs hele norskekysten, fordelt på mange små og store kolonier der de største kan telle mange hundre individer. På vestkysten av Svalbard finnes det en egen, separat bestand av steinkobbe. Koloniene har sine faste lokaliteter både i yngleperioden midtsommers og når de skifter pels i august-september. Steinkobbene er relativt stasjonære og har tilhold i nærheten av yngle- og røyteområdene hele året. Noen slike områder er i dag viktige for økoturisme basert på selsafari.

Beitevaner

Nysgjerrig steinkobbe møter dykker.
Steinkobbe
Av /Shutterstock.

Steinkobbene er først og fremst fiskespisere som beiter i grunne kystnære områder og fjorder. Arten er opportunistisk og har mange arter av fisk på menyen, helst små fisk (10-25 cm) og gjerne fisk som går i stim. Fordi de i stor grad velger den fisken som er lettest tilgjengelig er det betydelige regionale og sesongmessige variasjoner i dietten.

I ytre Oslofjord er det eksempelvis observert at øyepål, en liten bunnlevende torskefisk, dominerer steinkobbens meny. I Froan-området i Trøndelag beiter arten på øyepål og småsei, mens småseien dominerte dietten i Vesterålen. Skulle det komme en stim av sild eller lodde inn på beiteområdene kan selene øyeblikkelig endre dietten slik at den nesten utelukkende består av disse artene. Tobis, småtorsk, småhyse, flatfisk og ulike typer av ulke kan også tidvis opptre på steinkobbens meny. Det er også observert at enkeltindivider av arten kan gå opp i lakseførende vassdrag.

Steinkobbene har gjerne et fast tilholdssted som de drar ut fra for å finne mat, og returnerer til etter hver beitetur. På denne faste hvileplassen legger selene seg gjerne på land, helst ved lavvann. På norskekysten ligger beiteområdene gjerne innafor en radius på noen få titalls kilometer fra det faste tilholdsstedet. Best liker de seg i områder der de kan dykke ned til bunn som ligger på mellom 20 og 40 m, men de har kapasitet til å dykke helt ned til 400 m.

På grunn av sitt kosthold er steinkobben hovedvert for parasitten torskekveis, en rundorm som kan infisere fiskekjøttet i både torsk og andre fiskearter. Dette har skapt konflikter med lokale fiskerier fordi fisk med mye torskekveis ikke kan omsettes kommersielt.

Steinkobber på typisk liggeplass.
Steinkobber
Av .

Yngling og paring

Steinkobbehunnene blir kjønnsmodne i fireårsalderen og får som regel sin første unge året etter. Hannene blir kjønnsmodne når de er 4-6 år gamle. Kjønnsmodne hunner får vanligvis en unge hvert år, men drektighetsraten avtar noe når de blir eldre. Steinkobbens yngleperiode starter i midten av juni med en topp rundt sankthans. Fødslene skjer gjerne ved fjære sjø på små og større tangdekte fluer og skjær, godt beskyttet mot de verste havdønningene. Når skjærene på nytt blir overflødd følger ungene moren i vannet, ved neste fjære legger de seg gjerne opp igjen. Diegivningen forgår 2-4 ganger daglig, enten på tangfluene ved fjære sjø eller i sjøen. Ungene veier 9-19 kg ved fødselen, og har ved avvenning økt kroppsvekten til mellom 25 og 30 kg.

Umiddelbart etter dieperioden er hunnen klar for paring. Mens hunnene har vært opptatt med diegivning og barneoppdragelse har hannene gjort sitt ytterste for å sjarmere dem. I første omgang slåss hannene seg imellom om de beste områdene for paring, dernest utfører «vinnerne» sine paringsritualer på slike hevdvunne plasser som naturlig nok ligger så nært som mulig opp til de liggeplassene hunnene og ungene bruker. Ritualet innebærer at hannene igjen og igjen dykker ned til noen få meters dyp og framfører sin helt personlige sang 2-3 ganger per dykk. Slik adferd kan pågå i dagevis. Dominante hanner synger lengre sanger med lavere frekvens enn de yngre rivalene. Antakelig er slike detaljer viktige for hunnenes valg av partner. Hver hann parer seg med flere hunner, gjerne så mange han klarer å lokke til seg. Drektighetstida er tett innpå et år, men fosterutviklinga starter først vel tre måneder etter paring. Dette fenomenet kalles forsinket implantasjon og er vanlig blant de fleste selartene.

Stenkobbehunner og unger på land i en ynglekoloni på Stø i Vesterålen.
Steinkobber
Av .

Utbredelse

Steinkobben er i dag utbredt på hele Den nordlige halvkule, med en underart i Stillehavet og en i Atlanterhavet. I tillegg finnes en ferskvannsform, bestående av noen hundre individer som holder til i noen innsjøer som ble adskilt fra havet etter siste istid nord i Canada. I Nord-Atlanteren finner vi den fra Nord-Amerika (nordlige deler av USA og Canada) i vest, via Sør-Grønland, Island og Færøyene til europeiske kystfarvann i øst. I Nordøst-Atlanteren er arten utbredt rundt De britiske øyer, i Østersjøen, langs Vest-Europas kyster fra Nordvest-Spania (Biskaya) i sør til Kolahalvøya i Russland i nordøst, og på vestsida av Svalbard. Arten fins langs hele norskekysten fordelt på mange små og større kolonier. De største koloniene finner vi på Møre, i Trøndelag og i Nordland.

Bestand

Phoca vitulina, steinkobbe. Foto fra: Fur, Danmark

I våre farvann står steinkobben på menyen til både hai (håkjerring), spekkhogger, havert og (på Svalbard) isbjørn. Lokale virusepidemier har imidlertid vært langt mere dramatisk for steinkobbenes overlevelse enn predasjon. Langs Skagerraks kyster fra Vestfold til Agder ble steinkobbene praktisk talt utradert under store PDV-epidemier (PDV = Phocine Distemper Virus, en slags forkjølelseslignende sykdom) i 1988 og 2002. I begge tilfeller tok bestandene seg opp igjen til gamle høyder i påfølgende 10-års periode.

På norskekysten overvåkes steinkobben regelmessig, både fordi bestandene kan påvirkes av direkte, kvoteregulert fangst og av bifangst i fiskeredskaper. Bestandsestimering av arten skjer ved telling av totalt antall sel på land i røyteperioden. I denne perioden (august-september) ligger det flere dyr på land enn det vanligvis gjør til alle andre tider av året. Likevel er det som telles på land å regne som et minimumstall, både fordi ikke alle aldersgrupper legger seg opp og røyter samtidig og fordi det alltid vil være noen individer i sjøen. Men dersom det gjennomføres gjentatte tellinger på samme vis og årstid innafor utvalgte områder kan telleresultatene brukes som en indeks for bestandens status og utvikling. Slik metodikk benyttes i dag for overvåkning steinkobbebestander over hele Europa. Detaljerte studier av steinkobbens adferd, særlig ved hjelp av elektroniske merker som gir informasjon om både posisjon, dykkemønster som om dyrene er på land eller ikke, har gitt informasjon som kan benyttes til å utvikle korrigeringsfaktorer fra det som faktisk observeres på land og til det som er en mer realistisk bestandsstørrelse.

I Norge ble det i perioden 1996-2016 foretatt tre landsdekkende tellinger av steinkobbe basert på flyfotografering i røyteperioden. Tellingene gjennomføres på deler av kysten hvert år slik at det oppnås full dekning med nytt bestandsestimat for hele kysten ca hvert femte år. I 2016 ble det gjort forsøk med å bruke drone til slike tellinger. Dette viste seg å være så effektivt at alle påfølgende tellinger av steinkobbe er gjennomført med enkle helikopterdroner som er utstyrt med digitalt fotoutstyr og som kan opereres fra en følgebåt. Siste (2018) landsdekkende, ukorrigerte minimumsestimat for steinkobbe på norskekysten er anslått til rundt 7600 dyr. Bestanden på vestsida av Svalbard teller om lag 2000 dyr.

Den globale bestanden av steinkobbe teller nå godt og vel 600 000 dyr, fordelt på rundt 380 000 i Stillehavet og 240 000 i Atlanterhavet.

Fangst

Phoca vitulina, steinkobbe. Foto fra: Nordsømuseet, Hirtshals, Jylland, Danmark

Det har trolig vært fangst av steinkobbe på norskekysten helt siden de første veidemenn etablerte seg etter istida. Arten har i alle år vært en viktig kystressurs som ga både mat, skinn og olje. Tidvis har dette ført til overbeskatning av arten. Etter andre verdenskrig ble det derfor innført noen reguleringsbestemmelser som skulle gi bedre beskyttelse av bestanden. Reguleringene ga bestandsøking, men utover 1970-tallet økte også konfliktnivået mellom sel og fiskerier på kysten. Det ble derfor gjennomført et fellingsprogram der over 1200 steinkobber ble skutt i området StadSalten i årene 1980-1988. Som et ledd i dette fellingsprogrammet ble det i 1984 også skutt mindre antall steinkobber i Østfold, Rogaland og Finnmark.

I 1996 ble det vedtatt en forskrift for forvaltning av sel, herunder også steinkobbe, på norskekysten. Jegere må heretter registrere og kvalifisere seg, og jaktkvoter er innført. Jaktkvotene blir fastsatt etter råd fra Havforskningsinstituttet som også har ansvar for overvåking av bestanden og regelmessige oppdateringer av bestandsestimater. Det er et mål at forvaltningen av steinkobbe skal sikre levedyktige bestander innafor artens naturlige utbredelsesområde, men likevel slik at bestandstilveksten skal kunne reguleres for å avbøte skader for fiskerinæringen. I en forvaltningsplan som ble tatt i bruk i 2010 blir denne målsetningen konkretisert i og med at man satt som målsetning at det bør være så mange steinkobber langs norskekysten at 7000 dyr kan telles i røyteperioden. Det skal være åpning for justering av dette målnivået hvis ny kunnskap om bestand, interaksjoner med fiskerier eller miljøutfordringer tilsier dette.

Av praktiske grunner blir målnivået fordelt på landets ulike fylker med utgangspunkt i hvor mange dyr som ble registrert i siste landsdekkende telling. Fordi målsetningen er å holde bestanden på målnivået legges jaktkvoter i utgangspunktet på et nivå som stabiliserer bestanden, såkalte likevekts-kvoter. Er bestanden i et fylke over målnivået anbefales en jaktkvote for å redusere bestanden til målnivået. Dersom bestanden er mindre enn målnivået anbefales reduserte jaktkvoter, eller total fredning dersom den er mindre enn 50% av målnivået. Total kvote for hele norskekysten er i 2020 på 467 dyr. I kvotefastsettelsen blir det også tatt hensyn til at en del steinkobbe hvert år tas som bifangst i fiskegarn. Dagens norske steinkobbejakt er en typisk sportsjakt med varierende interesse fra jegernes side fra år til år. Kvotene blir derfor ikke fullt ut utnyttet, og i perioden 2017-2019 lå det rapporterte årlige fangstnivået på mellom 338 og 448 dyr.

Det er norske myndigheter som setter kvoter for og organiserer jakt på steinkobbe i Norge. Dagens forvaltning er forankret i og basert på råd fra Den Nord-Atlantiske Sjøpattedyrkommisjonen (NAMMCO).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg