nellikrevolusjonen

25. april 1974 kunngjorde et kommuniké fra kapteinbevegelsen for de væpnede styrkene, MFA, at regimet ledet av Marcello Caetano var falt. Men i realiteten hadde Estado Novo, grunnlagt av Salazar, opphørt seks år tidligere, 1. august 1968, da Salazar fikk hjerneslag.

Militæret var nå åpent skeptisk til kolonikrigene. Det som senere ble kjent som 25. april-revolusjonen, begynte med lønnskrav fra kapteinene. Til tross for motstridende tiltak ble kravene innfridd. Dette førte til overbevisning om at regimet var svakt og ikke kunne reddes. Snart, under påvirkning av det portugisiske kommunistpartiet, som hadde infiltrert de lavere gradene av hæren, fikk opposisjonen mot regimet en tydelig politisk dimensjon. Motstanden mot kolonikrigene var uten tvil det avgjørende. 16. mars 1974 gikk kapteinene og troppene deres mot Lisboa, men opprøret var dårlig koordinert og førte ikke frem. Lojalistiske militærstyrker arresterte en del av opprørene. Det hele ble som en generalprøve.

31. mars så Marcello Caetano på en fotballkamp mellom Sporting og Benfica. Da mikrofonene annonserte hans ankomst på stadion, ble han møtt med en enorm applaus. Bare tjuefem dager før kuppet hadde den vanlige mannen i stor grad støttet ham. Men ikke elitene og militære makthaverne.

25. april 1974 gikk alt som planlagt. Opprørene dro til Lisboa og overtok strategiske punkter i byen uten motstand. Det faktum at det etterretningspolitiet DGS, tidligere PIDE, ikke registrerte noe som helst av forberedelsene, viser tydelig hvor svakt regimet var. Kvelden før ringte etterretningssjefen til forsvarsministeren. Beskjeden var beroligende: «De kan sove trygt, herr minister»

Klokken 22:55 ble sangen «Og etter farvel» spilt på radioen. Sangen var Portugals bidrag til Eurovision dette året. Dette var det første signalet på kuppet. Klokken 00:25 ble sangen «Grândola, den solbrune landsbyen» spilt. Dette var det andre signalet for militærkuppet.

Det var det mykeste kuppet i det tjuende århundrets historie. Foran DGS-hovedkvarteret ble fem mennesker drept og førtifem såret blant forbipasserende som ble beskutt av panikkslagent politi. Politiske fanger ble løslatt. Soldater forhindrer lynsjing. Regimet falt som et korthus. I løpet av få timer var det hele over, og republikkens president og statsminister ble sendt i eksil til Brasil. General António de Spínola aksepterte å lede maktovertakelsen, og det forhindret et blodbad mellom de militære som fortsatt støttet regimet, og april-kapteinene, som de senere ble kalt. Ironien var at den som ivrigst forsvarte en fortsatt tilstedeværelse for Portugal i Afrika, nå ledet en revolusjon som på noen få måneder ville avskaffe alle koloniene. «Uten de afrikanske territoriene vil landet bli redusert til et meningsløst hjørne og ende opp med en rent formell eksistens innenfor et politisk rammeverk der landets reelle uavhengighet vil være truet», skrev Spínola i Portugal og fremtiden.

Revolusjonen begynte som et militært opprør, ikke et folkeopprør. Ingen visste hva som ville skje. Ved Rossio i Lisboa, spurte en kvinne en soldat som gikk forbi hva alt spetakkelet var for. «Vi skal arrestere Marcello Caetano – dette er en revolusjon», svarte soldaten, og ba damen om en sigarett. Men alt hun hadde, var nelliker. Soldaten tok imot nelliken og stakk den i løpet på maskingeværet. Kvinnen syntes det var morsomt og begynte å dele ut nelliker til soldatene. Nellikene var for å markere 50-årsjubileet til restauranten hun jobbet i. Det var slik revolusjonen fikk navnet sitt.

«Grândola, den solbrune landsbyen, Broskapets land, Det er folket som bestemmer, Inne i deg, o by!» Lyrikken til sangen som startet militærkuppet, var et perfekt valg for å forme myten om en folkerevolusjonen, der frihet og brorskap stod i fokus. Nokså uventet strømmet folket ut i Lisboas gater og ga mat og gaver til soldatene. Gleden var smittsom, og snart ble militærkuppet omdannet til en folkefest.

I koloniene var situasjonen naturligvis annerledes. Allerede i januar 1974 samlet en folkemengde seg rundt militærkasernen i byen Beira i Mosambik og anklaget militæret for ikke å føre krigen godt nok. 7. september 1974, på samme dag som avtalen som anerkjente Mosambiks rett til uavhengighet ble undertegnet, gjennomførte de portugisiske bosetterne opprør mot de portugisiske styresmaktene. Det utløste en voldsbølge som skulle prege Mosambiks avkolonisering.

I Portugal er 25. april en av de 13 obligatoriske nasjonale helligdagene. Denne dagen feires som «Frihetens dag».

• Portugals historie
• Portugals samtidshistorie

• Rui Ramos, História de Portugal, 2009
• Yves Léonard, Histoire du Portugal contemporain de 1890 à nos jours, 2016
• José António Saraiva, Caetano – O drama do político obrigado a ter duas faces, 2020