mennesket – opprinnelse og utvikling

Overfamilien Hominoidea omfatter de høyest utviklede primatene, og deles i dag i de tre familiene Hominidae (menneskefamilien), Pongidae (de store menneskeapene) og Hylobatidae (gibboner).

Fossile funn og studier av nålevende arter gir grunnlag for å anta at Hylobatidae spaltet av fra resten av Hominoidea tidlig i miocen, for vel 20 mill. år siden. Den videre utvikling innen Hominoidea førte til at Pongidae og Hominidae skilte lag i siste tredjedel av miocen, for ca. 15 mill. år siden. Evolusjonen har ført til at utviklingen i de tre familiene har gått i forskjellige retninger.

Med unntak av familien Hominidae (hvis medlemmer samlet kalles for «hominider»), fortsatte alle de andre medlemmene av overfamilien Hominoidea å leve i eller nært tilknyttet trær, noe som fortsatte å prege deres kroppsbygning og levesett. De tidligste medlemmene av Hominidae ser ut til gradvis å ha forlatt det trelevende levesettet og tilpasset seg et liv på bakken. Det endrede levesettet må ha ført til utviklingen av oppreist, biped gange (gange bare på to ben). Dette resulterte i at de fikk en hvelvet gangfot med alle fem tærne rettet fremover, lengre ben, skålformet bekken og en S-formet virvelsøyle med hodet plassert på toppen. Videre ble armene kortere og primært ikke brukt som bevegelsesorganer. Dermed ble hominidene i stand til å holde sine nyfødte unger og forarbeide redskaper. Parallelt med, og antagelig påskyndet av denne utviklingen, fant det sted en gradvis økning av hjernens størrelse som til slutt resulterte i at Homo sapiens fikk den største og mest kompliserte hjerne i forhold til sin kroppsstørrelse som vi kjenner i den levende verden.

Økende antall fossile funn av tidlige medlemmer av familien Hominidae gir oss etter hvert bedre muligheter til å danne oss et bilde av hovedtrekkene i deres utviklingshistorie, foreløpig gjennom de siste seks millioner år. Fra før den tid har vi ennå knapt funnet noe fossilmateriale av betydning av tidlige hominider. De eldste sikre hominid-fossilene henføres nå til de fire slektene Sahelanthropus, Orrorin, Ardipithecus og Australopithecus, som på norsk samlet gjerne betegnes som «nærmennesker».

Det første fossilet av et nærmenneske ble funnet i Sør-Afrika i 1924. Det var store deler av et barnekranium, og ble beskrevet under navnet Australopithecus africanus. Frem til i dag er det, foruten tallrike tenner og kranieknokler, også funnet en rekke kroppsknokler. Alle funn er gjort i Afrika, hvor de er kjent fra Etiopia i nord til Sør-Afrika i sør, og i alt vesentlig knyttet til den østafrikanske riftdalen. Men fossiler av den hittil eldste slekten av nærmennesker er funnet i Tsjad, ca. 2500 km vest for Riftdalen. Dette funnet omfatter et nesten komplett kranium og biter av flere underkjever. Det er blitt beskrevet som Sahelanthropus tchadensis og er mellom 6 og 7 mill. år gammelt. Kraniet har et hjernevolum på mellom 320 og 380 ccm, og fremviser en blanding av både meget primitive og mer avanserte trekk. Selv om vi ennå ikke har noen knokkelfunn som viser at Sahelanthropus var biped, er det trekk i kraniets utforming som kan tyde på det. Når det gjelder den nest eldste, ca. 6 mill. år gamle slekten Orrorin, er den basert på 20 fossiler fra Kenya, hvorav tre er stykker av lårben. Disse viser klart at Orrorin-slektens medlemmer var bipede.

De neste nærmenneskefunn i alder er fra Etiopia og er 4,4 mill. år gamle. De hører til slekten Ardipithecus som er beskrevet på grunnlag av 17 fossiler, hvorav de fleste er tenner foruten to kraniefragmenter og to biter av armknokler. Tennenes utforming viser likhet med menneskeaper, mens plasseringen av nakkehullet i kraniets underside indikerer at de var bipede.

Langt de fleste funn av nærmennesker som er gjort til nå, henføres til slekten Australopithecus. I tid dekker slektens historie minst 2,5 mill. år. Den eldste arten innen denne slekten er foreløpig basert på to funn, hvorav det ene er datert til 4,1 og det andre til 3,9 mill. år. A. anamensis fremviser et blanding av tidlige («primitive») og mer utviklede trekk samtidig som det som er kjent av kroppsskjelettet viser en enda bedre tilpasning til oppreist gange enn hos de tidligere tre slektene. Arten A. afarensis er kjent på grunnlag av et omfattende materiale fra to atskilte områder. Det ene er i Etiopia og har en alder på mellom 4 og 2,6 mill. år. Det andre er fra Tanzania og her er alderen på funnene mellom 3,8 og 3,5 mill. år. De mest omfattende og best kjente funnene er fra Hadar i Etiopia og omfatter bl.a. 40 % av skjelettet til et voksent individ, tallrike tenner og kjever og knokkelrester av en gruppe på minst 13 individer, både voksne og barn. A. afarensis hadde et hjernevolum på ca. 420 ccm. Munnpartiet var snuteformet, pannen lav og tennene var kraftige. Samtidig fremviser tennene fortsatt en rekke primitive karakterer, f.eks. hadde A. afarensis et lite mellomrom mellom den store hjørnetannen og de påfølgende kinntennene, noe som er typisk for menneskeapene. Det viktigste er at det postkraniale skjelettmaterialet viser at de hadde en fullt utviklet oppreist gange. Dette får vi fullt ut bekreftet av funnene fra Tanzania, som omfatter en ca. 25 m lang sporrekke med fossile fotavtrykk avsatt i vulkansk aske for ca. 3,6 mill. år siden. Men det er samtidig trekk i kroppsskjelettets utforming som peker i retning av at A. afarensis delvis oppholdt seg i trær, da de hadde relativt lange armer og lett buete finger- og tåknokler. Først og fremst fra Sør-Afrika er det kjent en forholdsvis spinkel art, A. africanus, som levde for mellom 3,5 og 2 mill. år siden. Den hadde et hjernevolum på ca. 450 ccm og var mellom 120 og 140 cm høye. Representanter for denne arten var de første nærmenneskene som ble funnet. Foruten disse spinkle Australopithecus-artene er det både i Sør- og Øst-Afrika funnet rester etter mer robuste former som nå gjerne skilles ut i to arter: A. robustus fra Sør-Afrika og A. boisei fra Øst-Afrika. Begge disse artene er kjennetegnet med kraftige kranier med velutviklede områder for feste av de store tyggemusklene. Innen tannsettet var spesielt kinntennene meget kraftige. Kranievolumet var hos disse to artene opp mot 550 ccm og med en kroppshøyde på mellom 130 til 160 cm var de markert høyere og kraftigere enn de andre kjente Australopithecus-artene. Disse robuste formene var de yngste nærmenneskene vi kjenner i det de er mellom 2,5 og 1 million år gamle. De ser ut til å representere en sidegren på hominidenes stamtre som døde ut da de siste robuste formene forsvant.

I Olduvaidalen i Tanzania, hvor M. og L.S.B. Leakey allerede i 1930-årene hadde foretatt utgravninger, ble det etter hvert funnet store mengder av ytterst primitive steinredskaper uten at det ble klarlagt hvem som hadde forarbeidet disse redskapene. I 1962 ble det funnet et delvis knust kranium, som etter at det var blitt limt sammen, gjorde det mulig å beregne hjernevolumet til ca. 700 ccm. Dette var vesentlig større enn hos nærmenneskene, og Leakey beskrev dette kraniet som hørende til menneskeslekten Homo. Han henførte dette funnet til en ny art, H. habilis, og satte denne formen i forbindelse med de primitive steinredskapene fra Olduvaidalen. Kranievolumet hos H. habilis var forholdsvis beskjedent, men det viste at Homo-slekten allerede var etablert for nærmere 2 mill. år siden. Senere funn fra forskjellige steder i Øst-Afrika har bekreftet Leakeys bestemmelse til at disse formene tilhører Homo-slekten. Studier av det til nå kjente materialet har gjort at man nå deler Homo habilis i to arter: H. habilis og H. rudolfensis. Mens H. habilis ser ut til å ha trekk i sitt kroppsskjelett som viser likhet med nærmenneskene, har H. rudolfensis utviklet et kroppsskjelett som peker mot de senere medlemmer av Homo-slekten, samtidig som kraniet fremdeles har en rekke primitive trekk. De yngste medlemmene av disse to Homo-artene er omkring 1,6 mill. år gamle.

På tidspunktet da H. habilis var forsvunnet, hadde en ny art av Homo-slekten allerede eksistert i Afrika i omkring 200 000 år, nemlig H. erectus. Med utviklingen av H. erectus inntrer et helt nytt aspekt i menneskefamiliens historie. For første gang vandrer hominider ut fra Afrika, etter hvert opptrer H. erectus både i Midtøsten og over store områder i Sørøst-Asia. I Europa ser det derimot ikke ut til at denne arten har etablert seg. Allerede for over 100 år siden ble de første fossiler av H. erectus funnet i Asia, i 800 000–250 000 år gamle avsetninger. De eldste fossilene kom fra Java, senere resulterte omfattende utgravninger i nærheten av Beijing til fremkomsten av et stort fossilt materiale. I begynnelsen ble funnene fra Java beskrevet som Pithecanthropus erectus (Javamannen), mens de kinesiske fossilene ble henført til en annen slekt og art, nemlig Sinanthropus pekinensis (Kinamannen). Etter hvert har et rikholdig materiale både fra Asia og Afrika ført til at man regner med at det muligens dreier seg om en to arter av slekten Homo. Det omfattende fossilmaterialet som finnes i 1,8 mill. til 200 000 år gamle avsetninger, består vesentlig av tenner og kraniefragmenter, men også atskillig materiale av skjelettknokler. Her bør spesielt nevnes et nesten fullstendig skjelett av en ung gutt som nylig er funnet ved Nariokotome i Kenya. Alt dette viser at det har foregått en betydelig utvikling fra H. habilis til H. erectus. Med en kroppshøyde helt opptil 180 cm, lange ben (både absolutt og i forhold til armene) og en fullt oppreist gange, er det lite i kroppens utforming som skiller H. erectus fra H. sapiens. Hva angår kraniet finner vi derimot atskillig mer primitive trekk. Med et kranievolum som varierer mellom 750 og 1100 ccm, lav panne, kraftige øyenbrynsbuer, et mer snuteformet underansikt hvor det ikke er utviklet hake og tykke kranieknokler, er det tydelige forskjeller fra H. sapiens. Den store geografiske og tidsmessige utbredelsen av H. erectus har resultert i at det tross alt finnes klare variasjoner innen denne arten, og det har ført til at det har vært fremsatt forslag om å samle de eldste afrikanske formene i arten H. ergaster. På det afrikanske kontinent levde H. erectus utvilsomt i flere hundre tusen år sammen med både nærmennesker og H. habilis. H. erectus laget benredskaper og steinredskaper av acheuléen type, og de kjente til bruken av ild.

I avsetninger fra vel 600 000 år og til for 200 000 år siden har det i Afrika og Europa blitt funnet en rekke fossiler som nå henføres til det vi betegner som arkaisk Homo sapiens. Disse formene hadde et kraftig kranium med et gjennomsnittlig kranievolum på ca. 1200 ccm. Det langstrakte kraniet hadde lav panne, markerte øyenbrynsbuer og flere andre, mer primitive bygningstrekk. I dag er man av den oppfatning at arkaisk H. sapiens ga opphav til både neandertalmenneskene og de moderne menneskene. Neandertalmennesket, H. neanderthalensis, er kjent både fra Europa og Midtøsten i et tidsrom på ca. 100 000 år. De eldste fossilene er ca. 130 000 år gamle og hører til i overgangen til siste istid, de siste neandertalerne finner vi i Sørvest-Europa for bare 30 000 år siden. Neandertalernes kropp var kortvokst, massiv og kraftig. Det langstrakte kraniet med forholdsvis lav panne, hadde et volum på ca. 1500 ccm. Dette er litt større enn hos moderne mennesker, og kan tyde på at hjernen var noe annerledes utviklet. Neandertalerne var jegere og samlere, og hadde faste boplasser over tid. Deres steinredskaper blir henført til Moustérien-kulturen. Flere funn kan tyde på at de begravde sine døde.

Neandertalmennesket betraktes i dag som en egen art innen menneskeslekten. Da de forsvant fra Europa, som var det siste stedet de levde, var allerede Homo sapiens sapiens vel etablert både i Afrika, Midtøsten og Europa. Både fossilfunn og nåtidige genetiske undersøkelser tyder på at det moderne mennesket utviklet seg i Afrika for nærmere 200 000 år siden, og først for vel 100 000 år siden vandret ut fra dette kontinentet. Fossilfunn kan tyde på at neandertalere og moderne mennesker levde samtidig i Midtøsten. De viktigste kjennetegn ved det moderne mennesket er den store hjernen, med særlig vekt på storhjernen. Dette preger kraniets utforming, hvor bl.a. de markerte øyenbrynsbuene er borte, samtidig som kjevene er blitt spinklere og det er utviklet en hakespiss på underkjeven. Etter at neandertalerne ble borte for ca. 30 000 år siden, regnet man med at H. sapiens sapiens var den eneste art av Homo-slekten som fantes på jorden. Men i 2004 ble det funnet et nesten komplett skjelett av en meget liten hominide på øya Flores i Indonesia. Aldersmessig hørte dette funnet og noen tidligere fragmenter til mellom ca. 90 000 og 14 000 år, altså i et tidsrom hvor man antok at det bare fantes H.sapiens sapiens. Det nye funnet ble beskrevet under navnet H. floresiensis. Det var ca. 1 m høyt og hadde et hjernevolum på ca. 390 ccm, men tross det lille hjernevolumet ble det sammen med skjelettet funnet bearbeidede steinredskaper og muligens spor etter ild. Funnet av H. floresiensis reiser en mengde spørsmål. I hvert fall viser det at det har eksistert to arter av Homo meget nær opp til vår tid. Når det gjelder H. sapiens sapiens hørte de eldste representantene kulturelt til i eldre steinalder. Anatomisk er det ingen forskjell på disse menneskene og oss som lever i dag. Det er den kulturelle utvikling som fra da av markerer trinnene i menneskets utviklingshistorie.

• DNA fra fortidsmenneske hos forskning.no