mennesket (opprinnelse og utvikling)

Mennesket (tegninger, ulike kranier)

Mennesket. Kranier hos forskjellige representanter for menneskefamilien. Utviklingen er kjennetegnet av en markant økning av hjernens størrelse og derav følgende omforming av hodeskallen. Det snuteformede munnpartiet reduseres gradvis, og det utvikles en hake hos det moderne mennesket. A) Nærmenneske, Australopithecus robustus. B) Nærmenneske, A. africanus. C) Homo habilis. D) H. erectus. E) Neandertaler, H. neanderthalensis. F) Moderne menneske, H. sapiens.

Av /Store norske leksikon ※.

Overfamilien Hominoidea (menneskeaper) omfatter de høyest utviklede primatene, og deles i dag i de to familiene Hominidae (menneskefamilien som inkluder de store menneskeapene i tillegg til mennesker) og Hylobatidae (gibboner).

Fossile funn og studier av nålevende arter gir grunnlag for å anta at Hylobatidae spaltet av fra resten av Hominoidea tidlig i miocen, for vel 20 millioner år siden. Den videre utvikling innen den andre grenen (familien Hominidae) førte til at de asiatiske store menneskeapene (underfamilien Ponginae) og de afrikanske menneskeapene (underfamilien Homininae) skilte lag i siste tredjedel av miocen, for cirka 15 millioner år siden. Evolusjonen har ført til at utviklingen i de forskjellige grenene har gått i forskjellige retninger.

Tidlig utvikling fra aper

Med unntak av utviklingslinjen fram mot mennesket (homininer, tidligere ofte kalt hominider), fortsatte alle de andre medlemmene av overfamilien Hominoidea å leve i eller nært tilknyttet trær, noe som fortsatte å prege deres kroppsbygning og levesett. De tidligste medlemmene av menneskelinja ser ut til gradvis å ha forlatt det trebaserte levesettet og tilpasset seg et liv på bakken. Det endrede levesettet må ha ført til utviklingen av oppreist, tobeint gange. Dette resulterte i utvikling av en hvelvet fot med alle fem tærne rettet fremover, lengre bein, skålformet bekken og en S-formet virvelsøyle med hodet plassert på toppen.

Videre ble armene kortere og primært ikke brukt som bevegelsesorganer. Dermed ble hominidene i stand til å holde sine nyfødte unger og forarbeide redskaper. Parallelt med, og antagelig påskyndet av denne utviklingen, fant det sted en gradvis økning av hjernens størrelse som til slutt resulterte i at Homo sapiens fikk den største og mest kompliserte hjernen i forhold til sin kroppsstørrelse.

Fossiler

Olduvaidalen
Olduvaidalen i Tanzania er et viktig funnsted for fossile mennesker og steinredskaper.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Økende antall fossile funn av tidlige medlemmer av familien Hominidae gir oss etter hvert bedre muligheter til å danne oss et bilde av hovedtrekkene i deres utviklingshistorie, foreløpig gjennom de siste seks millioner år. Fra før den tid er det hittil knapt funnet noe fossilmateriale av betydning av tidlige hominider. De eldste sikre hominid-fossilene fører nå tilbake til de fire slektene Sahelanthropus, Orrorin, Ardipithecus og Australopithecus. Disse kalles gjerne for «nærmennesker».

Nærmennesker

Det første fossilet av et nærmenneske ble funnet i Sør-Afrika i 1924. Det var store deler av et barnekranium, og ble beskrevet under navnet Australopithecus africanus. Frem til i dag er det, foruten tallrike tenner og kranieknokler, også funnet en rekke knokler. Alle funn er gjort i Afrika, hvor de er kjent fra Etiopia i nord til Sør-Afrika i sør. De er i alt vesentlig knyttet til den østafrikanske Riftdalen.

Mennesket

Mennesket. Menneskefamiliens utvikling. Søylene angir hver enkelt arts utbredelse i tid. Søylene er oppdelt der tidsangivelsen er usikker. Den utviklingsmessige forbindelsen mellom de enkelte artene er avmerket med stiplede linjer, der forbindelsen er usikker er det angitt med et spørsmålstegn. Der det foreløpig ikke kan angis en utviklingsmessig forbindelse, er ingen linjer tegnet.

Av /Store norske leksikon ※.

Sahelanthropus

Men fossiler av den hittil eldste slekten av nærmennesker er funnet i Tsjad, ca. 2500 km vest for Riftdalen. Dette funnet omfatter et nesten komplett kranium og biter av flere underkjever. Det er blitt beskrevet som Sahelanthropus tchadensis og er mellom seks og syv millioner år gammelt. Kraniet har et hjernevolum på mellom 320 og 380 kubikkcentimeter, og fremviser en blanding av både meget primitive og mer avanserte trekk. Selv om det ikke er gjort noen knokkelfunn som viser at Sahelanthropus var gikk på to bein, er det trekk i kraniets utforming som kan tyde på det.

Orrorin

Når det gjelder den nest eldste, cirka seks millioner år gamle slekten Orrorin, er den basert på 20 fossiler fra Kenya, hvorav tre er stykker av lårben. Disse viser klart at Orrorin-slektens medlemmer var bipede.

Ardiphithecus

De neste nærmenneskefunn i alder er fra Etiopia og er 4,4 millioner år gamle. De hører til slekten Ardipithecus. Ardipithecus er beskrevet på grunnlag av 17 fossiler, hvorav de fleste er tenner, foruten to kraniefragmenter og to biter av armknokler. Tennenes utforming viser likhet med menneskeaper, mens plasseringen av nakkehullet i kraniets underside tyder på at de gikk oppreist.

Utviklingen av mennesket
Oversikt over alderen på arter innenfor menneskeslektene Ardipithecus, Australopithecus og Homo.
Av .
Lisens: CC BY 3.0

Australopithecus

Langt de fleste funn av nærmennesker som er gjort til nå, henføres til slekten Australopithecus. Slektens historie dekker minst 2,5 millioner år. Den eldste arten innen denne slekten er foreløpig basert på to funn, hvorav det ene er datert til 4,1 og det andre til 3,9 millioner år.

Australopithecus anamensis fremviser en blanding av tidlige («primitive») og mer utviklede trekk samtidig som det som er kjent av skjelettet viser en enda bedre tilpasning til oppreist gange enn hos de tidligere tre slektene.

Arten Australopithecus afarensis er kjent på grunnlag av et omfattende materiale fra to atskilte områder. Det ene er i Etiopia og har en alder på mellom 2,6 og 4 millioner år. Det andre er fra Tanzania. Alderen på disse funnene er mellom 3,5 og 3,8 millioner år. De mest omfattende og best kjente funnene er fra Hadar i Etiopia og omfatter blant annet 40 prosent av skjelettet til et voksent individ, tallrike tenner og kjever og knokkelrester av en gruppe på minst 13 individer, både voksne og barn.

Australopithecus afarensis hadde et hjernevolum på cirka 420 kubikkcentimeter. Munnpartiet var snuteformet, pannen lav og tennene kraftige. Samtidig fremviser tennene fortsatt en rekke primitive karakterer, for eksempel hadde Australopithecus afarensis et lite mellomrom mellom den store hjørnetannen og de påfølgende kinntennene, noe som er typisk for menneskeapene. Det viktigste er at det postkraniale skjelettmaterialet, det vil si skjelettet under hodet, viser at de hadde en fullt utviklet oppreist gange. Dette ble fullt ut bekreftet av funnene fra Tanzania, som omfatter en cirka 25 meter lang sporrekke med fossile fotavtrykk avsatt i vulkansk aske for cirka 3,6 millioner år siden.

Men det er samtidig trekk i kroppsskjelettets utforming som peker i retning av at Australopithecus afarensis delvis oppholdt seg i trær, da de hadde relativt lange armer og lett buete finger- og tåknokler.

Først og fremst fra Sør-Afrika er det kjent en forholdsvis spinkel art, Australopithecus africanus, som levde for mellom 3,5 og 2 millioner år siden. Den hadde et hjernevolum på cirka 450 kubikkcentimeter og var mellom 120 og 140 centimeter høy. Representanter for denne arten var de første nærmenneskene som ble funnet.

Foruten disse spinkle Australopithecus-artene er det både i Sør- og Øst-Afrika funnet rester etter mer robuste former som nå gjerne skilles ut i to arter: Australopithecus robustus fra Sør-Afrika og Australopithecus boisei fra Øst-Afrika. Begge disse artene er kjennetegnet av kraftige kranier med velutviklede områder for feste av de store tyggemusklene. Innen tannsettet var spesielt kinntennene meget kraftige. Kranievolumet var hos disse to artene opp mot 550 kubikkcentimeter, og med en kroppshøyde på mellom 130 og 160 centimeter var de markert høyere og kraftigere enn de andre kjente Australopithecus-artene. Disse robuste formene er de yngste kjente nærmenneskene, idet de er mellom 2,5 og en million år gamle. De ser ut til å representere en sidegren på hominidenes stamtre som døde ut da de siste robuste formene forsvant.

Homo

Menneskets utviklingstre
Utbredelse i tid og geografisk spredning av artene innenfor vår egen slekt Homo de siste to millioner år. (Fra: Reed DL, Smith VS, Hammond SL, Rogers AR, Clayton DH: Genetic Analysis of Lice Supports Direct Contact between Modern and Archaic Humans. PLoS Biology Vol. 2, No. 11, e340 doi:10.1371/journal.pbio.0020340)
Av .
Lisens: CC BY 2.0
Zinjanthropus boisei
Hodeskallen til en Zinjanthropus boisei funnet av Mary Leakey i Olduvaidalen i 1959.
Av /Olduvai Gorge Museum.
Lisens: CC BY SA 4.0

I Olduvaidalen i Tanzania, hvor Mary og Louis Seymour Bazett Leakey allerede i 1930-årene hadde foretatt utgravninger, ble det etter hvert funnet store mengder av ytterst primitive steinredskaper uten at det ble klarlagt hvem som hadde forarbeidet disse redskapene. I 1962 ble det funnet et delvis knust kranium. Etter at det var blitt limt sammen, var det mulig å beregne hjernevolumet til cirka 700 kubikkcentimeter. Dette var vesentlig større enn hos nærmenneskene, og Leakey beskrev dette kraniet som hørende til menneskeslekten Homo. Han henførte dette funnet til en ny art, Homo habilis, og satte denne formen i forbindelse med de primitive steinredskapene fra Olduvaidalen.

Homo habilis

Kranievolumet hos Homo habilis var forholdsvis beskjedent, men det viste at Homo-slekten allerede var etablert for nærmere to millioner år siden. Senere funn fra forskjellige steder i Øst-Afrika har bekreftet Leakeys bestemmelse av at disse formene tilhører Homo-slekten.

Studier av det til nå kjente materialet har gjort at man nå deler Homo habilis i to arter: Homo habilis og Homo rudolfensis. Homo habilis ser ut til å ha trekk i sitt skjelett som viser likhet med nærmenneskene. Homo rudolfensis utviklet på sin side et skjelett som peker mot de senere medlemmer av Homo-slekten, samtidig som kraniet fremdeles har en rekke primitive trekk. De yngste medlemmene av disse to Homo-artene er omkring 1,6 millioner år gamle.

Homo erectus

På tidspunktet da Homo habilis var forsvunnet, hadde en ny art av Homo-slekten allerede eksistert i Afrika i omkring 200 000 år, nemlig Homo erectus. Med utviklingen av Homo erectus inntrer et helt nytt aspekt i menneskefamiliens historie. For første gang vandrer hominider ut fra Afrika, etter hvert opptrer Homo erectus både i Midtøsten og over store områder i Sørøst-Asia. Det ser derimot ikke ut til at arten etablerte seg i Europa.

Allerede for over 100 år siden ble de første fossiler av Homo erectus funnet i Asia, i 800 000 til 250 000 år gamle avsetninger. De eldste fossilene kom fra Java, og senere resulterte omfattende utgravninger i nærheten av Beijing til fremkomsten av et stort fossilt materiale. I begynnelsen ble funnene fra Java beskrevet som Pithecanthropus erectus (Javamannen), mens de kinesiske fossilene ble henført til en annen slekt og art, nemlig Sinanthropus pekinensis (Kinamannen).

Etter hvert har et rikholdig materiale både fra Asia og Afrika ført til at man regner med at disse funnene muligens dreier seg om to arter av slekten Homo. Det omfattende fossilmaterialet som finnes i 1,8 millioner til 200 000 år gamle avsetninger, består vesentlig av tenner og kraniefragmenter, men det finnes også atskillig materiale av skjelettknokler. Her bør spesielt nevnes et nesten fullstendig skjelett av en ung gutt som nylig er funnet ved Nariokotome i Kenya.

Alt dette viser at det har foregått en betydelig utvikling fra Homo habilis til Homo erectus. Med en kroppshøyde helt opptil 180 centimeter, lange bein (både absolutt og i forhold til armene) og en fullt oppreist gange, er det lite i kroppens utforming som skiller Homo erectus fra Homo sapiens.

Kraniet til Homo erectus hadde derimot atskillig mer primitive trekk. Med et kranievolum som varierer mellom 750 og 1100 kubikkcentimeter, lav panne, kraftige øyenbrynsbuer, et mer snuteformet underansikt hvor det ikke er utviklet hake og tykke kranieknokler, er det tydelige forskjeller fra Homo sapiens.

Den store geografiske og tidsmessige utbredelsen av Homo erectus har resultert i at det finnes klare variasjoner innen denne arten. Dette har ført til at det har vært fremsatt forslag om å samle de eldste afrikanske formene i arten Homo ergaster. På det afrikanske kontinentet levde Homo erectus utvilsomt i flere hundre tusen år sammen med både nærmennesker og Homo habilis. Homo erectus laget beinredskaper og steinredskaper av acheuléen type, og de kjente til bruken av ild.

Homo sapiens

I avsetninger fra vel 600 000 år og til for 200 000 år siden har det i Afrika og Europa blitt funnet en rekke fossiler som nå henføres til det som kalles arkaisk Homo sapiens. Disse formene hadde et kraftig kranium med et gjennomsnittlig kranievolum på cirka 1200 kubikkcentimeter. Det langstrakte kraniet hadde lav panne, markerte øyenbrynsbuer og flere andre, mer primitive bygningstrekk. I dag er man av den oppfatning at arkaisk Homo sapiens ga opphav til både neandertalmenneskene og de moderne menneskene.

Neandertalerne

Neandertalmennesket, Homo neanderthalensis, er kjent både fra Europa og Midtøsten i et tidsrom på cirka 100 000 år. De eldste fossilene er rundt 130 000 år gamle og hører til i overgangen til siste istid. Rester etter de siste neandertalerne ble funnet i Sørvest-Europa og er om lag 30 000 år gamle.

Neandertalernes kropp var kortvokst, massiv og kraftig. Det langstrakte kraniet med forholdsvis lav panne hadde et volum på cirka 1500 kubikkcentimeter. Dette er litt større enn hos moderne mennesker, og kan tyde på at hjernen var noe annerledes utviklet. Neandertalerne var jegere og samlere, og hadde faste boplasser over tid. Deres steinredskaper blir henført til Moustérien-kulturen. Flere funn kan tyde på at de begravde sine døde.

Neandertalmennesket betraktes i dag som en egen art innen menneskeslekten.

Det moderne mennesket

mennesket (tegning, kroppsbygning)

Mennesket. Tegningen viser utviklingen av kroppsbygning innen menneskefamilien. Til venstre «Lucy», en representant for nærmenneskene (Australopithecus afarensis); til høyre et moderne menneske (Homo sapiens). Forskjellen i tid er nesten fire millioner år.

Av /Store norske leksikon ※.

Da neandertalerne forsvant fra Europa, som var det siste stedet de levde, var allerede Homo sapiens sapiens vel etablert både i Afrika, Midtøsten og Europa. Både fossilfunn og nåtidige genetiske undersøkelser tyder på at det moderne mennesket utviklet seg i Afrika for nærmere 200 000 år siden, og først for vel 100 000 år siden vandret ut fra dette kontinentet. Fossilfunn kan tyde på at neandertalere og moderne mennesker levde samtidig i Midtøsten.

Det viktigste kjennetegnet ved det moderne mennesket er den store hjernen, med særlig vekt på storhjernen. Dette preger kraniets utforming, hvor blant annet de markerte øyenbrynsbuene er borte, samtidig som kjevene er blitt spinklere og det er utviklet en hakespiss på underkjeven.

Homo floresiensis

Etter at neandertalerne ble borte for cirka 30 000 år siden, regnet man med at Homo sapiens sapiens var den eneste arten av Homo-slekten som fantes på jorden. Men i 2004 ble det funnet et nesten komplett skjelett av en meget liten hominid på øya Flores i Indonesia. Aldersmessig hørte dette funnet og noen tidligere fragmenter til mellom ca. 90 000 og 14 000 år, altså i et tidsrom hvor man antok at det bare fantes Homo sapiens sapiens. Det nye funnet ble beskrevet under navnet Homo floresiensis. Det var cirka én meter høyt og hadde et hjernevolum på om lag 390 kubikkcentimeter, men tross det lille hjernevolumet ble det sammen med skjelettet funnet bearbeidede steinredskaper og muligens spor etter ild.

Funnet av Homo floresiensis reiser en mengde spørsmål. I hvert fall viser det at det har eksistert to arter av Homo meget nær opp til vår tid. Når det gjelder Homo sapiens sapiens hørte de eldste representantene kulturelt til i eldre steinalder. Anatomisk er det ingen forskjell på disse menneskene og dagens mennesker. Det er den kulturelle utviklingen som fra da av markerer trinnene i menneskets utviklingshistorie.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Hurum, Jørn H. (2004): Menneskets utvikling.
  • Leakey, Richard E. (1981): Mennesket blir til.
  • Ørmen, Torfinn (2010): Historien om oss : menneskets biologiske utvikling.

Kommentarer (12)

skrev Håvard Hegdal

"Arkaisk Homo sapiens" slik det brukes her kalles "Homo heidelbergensis" av de aller fleste forskerne idag, og "Homo sapiens sapiens" er synonymt med "Homo sapiens". Homininene fra Sima de los Huesos (Atapuerca, Spania) er feks minst 400000 år gamle; de er helt klart tidlige "neandertaloider" og har aldri blitt kalt noe annet enn Homo heidelbergensis. "heidelbergensis" slik det vanligvis defineres inkluderer også afrikanske eksemplarer. Foreslår at dette oppdateres, men gjerne fort, siden stamtreet godt kan se helt annerledes ut om et halvt års tid igjen. ;)

svarte Marte Ericsson Ryste

Hei Håvard,Takk for kommentarer. Du har helt rett i at det er ting som må oppdateres i denne artikkelen. Vi vil se på dette i samarbeid med fagpersonene på området. Du kan også legge inn forslag til endringer direkte i artikkelen, dersom du finnes ting som bør endres i denne og andre artikler.Beste hilsenMarte Ericsson RysteRedaktør

skrev Line Alsaker

Hei.Er det mulig å oppgi noen kilder til denne artikkelen? Syns den er flott oppsummert! Prøvde å kontakte forfatterne, men uten hell.

svarte Marte Ericsson Ryste

Hei,Artikkelen stammer fra siste utgave av Kunnskapsforlagets papirleksikon. I papirutgaven ble det ikke lagt med henvisninger til kilder, og vi i redaksjonen har dessverre heller ikke fått noen oversikt over dette. Vi kan derfor ikke sende deg kilder til teksten.Men vi skal straks i gang med å revidere innholdet i artikkelen i samarbeid med en fagperson. Vi vil da supplere den nye teksten med kilder og litteraturhenvisninger.Med vennlig hilsenMarte Ericsson RysteRedaksjonen

skrev Matthias Sund Askerud

Denne siden kan godt gjøres mer oversiktlig og profesjonelt ved og skrive overskrifter som viser hvor mange år siden vi snakker om, og hvordan artene av Homo forandret seg fra de forskjellige periodene. Bra skrevet side, men litt lite oversiktlig; ser ut som den har blitt slengt sammen. Godt jobbet.

svarte Kjell-Olav Hovde

Hei Matthias. Artikkelen er neppe slengt sammen, men enig i at det er noe pussig her. Artikkelen stammer fra papirleksikonet hvor den er en underkapittel i artikkelen mennesket. Vi vil omorganisere artiklene så det flyter bedre og oppdatere artikkelen i tiden framover. Enn så lenge er det bedre å starte her: https://snl.no/mennesket

skrev Nils Rivrud

Denne artikkelen har noen svakheter. Hvem er det som har finni sikre fakta på at menneskene stammer fra aper? Er det galt av meg å hevde at dette er en teori, ikke fakta. Som denne artikkelen får fram har det flere ganger blitt finni noen få deler av flere skjelett, arkeologer kan utifra noen få bein finne ut av hvordan funnet så ut som en levende skapning, men er det galt å si at til mindre som er funnet av et skjelett til større er sannsynligheten for at det er gjort feil i letingen etter å forstå hvordan det hele skjelettet kan ha sett ut? Fakta er fakta, men er SNL hundre prosent sikre på at det er fakta at mennesker stammer fra aper?

svarte Synøve Kamøy

Hei, Nils!

Takk for dine innspill. Denne artikkelen skal oppdateres.

skrev Preben Nikolai Hansen

Det står at høyden på individet av homo floresiensis var ca. 1 m. Vet vi om dette var gjennomsnitthøyden på slekten, eller kan det bare være et ungt eller kortvokst individ? Takk for svar! Veldig interessant artikkel!

svarte Marit M. Simonsen

Hei! Det finnes andre måter enn størrelse å vurdere et skjeletts alder på, for eksempel tannutvikling og slitasjen på knoklene. Beste hilsen Marit, redaktør

skrev Tor-Ivar Krogsæter

Jeg savner noen nærmere beskrivelse av menneskets vandring til de oseaniske og amerikanske områdene. Illustrasjonen «Utbredelse i tid og geografisk spredning […]» ekskluderer Oseania fullstendig, og mens Afrika, Europa, Midt-Østen og til dels Asia omtales utfyllende, er en viktig del av menneskets historie tilnærmet uformidlet her.

svarte Jostein Riiser Kristiansen

Hei, og takk for kommentar! Denne artikkelen har vi planer om å gjøre en større oppdatering av, og vi håper det kommer på plass om ikke altfor lenge.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg