fugler

Fugler er varmblodige virveldyr som har to bein og legger egg. Forlemmene er omdannet til vinger og kroppen er dekket av fjær. Det finnes mer enn 10 600 nålevende arter av fugler. 500 av disse er til nå sett i Norge.

Fuglene stammer fra dinosaurer, og kan sies å være en type dinosaurer.

De nærmeste slektningene til fuglene som lever i dag er krokodillene. Fuglene regnes som en egen klasse i biologisk systematikk.

Fuglene stammer fra små rovdinosaurer som levde i juratiden for rundt 160 millioner år siden. De anatomiske trekkene er så like at det er vanskelig å trekke skillet mellom dinosaurer og fugler. Det enkleste er å si at fugler er avanserte rovdinosaurer.

Det eldste fossilet av en fugl er Archaeopteryx lithographica («urfuglen»), en 30–40 centimeter lang art som har både trekk fra dinosaurer (tenner, lang hale, tre klør på vingene) men også trekk vi forbinder med fuglene i dag, spesielt fjær. Alle fossiler av Archaeopteryx er funnet sør i Tyskland, og er rundt 150 millioner år gamle.

Fjær er eldre enn de første fuglene og funn spesielt fra Kina siden 1997 har endret vår forståelse av fjærenes utvikling. Alle fjærtypene som er kjent hos nålevende fugler er også funnet hos dinosaurer, der de hadde funksjoner som varmeisolering ved ruging, signalisering, og glideflyging. Det er omstridt om noen rovdinosaurer hadde aktiv flyvning med vingeslag.

Nebb er utviklet mange ganger hos dinosaurer og andre reptiler. Tannfuglene var de mest tallrike fuglene inntil de døde ut sammen med dinosaurene. Det eldste nebbet hos fugler er funnet hos den primitive Confuciusornis sanctus for 128 millioner år siden.

Voksne fugler har i likhet med pattedyrene konstant kroppstemperatur. De er homoterme dyr. Pattedyr og fugler skiller seg fra krypdyrene som er vekselvarme dyr (heteroterme dyr). Men kroppstemperaturen hos fuglene er høyere enn hos pattedyr. Kroppstemperaturen varierer mellom forskjellige arter, men er mellom cirka 38 og 44 grader celsius.

Som egg og små unger er fuglene imidlertid mer eller mindre vekselvarme. Fosterstadiet i egget har stor tilpasning til temperatursvingninger, og motstandskraften mot lave temperaturer er særlig stor. Dette gjelder spesielt nylagte egg eller egg som er ruget i kort tid. Snøfall og kuldegrader skader ikke eggene selv om de ligger udekket i mange timer.

Lyset synes å være den avgjørende faktor som setter i gang fuglenes forplantning og de tilhørende indre og ytre forandringer som kjennetegner denne fasen av fuglenes årssyklus. Mange fuglearter har en lang, innledende sesong før eggleggingen tar til, og enkelte andefugler etablerer seg i par allerede fra oktober. Hos noen fuglearter kan hundrevis av paringer finne sted over lang tid, mens det for eksempel hos storfugl er konstatert at en enkelt paring er nok til et helt eggkull.

Polygami er ikke uvanlig. Polygyni, hvor én hann befrukter flere hunner, finner vi blant annet hos flere hønsefuglarter. Sjeldnere opptrer det omvendte forholdet, polyandri, at hunnen parer seg med flere hanner. Dette skjer hos fuglearter hvor hunnene produserer flere eggkull og velger seg en ny hann til hvert kull.

Hannfuglene har to ovale testikler tett opp mot ryggen ved fremre kant av de tolappede, langstrakte nyrene. Henimot forplantningstiden svulmer testiklene voldsomt opp. Hunnen har anlegg til to ovarier, men hos de fleste artene utvikles bare det venstre ovariet. Det er litt langstrakt og har en småprikket overflate som i forplantningstiden blir mer og mer lik en drueklase etter som egganleggene utvikler seg.

Eggcellene har en velutviklet plommemasse, og antallet eggceller som modnes, begrenser seg til det antall som er naturlig for artens eggtall. Hvis første kull imidlertid blir ødelagt, kan en ny eggserie dannes i løpet av en viss tid. Fjernes ett eller flere egg fra et reir, vil noen fuglearter ikke verpe nye egg, men ruge det reduserte antallet, eller de vil forlate de gjenværende eggene og bygge et nytt reir et annet sted. Men spesielt hos hønsefuglene er det lett å få hunnfuglen til å legge flere egg når man fjerner nylagte egg. De fleste norske fuglearter har bare ett kull unger hvert år. To eller flere kull forekommer hos enkelte spurvefugler og duer. Tyrkerdua og svartstrupen kan hos oss fullføre både fire og fem kull fra mars til oktober.

Under fuglenes paringsakt vil kloakkåpningen hos hannen berøre hunnens kloakkåpning når spermiene overføres. Anlegg til paringslem finnes hos noen arter, spesielt hos andefugler. Eggcellen (plommen) som forlater eggstokken, blir befruktet inne i egglederen, og først etterpå under passasjen videre blir hviten lagt utenpå plommen og siden eggskallet.

Eggtallet i hvert kull varierer fra bare ett hos stormfugler og alkefugler til 15–20 hos enkelte hønsefugler og meiser. Gjøken kan legge opptil 25 egg, ett i hvert småfuglreir. Eggenes vekt hos norske fugler varierer fra 0,7 gram hos fuglekonge (kroppsvekt 5 gram) til over 350 gram hos knoppsvane (kroppsvekt 15–20 kilogram). Eggkullets relative totalvekt er høyest hos fuglekongen. Den legger rundt 10–12 egg, og i alt utgjør de cirka 140–160 prosent av kroppsvekten. Strandsnipa nøyer seg med cirka 100 prosent. Hos havsule og keiserpingvin, som begge legger bare ett egg, utgjør eggvekten henholdsvis 3 og 1,5 prosent av kroppsvekten. Verdens minste egg, eggvekt ned til 0,27 gram, tilhører de minste kolibriartene. Det går omkring 200 kolibri-egg på et vanlig hønseegg.

Reiret kan ha mange utforminger, se fuglereir.

Rugetiden defineres som den tiden det tar å klekke ut det sist lagte egget i et kull. Før rugingen kommer effektivt i gang, utvikler det seg rugeflekker under buken på både hunn- og hannfuglen hvis begge deltar i rugingen. Rugeflekkene dannes ved at fjær og dun faller av på visse hudpartier, slik at det dannes 1–3 fjærløse flekker, som bringer eggene i direkte kontakt med den varme huden. Først da vil eggtemperaturen bli så høy at den nærmer seg fuglens kroppstemperatur.

Hos blant annet spurvefugler og hønsefugler, som ruger mange egg, blir hele bukpartiet nakent. Lange dekkfjær ellers på buksiden legger seg over den nakne flekken når fuglen ikke ruger. Svømmefugler blir derfor brukbart isolert mot vann også i denne tiden. Skarvene anlegger ikke rugeflekker. De fleste fugleartene, for eksempel spurvefugler, hønsefugler og andefugler, begynner ikke effektiv ruging før alle eggene er lagt, og ungene klekkes derfor omtrent samtidig. Spurvefuglenes unger er blinde og nesten nakne i flere døgn og er typiske reirboere, mens ungene av hønse-, vade- og andefugler er reirflyktere med dun og åpne øyne fra første stund.

Hos uglene og delvis hos rovfugler begynner en effektiv ruging straks det første egget er lagt, og derfor klekkes eggene med ca. ett døgns mellomrom eller mer. Hvis foreldrene i løpet av ungenes oppvekst får problemer med å finne nok byttedyr (blant annet mus), vil de minste ungene sulte i hjel, og de kan bli spist opp av sine sterkere søsken.

I løpet av rugetiden passerer gasser og fuktighet ut gjennom skallet, og eggene blir etter hvert betydelig lettere (totalt cirka 15 prosent). Kortest rugetid, 10–11 døgn, har gjøk, flaggspett og enkelte spurvefugler, mens enkelte stormfugler, for eksempel havhest, har en rugetid på 50–55 døgn, og vandrealbatross 78 døgn. Lang rugetid har også ovnhønsene, en hønsefuglfamilie som lever i området AustraliaMalaysia. De ruger ikke selv, men graver eggene ned, og varmen i jorden sørger for rugetemperaturen. Først etter 8–10 uker klekkes eggene, og da er ungene blitt helt fjærkledde. Hos enkelte av disse artene kan ungene fly og klare seg på egen hånd straks de kommer ut av egget.

Før paringen eller parallelt med den finner det sted seremonielle handlinger som gjerne er forbundet med spesielle stemmeytringer, for eksempel sangstrofer.

Den viktigste hensikten med fuglenes sang om våren og forsommeren er at fuglene gjennom den markerer sitt område (også kalt territorium eller revir) overfor andre, konkurrerende hanner av samme art. Hannens sang er også viktig for å lokke på hunnfugler. Mange fugler har ingen egentlig «sang», men bruker helt andre lydytringer i forplantningens tjeneste. Som eksempel kan nevnes at spettehannene i forplantningstiden trommer med raske nebbslag mot tørre trestammer og grener eller kanskje mot blikkplaten på en telefonstolpe. Enkeltbekkasinen lager en surrende «mekrelåt» i spilletiden ved at noen halefjær kommer i sterk vibrasjon når fuglen kaster seg bratt nedover under flukten.

Andre lydytringer er angstskrikene og varselskrikene (jevnfør flytrygging). Varselskriket er typisk for hver enkelt art, angstlyden eller panikkpipet er derimot nokså likt hos en rekke spurvefugler og hos enkelte andre arter. Panikkpipet er en langtrukken lyd høyt oppe på toneskalaen, cirka 6000–9000 hertz, og pipet oppfattes raskt av andre arter. Panikkpipet kommer når for eksempel en rovfugl stuper mot et bytte.

Alle fugler har en fjærkledd kropp, men kan ellers variere kraftig i både størrelse og proporsjoner. Den største, nålevende fugleart er struts, som kan veie opptil 150 kilogram, mens bikolibri bare veier et par gram. I Norge er det knoppsvane som er tyngst (opptil 23 kilogram), mens havørn har det største vingespennet (opptil 265 centimeter). Vår minste fugleart er fuglekonge, som bare veier cirka 5 gram.

Vingene er en tilpasning som gjør fuglene i stand til å fly, og de fleste arter er dyktige flygere. Noen arter tilbringer omtrent hele livet på vingene, som stormfuglene. En del fugler har gjennom tidene utviklet seg i en retning som har gjort at de har mistet denne evnen til å fly. Strutsen er således for tung til at vingene kan bære den, men har til gjengjeld utviklet lange og kraftige ben som gjør den til en hurtig løper. Pingvinene kan heller ikke fly, men hos disse har vingene utviklet seg til effektive svømmeredskaper.

Skjelettet er bygd opp av mer eller mindre luftfylte og derfor lette knokler. Lårbenet ligger i sin helhet skjult. Leggen har et kraftig skinneben og et rudimentært leggben. Mellomfoten er dannet ved sammensmelting av flere knokler til en enkelt knokkel, som populært kalles tarsen. Vanligvis har fuglene fire tær, men tre tær og bare to tær forekommer også. De fleste arter kan bevege seg eller stå på et underlag i fullt oppreist stilling slik at bare tærne berører underlaget. Men enkelte arter, som lommer, stormfugler og mange alkefugler siger ned så både tærne og hele tarsen berører underlaget. I det hele er tærne og foten utviklet svært forskjellig etter fuglenes levevis. Det samme er tilfellet med nebbet.

En fugl som sitter på en kvist, kan sove i timevis uten å falle ned. Når fuglen i hvilestillingen senker kroppen litt bakover, låser nemlig gripemuskulaturen seg fast, og grepet rundt kvisten løsner derfor ikke før fuglen aktivt bøyer seg fremover igjen i riktig sittestilling. Hvis en syk fugl dør mens den sitter i hvilestillingen på en gren, hender det at fuglen blir hengende en tid med hodet ned før grepet løsner.

Vingen på en fugl har øverst et overarmsben og i underarmen to knokler. Mellomhånden og fingrene består av tre sett sterkt forlengede og delvis sammenvokste knokler. Fingrene tilsvarer tommelen, pekefingeren og langfingeren. Tommelen sitter for seg selv og bærer tre–fire små og stive svingfjær, som danner lillevingen. Tommelen, og av og til pekefingeren, kan i sjeldne tilfeller ha en klo i spissen. Dette er en arvet rest fra fortiden, da vingene fungerte som vanlige forlemmer. Urfuglen hadde markerte klør. Av nålevende fugler er det bare ungene til hoatsinen i Sør-Amerika som har to klør på hver vinge. Ved hjelp av disse klørne kan ungene klatre i grenverket. I en sammenlagt vinge vender overarmen bakover, underarmen fremover og hånden bakover. Brystbenet er stort med en kraftig, fremstående kam som gir feste for en stor del av vingemuskulaturen. Hos kolibrier utgjør vingemuskulaturen cirka 30 prosent av kroppsvekten, hos trost 15 prosent.

De stive, lange vingefjærene kalles svingfjær. Håndsvingfjærene er lengst. De fleste artene har ti eller elleve håndsvingfjær, men ni eller tolv forekommer også. Armsvingfjærene sitter langs underarmens bakkant, og antallet kan variere sterkt, mest vanlig er 10–15. Kolibriene har bare seks armsvingfjær, mens enkelte albatrossarter har 37. Armsvingfjærene gir den vesentlige del av bæreflaten, håndsvingfjærene den største del av fremdriften. Det er derfor rimelig at albatrossene, med sin utpregede sveveflukt, har mange armsvingfjær, mens kolibrien trenger få. Ingen svingfjærfester har forbindelse til overarmen.

Vingenes konstruksjon som helhet, og mange detaljer ved hver enkelt svingfjær, er godt tilpasset til både å bære fuglen og drive den fremover. Men vingene utnyttes ikke på samme måte hos de forskjellige ordener og familier. Glide- eller sveveflukt på urørlige vinger praktiseres ofte blant annet av albatrosser og store rovfugler. Svirre- eller helikopterflukt brukes når for eksempel en tårnfalk stopper i luften og blir hengende på samme sted for iaktta en mus på bakken. Typisk svirreflukt forekommer også hos kolibriene og solfuglene når de stopper foran en blomst. Fugler med bølgeflukt slår vingene sammen med jevne mellomrom og faller da litt nedover i luften. Slik flukt forekommer utpreget hos spetter. Vanlig flukthastighet hos småfugler er cirka 30–40 kilometer i timen. Ender og vadefugler flyr omtrent dobbelt så fort, mens svaler og tårnseilere tilbakelegger cirka 100–200 kilometer i timen. Vandrefalk i stup skal kunne komme opp i cirka 400 kilometer i timen. En rypeflokk er blitt registrert med en fart av 62 kilometer i timen, det vil si 17 meter i sekundet.

Hos fugl i flukt skjer åndedrettet i takt med vingeslagene. Ved hvert nedoverslag puster fuglen inn, fordi ryggraden samtidig løfter seg. Når arbeidsinnsatsen øker, øker altså også pustefrekvensen. Frekvensen av vingeslagene kan variere fra rundt 75 slag per sekund hos kolibri, rundt 12–16 hos små spurvefugler, til flere sekunder per slag hos store fugler. En lerke i sangflukt har 10–12 vingeslag per sekund og følgelig den samme pustefrekvensen, og dette tilsvarer takten på den trillende sanglyden man hører. Hos en fugl som ikke flyr, besørges åndedrettet med muskelpåvirkning enten av brystbenet eller ryggraden. Især under svømming er det ryggraden som beveger seg. Når en fugl går, kan pustefrekvensen bli cirka 6 ganger så rask som når den er i ro, og i flukt kan den bli 12–15 ganger så rask.

Lungene er relativt små, men står i forbindelse med mange luftfylte sekker som forgrener seg gjennom store deler av kroppen og til dels inn i knoklene. Sekkene er store og fungerer som en ren blåsebelg hos fugler i flukt. Det spesielle med åndedrettssystemet hos fuglene er at luften strømmer gjennom lungene bare én vei, ikke ut og inn som i en pattedyrlunge. Og de luftfylte sekkene gjør at frisk, oksygenrik luft strømmer gjennom lungene både på innpust og utpust. Dette gir fuglene et særdeles effektivt oksygenopptak til blodet, noe de drar nytte av blant annet ved flygning i «tynn» luft ved store høyder.

Fuglene har normalt en meget høy hjerteslagfrekvens, hos gås cirka 100 slag per minutt, hos kråke cirka 300 slag per minutt og hos små spurvefugler cirka 400–800 slag per minutt. Kolibriene kan ha cirka 1000 hjerteslag per minutt under flukt. En rype som trykket for en hund, «slo ned» hjerteslagtakten til 20–30 slag per minutt, men i det samme den fløy opp, økte takten til 400 slag per minutt.

Hjertet hos fugl er relativt stort. Hos mennesket representerer det rundt 0,5 prosent av kroppsvekten, mens det hos kolibri utgjør rundt 2,5 prosent. Det er også innlysende at hjertet hos fugl må kunne tåle voldsomme påkjenninger fremfor alt i forbindelse med plutselige overganger fra hviletilstand til panisk flukt eller til intens næringsjakt.

Det er dessuten utrolig hva fugler tåler av plutselig skifting i luften av lufttrykk, temperatur og oksygeninnhold. En gåseflokk er for eksempel blitt observert i 15 000 meters høyde over havet, og duer som ble sluppet rett ut fra et fly i 10 000 meters høyde, fløy tilsynelatende ubesværet av sted. Duene tilpasset seg altså øyeblikkelig en temperaturforandring på kanskje 60–70 grader celsius, en sterk minking i lufttrykket og dessuten et meget lavt oksygeninnhold i luften. Et menneske kan begynne å få oksygenproblemer allerede i rundt 3500 meters høyde over havet, og i rundt 6000 meters høyde oppstår store muskelproblemer.

Like før en svømmefugl skal dykke, gjør den en kraftig utånding. Det er nemlig meget viktig at det er minst mulig luft i lungene når vanntrykket øker. Da presses nemlig nitrogen fra lungeluften over i blodet og transporteres med dette rundt i kroppen. Ved en hurtig oppstigning i vannet med tilhørende raskt trykkfall, vil nitrogenet frigjøres i form av små bobler i blodet, og det kan lett føre til nerveforstyrrelser og lammelser (dykkersyke). Under dykkingen nedsettes både kroppstemperaturen, stoffskiftet og spesielt hjertefrekvensen vesentlig.

Pingvin er registrert ned til 265 meters dyp. Den har da oppholdt seg under vann i 18 minutter (keiserpingvin). Andre dykkende fugler nøyer seg gjerne med ett til to minutter under vann. Pingvinene og alkefuglene bruker bare vingene ved svømming under vann, mens lommer, dykkere, skarver og fiskender bare bruker bena. Andre, for eksempel ærfugl, bruker både bena og vingene ved undervannssvømming. Alkefugler kan dykke ned til 140 meters dyp.

Milliarder av fugler fra den nordlige halvkule trekker sørover om høsten og tilbake om våren. Relativt få fugler fra den sørlige halvkule trekker nordover mot ekvator og noe lenger for å overvintre. Det er også noen tropiske arter, for eksempel enkelte afrikanske gjøker og stærer, som foretar sesongmessige vandringer uten å forlate tropebeltet.

Fuglene blunker med en gjennomsiktig blinkhinne. Bildet viser en stær i den brøkdelen av et sekund som hinnen dekker hele øyet. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Fugler (stær) av G. Lid/KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse

Hos noen fugler, blant annet stormfugler, kivier og kalkunkondoren, er det påvist en velutviklet luktesans. Men hos de fleste artene ser luktesansen ut til å være av liten eller ingen betydning.

Syn og hørsel er derimot velutviklede sanser hos de aller fleste fugler. Øynene er meget store i forhold til kroppsstørrelsen. De største ugleartene har større øyne enn mennesket. Fuglenes øye har to vanlige øyelokk og dessuten en blinkhinne. Når en fugl skal til å sove, trekkes det nedre lokket opp og lukker øyet. Det øvre lokket er nokså ubevegelig hos de fleste fugler, men hos uglene er det bevegelig, og de kan blunke akkurat som mennesket. De fleste andre fugler blunker bare ved hjelp av den delvis gjennomsiktige blinkhinnen, og de kan til en viss grad se også når blinkhinnen dekker øyet. Hos flere fugler, og spesielt uglene, er en del av synsfeltet felles for begge øynene. De har altså et delvis binokulært syn.

Fugler kan oppfatte inntil 150 enkeltbilder i sekundet, mennesket bare opp til cirka 20 bilder i sekundet (jevnfør billedfrekvensen på kinofilm). En lynrask billedoppfattelse er nødvendig for for eksempel en rovfugl med stor flukthastighet, for svaler som fanger insekter i flukten osv. Spesielt rovfuglene er utpreget langsynte. De kan se små byttedyr nede på bakken fra utrolig stor høyde. Ugleøynene har henimot hundre ganger så effektivt nattsyn som mennesket.

Samtidig har uglene en nesten overnaturlig effektiv hørsel, og de er derfor i stand til å fange byttedyr under minimal belysning. Enkelte uglearter kan peile inn nøyaktig hvor et byttedyr befinner seg bare ved hjelp av hørselen, for eksempel registrere en mus under en snøflate.

Alle fugler har en viss smakssans. Tungen kan dessuten brukes som en gaffel når de søker seg mat. Spettenes klebrige og lange tunge med små mothaker er særlig effektiv når fuglen slikker i seg for eksempel maur. De fleste artene bruker ikke tungen til å forme sang eller andre lydytringer. Men papegøyer og flere kråkefugler har særlig tykk tunge og dermed en forbausende evne til å kunne uttale innlærte ord og setninger.

Siden fuglene ikke har tenner, må all mat slukes ubearbeidet. Men hos mange fugler har spiserøret en utposning, kroen, hvor maten stopper en stund og bløtes noe opp. Kroen er særlig stor hos hønsefugler, duer og ender, uglene mangler derimot kro. I kjertelmagen utskilles en rekke nødvendige tilsetningsstoffer. Deretter går maten over i kråsen eller muskelmagen.

Kråsen er svært tykkvegget og innvendig kledd med raspeplater. Her blir maten finmalt, ofte også ved hjelp av småstein som fuglen har slukt for formålet. Hos ugler, og til en viss grad hos rovfugler og enkelte andre, blir ufordøyelige rester som knokler, hår, fjær eller frøskall samlet i gulpeboller, og støtt opp igjen. Tarmkanalen og urinveien har felles åpning, kloakk. Blant spurvefuglene er avføringen som ungene utskiller i reiret, innkapslet i en hinneaktig pose som foreldrene fjerner fra reiret.

Normalt er dødeligheten blant små fugler meget stor, de fleste dør lenge før de er ett år gamle. Hos ryper er gjennomsnittsalderen bare ett år og fire måneder, kjent maksimal alder er ni år. Først og fremst gjennom ringmerking har vi fått konkrete holdepunkter for ville fuglers alder. Den eldste kjente norske ringfugl er en tjeld på nesten 28 år, en tysk tjeld ble 36 år gammel. En tristanalbatross som ble merket med norsk ring på Tristan da Cunha av den norske ekspedisjonen i 1938 ble 36,5 år gammel. Dette er verdensrekord for ringmerket villfugl. I fangenskap er en trane blitt 61 år og en hubro 68 år.

Fuglene tilhører den større gruppen Archosauria. Her finnes også de nålevende krokodillene, og fuglenes nærmere slektninger dinosaurene og flyveøglene, som døde ut for 66 millioner år siden.

Av nålevende fugler regnes det på verdensbasis med mer enn 10 600 arter gruppert i 40 ordener. Mer enn halvparten av fugleartene tilhører ordenen spurvefugler.

Mange av de nålevende fugleordenene oppsto for rundt 60 millioner år siden. Rekkefølgen av ordenene i listen nedenfor gjenspeiler deres innbyrdes slektskap (fylogeni). Det har skjedd store forandringer i kunnskapen om slektskapet mellom ulike fuglegrupper siden 2008.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.