Bikolibri
Bikolibri er verdens minste fugl. Den veier bare to gram.
Struts
Struts er verdens tyngste fugl. Den kan ikke fly.

Fugler er varmblodige virveldyr som har to bein og legger egg. De har vinger og kroppen er dekket av fjær. De fleste fugler kan fly. Mange arter er trekkfugler som migrerer lange avstander hvert år.

Faktaboks

Det finnes mer enn 10 600 nålevende arter av fugler. 528 av disse er til nå observert i Norge.

Fuglene stammer fra dinosaurer, og kan sies å være en type dinosaurer. De nærmeste slektningene til fuglene som lever i dag er krokodillene. Fuglene regnes som en egen klasse i biologisk systematikk.

Alle fugler har en fjærkledd kropp, men kan ellers variere kraftig i både størrelse og proporsjoner. Den største, nålevende fugleart er struts, som kan veie opptil 150 kilogram, mens bikolibri bare veier et par gram. Den nålevende fuglearten med størst vingespenn er vandrealbatrossen, med opptil 3,65 meter i vingespenn. I Norge er det knoppsvane som er tyngst (opptil 23 kilogram), mens havørn har det største vingespennet (opptil 265 centimeter). Vår minste fugleart er fuglekonge, som bare veier cirka fem gram.

Levevis

Flukt

Fugler (tegning, fjær)

Fugler. Konturfjærens bygning.

Av /Store norske leksikon ※.

Vingene er en tilpasning som gjør fuglene i stand til å fly, og de fleste fuglearter er dyktige flygere. Noen arter tilbringer omtrent hele livet på vingene, som stormfuglene. En del fugler har gjennom tidene utviklet seg i en retning som har gjort at de har mistet evnen til å fly. Strutsen er for eksempel for tung til at vingene kan bære den, men den har til gjengjeld utviklet lange og kraftige ben som gjør den til en hurtig løper. Pingvinene kan heller ikke fly, men hos disse har vingene utviklet seg til effektive svømmeredskaper.

Vingenes konstruksjon som helhet, og mange detaljer ved hver enkelt svingfjær, er godt tilpasset til både å bære fuglen og drive den fremover. Men vingene utnyttes ikke på samme måte hos de forskjellige ordener og familier.

  • Glide- eller sveveflukt på urørlige vinger praktiseres ofte blant annet av albatrosser og store rovfugler.
  • Svirre- eller helikopterflukt brukes når for eksempel en tårnfalk stopper i luften og blir hengende på samme sted for å iaktta en mus på bakken. Typisk svirreflukt forekommer også hos kolibriene og solfuglene når de stopper foran en blomst.
  • Fugler med bølgeflukt slår vingene sammen med jevne mellomrom og faller da litt nedover i luften. Slik flukt forekommer utpreget hos spetter.

Vanlig flukthastighet hos småfugler er cirka 30–40 kilometer i timen. Ender og vadefugler flyr omtrent dobbelt så fort, mens svaler og tårnseilere tilbakelegger cirka 100–200 kilometer i timen. Vandrefalk i stup skal kunne komme opp i cirka 300 kilometer i timen. En rypeflokk er blitt registrert med en fart av 62 kilometer i timen, det vil si 17 meter i sekundet.

Toppskarv
Vingenes konstruksjon som helhet, og mange detaljer ved hver enkelt svingfjær, er godt tilpasset til både å bære fuglen og drive den fremover.
Toppskarv
Lisens: CC BY SA 3.0

Dykking

Adeliepingviner på isen.
Pingviner svømmer med vingene når de dykker. Her adeliepingviner på vei til havet for å hente mat til ungene i kolonien.
Adeliepingviner på isen.
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Mange fuglearter kan svømme og dykke. Like før en fugl skal dykke, gjør den en kraftig utånding. Det er nemlig meget viktig at det er minst mulig luft i lungene når vanntrykket øker. Da presses nemlig nitrogen fra lungeluften over i blodet og transporteres med dette rundt i kroppen. Ved en hurtig oppstigning i vannet med tilhørende raskt trykkfall, vil nitrogenet frigjøres i form av små bobler i blodet, og det kan lett føre til nerveforstyrrelser og lammelser (dykkersyke). Under dykkingen nedsettes både kroppstemperaturen, stoffskiftet og spesielt hjertefrekvensen vesentlig.

Pingvin er registrert ned til 265 meters dyp. Den har da oppholdt seg under vann i 18 minutter (keiserpingvin). Andre dykkende fugler nøyer seg gjerne med ett til to minutter under vann. Pingvinene og alkefuglene bruker bare vingene ved svømming under vann, mens lommer, dykkere, skarver og fiskender bare bruker bena. Andre, for eksempel ærfugl, bruker både bena og vingene ved undervannssvømming. Alkefugler kan dykke ned til 140 meters dyp.

Fugletrekk

Rødnebbterne
Rødnebbterne (Sterna paradisaea) er den norske trekkfuglen som tilbakelegger størst distanse.
Rødnebbterne
Lisens: CC BY SA 3.0

Et stort antall fugler forflytter seg, trekker, fra ett område til et annet i sammenheng med bestemte årstider. Fuglene som trekker på denne måten kalles trekkfugler.

Milliarder av fugler fra den nordlige halvkule trekker sørover om høsten og tilbake om våren. Relativt få fugler fra den sørlige halvkule trekker nordover mot ekvator og noe lenger for å overvintre. Det er også noen tropiske arter, for eksempel enkelte afrikanske gjøker og stærer, som foretar sesongmessige vandringer uten å forlate tropebeltet.

Hovedårsaken til at fugletrekk har oppstått er trolig tilgangen på mat, som er mer sesongavhengig mot polene. Noen arter har ulike trekkstrategier. Eksempelvis trekker noen fuglekonger sørover og ut av landet om høsten, mens andre blir igjen her i landet.

Forplantning

Orrfugl

Paring hos orrfugl. Orrhane og orrhøne.

Orrfugl
Av /Shutterstock.
Andunger

Andunger følger etter moren. Stokkand.

Andunger
Av /Shutterstock.
Blåmeisegg
Reir med egg. Blåmeis.

Utvendige faktorer som lys og temperatur synes å være den avgjørende faktor som setter i gang fuglenes forplantning, og de tilhørende indre og ytre forandringene som kjennetegner denne fasen av fuglenes årssyklus. Mange fuglearter har en lang, innledende sesong før eggleggingen tar til, og enkelte andefugler etablerer seg i par allerede fra oktober. Hos noen fuglearter kan hundrevis av paringer finne sted over lang tid, mens det for eksempel hos storfugl er konstatert at én enkelt paring er nok til et helt eggkull.

De fleste fuglearter er sosialt seriemonogame, altså at de har én partner den etablerer utgjør et par med, men denne partneren kan byttes mellom de ulike kullene eller mellom år. De er likevel ikke alltid seksuelt monogame. Reproduksjon utenom dette paret, gjennom utroskap, er svært vanlig også hos de monogame artene. Større studier av monogame fuglearter har vist at omtrent tre fjerdedeler har disse artene har registrert utroskap. Andelen av unger som har annen far enn den sosiale varirerer fra 0 prosent opp til omtrent 65 prosent. Eggdumping, der hunnen legger egg i andre hunner sine reir er også vist hos flere arter. Ofte har hunnen som dumper egget paret seg med hannen i dette reiret. Polygyni, hvor én hann befrukter flere hunner, finnes blant annet hos flere hønsefuglarter. Sjeldnere opptrer det omvendte forholdet, polyandri, at hunnen parer seg med flere hanner. Dette skjer hos fuglearter hvor hunnene produserer flere eggkull og velger seg en ny hann til hvert kull.

Hannfuglene har to ovale testikler tett opp mot ryggen ved fremre kant av de tolappede, langstrakte nyrene. Henimot forplantningstiden svulmer testiklene voldsomt opp. Hos enkelte arter kan testiklene vokse mot hekketiden og utgjøre opptil 4 prosent av kroppsvekten på det maksimale. Hunnen har anlegg til to eggstokker, men hos de fleste artene utvikles bare den venstre.

Eggcellene har en velutviklet plommemasse, og antallet eggceller som modnes, begrenser seg til det antall som er naturlig for artens eggtall. Hvis første kull imidlertid blir ødelagt, kan en ny eggserie dannes i løpet av en viss tid. Fjernes ett eller flere egg fra et reir, vil noen fuglearter ikke verpe nye egg, men ruge det reduserte antallet, eller de vil forlate de gjenværende eggene og bygge et nytt reir et annet sted. Men spesielt hos hønsefuglene er det lett å få hunnfuglen til å legge flere egg når man fjerner nylagte egg. De fleste norske fuglearter har bare ett ungekull hvert år. To eller flere kull forekommer hos enkelte spurvefugler og duer. Tyrkerdua og svartstrupen kan hos oss fullføre både fire og fem kull i perioden mars–oktober.

Under paringen overføres spermiene fra hannen til hunnen ved at kloakkåpningene berøres. Noen arter, spesielt andefugler og pingviner har anlegg til et penislignende organ. Eggcellen (plommen) som forlater eggstokken, blir befruktet inne i egglederen, og først under passasjen videre blir hviten lagt utenpå plommen, og deretter eggskallet.

Kullstørrelsen er antall egg som legges i hvert kull. Kullstørrelsen varierer fra bare ett hos stormfugler og alkefugler til 15–20 hos enkelte hønsefugler og meiser. Gjøken kan legge opptil 25 egg, ett i hvert småfuglreir. Eggenes vekt hos norske fugler varierer fra 0,7 gram hos fuglekonge (kroppsvekt 5 gram) til over 350 gram hos knoppsvane (kroppsvekt 15–20 kilogram). Eggkullets relative totalvekt er høyest hos fuglekongen. Den legger rundt 10–12 egg, og i alt utgjør de cirka 140–160 prosent av kroppsvekten. Strandsnipa nøyer seg med cirka 100 prosent. Hos havsule og keiserpingvin, som begge legger bare ett egg, utgjør eggvekten henholdsvis 3 og 1,5 prosent av kroppsvekten. Verdens minste egg, eggvekt ned til 0,27 gram, tilhører de minste kolibriartene. Det går omkring 200 kolibriegg på et vanlig hønseegg. Kullstørrelsen har også en geografisk variasjon, da antall egg lagt per kull ofte øker når man beveger seg bort fra ekvator.

Fuglereir

De fleste fugler bygger fuglereir for å beskytte egg og til dels unger. Fuglereir kan ha mange utforminger.

Rugetiden

Fugler (to bjørkefinkunger)

Småfuglenes reirtid er svært kort. Etter to uker er bjørkefinkungene ute av reiret, men er avhengig av å bli matet i enda noen uker.

Av /KF-arkiv ※.
Kattugle

To unger av kattugle kikker ut fra reirhullet, den ene med en smågnager som foreldrene har brakt.

Kattugle
Av /Shutterstock.

De aller fleste fuglearter ruger eggene sine. Det betyr at de ligge på eggene for å holde dem varme slik at det kan utvikle seg en fugleunge inne i egget.

Rugetiden er den tiden det tar å klekke ut det sist lagte egget i et kull. Før rugingen kommer effektivt i gang, utvikler det seg rugeflekker under buken på både hunn- og hannfuglen hvis begge deltar i rugingen. Rugeflekkene bringer eggene i direkte kontakt med den varme huden, og eggtemperaturen blir så høy at utviklingen i egget starter. Hvor mye fuglene ruger, kan fuglene til en viss grad regulere selv. Rugingen kan tilpasses slik at ungene klekker når det er god mattilgang. Ofte kan foreldrene minke intensiteten på rugingen slik at den totale rugetiden er tre ganger så lang som minimum rugetid.

Hos blant annet spurvefugler og hønsefugler, som ruger mange egg, blir hele bukpartiet nakent. Lange dekkfjær ellers på buksiden legger seg over den nakne flekken når fuglen ikke ruger. Svømmefugler blir derfor brukbart isolert mot vann også i denne tiden. Skarvene anlegger ikke rugeflekker. De fleste fugleartene, for eksempel spurvefugler, hønsefugler og andefugler, begynner ikke effektiv ruging før alle eggene er lagt, og ungene klekkes derfor omtrent samtidig. Spurvefuglenes unger er blinde og nesten nakne i flere døgn, og er typiske reirboere, mens ungene av hønse-, vade- og andefugler er reirflyktere med dun og åpne øyne fra første stund.

Hos ugler og delvis hos rovfugler begynner en effektiv ruging straks det første egget er lagt, og derfor klekkes eggene med cirka ett døgns mellomrom eller mer. Hvis foreldrene i løpet av ungenes oppvekst får problemer med å finne nok byttedyr (blant annet mus), vil de minste ungene sulte i hjel, og de kan bli spist opp av sine større søsken.

I løpet av rugetiden passerer gasser og fuktighet ut gjennom skallet, og eggene blir etter hvert betydelig lettere (totalt cirka 15 prosent). Kortest rugetid, 10–11 døgn, har gjøk, flaggspett og enkelte spurvefugler, mens enkelte stormfugler, for eksempel havhest, har en rugetid på 50–55 døgn, og vandrealbatross 78 døgn. Lang rugetid har også ovnhønsene, en hønsefuglfamilie som lever i området AustraliaMalaysia. De ruger ikke selv, men graver eggene ned, og varmen i jorden sørger for rugetemperaturen. Først etter 8–10 uker klekkes eggene, og da er ungene blitt helt fjærkledde. Hos enkelte av disse artene kan ungene fly og klare seg på egen hånd straks de kommer ut av egget.

Fuglesang og andre lydytringer

Gulspurv
Fuglesang: Syngende hann av gulspurv.
Gulspurv
Av /Shutterstock.

Fuglesang er musikalske lyder laget av fugler. Som regel er det mulig å kjenne igjen de ulike fugleartene på sangen. Sangen til en art kan variere mellom ulike geografiske områder i ulike dialekter. Fuglesangen kan ha ulike funksjoner. Fugler lager også mange andre lyder.

Den viktigste hensikten med fuglenes sang om våren og forsommeren er at fuglene gjennom den markerer sitt område (også kalt territorium eller revir) overfor andre, konkurrerende hanner av samme art. Hannens sang er også viktig for å lokke på hunnfugler. Mange fugler har ingen egentlig «sang», men bruker helt andre lydytringer i forplantningens tjeneste. Som eksempel kan nevnes at spettehannene i forplantningstiden trommer med raske nebbslag mot tørre trestammer og grener eller kanskje mot blikkplaten på en telefonstolpe. Enkeltbekkasinen lager en surrende «mekrelåt» i spilletiden ved at noen halefjær kommer i sterk vibrasjon når fuglen kaster seg bratt nedover under flukten.

Andre lydytringer er angstskrikene og varselskrikene (jevnfør flytrygging). Varselskriket er typisk for hver enkelt art, angstlyden eller panikkpipet er derimot nokså likt hos en rekke spurvefugler og hos enkelte andre arter. Panikkpipet er en langtrukken lyd høyt oppe på toneskalaen, cirka 6000–9000 hertz, og pipet oppfattes raskt av andre arter. Panikkpipet kommer når for eksempel en rovfugl stuper mot et bytte.

Kurtise

Atlaskgartner
Spillplass for atlaskgartner. Den samler ofte inn blå objekter til spillplassen.
Av .
Lisens: CC BY ND 4.0

Før paringen eller parallelt med den finner det sted seremonielle handlinger som gjerne er forbundet med spesielle stemmeytringer, for eksempel sangstrofer.

I tillegg til sang er kurtise ofte en viktig del av paringsritualet til fugler. Kurtisen kan ta mange ulike former. Kurtise utføres oftest av hannen for å enten imponere hunnen eller for å utkonkurrere andre hanner. Hannene kan for eksempel bruke imponerende fargerike og store fjærtegninger, som stjerten til påfuglen. Hos andre arter kan hannen lage større byggverk, som hos løvhyttefuglene (gartnere). Der bygger hannen en hyttelignende struktur av planter og samler inn ulike objekter av ulike farger for å tiltrekke seg hunnen.

Læring og problemløsning

Fugler har i ulike studier vist en god evne til å både lære og løse utfordringer. Kråkefugler har lenge blitt sett på som svært intelligente fugler, men sammenligning av intelligens er ofte krevende på tvers av arter. Flere ganger er det vist at fugler kan lære av andre artsfrender. Slik kan ny atferd spre seg raskt. I Australia har gultoppkakaduer ikke bare lært seg hvordan de kan åpne søppeldunker, men virker også å ha lært hvilken farge søppeldunkene med mest matavfall har. Denne atferden ble vist at sprer seg idet de ulike individene lærer av hverandre. Evnen til å lære og huske har vært viktig i fuglenes utvikling. Noen meisearter er kjent for å huske tusenvis av steder de har gjemt mat. Eksperiment i laboratorier har vist at fugler kan lære både å gjenkjenne fasonger og løse komplekse oppgaver for å kunne hente ut mat. Studier har også vist at enkelte individer lærer raskere enn andre og er mer innovative. Studier støtter også at individer har konsistente forskjeller i atferd som læring, innovasjon og utforskning. Slik konsistent forskjell i atferd hos fugl kalles personlighet i atferdsbiologien.

Næring

Hva fuglene spiser, varierer mye mellom arter. Ulike fuglearter lever av alt fra gress, frø, nektar og frukt til insekter, edderkopper, reptiler, pattedyr og andre fugler.

Nebbet til fuglene er ofte tilpasset dietten. Insektspisere har ofte spisse nebb, mens de som spiser frø ofte har tykkere nebb og rovfugler har kraftige nebb med en krok på enden. Arter med en stor variasjon i dietten, som kan spise mye forskjellig, kalles generalister. Arter med en begrenset diett, som er avhengig av en eller få ressurser, kalles spesialister. Hvis dietten varierer sterkt gjennom året, som eksempelvis til insektspisere, er fuglene ofte trekkfugler.

Noen arter har spesialisert seg på å stjele mat fra andre fugler. Disse artene kalles kleptoparasitter, og er ofte sjøfugler som joer og fregattfugler. De jager da fugler som har fanget mat og mobber dem til de slipper byttet sitt. Enkelte fugler har ekstreme dietter, som lammegribben, som hovedsakelig lever av beinmarg.

Anatomi

Fugler

Fugler. Eksempler på ulike nebbtyper hos fugl.

Av /NTB Scanpix ※.
Fugler

Fugler. Forskjellige fottyper hos fugler.

Av /Store norske leksikon ※.

Skjelettet

fugler (tegning, knokler)

Fuglens skjelett.

Av /Store norske leksikon ※.

Skjelettet er bygd opp av mer eller mindre luftfylte og derfor lette knokler. Lårbenet ligger i sin helhet skjult. Leggen har et kraftig skinneben og et rudimentært leggben. Mellomfoten er dannet ved sammensmelting av flere knokler til én enkelt knokkel, som populært kalles tarsen. Vanligvis har fuglene fire tær, men tre tær og bare to tær forekommer også. De fleste arter kan bevege seg eller stå på et underlag i fullt oppreist stilling slik at bare tærne berører underlaget. Men enkelte arter, som lommer, stormfugler og mange alkefugler siger ned så både tærne og hele tarsen berører underlaget. Leddet som ofte sees omtrent midt på fuglens bein, og som kan bøyes bakover, er fuglenes ankelledd. Fugler har også knær, men kneleddet er sjeldent synelig hos ville fugler. I det hele er tærne og foten utviklet svært forskjellig etter fuglenes levevis. Flere av knoklene i bakre del av ryggraden er også sammenvokst. Sammenvokste ledd er en fordel, siden det reduserer behovet for stabilisering av disse via sener og muskler. Fugler har også et stort brystbein, som gir en stor flate for kontakt med brystmusklene.

En fugl som sitter på en kvist kan sove i timevis uten å falle ned. Når fuglen i hvilestilling senker kroppen litt bakover, låser nemlig gripemuskulaturen seg fast, og grepet rundt kvisten løsner derfor ikke før fuglen aktivt bøyer seg fremover igjen i riktig sittestilling.

Vingen

Fugler (tegning, hode, kropp, vinge)

Vanlig brukte betegnelser på de ulike delene av en fugls fjærkledning.

Av /NTB Scanpix ※.

Vingen på en fugl har øverst et overarmsben og i underarmen to knokler. Mellomhånden og fingrene består av tre sett sterkt forlengede og delvis sammenvokste knokler. Fingrene tilsvarer tommelen, pekefingeren og langfingeren. Tommelen sitter for seg selv og bærer 3–4 små og stive svingfjær, som danner lillevingen. Tommelen, og av og til pekefingeren, kan i sjeldne tilfeller ha en klo i spissen. Dette er en arvet rest fra fortiden, da vingene fungerte som vanlige forlemmer. Urfuglen hadde markerte klør. Av nålevende fugler er det bare ungene til hoatzinen i Sør-Amerika som har to klør på hver vinge. Ved hjelp av disse klørne kan ungene klatre i grenverket. I en sammenlagt vinge vender overarmen bakover, underarmen fremover og hånden bakover. Brystbenet er stort med en kraftig, fremstående kam som gir feste for en stor del av vingemuskulaturen. Hos kolibrier utgjør vingemuskulaturen cirka 30 prosent av kroppsvekten, hos trost 15 prosent.

De stive, lange vingefjærene kalles svingfjær. Håndsvingfjærene er lengst. De fleste artene har ti eller elleve håndsvingfjær, men ni eller tolv forekommer også. Armsvingfjærene sitter langs underarmens bakkant, og antallet kan variere sterkt, mest vanlig er 10–15. Kolibriene har bare seks armsvingfjær, mens enkelte albatrossarter har 37. Armsvingfjærene gir den vesentlige del av bæreflaten, håndsvingfjærene den største del av fremdriften. Det er derfor rimelig at albatrossene, med sin utpregede sveveflukt, har mange armsvingfjær, mens kolibrien trenger få. Ingen svingfjærfester har forbindelse til overarmen.

Hjernen

Størrelsen på fuglenes hjerne, både den ekte og den relative størrelsen, varierer mye mellom fugleartene. Hjernen er ofte liten, selv om den relative massen kan være større enn hos mange pattedyr. Tettheten med nerveceller er derimot høyere til fugler enn hos pattedyr. Selv om fuglehjernen har enkelte særtrekk i forhold til andre dyr, deler den også mange strukturer, eksempelvis deler av hjernebarken.

Hjernen trenger også hvile. Det får den via søvn, som hos oss pattedyr. Noen fugler har evnen til å sove med en hjernehalvdel om gangen. Flere arter er vist å sove mens de flyver. Det gjør også at de kan holde et øye med mulige predatorer mens de sover.

Lungene

Lungene er relativt små, men står i forbindelse med mange luftfylte sekker som forgrener seg gjennom store deler av kroppen og til dels inn i knoklene. Sekkene er store og fungerer som en ren blåsebelg hos fugler i flukt. Det spesielle med åndedrettssystemet hos fuglene er at luften strømmer gjennom lungene bare én vei, ikke ut og inn som i en pattedyrlunge. Og de luftfylte sekkene gjør at frisk, oksygenrik luft strømmer gjennom lungene både på innpust og utpust. Dette gir fuglene et særdeles effektivt oksygenopptak til blodet, noe de drar nytte av blant annet ved flygning i «tynn» luft ved store høyder.

Hjertet

Fuglene har normalt en meget høy hjerteslagfrekvens, hos gås cirka 100 slag per minutt, hos kråke cirka 300 slag per minutt og hos små spurvefugler cirka 400–800 slag per minutt. Kolibriene kan ha cirka 1000 hjerteslag per minutt under flukt. En rype som trykket for en hund, «slo ned» hjerteslagtakten til 20–30 slag per minutt, men i det samme den fløy opp, økte takten til 400 slag per minutt.

Hjertet hos fugl er relativt stort. Hos mennesket representerer det rundt 0,5 prosent av kroppsvekten, mens det hos kolibri utgjør rundt 2,5 prosent. Det er også innlysende at hjertet hos fugl må kunne tåle voldsomme påkjenninger fremfor alt i forbindelse med plutselige overganger fra hviletilstand til panisk flukt eller til intens næringsjakt.

Fysiologi

Sanser

Fugler (stær)

Fuglene blunker med en gjennomsiktig blinkhinne. Bildet viser en stær i den brøkdelen av et sekund som hinnen dekker hele øyet.

Av /KF-arkiv ※.
Hubro

Som mange ugler er hubro nattaktiv. Sansene er tilpasset jakt i mørket. Ugleøynene har langt mer effektivt nattsyn enn mennesket, og dessuten har uglene svært effektiv hørsel.

Hubro
Av /Shutterstock.

Syn og hørsel er velutviklede sanser hos de aller fleste fugler. Øynene er meget store i forhold til kroppsstørrelsen. De største ugleartene har større øyne enn mennesket. Fuglenes øye har to vanlige øyelokk og dessuten en blinkhinne. Når en fugl skal til å sove, trekkes det nedre lokket opp og lukker øyet. Det øvre lokket er nokså ubevegelig hos de fleste fugler, men hos uglene er det bevegelig, og de kan blunke akkurat som mennesket. De fleste andre fugler blunker bare ved hjelp av den delvis gjennomsiktige blinkhinnen, og de kan til en viss grad se også når blinkhinnen dekker øyet. Hos flere fugler, og spesielt uglene, er en del av synsfeltet felles for begge øynene. De har altså et delvis binokulært syn. Mange fuglearter kan oppfatte en større del av fargespekteret enn det vi mennesker kan. Ofte kan de oppfatte bølgelengder i UV-spekteret, da de har en fjerde type spesialiserte tapper i øyet som kan oppfatte disse bølgelengdene. Vi mennesker har bare tre ulike tapper i øynene. Øynenes plassering påvirker synsfeltet til fuglene. Mange rovfugler har øynene plassert i samme retning, som gir et godt konsentrert blikk til å finne byttedyr. Andre fugler har øynene plasser på hver sin side av hodet. Det gjør de bedre rustet for å blandt annet få med seg angrep fra rovfugler, som kan komme fra alle kanter. Ulempen med øyne plassert på hver sin side av hodet er eksempelvis redusert dybdesyn.

En lynrask billedoppfattelse er nødvendig for eksempel for en rovfugl med stor flukthastighet, for svaler som fanger insekter i flukten og så videre. Spesielt rovfuglene er utpreget langsynte. De kan se små byttedyr nede på bakken fra utrolig stor høyde. Ugleøynene har henimot hundre ganger så effektivt nattsyn som mennesket.

Samtidig har uglene en nesten overnaturlig effektiv hørsel, og de er derfor i stand til å fange byttedyr under minimal belysning. Enkelte uglearter kan peile inn nøyaktig hvor et byttedyr befinner seg bare ved hjelp av hørselen, for eksempel registrere en mus under en snøflate. Hos disse ugleartene er ofte ørene asymmetrisk plassert på hodet. Dette gjør at de kan finkalibrere hvor byttedyrene er. Ofte beveger de på hodet for å få et bedre lydbilde, som hjelper med lokalisering av byttedyr.

Alle fugler har en viss smakssans. Tungen kan dessuten brukes som en gaffel når de søker etter mat. Spettenes klebrige og lange tunge med små mothaker er særlig effektiv når fuglen slikker i seg for eksempel maur. De fleste artene bruker ikke tungen til å forme sang eller andre lydytringer, men papegøyer og flere kråkefugler har særlig tykk tunge og dermed en forbausende evne til å kunne uttale innlærte ord og setninger.

Hos noen fugler, blant annet stormfugler, kivier og kalkunkondoren, er det påvist en velutviklet luktesans. Men hos de fleste artene ser luktesansen ut til å være av liten eller ingen betydning.

Fordøyelse

Fuglefjell
Fuglenes avføring farger fjellet hvitt. Fra fuglefjellet på Runde. I forgrunnen en toppskarv og flere alker.
Fuglefjell
Av /Shutterstock.

Siden fuglene ikke har tenner, må all mat slukes ubearbeidet. Men hos mange fugler har spiserøret en utposning, kroen, hvor maten stopper en stund og bløtes noe opp. Kroen er særlig stor hos hønsefugler, duer og ender, mens uglene derimot mangler kro. I kjertelmagen utskilles en rekke nødvendige tilsetningsstoffer og deretter går maten over i kråsen eller muskelmagen.

Kråsen er svært tykkvegget og innvendig kledd med raspeplater. Her blir maten finmalt, ofte også ved hjelp av småstein som fuglen har slukt for dette formålet. Hos ugler, og til en viss grad hos rovfugler og enkelte andre, blir ufordøyelige rester som knokler, hår, fjær eller frøskall samlet i gulpeboller, og støtt opp igjen. Tarmkanalen og urinveien har felles åpning, kloakk. Blant spurvefuglene blir avføringen som ungene utskiller i reiret, innkapslet i en hinneaktig pose som foreldrene fjerner fra reiret.

Væskebalanse

Som andre dyr er fugler avhengig av vann. Fugler får vann fra hovedsaklig tre kilder; gjennom maten, gjennom aktiv drikking av vann og som produkt fra stoffskifte. Det høye stoffskiftet gjør at fuglene får en del vann herfra. Videre har de et godt nyresystem som gjør at de kan holde godt på vann. Nyrene produserer urin. Nyrene er gode på å holde så mye vann som mulig. De produserer urinsyre, som ikke er vannløselig, i motsetning til de fleste pattedyr som produserer urea, som er vannløselig. Urinen kan dermed få en høy konsentrasjon av urinsyre. Urinsyren blir sluppet ut sammen med avføringen. Dette bidrar til at fuglenes avføring har en høy konsentrasjon av nitrogen, og blir ofte brukt som gjødsel. De fleste fugler mangler sugeevnen, som gjør at de ikke kan suge opp vannet. For å drikke fyller de nebbet med vann og legger hodet bakover. Unntaket er noen få fugler, inkludert duer, som kan stenge av neseborene og bruke muskler til å få vannet ned. Enkelte sjøfugler har liten tilgang på ferskvann, siden de lever store deler av livet på havet. Nyrene kan filtrere ut noe av saltet. Mange fuglearter har derfor to saltkjertler som ligger ovenfor øynene. Disse trekker salt ut av blodet, og gjør at fuglene kan drikke saltvann og deretter filtrere det vekk saltinnholdet. Omtrent to tredjedeler av saltvannet fuglene drikker kan bli benyttet som ferskvann.

Åndedrettet

fugler (tegning, respirasjon)

Fuglens respirasjonssystem.

Av /Store norske leksikon ※.

Hos fugl i flukt skjer åndedrettet i takt med vingeslagene. Ved hvert nedoverslag puster fuglen inn, fordi ryggraden samtidig løfter seg. Når arbeidsinnsatsen øker, øker altså også pustefrekvensen. Frekvensen av vingeslagene kan variere fra rundt 75 slag per sekund hos kolibri, rundt 12–16 hos små spurvefugler, til flere sekunder per slag hos store fugler. En lerke i sangflukt har 10–12 vingeslag per sekund og følgelig den samme pustefrekvensen, og dette tilsvarer takten på den trillende sanglyden man hører. Hos en fugl som ikke flyr, besørges åndedrettet med muskelpåvirkning enten av brystbenet eller ryggraden. Især under svømming er det ryggraden som beveger seg. Når en fugl går, kan pustefrekvensen bli cirka seks ganger så rask som når den er i ro, og i flukt kan den bli 12–15 ganger raskere.

Kroppstemperatur

Voksne fugler har i likhet med pattedyrene konstant kroppstemperatur. De er homoterme dyr. Pattedyr og fugler skiller seg fra krypdyrene som er vekselvarme dyr (heteroterme dyr), men kroppstemperaturen hos fuglene er høyere enn hos pattedyr. Kroppstemperaturen varierer mellom forskjellige arter og ligger mellom cirka 38 og 44 °C (grader celsius). Ofte senkes kroppstemperaturen til fugler som hviler om natten, slik at den ofte er rundt 2 °C lavere enn når fuglene er aktive.

Som egg og små unger er fuglene imidlertid mer eller mindre vekselvarme. Fosterstadiet i egget har stor tilpasning til temperatursvingninger, og motstandskraften mot lave temperaturer er særlig stor. Dette gjelder spesielt nylagte egg eller egg som er ruget i en kort periode. Snøfall og kuldegrader skader ikke eggene selv om de ligger udekket i flere timer.

Det er dessuten utrolig hva fugler tåler av plutselig endring i luften av lufttrykk, temperatur og oksygeninnhold. En gåseflokk er for eksempel blitt observert i 15 000 meters høyde over havet, og duer som ble sluppet rett ut fra et fly i 10 000 meters høyde, fløy tilsynelatende ubesværet av sted. Duene tilpasset seg altså øyeblikkelig en temperaturforandring på kanskje 60–70 °C, en sterk reduksjon av lufttrykket og dessuten et meget lavt oksygeninnhold i luften. Et menneske kan få pusteproblemer allerede i en høyde rundt 3500 meter over havet, og i rundt 6000 meters høyde kan det oppstå store muskelproblemer.

Levetid

Laysanalbatross
Laysanalbatross (Phoebastria immutabilis) på reiret. En vill, ringmerket fugl av denne arten har blitt 70 år gammel.
Laysanalbatross
Av /Shutterstock.

Normalt er dødeligheten blant små fugler meget stor, de fleste dør lenge før de er ett år gamle. Det er stor forskjell på levetiden hos ulike fuglearter. Først og fremst gjennom ringmerking har vi fått konkrete holdepunkter for ville fuglers alder. Det finnes etter hvert flere eksempler på ville fugler som har blitt mer enn 40 år gamle.

Levetiden er et karaktertrekk som har utviklet seg sammen med andre karaktertrekk i livshistorien til fugler. Lengre levetid er ofte assosiert med mindre kullstørrelse og større kroppsmasse. Det er ofte påvist at reproduksjon endrer seg innen artens levetid. Eksempelvis synker ofte reproduksjonen når fuglene blir relativt gamle.

Den eldste kjente villfuglen skal være en laysanalbatross som først ble ringmerket i 1956 og som i 2019 ble gjenfunnet i live og registrert av den offentlige etaten U.S. Geological Survey som minst 68 år gammel. I fangenskap blir enkelte fugler enda eldre. Dette gjelder flere arter av papegøyer.

Avstamning

Fossil av den utdødde rovdinosauren Archaeopteryx som levde for rundt 150 millioner år siden. Den regnes som den første kjente fuglen, og blir ofte kalt «urfuglen». Eksemplaret på bildet er utstilt på Museum für Naturkunde i Berlin.

Fuglene stammer fra små rovdinosaurer som levde i juratiden for rundt 160 millioner år siden. De anatomiske trekkene er så like at det er vanskelig å trekke skillet mellom dinosaurer og fugler. Det enkleste er å si at fugler er avanserte rovdinosaurer.

Det eldste fossilet av en fugl er Archaeopteryx lithographica («urfuglen»), en 30–40 centimeter lang art som både har trekk fra dinosaurer (tenner, lang hale, tre klør på vingene), men også trekk vi forbinder med fuglene i dag, spesielt fjær. Alle fossiler av Archaeopteryx er funnet sør i Tyskland, og er rundt 150 millioner år gamle.

Fjær er eldre enn de første fuglene, og funn spesielt fra Kina siden 1997 har endret vår forståelse av fjærenes utvikling. Alle fjærtypene som er kjent hos nålevende fugler er også funnet hos dinosaurer, der de hadde funksjoner som varmeisolering ved ruging, signalisering, og glideflyging. Det er omstridt om noen rovdinosaurer hadde aktiv flyvning med vingeslag.

Nebb er utviklet mange ganger hos dinosaurer og andre reptiler. Tannfugler var de mest tallrike fuglene inntil de døde ut sammen med dinosaurene. Det eldste nebbet fra fugler er funnet hos den primitive Confuciusornis sanctus for 128 millioner år siden.

Systematikk

regnbuelori
Papegøyer. Regnbuelori i Australia.

Fuglene tilhører den større gruppen Archosauria. Her finnes også de nålevende krokodillene, og fuglenes nærmere slektninger dinosaurene og flyveøglene, som døde ut for 66 millioner år siden.

Av nålevende fugler regnes det på verdensbasis med mer enn 10 600 arter gruppert i 40 ordener. Mer enn halvparten av fugleartene tilhører ordenen spurvefugler.

Mange av de nålevende fugleordenene oppsto for rundt 60 millioner år siden. Rekkefølgen av ordenene i listen nedenfor gjenspeiler deres innbyrdes slektskap (fylogeni). Det har skjedd store forandringer i kunnskapen om slektskapet mellom ulike fuglegrupper siden 2008.

Fugleordener

Kasuarer. Toflikkasuar, også kalt hjelmkasuar.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Forskning

Fugler er en av de mest studerte dyregruppene i verden. De er ofte lette å studere siden de enkelt kan ringmerkes og reproduksjonen kan overvåkes via reirene. Mange arter hekker også i fuglekasser, slik at denne overvåkningen blir enklere. Av de mest studerte artene er kjøttmeis og gråspurv, som også er enkle å studere siden de er standfugler. Dermed kan også studeres over mange generasjoner. Det lengste kjente pågående studiet av en fugler er kjøttmeisstudiet i Oxford, som har pågått siden 1947. Fugler er gode indikatorer på tilstanden i miljøet. Endring i fuglefaunaen kan eksempelvis si noe om endringer i naturen. Mye av vår kunnskap om hvordan dyr responderer på klimaendringer kommer fra studier av fugler.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Den mest oppdaterte fuglesystematikken er Prum, Richard O. et al. (2015): A comprehensive phylogeny of birds (Aves) using targeted next-generation DNA sequencing. Nature 526: 569–573.

Faktaboks

fugler
Aves
Artsdatabanken-ID
252
GBIF-ID
212

Kommentarer (2)

skrev Jan Sverre Knudsen

Flott artikkel. Men jeg skjønner rett og slett ikke det som står under Sanser: "Fugler kan oppfatte inntil 150 enkeltbilder i sekundet, mennesket bare opp til cirka 20 bilder i sekundet (jevnfør billedfrekvensen på kinofilm)".
Synet på både mennesker og fugler består vel ikke av enkeltbilder. (Jeg fant ikke noe slikt i artikkelen Syn). Det er vel mer som en jevn strøm. Og en "kinofilm" med høyere frekvens enn 20 vil jo absolutt oppfattes av mennesker. Jeg lurer på hva som egentlig menes her. Kan det forklares på en bedre, mer moderne måte? Ville det være riktig å si at fuglers syn gjennomgående har svært stor oppløsning? At de derfor oppfatter bevegelse mer presist? Ellers kunne overskriftene "Lydytringer" kanskje hete bare "Lyder", vi skjønner jo at lydene ytres. Og det kunne godt være et eget punkt. Lyder handler ikke bare om forplantning.

svarte Mari Paus

Takk for innspillet Jan Sverre! Vi må få fagansvarlig på banen for å justere teksten her. M.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg