Rosevindu i Notre Dame, Paris av . CC BY NC ND 2.0

middelalderen

Samfunnet i middelalderen var svært hierarkisk. En fransk fremstilling av stendersamfunnet på 1200-tallet: Prest, ridder og arbeidsmann.

Middelalderen er den vanlige betegnelsen på den tusen år lange perioden i Europas historie som ligger mellom antikken og moderne tid. Det er vanlig å regne tiden fra omkring 500 til omkring 1500 til middelalderen.

Faktaboks

Etymologi
latin medium aevum eller media aetas
Også kjent som

mellomalderen

Middelalderen begynner med at den vestlige delen av Romerriket ble oppløst, og nye riker ble etablert i Europa. Perioden kjennetegnes av spredning av kristendommen, etablering av føydalsamfunn og økt makt til kirke, konger og fyrster. På midten av 1300-tallet kom svartedauden, den første av mange pestepidemier, til Europa, og befolkningen ble kraftig redusert. Mot slutten av perioden ble kirken utsatt for stadig sterkere kritikk, noe som førte frem mot reformasjonen.

Mens man i renessansen og opplysningstiden så på middelalderen som en mørk og barbarisk tid, ser dagens historikere på middelalderen som grunnleggingstiden for det moderne Europa.

Periodisering

Ostrogoterne var blant stammene som etablerte nye riker i de områdene der Romerriket hadde vært. Kong Theoderik den stores mausoleum i Ravenna er det eneste bevarte eksemplet på ostrogotisk arkitektur.
Av .
Lisens: CC BY SA 2.0

Det er stor uenighet om hvor overgangen mellom de forskjellige periodene skal legges. Dette henger sammen med at enkelte historikere har villet legge vekten på politiske forhold, andre på økonomiske og sosiale og atter andre på kulturelle. Dateringen for overgangen mellom antikken og middelalderen varierer således fra 200 til 800 evt. Av praktisk-pedagogiske hensyn er det i dag vanlig å sette skillet til rundt 500. På dette tidspunktet hadde germanerne etablert nye statsdannelser på vestromersk område (det vestromerske riket falt i 476).

Uansett hvor man måtte ønske å sette skillet, er det viktig å være klar over at det ikke er mulig å datere overgangen nøyaktig, men at det snarere er tale om en langvarig prosess med en sterk grad av kontinuitet.

På samme måte er det umulig å trekke et klart skille mellom middelalderen og moderne tid. Dateringen har her variert fra midten av 1200-tallet til midten av 1500-tallet. Vanligst er det å se 1300–1400-tallet som en overgangsperiode, og så regne moderne tid fra om lag 1500.

Det er vanlig å dele middelalderen inn i tre avsnitt, tidlig middelalder, høymiddelalder og senmiddelalder:

  • tidlig middelalder til rundt 1050
  • høymiddelalderen til rundt 1300
  • senmiddelalderen til rundt 1500

Tidlig middelalder

Det frankiske riket ble etablert som et nytt vesteuropeisk imperium etter Romerrikets fall. Kartet viser det frankiske rikets utvikling i årene 481–814.

Etablering av nye riker etter Romerrikets fall

Det vestromerske rikets fall på slutten av 400-tallet dominerte begynnelsen av middelalderen. På mange måter kan man si at middelalderens sivilisasjon, politikk, økonomi og kultur vokste på ruinene av Romerriket. Under folkevandringstiden etablerte blant annet vestgoterne, østgoterne og frankerne sine riker i den tidligere vestlige delen av Romerriket, som langt på vei hadde vært kraftig fragmentert. Disse rikene kombinerte de respektive rikenes etniske kulturelle særtrekk med en romersk kultur som de strebet etter å etterligne. Det karolingiske (frankiske) riket på 700- og 800-tallet, og senere det ottonske riket på 900-tallet, var nye imperier og en tidvis territoriell samling i Vest-Europa.

Invasjoner fra nord, øst og sør

Vikingenes invasjoner dominerte mye av den tidlige middelalderen. Fremstilling av vikingskip fra Bayeux-teppet.
Kamper mellom de kristne og maurerne. Miniatyr fra 1200-tallet.
Kristne og maurere
Av .

Tidlig middelalder var allikevel preget av politisk ustabilitet og uro. På 700-tallet ble Vest-Europa utsatt for en rekke invasjoner fra nord (vikingene), øst (avarene) og sør (maurerne). Avarene ble til slutt beseiret i 791. Virkningen av maurernes og vikingenes invasjoner ble mer langvarig – fram til midten av 1000-tallet for vikingene og slutten av 1400-tallet for maurerne. De britiske øyene og Spania ble svært preget av denne innvandringen. Det må sies at disse invasjonene i større grad utnyttet svakhetene til de vestlige rikene enn de bidro til å svekke dem. Paradoksalt nok, bidro de til en svak, men stadig større maktkonsolidering av konge- og fyrstedømmene i vest ved at de førte til at elitene samlet seg bak de verdslige lederne.

Imidlertid hadde oppløsningen av Romerriket samt invasjonene langvarige negative økonomiske og kulturelle konsekvenser. Den tidlige middelalder kjennetegnes ved økonomisk nedgang med et økonomisk landskap klart dominert av jordbruk og hushold basert på selvforsyning. Handelsaktivitet forble i stor grad lokal, og med få unntak ble byenes befolkning og aktivitet kraftig redusert i forhold til i romertiden.

Det østromerske imperiet overlevde fallet i vest, men skulle også bli utsatt for angrep av muslimer i øst og sør, og av slavere i nord fra 600-tallet til 900-tallet. På Balkan etablerte bulgarerne seg og grunnla et av de mektigste riket i Europa. I nåværende Russland og Ukraina ble det også etablert en sterk stat: Kievriket.

«De mørke århundrer»

Tiden fra omkring 850 til omkring 1000 har blitt betegnet som «de mørke århundrer» (engelsk «the dark ages»), et uttrykk som stammer fra renessansen, på grunn av en relativ kulturell stagnasjon. Den skriftlige kulturen ser ut til å ha havnet hos en liten aristokratisk elite, og først og fremst hos kirken. Klostrene var de få kulturelle oasene hvor skrift og den romerske kulturen fortsatt ble holdt i live. Etter hvert som historikerne fikk mer kunnskap om middelalderen fra 1800-tallet av, har forståelsen av perioden imidlertid blitt mer nyansert, og historikere har i dag en mer positiv vurdering av middelalderen. I populærkulturen er imidlertid forståelsen av middelalderen som «mørk» fortsatt utbredt.

Føydalismen

Ufrie bønder blir drevet til å arbeide fortere under kornhøstingen. Illustrasjon fra omkring 1300.

Slutten på den tidlige middelalderen har fått en særlig plass i den europeiske historieforståelsen. Den føydale tiden (fra 1000-tallet) markerer en overgang til høymiddelalderen. I det føydale samfunnet var de sosiale, økonomiske og politiske relasjonene preget av personlige og gjensidige bånd i en sterk hierarkisk samfunnsorden. Dette var en samfunnsform som ikke gjaldt for hele Europa (den var særlig utbredt i Nordvest-Frankrike), men føydale trekk var gjeldende overalt.

Denne tiden forstås vanligvis som preget av vold og anarki. Vold var det nok, men anarki var det neppe. Samfunnsorden var sterkt regulert i klare definerte kategorier. Det føydale samfunnet var sterkt fragmentert og desentralisert: myndighetene, de sosiale forholdene og menneskenes livshorisont utspant seg rundt de enkelte sogn, landsbyer og herrenes borger.

Høymiddelalderen

Befolkningsvekst og økonomisk vekst

Høymiddelalderen kjennetegnes vanligvis som en periode med vekst, både demografisk og økonomisk. Befolkningen vokste stadig fram til krisene i senmiddelalderen. Jordbruksproduksjonen økte i takt med nyryddinger av jord og kolonisering av nye områder i øst, som Det tysk-romerske rikets ekspansjon mot Øst-Europa. Handelen og byutviklingen var også i vekst gjennom hele perioden.

Konge- og kirkemakt

Korsfarernes innskipning. Fransk miniatyr fra 1300-tallet. Staatsbibliothek Preussischer Kulturbesitz, Berlin.

Av /Kunnskapsforlagets arkiv ※.
Kunst i høymiddelalderen: I motsetning til det sterkt flatemessige i den rådende bysantiniserende fremstilling lot den italienske maleren Cimabue legemsformene få volum og draktens folder større plastisitet. Fra 1285-86.

Høymiddelalderen var også preget av en konsolidering av den politiske og religiøse makten. De vestlige kongemaktene ble konsolidert ved at innbyggernes politiske lojalitet i større grad rettet seg mot kongene og storfyrstene, i stedet for mot lokale herrer, slik som tidligere. Rikene ble mer politisk homogene, med territoriell samling, mer «nasjonalt» dekkende lover og voksende kongelige administrasjoner.

Utviklingen av den verdslige makten (kongemakten) foregikk samtidig med en tilsvarende utvikling av den geistlige makten (kirkemakten). Høymiddelalderens Europa er pavekirkens glansperiode. Med reformbevegelsen (frigjøringen av kirken fra verdslig makt), utviklingen av fredsinstitusjoner i kirkens regi, kristningen av den europeisk periferien (Skandinavia, Polen og Ungarn) og disse områdenes integrasjon i den kirkelige organisasjonen, etablerte kirken seg til en mektig samfunnsmakt på 1100- og 1200-tallet. Den omfattende kirkebyggingen over hele Europa materialiserte kirkens nye plass i samfunnet.

Utviklingen mot en sterkere fyrstelig og kirkelig makt var resultatet av et gjensidig samarbeid. Et tydelig uttrykk for denne og mange av de tidligere nevnte prosessene er korstogene fra slutten av 1000-tallet av. I korstogene deltok aristokratiet, oppfordret av kirken, i militære felttog for å befri det hellige land og spre den kristne tro i den europeiske periferien (Spania og Baltikum). Imidlertid var det verdslige og geistlige samarbeidet også nedtonet av en langvarig kamp for politisk overhøyhet (investiturstriden), hvor kirken kom seirende ut.

Etter en urolig tidlig middelalder, kom det bysantinske imperiet på høyde igjen på 1000-tallet. Perioden ble preget av det store skisma (1054), som splittet den kristne kirken mellom den katolske kirken i vest og den ortodokse kirken i øst. I løpet av høymiddelalderen dukket det opp tyrkere som skulle true imperiets eksistens fram til slutten av senmiddelalderen. I høymiddelalderens Øst-Europa ble det grunnlagt flere store kristne riker: Det ungarske riket, kongeriket Polen og hertugdømmet Böhmen. Disse var et resultat av nye invasjoner (madjarene og mongolene) og germansk kolonisering. Politisk var disse rikene veldig påvirket av Det tysk-romerske riket.

Kultur, filosofi og vitenskap

Den såkalt «1100-tallet renessansen» vitner om at høymiddelalderen opplevde en omfattende kulturell og intellektuell aktivitet. Den omfatter gjenoppdagelsen av den gresk-romerske kultur, filosofi og vitenskap. På denne tiden ble det også også grunnlagt universiteter hvor man underviste romerrett og skolastikk. I det hele blomstret skriftlig kultur, både på latin og folkemål.

Senmiddelalderen

Illustrasjon fra Toggenburg bibel (1411), tradisjonelt forklart som svartedauden.

Svartedauden
Av .
Lisens: fri

Pest og befolkningsnedgang

I stor grad betraktes senmiddelalderen som en nedgangs- og oppløsningstid, først og fremst på grunn av en katastrofal befolkningsreduksjon som følge av pestepidemiene fra midten av 1300-tallet. Konsekvensene av den demografiske krisen var omfattende for handelen og jordbruket, som først opplevde en kraftig nedgang.

Først og fremst var senmiddelalderen en økonomisk krise for de jordeiende gruppene i samfunnet (kongemakten, aristokratiet og kirken), mens bøndene trolig fikk bedre økonomiske vilkår. Krisen sanerte også de føydale institusjonene i Vest-Europa og bante veien for moderne kapitalisme, spesialisering av jordbruket (fe, ull, og så videre), og en tiltakende handel som byene ble spesielt tjent med.

Nye statsdannelser

I senmiddelalderen ble det dannet flere nye stater i Europa. Flere av de gamle rikene slo seg sammen, for eksempel Norge, Sverige og Danmark, som i 1397 dannet Kalmarunionen. Unionsbrevet for Kalmarunionen fra 1397.
Av .

Videre gikk mange av høymiddelalderens statsdannelser i oppløsning, mens nye ble skapt. I dette vil noen se ansatsene til de moderne europeiske nasjonalstatene, mens andre vil legge vekten på fremveksten av multinasjonale statsdannelser og territorialstater, slik som for eksempel fyrstestatene i Tyskland og Italia, konglomeratstaten Burgund eller unionene i Norden (Kalmarunionen) og mellom Polen og Litauen.

I senmiddelalderen, etter en lang periode med borgerkrig og som følge av Det osmanske rikets ekspansjon falt det bysantinske imperiet i 1453. Tyrkerne gjorde frammarsj i Balkan på 1400-tallet. På slutten av senmiddelalderen oppstod et nytt rike i øst: Den moskovittiske stat.

Reformasjonen

Senmiddelalderen var en krisetid for kirken. Den økende økonomiske, politiske og administrative sentraliseringen av pavedømmet ga næring til kritikk innad i kirken, men også blant befolkningen, som var rammet av krig, pest og sult. Konsilbevegelsen på 1400-tallet og utviklingen av lutheranisme på 1500-tallet svekket kirkeorganisasjonen. Dette førte på begynnelsen av 1500-tallet til en dramatisk splittelse av den europeiske kristenheten mellom en protestantisk og en katolsk kirkereformasjonen. Reformasjonen regnes ofte som slutten på middelalderen.

Kunst, kultur og vitenskap

Kunst i senmiddelalderen: Giotto di Bondone utviklet en storlinjet plastisk stil, med dramatisk komposisjon og i en mer virkelighetsnær form, og ledet utviklingen mot renessansen.
Av .
Kunst i senmiddelalderen: Bertram fra Minden gav fornyet kraft til skildringen av de vanlige religiøse motiver i tiden. Fra 1394.
Av .

Myten om den mørke middelalderen finner særlig sitt utspring i oppfatningen av perioden som preget av elendighet og kaos. Senmiddelalderens ikonografi dyrket nok et slikt bilde med dødsdans og representasjoner av døden i alle slags former. Det glemmes at perioden også førte frem mot utviklingen av renessansen, både i politikk, kunst og kultur, men også når det gjaldt menneskesyn. Man hentet inspirasjon fra antikkens politiske system, mytologi og vitenskap, og spredte denne kunnskapen til større deler av samfunnet takket være utviklingen av trykkpressen.

Middelalderen som begrep

Begrepet middelalderen oppstod på 1400-tallet som et slagord, og det uttrykte de italienske renessansehumanistenes manglende respekt for den foregående tidens kunst og litteratur. I stedet søkte man tilbake til antikken, mens mellomperioden ble en uinteressant parentes. Som historisk periodebetegnelse ble middelalderen sannsynligvis første gang tatt i bruk av tyskeren Christoph Cellarius (1638–1707).

Opplysningstidens forfattere kom forente begrepet med en rekke negative trekk og utvidet således renessansehumanistenes bruk av ordet til å omfatte en hel periode. For opplysningstidens menn ble middelalderen en mørk og barbarisk tid, dominert av kirke og religion, og slik anvendes begrepet populært fortsatt. Spesielt i de områdene som ble omfattet av den reformerte kirke, ble middelalderen oppfattet som preget av paveveldet og munkevesenet. Symptomatisk for en slik dyster oppfatning finnes under den franske revolusjonen, hvor man var mindre interessert i å avskaffe monarkiet enn å fjerne den barbariske «føydale orden».

Innen historieforskningen er denne oppfatningen for lengst forlatt til fordel for en mer positiv vurdering av perioden. En slik oppvurdering kom allerede med nasjonalismen og romantikken på 1800-tallet, og er senere forsterket av moderne samfunnshistorisk forskning, som betrakter middelalderen som grunnleggingstiden for det moderne Europa. Blant annet ble det pekt på middelalderens betydning for byutviklingen i Europa. Til dømes kalte historikeren Johan Schreiner sin middelalderhistorie (1953) for Tusen års grotid.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg