Indoeuropeiske språk: Utbredelsen av de ulike språkgruppene. Minoritetsspråk er i de fleste tilfeller ikke avmerket. Områder på kartet uten farge har språk som ikke er indoeuropeiske.
Indoeuropeiske språk er en språkfamilie som omfatter flertallet av språkene i Europa og en rekke språk i Asia. Ved folkevandringer og senere kolonisering er indoeuropeiske språk brakt til alle verdensdeler.
De indoeuropeiske språkene går alle tilbake til et felles grunnspråk, urindoeuropeisk, som antakelig på 2000-tallet fvt. som følge av folkevandringer er blitt splittet i en rekke grupper.
De viktigste gruppene er keltisk, germansk, italisk, gresk, hettittisk, tokarisk, baltisk, slavisk, albansk, armensk, iransk og indisk. De seks første utgjør de såkalte kentumspråk, som har bevart de opprinnelige prepalatale lukkelyder, de seks siste hører til satemspråkene, hvor disse lyder er representert ved frikativer.
Utdødde indoeuropeiske språk er blant andre hettittisk, tokarisk, trakisk, frygisk og illyrisk.
De eldste skriftlige minnesmerkene av indoeuropeiske språk er hettittiske og greske skrifttavler fra 1000-tallet fvt., men vedisk, den eldste indiske språkformen, synes i sin form å gå tilbake til omtrent like tidlig tid, selv om det ble nedtegnet først senere.
Hvorvidt den indoeuropeiske språkfamilien igjen er beslektet med andre språkfamilier, som den semittiske og den finsk-ugriske, er uvisst. Det grunnspråket som alle indoeuropeiske språk går tilbake til, er ikke direkte bevart gjennom skriftlig overlevering, men bare kjent ved rekonstruksjoner på grunnlag av sammenligning mellom de eldste formene av indoeuropeiske språk.
Disse rekonstruksjonene er en av oppgavene for den sammenlignende indoeuropeiske språkvitenskapen, som ble skapt på begynnelsen av 1800-tallet, umiddelbart etter at studiet av sanskrit hadde vist overraskende likhetspunkter med de klassiske språkene, gresk og latin. Slektskapet mellom disse språkene, senere også slektskapet med germansk og slavisk-baltisk og dernest keltisk og armensk, ble vitenskapelig bevist. På 1900-tallet er to nye språk, hettittisk og tokarisk, kommet til ved funn i Lilleasia og Sentral-Asia.
Det indoeuropeiske grunnspråket har en eiendommelig struktur som skiller det skarpt fra andre kjente språkfamilier. Noen karakteristiske trekk er:
Lydsystemet har en stor rikdom på lukkelyder (plosiver), ustemte og stemte, aspirerte og uaspirerte; ved siden av frikativen s har det antakelig vært andre som er delvis bevart bare i hettittisk. Vokalsystemet utmerker seg særlig ved de eiendommelige vokalvekslingene (avlyd), som er av stor grammatisk betydning. De såkalte sonantene i, u, m, n, l og r opptrer både som vokaler og konsonanter.
Morfologisk er skillet mellom nomen (substantiv og adjektiv) og verb meget skarpt. I nomenet skjelner man mellom levende hankjønn og hunkjønn, og livløst intetkjønn. Bøyningssystemet er rikt, med i det minste åtte kasus og tre tall, entall, totall og flertall. Det meget rike verbalsystemet har egne former for de forskjellige aspekter eller aksjonsarter, dessuten egne former for aktiv og medium, muligens også for passiv. Av nålevende språk er det litauisk som har bevart flest arkaiske trekk.
De fleste indoeuropeiske språk har i dag en struktur som er meget forskjellig fra den opprinnelige. Særlig har de germanske, romanske og de indoiranske utviklet seg i analytisk retning. Slektskapet mellom dem viser seg derfor nå ofte bare i likheter i enkelte ord, som slektskapsord, tallord og pronomener.
Store norske leksikon
Kommentarer (2)
skrev Simen Olsen
svarte Pål Johansen
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.