Sparta

Sparta er en by i Hellas på Sør-Peloponnes, den viktigste byen i landskapet Lakonia. Den ligger ved Evrotas-elven i et av landets frodigste landskaper, ca. 40 km fra havet i sør. Sparta var en av de viktigste poleis i antikkens Hellas. Det moderne Sparta ble grunnlagt i 1834, syd for ruinene etter den gamle.

Den isolerte beliggenheten, omgitt av fjell på tre sider, gjorde at byen lenge var ubefestet. Byens topografi er bare delvis klarlagt etter utgravninger; fra eldre tid er helligdommene for Athena Khalkioikos og for Artemis Orthia best kjent, og i senere tid hadde byen også et stort teater. Byen besto lenge av flere landsbyer i kort avstand fra hverandre, og var selv i sin politiske velmaktstid lite imponerende som byanlegg. Først fra ca. 200 fvt. fikk den komplette bymurer.

I de homeriske dikt er Sparta Menelaos' by; det er rester av et lite palassanlegg fra mykensk tid der det i senere tid lå en helligdom for ham (Menelaion). Det er også funnet et par kuppelgraver med fine funn i omlandet (Vafio).

Etter dorernes innvandring på 1000-tallet fvt. la Sparta langsomt under seg resten av Lakonia, og etter langvarig krig i perioden ca. 635–615 ble også nabolandskapet Messenia underlagt Sparta. Territoriet omfattet dermed 40 % av Peloponnes. I løpet av de følgende to hundre år ble Sparta den dominerende staten på Peloponnes, noe før år 500 ble statens lederposisjon formalisert i det peloponnesiske forbund.

Sparta spilte sammen med Athen en viktig rolle under perserkrigene, men kom deretter i stadig sterkere motsetningsforhold til det demokratiske og ekspanderende Athen. Det var åpne fiendtligheter i perioden 460–446 og full krig i perioden 431–404 (den peloponnesiske krig). Etter seieren var Sparta for noen tiår den dominerende makten i Hellas. Dette var i delvis i forståelse med Perserriket, og etter tapet mot Theben ved Levktra i år 371 gjenvant Sparta aldri sin styrke.

I hellenistisk tid isolerte byen seg, og det ble gjort noen interessante forsøk på sosiale reformer. I romersk keisertid ble Sparta relativt velstående, noe ruinene viser. Byen ble ødelagt av visigoterne under Alarik i år 395 evt. Fra bysantinsk tid stammer klosterbyen ved Mistra, noen kilometer mot vest.

Det moderne Sparta ble nygrunnet i 1834, syd for ruinene etter den gamle.

I det gamle Sparta kalte fullborgerne (spartiatene) seg «de like» (gresk homoioi). De dannet staten, og var kjernen i Spartas hær. To slekter innehadde fra gammel tid kongeverdigheten, men de to kongene hadde mer prestisje enn reell makt, bortsett fra som hærførere. Kjente kongenavn er Kleomenes, Pausanias, Leonidas, Agis og Arkhidamos.

Statens virkelige ledere var i arkaisk og klassisk tid fem årlig valgte eforer (oppsynsmenn). Eldsterådet, gerusia, bestod av 28 menn over 60 år, valgt på livstid, samt de to kongene. Rådet fremmet forslag for folkeforsamlingen, men hadde ellers uklar kompetanse. Folkeforsamlingen, apella, valgte rådsmedlemmer og eforer, men hadde selv ikke noe politisk initiativ.

Spartiatene utgjorde på det meste 8000 mann, tallet sank på 300-tallet fvt. til omkring 1000. Under dette sjiktet var det kanskje fem ganger så mange perioiker («omkringboere»), altså dorere som bodde i egne samfunn i territoriets ytterkanter og som kan sies å være halvborgere. De hadde et visst indre selvstyre, men ingen politiske rettigheter i staten. De drev jordbruk og handel, og gjorde militærtjeneste for staten, men de ble ikke trenet som spartiatene.

Det produktive element var helotene, den undertrykte urbefolkningen i Lakonia og Messenia, til sammen minst 15 ganger så mange som spartiatene. De drev jorden som en slags statsslaver. Helotene gjorde flere opprør, men ble hardhendt kuet. Prisen for å undertrykke så mange var kontinuerlig mobilisering og spartiatene ble en krigerkaste.

De reformene som skulle forme det klassiske Sparta, ble tilskrevet den legendariske lovgiveren Lykurgos; de kan kanskje tidfestes til 600-tallet fvt. Basis for spartiat-status var jordeiendom, et stykke uavhendelig jord som skulle sikre spartiatens bidrag til staten. Spartiatenes livsoppgave var å være borgere og krigere, og hele deres livsløp ble bestemt av dette: I sjuårsalderen ble de tatt fra moren og oppdratt i felles årsklasser, og mennene bodde og spiste i kaserner til de var 30. Først da kunne de leve et tilnærmet normalt familieliv.

Oppdragelsen rommet primitive elementer (pisking og andre prøvelser), og der homoseksualitet var vanlig. For sin disiplin og tapperhet fant spartiatene mange beundrere i den greske verden, og den totalitære stat lå implisitt som et ideal i den greske polis-ideen.

Når systemet ikke kunne holde seg, skyldtes det dels tilfeldige faktorer, dels at det var anlagt på lokal undertrykkelse. Frykten for helotoppstand gjorde at Sparta førte en restriktiv utenrikspolitikk og ble derved svekket i sin rolle som gresk stormakt. Viktig var også den eksklusive ideologien. Tross et visst tilsig av nye borgere ble spartiatsjiktet stadig tynnere, og denne prosessen ble forsterket da jorden kom på stadig færre hender, noe som til dels skyldes at kvinnene kunne bli bærere av råderetten og som døtre eller enker ta jorden ut av familien ved giftermål. Kvinnene i Sparta stod utenfor staten, men det hevdes at de var friere enn kvinner i andre stater. Realiteten i dette er for øvrig omstridt.

• Den greske antikken
• Den greske antikkens historie
• polis

• P. Cartledge: Sparta and Lakonia, A regional history 1300 to 362 BC, 2002.
• L.F. Fitzhardinge: The Spartans, 1980.
• A. Powell (red.): Classical Sparta : techniques behind her success, 1989.
• M. Whitby: Sparta, 2007.