Plassering

KF-bok. begrenset

Afghanistan, innlandsrepublikk i det sentrale Asia, omkranset av Iran, Pakistan, Tadsjikistan, Kina, Usbekistan og Turkmenistan.

Området var gjennom middelalderen dominert av muslimske hærer og mongolske kongedømmer, og det var også kjent fra Aleksander den stores tid som gjennomgangsområde for deler av den historisk sett viktige Silkeveien.

Afghanistan er et av verdens fattigste land, som gjennom generasjoner har vært preget av indre og ytre konflikter. Landet var okkupert av Sovjetunionen fra 1979 til 1989. Etter terrorangrepet mot USA 11. september 2001 invaderte en USA-ledet styrke landet og styrtet Taliban som satt ved makten. Siden da har internasjonale styrker, herunder norsk deltakelse med militært personell, vært i krig med Taliban.

Navnet Afghanistan springer ut av folkegruppen afghanere, samt etterleddet -stan, persisk for 'land'. Afghanistans nasjonalsang er Daa watan Afghanistan di ('Dette landet er Afghanistan').

Afghanistans landareal er 647 500 km². Landet domineres av den store fjellkjeden Hindu Kush, og av fjellterreng med lite vegetasjon. Lengst i nord, vest og sør er landskapet mer flatt. Landet har et typisk innlandsklima, med varme somre og kalde vintre.

Mesteparten av befolkningen lever av enkelt jordbruk med husdyrhold, selv om bare 12 prosent av Afghanistans landområder er dyrkbare. Noen steder har man maktet å videreføre planting av frukttrær, som før de siste tiårenes krigshandlinger ga mange familier inntekter, og la grunnlaget for en betydelig konserveringsindustri. Mange steder er landets betydelige barskogområder påført store skader. Det samme gjelder mandel- og nøttetrær, som har vært viktige både for lokalbefolkningen og for dyr.

Krig og stor fattigdom har også skapt betydelige miljøutfordringer mange steder i Afghanistan. Ujevn vanntilførsel, mangel på renseanlegg og svake sanitære forhold utgjør fortsatt stor fare for liv og helse. Usikret oppbevaring av kjemikalier og avrenning fra søppelanlegg og landbruk gir også miljø- og helseproblemer.

Afghanistan har om lag 31 millioner innbyggere (2012). Landet har en svært ung befolkning; halvparten er under 15 år. Myndighetenes prioriteringer gjenspeiler ofte forannevnte. I en rapport som FNs befolkningsfond offentliggjorde i oktober 2013, heter det at Afghanistan er det land hvor det "er vanskeligst å bli gammel". Rapporten bygger på en undersøkelse av i alt 91 land.

De største befolkningsgruppene utgjøres av pashtunere (ca. 45 %), tadsjikere (ca. 25 %), hazarer (ca. 10 pst.) og usbekere (ca. 9 %), turkmenere (ca. 3 %) og balutsjere (ca 3 %) Den lokale etniske tilhørigheten er sterk og svekker den nasjonale identitet. Om lag 36 prosent av befolkningen lever under FNs fattigdomsgrense.

Nomadene, kuchiene, er den fattigste befolkningsgruppen. Kritisk er situasjonen også for et stadig større antall internt fordrevne afghanere.

Befolkningen består hovedsakelig av sunnimuslimer. De to offisielle språkene er pashto og dari. Menn og kvinner lever i stor grad atskilt, og ulike meningsmålinger viser at Afghanistan er verdens verste land for kvinner. I en undersøkelse fra Oxfam i 2011 oppgir 87 % av afghanske kvinner at de har blitt utsatt for fysisk vold, voldtekt og/eller tvangsekteskap

I deler av Afghanistan er helsesituasjonen kritisk, særlig for folk i utkantstrøk og for internflyktninger. Lungeinfeksjoner, diaré (særlig i sommerhalvåret), muskel- og skjelettplager, hudinfeksjoner, parasitter, mangelsykdommer og underernæring preger sykdomsbildet for svært mange. Særlig er barn og gravide utsatt. HIV/AIDS er også utbredt.

Afghanistan er en islamsk republikk. Den ledes av presidenten og to visepresidenter. Disse velges i direkte valg for en periode på fem år, med mulighet for å bli gjenvalgt én gang. Presidenten er også leder av regjeringen og han utnevner statsrådene, som må godkjennes av nasjonalforsamlingen, Meli Shura.

President fra september 2014 er Ashraf Ghani, som overtok etter Hamid Karzai. Tidligere utenriksminister Abdullah Abdullah er "utøvende regjeringssjef", i realiteten statsminister.

Administrativt er Afghanistan inndelt i 34 provinser. Hver provins styres av en regjeringsutnevnt guvernør. Et stridtema i afghansk politikk er at politikere og administrativt personell gjerne har større lojalitet overfor lokale klanledere enn til regjeringen i Kabul, som generelt har begrenset kontroll utenfor hovedstaden.

Befolkningen har tradisjon for lokalt selvstyre basert på familiedynastier og stammeledere, og hjemlige stridigheter har i utstrakt grad vært forsøkt løst gjennom såkalte jirgaer. Dette er rådsforsamlinger hvor lokalsamfunnets eldste har avgjørende innflytelse, og hvor drøftinger fram til konsensus står sentralt. 

Domstolsvesenet har tre nivåer, med høyesterett som øverste instans; dens ni dommere utnevnes av presidenten og godkjennes av nasjonalforsamlingen, med en funksjonstid på 10 år. Domstolene er ifølge den nye grunnloven uavhengige av både den lovgivende og den utøvende makt. Domsavsigelser som medfører dødsstraff må godkjennes av presidenten. Den nye grunnloven slår fast at ingen av landets lover må være i strid med islam, men grunnloven er ikke basert på sharia-regler.

Fra 18. juni 2013 overtok afghanske politi- og forsvarsstyrker formelt ansvaret for sikkerheten i landet, mens 100 000 utenlandske soldatene som fortsatt er i Afghanistan skal ha støttefunksjoner og drive opplæring. De afghanske styrkene utgjør om lag 350 000 personer, men deres slagkraft svekkes av svak disiplin, korrupsjon, desertering og infiltrering fra ulike opprørsstyrker. Hertil kommer at Taliban og andre opprørsgrupper har gjort politiet og militært personell til prioriterte siktemål for sine angrep.

Nyere afghansk historie er dominert av pashtunske stammer, som under ledelse av Ahmed Shah Durrani skapte et rike med base i Kandahar sør i landet. Under Durranis styre ble grensen trukket mot Pakistan, en grensefastsettelse som pakistanske myndigheter fortsatt bestrider. Hovedstaden ble i 1776 flyttet fra Kandahar til Kabul, og Afghanistan ble i årene som fulgte i utstrakt grad et bufferområde mellom britisk og russisk imperialisme.

Afghanistan oppnådde nasjonal uavhengighet fra Storbritannia 19. august 1919 og var formelt et monarki fram til 1978 da Afghanistans demokratiske republikk ble etablert.

Den modernisering som landets konge fra 1933, Mohammad Zahir Shah, gjennomførte fra midten av 1960-tallet ble avbrutt, da kongen i 1973 ble avsatt gjennom et statskupp. År med borgerkrig og skarpe indre motsetninger fulgte, og i julehelgen 1979 rykket sovjetiske soldater inn i Afghanistan, angivelig etter anmodning fra daværende makthavere. De såkalte mujahedin kjempet mot invasjonsstyrkene, med støtte fra Pakistan, Saudi-Arabia og USA. Etter nær 10 års okkupasjon ble de sovjetiske styrkene trukket ut. De etterlot seg store militære og sivile tap samt omfattende materielle ødeleggelser.

De kaotiske årene som fulgte ga Taliban-militsen anledning til å fremstå som garantist for ro og orden, og fra 1996 hadde de religiøse ekstremistene kontroll over det meste av landet. I flere år fikk organisasjonen al-Qaida ha treningsleire i landet mot at de finansierte mye av Talibans virksomhet. Få uker etter al-Qaidas angrep på USA den 11. september 2001 ble Afghanistan angrepet av en internasjonal allianse, som under amerikansk ledelse raskt nedkjempet Taliban-styrkene.

Ved et afghansk stormøte i FN-regi ble det i desember 2001 dannet en provisorisk regjering dominert av den tadsjik-ledede Nordalliansen, med pashtunen Hamid Karzai som regjeringssjef. I januar 2004 ble det vedtatt en ny grunnlov av en rådsforsamling på 502 medlemmer, derav 100 kvinner. 

Utviklingen siden 2013 har vist at Taliban og andre motstandsgrupper vinner fremgang og  i økende grad har maktet å utfordre afghanske sikkerhetsstyrker. Dette skyldes dels tilbaketrekningen av allierte styrker fra landet, dels en markert økning i antallet fremmedkrigere som oppsøker afghansk territorium, særlig fra og via Pakistan.

På nyåret 2015 varslet Taliban en av sine tradisjonelle vår-offensiver. Siktemålet var å opprettholde kontrollen over smuglerruter sør-vest i landet samt å rette nye anslag mot regjeringshæren og mot offentlige bygg og installasjoner – delvis ved hjelp av selvmordsbomber. Ved årsskiftet 2014/15 dukket det også opp motstandsgrupper som har erklært støtte og sympati med den irakiske jihadist-gruppen Den islamske staten (IS). Enkelte gruppers troskap mot denne ekstreme enheten vil på sikt kunne svekke Taliban, men samtidig vil aksjoner i regi av IS, slik man allerede har sett eksempler på, dramatisk kunne forverre forholdene for sivilbefolkningen – i første rekke øst i landet, i grensestrøkene mot Pakistan.

Taliban innledet i mars 2016 nok en våroffensiv med nye anslag mot så vel sivile som offentlige bygg. Samtidig ga FNs spesialutsending til Afghanistan, den sør-afrikanske juristen Nicolas Haysom, en orientering til FNs sikkerhetsråd. Han tegnet et dystert bilde av siyuasjonen i Afghanistan, et bilde med fem hovedpunkter; 1. den afghanske økonomien er i fritt fall; svært høy arbeidsledighet, særlig blant unge. 2. Sikkerhetssituasjonen er meget alvorlig; Taliban har betydelig fremgang. 3. Dyptgående splittelse innen landet politiske elite; dårlig samarbeid mellom president Ghani og "statsminister" Abdullah. 4. Om lag tre firedeler av landets offentlige budsjetter er finansiert ved støtte utenfra. Svak tillit bl.a. som følge av omfattende korrupsjon skaper usikkerhet om den utenlandske støtten vil bli opprettholdt på dagens nivå. 5. Fredsforhandlinger mellom myndigheter og Taliban har liten fremgang, særlig Taliban er avventende.

Afghansk økonomi har gjennom tiår lidd under krigshandlinger, vanstyre og korrupsjon. Jordbrukspotensialet har vært lite utnyttet som følge av utstrakt fattigdom, dårlig infrastruktur og minelagte områder. Utenlandske investorer har av samme årsaker vært lite interessert i å gjenoppbygge bedrifter eller satse på utvinning av de mange mineraler, blant annet jern og kobber, samt olje- og gassressurser som Afghanistan besitter.

Om rammebetingelsene bedres, vil gruvesektoren bli hovedpilaren i en bærekraftig utvikling samt kunne finansiere nasjonal sikkerhet og stabilisere landets politiske system. Men fallhøyden er stor; økende inntekter fra gruvevirksomheten kan gi økt korrupsjon, styrke tvilsomme investorer og forsterke grunnlaget for væpnet konflikt.

Verdensbankens tall viste i 2012 at om lag 95 prosent av landets brutto nasjonalprodukt kommer fra bistand og militær tilstedeværelse. Resultatene av omfattende bistandsinnsats er diskutable og omstridte, men særlig innen helse og utdanning er resultatene betydelige. Et økende antall afghanere har fått skolegang og helsehjelp, og mest markert er bedringen for kvinner og jenter.

Uttrekking av utenlandske militære styrker i 2014 vil utvilsomt medføre at vanskelige livsvilkår for mange afghanere blir ytterligere forverret. Afghanske myndigheter har derfor trappet opp sine anstrengelser for økte utenlandske investeringer i landet. Sentralt i dette bildet står Kina og India, som begge har finansiert utviklingsprosjekter i Afghanistan over flere år, samtidig som selskaper fra Kuwait, De forente arabiske emirater og Tyrkia vurderes for utnyttelse av landets olje- og gassforekomster.

Mer enn 30 år med krig og konflikt har ødelagt mye av utdanningssystemet i Afghanistan, og landet har en omfattende analfabetisme. Under Taliban-regimet ble jenter nektet skolegang, og også for menn var utdanningstilbudet svært mangelfullt. Undersøkelser i 2002-03 viste at bare hver annen afghansk mann kunne lese og skrive, mens hele 80 prosent av kvinnene var analfabeter.

Siden da har utdanningssystemet stått sentralt i gjenoppbyggingen av Afghanistan og fredsprosessen i landet. UNESCO og andre FN-organisasjoner har vært særlig aktive, med økonomisk og faglig støtte fra blant annet Norge. Mens om lag en million barn gikk på skole i 2001 var antallet i 2010 over sju millioner.

Mange år med krig og ødeleggelser har tæret på Afghanistans rike kulturarv, men landet kan fortsatt fremvise enestående kulturskatter fra perioder under buddhismen så vel som tiden under islamsk styre. Statuer, særegne arkitektoniske kuppelbygninger, praktfulle minareter, rik billed- og malerkunst er sentrale stikkord for en kulturarv som i det minste delvis har overlevd forvitring og voldelige anslag.

Afghanistan har en rik teatertradisjon basert på gateopptredener hvor fortellerne, supplert av sanger og ballader, resiterer på en syngende måte dikt om krigsherrer og religiøse helter – deres liv og gjerninger.

Musikk, som annen kulturutfoldelse, var sterkt undertrykt da Taliban kontrollerte det meste av Afghanistan. Nå kommer musikktradisjonene til uttrykk med stor variasjon, etnisk og regionalt. Mest populære er luttinstrumenter i ulike varianter, men man møter også fløyter, trommer, munnharpe og forskjellige rytmeinstrumenter. Indisk populærmusikk er ganske utbredt, og på utesteder med mer «moderne» tilsnitt vil en kunne høre vestlig populærmusikk. Men også steder som dette vil oftest være litt forsiktige, dels av respekt for islamsk ortodoksi som er ganske utbredt, dels for ikke å provosere fram ekstreme, voldelige reaksjoner mot vestlig livsstil.

I 2002 ble det introdusert en ny valuta med samme navn som den gamle myntenheten fra 1927: afghani. Før 1927 var den offisielle myntenheten rupi, hvor 1 rupi tilsvarte 60 paisa.

Det metriske system er innført og brukes i økende grad. Ellers brukes lokale enheter, for eksempel i Kabul for vekt: 1 sere (7,1 kg) à 4 charak (1,77 kg) à 4 pao (442 g) à 4 khurd (110,5 g), for lengdemål: 1 gaz = 101,6 cm.

Ved årsskiftet 2001/02 åpnet Norge ambassade i Kabul, og ble dermed et av de første land med fast representasjon i landet. Noe senere etablerte Afghanistan ambassade i Oslo, med Norden som nedslagsfelt. Opprettelsen av ambassade i Kabul falt sammen med at Norge i 2002 etterfulgte Sveits som leder av Afghan Support Group (ASG), et uformelt solidaritetsforum bestående av EU og 15 land.

Siden det norske engasjementet i Afghanistan ble innledet i 2001 har Norges samlede kostnader ved den militære og bistandsmessige innsatsen i landet fram til 2015 beløpt seg til om lag 20 milliarder kroner. Ifølge rapporten av 6.juni 2016, etter evalueringen av Norges militære og sivile innsats i Afghanistan, har 11.5 milliarder kroner vært brukt til militære formål og 8.4 milliarder på sivil innsats. Fra 2003 har Afghanistan vært blant de største mottakerne av norsk bistand, og den årlige rammen for utviklingssamarbeidet mellom de to land har for årene 2008-12 vært 750 mill. kroner. Inkludert den militære støtten som har vært underlagt FN-mandat, 500-750 norske soldater/offiserer og en betydelig mengde materiell, vil de årlige norske bevilgningene til landet ligge i størrelsesorden to milliarder kroner ut 2014.

Norge har bidratt med tropper til den internasjonale styrken International Security Assistance Force (ISAF) siden NATO tok over kommandoen for ISAF i desember 2002. ISAF ble opprettet etter vedtak i FNs Sikkerhetsråd, etter anmodning fra afghanske myndigheter.

Fra 2005 og fram til 1. oktober 2012 hadde Norge ledelsen av stabiliseringslaget Provincial Reconstruction Team (PRT) i Meymaneh, hovedstaden i Faryab-provinsen nord i Afghanistan. På det meste har det vært om lag 600 norske militære i Afghanistan, og i alt har nær 10 000 norske militære tjenestegjort i landet i perioden 2002-15. Ti norske militære har mistet livet under krigshandlinger i Afghanistan.

Norske frivillige organisasjoner, i første rekke Kirkens Nødhjelp og Afghanistankomiteen, har over flere tiår drevet omfattende innsats i Afghanistan. 

Jens Stoltenberg og Afghanistans daværende president Hamid Karzai undertegnet i februar 2013 en strategisk samarbeidsavtale. I avtalen forplikter regjeringen Norge som en langsiktig støttespiller for Afghanistan. Høyre-FrP-regjeringen som overtok i oktober 2013 har fremholdt at den vil videreføre hovedtrekkene i tidligere politikk overfor Afghanistan. Etter at den nye forsvarsministeren i oktober avla besøk i landet, ble det imidlertid noe sterkere enn før poengtert at Norges videre engasjement i Afghanistan, i tillegg til omfattende sivil/humanitær innsats, også vil romme bistand av militær karakter. Norsk militært personell, i størrelsesorden 55 soldater/ offiserer i 2015, bistår afghanerne i instruksjon, opplæring og mentorering.

Med bakgrunn i en stadig mer kritisk humanitær situasjon for store befolkningsgrupper i Afghanistan, og da ikke minst barn, vedtok regjeringen i mai 2016 å doble den norske innsatsen øremerket humanitært arbeid. I alt 208 mill. kroner vil for dette året bli kanalisert gjennom norske og internasjonale organisasjoner, med særlig vekt på helse, husly, mat, vann samt skolegang for internt fordrevne.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

6. november 2013 skrev Peyman ibrahimi

Hazaras are more than the uzbaks where have you taken this information from I think the information about ethnic groups were incorrect

14. november 2013 svarte Bjørn Johannessen

Thanks. Just back from travelling. The text you are referring to has been left over from previous article. I will shortly take a look and make needed corrections.

Regards

Bjørn Johannessen

5. desember 2013 skrev Bjørn Johannessen

Angjeldende artikkel er oppdatert i tråd med ovennevnte.Mvh. Bj.J.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.