Natos artikkel 5 har kun blitt utløst én gang i alliansens historie, da USA ble angrepet av terrorister 11. september 2001. Nato gikk da til angrep på Afghanistan, og fikk siden i oppdrag fra FN å lede den internasjonale sikkerhetsstyrken ISAF. Her er norske ISAF-soldater på patrulje i Mazar-i-Sharif i Nord-Aghanistan i 2006.
Av /NTB Scanpix.
NATOs flagg
.
Lisens: Begrenset gjenbruk

NATO er en forsvarsorganisasjon for land i Europa og Nord-Amerika med grunnlag i Atlanterhavspakten som ble undertegnet 4. april 1949.

Faktaboks

også kjent som:
forkortelse for det engelske navnet North Atlantic Treaty Organisation, Den nordatlantiske traktats organisasjon

Nato ble opprettet ved starten av den kalde krigen for å sørge for et felles forsvar mot det kommunistiske Sovjetunionen. Ved opprettelsen hadde Nato 12 medlemsland, og i dag er 30 land med. Norge var blant stifterne av Nato, og er fortsatt medlem. Nato har hovedkvarter i Brussel i Belgia, og nordmannen Jens Stoltenberg har vært organisasjonens generalsekretær siden 2014.

Den sentrale bestemmelsen i Atlanterhavspakten er artikkel 5, som sier at et væpnet angrep mot ett eller flere av medlemslandene er et angrep mot alle, og at den enkelte medlemsstat selv tar stilling til med hvilke midler (herunder militære) angrepet skal besvares. Artikkel 5 har blitt utløst kun én gang i paktens historie, etter al-Qaidas terrorangrep mot USA 11. september 2001.

Medlemsland

NATO har vært en hjørnestein i norsk sikkerhetspolitikk helt siden 1949, og gjennom NATO er land som USA, Storbritannia, Tyskland og Frankrike Norges viktigste allierte. Her er NATOs regjeringssjefer samlet under toppmøtet i London i 2019, der generalsekretær Jens Stoltenberg står ansikt til ansikt med USAs president Donald Trump. Bak fra venstre: Montenegros statsminister Duško Marković, Nederlands statsminister Mark Rutte og Norges statsminister Erna Solberg. Foran fra venstre: Estlands statsminister Jüri Ratas, Frankrikes president Emmanuel Macron og Tysklands forbundskansler Angela Merkel.
Av /NTB Scanpix.

Opprinnelige medlemmer

Senere medlemmer

Vest-Tyskland ble med i Nato i 1955, seks år etter opprettelsen, og bare ti år etter at landet hadde tapt andre verdenskrig. Ved gjenforeningen av Tyskland i 1990 ble hele landet med i forsvarsalliansen. Her er en tysk marinesoldat ombord på FGS Homburg på vei ut fra Bergen under storøvelsen Trident Juncture i Norge høsten 2018.
Av /Nato.
Lisens: CC BY NC ND 2.0
Land Medlem fra
Hellas 1952
Tyrkia 1952
Vest-Tyskland1) 1955
Spania 1982
Polen 1999
Tsjekkia 1999
Ungarn 1999
Bulgaria 2004
Estland 2004
Latvia 2004
Litauen 2004
Romania 2004
Slovakia 2004
Slovenia 2004
Albania 2009
Kroatia 2009
Montenegro 2017
Nord-Makedonia 2020

1) Det gjenforente Tyskland fra 1990.

Organisering

I Nato er den militære organisasjonen underlagt den sivile. Det nordatlantiske råd er Natos høyeste organ, mens Militærkomiteen er det øverste militære organet.

Den sivile organisasjonen

Det nordatlantiske råd («Rådet») er Natos øverste beslutningsorgan, der medlemslandenes Nato-ambassadører møtes minst én gang i uken. 9. mai 2018 møttes Rådet for første gang i Natos nye hovedkvarter.

I Natos høyeste organ, Det nordatlantiske råd, «Rådet», (North Atlantic Council), møter alle medlemsland representert ved faste utsendinger (ambassadører). Rådet kommer sammen minst én gang per uke. Som regel to ganger hvert år møtes også utenriksministrene i Rådet, og det er møter på regjeringssjefnivå. Generalsekretæren leder møtene, mens utenriksministrene etter tur fungerer som ærespresident for ett år om gangen. Politiske avgjørelser i rent militære saker treffes i komiteen for forsvarsplanlegging (Defence Planning Committee), som trer sammen ved behov på ambassadørnivå, og to–tre ganger i året på forsvarsministernivå.

Generalsekretæren er formann for flere av de viktigste komiteene og leder det internasjonale sekretariatet, hjulpet av visegeneralsekretæren. Sekretariatet er delt i en politisk avdeling og avdelinger for forsvarsplanlegging, operasjoner, forsvarsinvesteringer, nye sikkerhetstrusler, etterretning og sikkerhet, og diplomati, samt en stab. I tillegg består det internasjonale sekretariatet av tre uavhengige avdelinger; en rettsavdeling, avdeling for økonomistyring og avdeling for ressursstyring.

Under Rådet er det opprettet en lang rekke komiteer: foruten komiteen for forsvarsplanlegging er det komiteer for politiske saker, forsyninger, infrastruktur, samband, forskning, miljøvern, budsjett, sivil beredskap, informasjon og annet. I disse komiteene forberedes sakene før de kommer opp i Rådet eller i komiteen for forsvarsplanlegging. Gjennom drøftinger søker man å nå frem til enighet, vanligvis uten formelle voteringer. Alle beslutninger i Rådet tas ved enstemmighet.

Natos Kjernefysiske Planleggingsgruppe (Nuclear Planning Group) har samme myndighet som Rådet med hensyn til kjernevåpenpolitiske spørsmål. Alle NATO-land er medlem av gruppen, bortsett fra Frankrike som har valgt å stå utenfor. Forsvarsministrene møtes jevnlig for å diskutere og oppnå enighet om NATOs kjernevåpenpolitikk.

Militærkomiteen

Natos øverste militære organ er Militærkomiteen, som består av medlemslandenes forsvarssjefer. Militærkomiteen er underordnet den sivile ledelsen av Nato.

Den militære organisasjonen er underordnet den sivile. Det øverste organet er Militærkomiteen, som består av medlemslandenes forsvarssjefer (Island kan ha sivil representasjon). Militærkomiteen gir militære råd til Rådet og den Kjernefysiske planleggingsgruppen, og instruerer Natos to strategiske hovedkommandoer, Allied Command Operations (ACO) og Allied Command Transformation (ACT).

Forsvarssjefene møter fast tre ganger i året og når spesielle saker krever et møte; ellers møter forsvarssjefenes faste stedfortredere. Rådet har gitt Militærkomiteen i oppdrag å gi tilrådinger om forsvaret av Atlanterhavspaktens område og gjennomføring av Natos operasjoner og oppdrag.

Frankrike trakk seg ut av Militærkomiteen og forsvarsministermøtene i 1966 fordi landet ville ha full kontroll med sine egne atomvåpen, men gjenopptok sin plass i Militærkomiteen i 1996. I perioden 1966–1995 var landet representert ved sjefen for den franske militærmisjon ved Militærkomiteen.

Kommandostruktur

Natos eksisterende kommandostruktur ble iverksatt i 2003, og består av to hovedkommandoer med hver sin øverstkommanderende:

Allied Command Operations (ACO)

ACO er ansvarlig for alle operasjoner innen hele alliansens ansvarsområde. Øverstkommanderende for Allied Command Operations, SACEUR (Supreme Allied Commander Europe), har ansvaret for å utarbeide og fullføre forsvarsplaner i alliansen, og å sikre stridsevnen til de styrkene som blir tildelt ham ved operasjoner. SACEUR fremlegger også anbefalinger for Militærkomiteen med sikte på å forbedre organiseringen av sin kommando.

De enkelte medlemsland har militære representanter ved hovedkvarteret SHAPE. Under SACEUR hører to underkommandoer: Allied Joint Force Command Brunssum, Nederland, og Allied Joint Force Command Naples, Italia.

Allied Command Transformation (ACT)

ACT skal overvåke utviklingen og omformingen av Natos militære kapasiteter. Det innebærer å styrke samtrening, forbedre stridsevne, teste og utvikle doktriner og utføre eksperimenter for å vurdere nye konsepter. Øverstkommanderende for ACT er SACT (Supreme Allied Commander Transformation). Underlagt ACT er underkommandoen Joint Warfare CentreJåttå, Stavanger.

Samarbeidsråd

Det euro-atlantiske partnerskapsråd (Euro-Atlantic Partnership Council – EAPC) ble opprettet 1997 som en videreføring av North Atlantic Co-operation Council (NACC) fra 1991. EAPC arbeider med militære og sikkerhetspolitiske spørsmål, rustningskontroll med mer. 50 medlemsland (2014) (det vil si medlemmer av Partnerskap for fred og de 26 NATO-landene); Østerrike, Sveits, Sverige og Finland har observatørstatus.

Partnerskap for fred (Partnership for Peace – PfP) ble initiert under NATO-toppmøtet i Brussel i januar 1994. Det er et samarbeidsprogram mellom Nato og ikke-Nato-land som er med i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). PfP-programmet ble startet for å imøtekomme behovet for nærmere samarbeid med østeuropeiske land som ønsket å bli medlemmer av Nato etter Warszawapaktens oppløsning i 1991; dette omfatter 22 ikke-Nato-land (2018).

For å bli opptatt i PfP må hvert land bekjenne seg til ideen om demokrati, menneskerettigheter og demokratisk kontroll med militære styrker. Programmet innebærer samarbeid om fredsbevarende innsats, humanitært hjelpearbeid og felles militærøvelser.

Utviklingstrekk

Nato åpnet et nytt hovedkvarter i Brussel i 2018. Organisasjonens hovedkontor lå først i London, og flyttet deretter til Paris i 1952. I 1966 trakk imidlertid Frankrike seg fra Natos integrerte kommandostruktur, og et nytt hovedkvarter ble bygget i all hast i Brussel. I 2010 begynte byggingen av Natos andre hovedkvarter i den belgiske hovedstaden, og ved ferdigstillelse i 2017 hadde komplekset kostet rundt 1,1 milliarder euro.
Nato.
Lisens: CC BY NC ND 2.0

Atlanterhavspakten inneholder kun én bestemmelse om at det skal opprettes et råd, og dette råd skal kunne etablere de underinstitusjoner som det finner nødvendig, spesielt en forsvarskomité. Organisasjonen har derfor gjennomgått en gradvis utvikling, preget av de internasjonale spenninger og styrken av det indre samhold. Den viktigste organisasjonsmessige oppbygging fant sted frem til 1955, da Vest-Tyskland kom med.

I den neste fase, til midten av 1960-årene, ble maktbalansen i Europa opprettet, basert på kjernefysiske våpen i tilfelle angrep. Mens det utad etter hvert inntraff avspenning, stod man i tiden etter 1964 overfor til dels alvorlige samarbeidsproblemer innen alliansen, blant annet har USAs dominans vært et vedvarende stridsspørsmål. Særlig vanskelig var det å løse de problemer som knyttet seg til innføring av kjernefysiske våpen i fellesforsvaret.

Senere, i midten av 1980-årene, skapte moderniseringen av Natos kjernefysiske mellomdistanseraketter sterk motstand i land hvor de skulle utplasseres. Også spørsmålet om å redefinere USAs rolle i alliansen og la de andre medlemslandene overta en større del av omkostningene, ble tatt opp. Gjennom Nato er det utviklet et samarbeid som spenner over en rekke felter, og som etter hvert har fått et rutinemessig preg med høy effektivitet. Nato har vist stor evne til å tilpasse seg nye problemstillinger i internasjonal politikk på grunn av sin smidige organisasjonsform.

Nato er i første rekke et sikkerhetspolitisk samarbeidsorgan for de stater som har undertegnet Atlanterhavspakten. Gjennom fellesorganene søker man å oppnå en best mulig samordning av de forskjellige lands militære styrker. Et omfattende byggeprogram har vært et viktig element i fellesforsvaret. Programmet er finansiert etter en bidragsskala som landene er blitt enige om, og har omfattet flyplasser, havneanlegg, varslingsanlegg, depoter med mer (infrastrukturanlegg).

Særlig de mindre landene har mottatt betydelig økonomisk støtte til forsvarsutbyggingen gjennom Nato. Flere Nato-organer arbeider med forskjellige sider av teknisk-vitenskapelig forsvarssamarbeid. Natos forsvarshøyskole (NATO Defense College) ligger i Roma (opprettet 1951 i Paris).

Medlemslandene i Nato har ført rådslagninger om sentrale politiske problemer av betydning for avspenningen, blant annet ikkespredningsavtalen, våpenkontrollsystemer, Tyskland-problemet, gjensidig balanserte styrkereduksjoner, europeiske sikkerhetsordninger, reduksjon av kjernefysiske våpen med mer.

Nato fra 1990-årene

Som svar på Russlands invasjon og annektering av Krim etablerte Nato i 2016 Enhanced Forward Presence, forsterkningsstyrker utplassert i Baltikum og Polen, som støtter disse landenes nasjonale forsvar med utplassering av én bataljonstridsgruppe i hvert land. Her er Nato-soldater samlet ved Rukla-basen i Litauen, der Norge bidrar med styrker.
EFP
Av /Reuters.

Etter den kalde krigens slutt har Nato vært en aktiv aktør i europeisk sikkerhetspolitikk. Avtalen med Warszawapakten om konvensjonell nedrustning var et avgjørende gjennombrudd i nedrustningsbestrebelsene (se CFE-avtalen). Innføring av Natos nye strategiske konsept i 1999, iverksetting av ny styrke- og kommandostruktur, opprettelsen av Partnerskap for fred-samarbeidet med de tidligere østblokklandene, bruk av Nato-styrker i fredsbevarende operasjoner (blant annet SFOR-styrken i Bosnia-Hercegovina og KFOR-styrken i Kosovo) og utvidelsen av alliansen er viktige initiativ som har demonstrert at Nato er en fleksibel, effektiv og handlekraftig organisasjon som nyter stor tillit.

Alliansens grunnleggende oppgave er fortsatt å trygge medlemslandenes sikkerhet; samtidig får krisehåndtering og fredsoperasjoner en mer fremtredende plass. Konseptet legger grunnlaget for en betydelig omlegging og modernisering av allianseforsvaret, med større vekt på mobilitet, fleksibilitet, utholdenhet, overlevelse og flernasjonalt samarbeid. Det åpnes for en utvidelse av alliansens oppgaver, både geografisk og innholdsmessig. I praksis betyr det at alliansen i større grad kan ta ansvar for å begrense kriser i det euroatlantiske området, det vil si at man åpner for såkalte «out-of-area operations».

I realiteten har Nato siden 1991 praktisert en slik strategi i og med at alliansen har sagt seg villig til å stille styrker til disposisjon for FN eller OSSE for konfliktløsing, også utenfor det geografiske området som utgjøres av medlemslandenes territorier.

På toppmøtet i Washington i 1999 ble også Natos vilje til å fortsette utviklingen av den europeiske sikkerhets- og forsvarsidentiteten stadfestet. Diskusjonen om økt europeisk ansvar i sikkerhetspolitikken hadde pågått siden begynnelsen av 1990-årene; både i Nato, Den vesteuropeiske union (VEU) og i EU. Det første formelle møtet mellom Nato og EU om forsvars- og sikkerhetspolitikk fant sted i 2001.

En helt ny situasjon oppstod med krisen i den jugoslaviske provinsen Kosovo da Nato våren 1999 gikk til krig mot en suveren stat (Jugoslavia) uten at det var gitt et FN-mandat. Forsvarsalliansen grep inn i en situasjon som i realiteten var en intern, borgerkrigslignende konflikt. Natos begrunnelse var, foruten de rent humanitære hensyn, at krisen i Kosovo utgjorde en trussel mot europeisk sikkerhet og stabilitet.

Etter terrorangrepet i USA 11. september 2001 ble artikkel 5 i Atlanterhavspakten aktivert for første gang. Nato har siden sommeren 2003 hatt kommandoen over stabiliseringsstyrken ISAF (International Security Assistance Force) i Afghanistan. ISAF fikk mandat fra FN i desember 2001 (se Krigen i Afghanistan).

Etter invasjonen i Irak våren 2003 ble samholdet i Nato satt på prøve da flere land med Tyskland og Frankrike i spissen var sterkt uenige i angrepet på Irak og lenge nektet å delta i felles konsultasjoner. Tyrkia krevde i forkant konsultasjoner med de øvrige medlemmene, fordi landet fryktet angrep dersom USA brukte baser i landet for å invadere Irak. Etter invasjonen har Nato ledet opplæringen av sikkerhetsstyrkene for de nye myndighetene i Irak.

Utvidelse

27. mars 2020 ble Nord-Makedonia Natos 30. medlemsland. Her er landets daværende statsminister Zoran Zaev i møte med Natos generalsekretær Jens Stoltenberg i 2019, året da organisasjonens medlemsland ble enige om å slippe Nord-Makedonia inn i alliansen.

Nato strakte i realiteten ut en «vennskapets hånd» til tidligere motstandere i den kalde krigen med den såkalte London-erklæringen om en transformert allianse i juli 1990. Prosessen skjøt ny fart på toppmøtet i januar 1994, da alliansens politiske ledere uttalte at de ventet og ønsket velkommen en utvidelse som ville omfatte demokratiske stater i øst.

Et problem i prosessen var Russlands motstand mot en Nato-ekspansjon inn i det tidligere området til Warszawapakten. Opprettelsen av et fast samarbeidsråd mellom Russland og Nato har gjort det lettere å håndtere spørsmålet om utvidelse. I 1999 ble Nato utvidet med tre tidligere Warszawapakt-land; i 2004 ble ytterligere sju østblokkland medlemmer.

Ukraina har undertegnet en separat avtale med Nato som sikrer samarbeid på en rekke sikkerhetspolitiske områder.

Generalsekretærer

Norges tidligere statsminister Jens Stoltenberg har vært Natos generalsekretær siden 2014.
Av /Reuters.
År Navn
1952–1957 Hastings Lionel Ismay, Storbritannia
1957–1961 Paul-Henri Spaak, Belgia
1961–1964 Dirk Stikker, Nederland
1964–1971 Manlio Brosio, Italia
1971–1984 Joseph Luns, Nederland
1984–1988 Peter Carington, Storbritannia
1988–1994 Manfred Wörner, Tyskland
1994–1995 Willy Claes, Belgia
1995–1999 Javier Solana Madariaga, Spania
1999–2003 George Robertson, Storbritannia
2004–2009 Jaap De Hoop Scheffer, Nederland
2009–2014 Anders Fogh Rasmussen, Danmark
2014– Jens Stoltenberg, Norge

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer (1)

skrev Odd Arve Manum

Av NATOs offisielle hjemmesider fremgår det at 22 (ikke 20) land nå er med i PFP. http://www.nato.int/cps/en/natolive/51288.htm

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg