NATO, forsvarsorganisasjon bygd opp på grunnlag av Atlanterhavspakten, undertegnet 4. april 1949 i Washington D.C.

Fra begynnelsen besto NATO av 12 land; Belgia, Canada, Danmark, Frankrike, Island, Italia, Luxembourg, Nederland, Norge, Portugal, Storbritannia og USA. I 1952 ble Hellas og Tyrkia med, i 1955 Forbundsrepublikken Tyskland (det gjenforente Tyskland fra 1990), i 1982 Spania, i 1999 Polen, Tsjekkia og Ungarn, i 2004 Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Slovakia og Slovenia og i 2009 Albania og Kroatia.

Den sentrale bestemmelsen i Atlanterhavspakten er artikkel 5, som sier at et væpnet angrep mot ett eller flere av medlemsstatene er et angrep mot alle, og at den enkelte medlemsstat selv tar stilling til med hvilke midler (herunder militære) angrepet skal besvares. NATO har hovedkvarter i Brussel, Belgia.

I NATOs høyeste organ, Rådet, møter alle medlemsland representert ved faste utsendinger (ambassadører). Rådet kommer sammen minst én gang per uke. Som regel to ganger hvert år møtes også utenriksministrene i Rådet, og det er møter på regjeringssjefnivå. Generalsekretæren leder møtene, mens utenriksministrene etter tur fungerer som ærespresident for ett år om gangen. Politiske avgjørelser i rent militære saker treffes i komiteen for forsvarsplanlegging (Defence Planning Committee), som trer sammen ved behov på ambassadørnivå, og to-tre ganger i året på forsvarsministernivå.

Generalsekretæren er formann for flere av de viktigste komiteene og leder det internasjonale sekretariatet, hjulpet av visegeneralsekretæren. Sekretariatet er delt i en politisk avdeling og avdelinger for forsvarsplanlegging, militært utstyr, infrastruktur og forskning.

Under Rådet er det opprettet en lang rekke komiteer: foruten komiteen for forsvarsplanlegging er det komiteer for kjernefysisk forsvar, politiske saker, forsyninger, infrastruktur, samband, forskning, miljøvern, budsjett, sivil beredskap, informasjon o.a. I disse komiteene forberedes sakene før de kommer opp i Rådet eller i komiteen for forsvarsplanlegging. Gjennom drøftinger søker man å nå frem til enighet, vanligvis uten formelle voteringer.

Den militære organisasjonen er underordnet den sivile. Det øverste organ er Militærkomiteen, som består av medlemslandenes forsvarssjefer (Island kan ha sivil representasjon). Frankrike trakk seg ut av Militærkomiteen og forsvarsministermøtene 1966 fordi landet ville ha full kontroll med sine egne atomvåpen, men gjenopptok sin plass i Militærkomiteen i 1996.

I perioden 1966–95 var landet representert ved sjefen for den franske militærmisjon ved Militærkomiteen. Forsvarssjefene møter fast tre ganger i året og dessuten når spesielle saker krever et møte; ellers møter forsvarssjefenes faste stedfortredere. Rådet har gitt Militærkomiteen i oppdrag å gi tilrådinger om forsvaret av Atlanterhavspaktens område og bruk av NATO-styrker i fredsbevarende operasjoner.

NATO iverksatte en ny kommandostruktur i 2003. Den består av to hovedkommandoer med hver sin øverstkommanderende: Allied Command Operations (ACO) med hovedkvarteret SHAPE, Casteau, Belgia, og Allied Command Transformation (ACT) med hovedkvarter i Norfolk, Virginia, USA.

Allied Command Operations (ACO) er ansvarlig for alle operasjoner innen hele alliansens ansvarsområde. Øverstkommanderende for Allied Command Operations, SACEUR (Supreme Allied Commander Europe), har ansvaret for å utarbeide og fullføre forsvarsplaner i alliansen, og å sikre stridsevnen til de styrkene som blir tildelt ham ved operasjoner. SACEUR fremlegger også anbefalinger for Militærkomiteen med sikte på å forbedre organiseringen av sin kommando.

De enkelte medlemsland har militære representanter ved hans hovedkvarter SHAPE (Casteau, Belgia). Under SACEUR hører to underkommandoer: Joint Force Command Brunssum, Nederland, og Joint Force Command Naples, Italia.

Allied Command Transformation (ACT) skal overvåke utviklingen og omformingen av NATOs militære kapasiteter. Det innebærer å styrke samtrening, forbedre stridsevne, teste og utvikle doktriner og utføre eksperimenter for å vurdere nye konsepter. Øverstkommanderende for ACT er SACT (Supreme Allied Commander Transformation). Underlagt ACT er underkommandoen Joint Warfare CentreJåttå, Stavanger.

Det euro-atlantiske partnerskapsråd (EAPC, Euro-Atlantic Partnership Council) ble opprettet 1997 som en videreføring av North Atlantic Co-operation Council (NACC) fra 1991. EAPC arbeider med militære og sikkerhetspolitiske spørsmål, rustningskontroll m.m. 50 medlemsland (2014) (det vil si medlemmer av Partnerskap for fred og de 26 NATO-landene); Østerrike, Sveits, Sverige og Finland har observatørstatus.

Partnerskap for fred (PFP, Partnership for Peace) ble initiert under NATO-toppmøtet i Brussel i januar 1994. Det er et samarbeidsprogram mellom NATO og ikke-NATO-land som er med i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). PFP-programmet ble startet for å imøtekomme behovet for nærmere samarbeid med østeuropeiske land som ønsket å bli medlemmer av NATO etter Warszawapaktens oppløsning 1991; det omfatter 22 ikke-NATO-land (2014).

For å bli opptatt i PFP må hvert land bekjenne seg til ideen om demokrati, menneskerettigheter og demokratisk kontroll med militære styrker. Programmet innebærer samarbeid om fredsbevarende innsats, humanitært hjelpearbeid og felles militærøvelser.

Atlanterhavspakten inneholder kun én bestemmelse om at det skal opprettes et råd, og dette råd skal kunne etablere de underinstitusjoner som det finner nødvendig, spesielt en forsvarskomité. Organisasjonen har derfor gjennomgått en gradvis utvikling, preget av de internasjonale spenninger og styrken av det indre samhold. Den viktigste organisasjonsmessige oppbygging fant sted frem til 1955, da Vest-Tyskland kom med.

I den neste fase, til midten av 1960-årene, ble maktbalansen i Europa opprettet, basert på kjernefysiske våpen i tilfelle angrep. Mens det utad etter hvert inntraff avspenning, stod man i tiden etter 1964 overfor til dels alvorlige samarbeidsproblemer innen alliansen, blant annet har USAs dominans vært et vedvarende stridsspørsmål. Særlig vanskelig var det å løse de problemer som knyttet seg til innføring av kjernefysiske våpen i fellesforsvaret.

Senere, i midten av 1980-årene, skapte moderniseringen av NATOs kjernefysiske mellomdistanseraketter sterk motstand i land hvor de skulle utplasseres. Også spørsmålet om å redefinere USAs rolle i alliansen og la de andre medlemslandene overta en større del av omkostningene, ble tatt opp. Gjennom NATO er det utviklet et samarbeid som spenner over en rekke felter, og som etter hvert har fått et rutinemessig preg, med høy effektivitet. NATO har vist stor evne til å tilpasse seg nye problemstillinger i internasjonal politikk på grunn av sin smidige organisasjonsform.

NATO er i første rekke et sikkerhetspolitisk samarbeidsorgan for de stater som har undertegnet Atlanterhavspakten. Gjennom fellesorganene søker man å oppnå en best mulig samordning av de forskjellige lands militære styrker. Et omfattende byggeprogram har vært et viktig element i fellesforsvaret. Programmet er finansiert etter en bidragsskala som landene er blitt enige om, og har omfattet flyplasser, havneanlegg, varslingsanlegg, depoter m.m. (infrastrukturanlegg).

Særlig de mindre landene har mottatt betydelig økonomisk støtte til forsvarsutbyggingen gjennom NATO. Flere NATO-organer arbeider med forskjellige sider av teknisk-vitenskapelig forsvarssamarbeid. NATOs forsvarshøyskole (NATO Defense College) ligger i Roma (opprettet 1951 i Paris).

Medlemslandene i NATO har ført rådslagninger om sentrale politiske problemer av betydning for avspenningen, blant annet ikke-spredningsavtalen, våpenkontrollsystemer, Tyskland-problemet, gjensidig balanserte styrkereduksjoner, europeiske sikkerhetsordninger, reduksjon av kjernefysiske våpen m.m.

Etter den kalde krigens slutt har NATO vært en aktiv aktør i europeisk sikkerhetspolitikk. Avtalen med Warszawapakten om konvensjonell nedrustning var et avgjørende gjennombrudd i nedrustningsbestrebelsene (se CFE-avtalen). Innføring av NATOs nye strategiske konsept i 1999, iverksetting av ny styrke- og kommandostruktur, opprettelsen av Partnerskap for fred-samarbeidet med de tidligere østblokklandene, bruk av NATO-styrker i fredsbevarende operasjoner (blant annet SFOR-styrken i Bosnia-Hercegovina og KFOR-styrken i Kosovo) og utvidelsen av alliansen er viktige initiativ som har demonstrert at NATO er en fleksibel, effektiv og handlekraftig organisasjon som nyter stor tillit.

Alliansens grunnleggende oppgave er fortsatt å trygge medlemslandenes sikkerhet; samtidig får krisehåndtering og fredsoperasjoner en mer fremtredende plass. Konseptet legger grunnlaget for en betydelig omlegging og modernisering av allianseforsvaret, med større vekt på mobilitet, fleksibilitet, utholdenhet, overlevelse og flernasjonalt samarbeid. Det åpnes for en utvidelse av alliansens oppgaver, både geografisk og innholdsmessig. I praksis betyr det at alliansen i større grad kan ta ansvar for å begrense kriser i det euroatlantiske området, det vil si at man åpner for såkalte «out-of-area operations».

I realiteten har NATO siden 1991 praktisert en slik strategi i og med at alliansen har sagt seg villig til å stille styrker til disposisjon for FN eller OSSE for konfliktløsing, også utenfor det geografiske området som utgjøres av medlemslandenes territorier.

På toppmøtet i Washington i 1999 ble også NATOs vilje til å fortsette utviklingen av den europeiske sikkerhets- og forsvarsidentiteten stadfestet. Diskusjonen om økt europeisk ansvar i sikkerhetspolitikken hadde pågått siden begynnelsen av 1990-årene, både i NATO, Den vesteuropeiske union (VEU) og i EU. Det første formelle møtet mellom NATO og EU om forsvars- og sikkerhetspolitikk fant sted i 2001.

En helt ny situasjon oppstod med krisen i den jugoslaviske provinsen Kosovo da NATO våren 1999 gikk til krig mot en suveren stat (Jugoslavia) uten at det var gitt et FN-mandat. Forsvarsalliansen grep inn i en situasjon som i realiteten var en intern, borgerkrigslignende konflikt. NATOs begrunnelse var, foruten de rent humanitære hensyn, at krisen i Kosovo utgjorde en trussel mot europeisk sikkerhet og stabilitet.

Etter terrorangrepet i USA 11. september 2001 ble artikkel 5 i Atlanterhavspakten aktivert for første gang. NATO har siden sommeren 2003 hatt kommandoen over stabiliseringsstyrken ISAF (International Security Assistance Force) i Afghanistan. ISAF fikk mandat fra FN i desember 2001 (se Krigen i Afghanistan).

Etter invasjonen i Irak våren 2003 ble samholdet i NATO satt på prøve da flere land med Tyskland og Frankrike i spissen var sterkt uenige i angrepet på Irak og lenge nektet å delta i felles konsultasjoner. Tyrkia krevde i forkant konsultasjoner med de øvrige medlemmene, fordi landet fryktet angrep dersom USA brukte baser i landet for å invadere Irak. Etter invasjonen har NATO ledet opplæringen av sikkerhetsstyrkene for de nye myndighetene i Irak.

NATO strakte i realiteten ut en «vennskapets hånd» til tidligere motstandere i den kalde krigen med den såkalte London-erklæringen om en transformert allianse i juli 1990. Prosessen skjøt ny fart på toppmøtet i januar 1994, da alliansens politiske ledere uttalte at de ventet og ønsket velkommen en utvidelse som ville omfatte demokratiske stater i øst.

Et problem i prosessen var Russlands motstand mot en NATO-ekspansjon inn i det tidligere området til Warszawapakten. Opprettelsen av et fast samarbeidsråd mellom Russland og NATO har gjort det lettere å håndtere spørsmålet om utvidelse. I 1999 ble NATO utvidet med tre tidligere Warszawapakt-land, i 2004 ble ytterligere sju østblokkland medlemmer.

Ukraina har undertegnet en separat avtale med NATO som sikrer samarbeid på en rekke sikkerhetspolitiske områder.

Land
USA
Storbritannia
Canada
Frankrike
Italia
Nederland
Belgia
Luxembourg
Norge
Danmark
Island
Portugal
Land Medlemsår
Hellas 1952
Tyrkia 1952
Vest-Tyskland1 1955
Spania 1982
Polen 1999
Tsjekkia 1999
Ungarn 1999
Estland 2004
Latvia 2004
Litauen 2004
Slovakia 2004
Romania 2004
Bulgaria 2004
Slovenia 2004
Kroatia 2009
Albania 2009

1) Det gjenforente Tyskland fra 1990

År Navn
1952–57 Lord Ismay, Storbritannia
1957–61 Paul-Henri Spaak, Belgia
1961–64 Dirk Stikker, Nederland
1964–71 Manlio Brosio, Italia
1971–83 Joseph Luns, Nederland
1984–88 Lord Carrington, Storbritannia
1988–94 Manfred Wörner, Tyskland
1994–95 Willy Claes, Belgia
1995–99 Javier Solana Madariaga, Spania
1999–2003 Lord Robertson, Storbritannia
2004–09 Jaap De Hoop Scheffer, Nederland
2009-14 Anders Fogh Rasmussen, Danmark
2014- Jens Stoltenberg, Norge

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

14. mars 2010 skrev Odd Arve Manum

Av NATOs offisielle hjemmesider fremgår det at 22 (ikke 20) land nå er med i PFP. http://www.nato.int/cps/en/natolive/51288.htm



Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.