Det kaspiske hav

Strandlinjen er delt mellom Russland, Kasakhstan, Turkmenistan, Iran og Aserbajdsjan. Flere store elver munner ut i Det kaspiske hav, som er uten avløp. Fra nord kommer elvene Volga, Ural og Emba, fra vest elvene Kuma, Terek og Kura, og fra sør blant andre Safid Rud. Østsiden er ørken uten elver.

Det kaspiske hav er den dypeste del av den om lag 700 000 km² store Kaspiske forsenkning, som i tertiær tid dannet en sammenhengende sjø med avløp gjennom Manutsjforsenkningen til Svartehavet. Fordampning og tektoniske forandringer har forårsaket fluktuasjoner i havets nivå. Etter den annen verdenskrig har dessuten havets dybde og flateinnhold blitt betydelig mindre som følge av at Volga, som er viktigste tilløp med ³/₄ av den totale vanntilførsel, i stigende grad blir nyttet til industri- og irrigasjonsformål.

Det kaspiske hav kan morfologisk deles i tre områder:

• I nord er sjøen grunn, under 200 m, og med gjennomsnittsdybder på fire til seks meter, og saltinnholdet er på omkring én promille.
• Det midtre området er dypere (789 m på det dypeste) og atskilt fra det sørligste området ved en undervannsrygg, som strekker seg mot sørøst fra Apsjeronhalvøya til Krasnovodsk.
• Sør for denne ryggen når Det kaspiske hav sin største dybde, 995 m.

Det gjennomsnittlige saltinnhold i innsjøen er 1,3 prosent. Saltet inneholder mer magnesiumsulfat enn natriumklorid. I dyp 500 m under overflaten er innholdet av hydrogensulfid så stort at ingen organismer kan leve. Den om lag 18 000 km² store Karabogasbukta skiller seg fra resten av Det kaspiske hav ved sitt høye saltinnhold (32 prosent).

Klimaet langs Det kaspiske hav varierer betraktelig. Om vinteren veksler middeltemperaturene fra cirka –10 °C i nord til nærmere 10 °C lengst i sør. Sommertemperaturene ligger de fleste steder omkring 24–27 °C, og fordampningen er stor. På nord- og nordøstbredden er den årlige nedbørmengden bare 100–200 mm, mens sør- og sørvestbredden mottar fra 1600 til 2000 mm i året.

Det foregår et rikt fiske i Det kaspiske hav, særlig i nord. Det fiskes blant annet stør, laks, sild og karpe. Støren som gir råstoffet til den berømte russiske kaviaren, og kaviar produseres også i Iran. Det finnes fem størarter, blant annet den kjempestore belugaen. I senere år har imidlertid fisket blitt redusert som følge av den synkende vannstanden og uttørring av mange yngleplasser. Overfiske har gjort at beluga-bestanden er kritisk truet.

Kaspiselen, en nær slektning av ringselen, er stedegen.

Havbunnen av Kaspihavet inneholder store petroleumsforekomster. Olje og gass utvinnes offshore av alle de fem landene, især utenfor Apsjeronhalvøya ved Bakı i Aserbajdsjan. I 2000 ble det ifølge IEA produsert drøyt 1,1 millioner fat olje per dag i og rundt Kaspihavet. I 2010 var dette tallet steget til nærmere 2,7 millioner. Aserbajdsjan og Kasakhstan er de klart største produsentene.

Da Kashagan-feltet i kasakhstansk sektor ble oppdaget i 2000, ble dette ansett for å være verdens største oljefunn på over 30 år. Utfordrende klimatiske, tekniske og politiske forhold har gjort oljefeltet svært kostbart å bygge ut. I 2018 hadde anlegget en produksjonskapasitet på 370 000 fat olje per dag.

Det kaspiske hav er i tillegg en viktig ferdsels- og transportåre.

• Russlands geografi
• Kasakhstans geografi
• Aserbajdsjans geografi
• Irans geografi