Monarkier deles ofte inn i konstitusjonelle og eneveldige monarkier.
Norge er etter Grunnlovens § 1 et konstitusjonelt eller innskrenket monarki, der monarkens makt og myndighet er begrenset og regulert av bestemmelsene i Grunnloven. Det samme gjelder i andre europeiske monarkier som Sverige, Danmark, Nederland og Storbritannia, siden det også her er slik at landets forfatning setter grenser for hvor stor makt kongen eller dronningen har. I disse landene har monarken i all hovedsak en seremoniell rolle, og blander seg bare helt unntaksvis inn i utformingen av politiske vedtak.
I et enevelde eller eneveldig monarki, også kalt autokrati eller absolutisme, finnes det ikke noen lovmessige grenser for monarkens maktutøvelse. Slike land er gjerne kjennetegnet av at monarken aktivt deltar i politikkutformingen i landet. Oman og Saudi-Arabia er eksempler på slike monarkier i vår tid. Bhutan er på sin side et eksempel på et land som i nyere tid har gått fra et eneveldig til et mer konstitusjonelt monarki, men der den regjerende kongen fortsatt er en aktiv deltaker i politiske prosesser.
Monarkier kan også deles inn i valgmonarkier og arvelige monarkier. I et valgkongedømme velges monarken av og blant medlemmene av et særskilt organ, enten på livstid eller for en bestemt periode. Kambodsja og Malaysia er eksempler fra vår egen tid på slike valgkongedømmer. I arvelige monarkier, som i Norge, går verdigheten som monark ved en innehavers død automatisk over til en slektning etter nærmere angitte regler (se tronfølge).
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.