Mikhail Gorbatsjov av Morten Hvaal/NTB scanpix. Gjengitt med tillatelse
Gorbatsjov og Reagan av Novosti/NTB scanpix. Gjengitt med tillatelse
Gorbatsjov og Brundtland av Lise Åserud/NTB scanpix. Gjengitt med tillatelse
Gorbatsjovs nobelforedrag av Morten Hvaal/NTB scanpix. Gjengitt med tillatelse
Mikhail Gorbatsjov
Mikhail Gorbatsjov av Ukjent/NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse
Mikhail Gorbatsjov er en russisk, tidligere sovjetisk, politiker. Gorbatsjov var Sovjetunionens siste statsleder. Han var generalsekretær i det sovjetiske kommunistpartiet fra 1985 til 1990, og han var Sovjetunionens første og eneste president fra 1990 til 1991.
Gorbatsjov innførte reformene glasnost og perestrojka, som bidro til Sovjetunionens oppløsning og avslutningen av den kalde krigen. For sitt reformarbeid fikk Gorbatsjov Nobels fredspris i 1990.
Gorbatsjov ble født i Stavropol i Nord-Kaukasus. Han arbeidet på et kollektivbruk i Stavropol i 1946–1950 og studerte deretter jus i Moskva. Han var medlem av kommunistpartiet fra 1952, satt i Det øverste sovjet fra 1970, i kommunistpartiets sentralkomité fra 1971 og i sekretariatet fra 1978 (med ansvar for jordbruksspørsmål). Han var partisjef i Stavropol krai i 1970 og fullt medlem i politbyrået fra 1980. Ved Konstantin Tsjernenkos død i 1985 ble Gorbatsjov valgt til generalsekretær i kommunistpartiet. Han ble deretter valgt til leder av Det øverste sovjets presidium i 1988 og til president i 1990.
Utnevnelsen av Mikhail Gorbatsjov til generalsekretær innebar et generasjonsskifte i sovjetisk politikk. Gorbatsjovs lederstil skilte seg klart fra forgjengernes, og i årene etter at han kom til makten, iverksatte han betydelige utskiftninger innenfor parti- og statsledelsen. En ny generasjon av yngre og mer reformorienterte politikere kom i posisjon.
Gorbatsjov innledet en politisk og økonomisk liberaliseringsprosess uten sidestykke i sovjetisk historie, en prosess som til slutt skulle ende med Sovjetunionens oppløsning. Tre nøkkelbegrep stod sentralt i reformpolitikken: perestrojka, økonomisk omstrukturering med større vekt på markedsmekanismer; glasnost, økt ytringsfrihet; og demokratizatsija, politisk demokratisering.
Gorbatsjov ønsket å reformere, men samtidig å bevare kommunistregimet og Sovjetunionen. Disse målsetningene viste seg snart uforenlige. De økonomiske reformene førte ikke til noe økonomisk oppsving, snarere tvert imot, og de møtte etter hvert stor motstand. Den nye åpenheten brakte etniske konflikter og løsrivelseskrav frem i lyset. Gorbatsjov valgte gradvis å prioritere politisk stabilitet fremfor reformpolitikk. I 1990 gav Det øverste sovjet Gorbatsjov ekstraordinære fullmakter for å forsøke å hindre et økonomisk sammenbrudd og for å gjenopprette respekt for lov og orden. For å styrke Gorbatsjovs posisjon uavhengig av kommunistpartiet ble det samtidig opprettet en presidentpost.
Kravene om større grad av selvstyre for unionsrepublikkene førte til at Gorbatsjov påbegynte en reformhandling av unionsavtalen. En ny avtale skulle undertegnes i august 1991, men ble stanset av et mislykket kuppforsøk. Reformmotstandere forsøkte å avsette Gorbatsjov, men da kuppet slo feil, kom de i stedet til å påskynde oppløsningsprosessen.
Etter kuppforsøket mistet Gorbatsjov mye av det politiske initiativ til unionsrepublikkene, og særlig til den folkevalgte ledelsen av den russiske republikken, med Boris Jeltsin i spissen. Gorbatsjov gikk av som generalsekretær for kommunistpartiet, og da Sovjetunionen, til tross for hans bestrebelser på å holde landet samlet, de facto gikk i oppløsning ved inngåelsen av Minsk-avtalen mellom Russland, Ukraina og Hviterussland 8. desember, gikk Gorbatsjov 25. desember 1991 av som landets president. Dette innebar slutten på sovjetepoken.
Etter dette holdt Gorbatsjov en lav politisk profil. Et forsøk på politisk comeback i det russiske presidentvalget i 1996 endte med 0,5 prosent av stemmene. På 2000-tallet har Gorbatsjov markert seg som kritiker av Vladimir Putin og USAs utenrikspolitikk.
Gorbatsjov tok flere initiativer til nedrustning, og forholdet til USA og den vestlige verden ble betraktelig bedret i hans regjeringstid. Sovjetunionens endrede holdning overfor Øst-Europa åpnet for disse landenes systemskifter i 1989–1990. I 1990 gikk Gorbatsjov også med på en sammenslåing av Vest-Tyskland og Øst-Tyskland. Også i andre regionale konflikter (blant annet i Afghanistan, Angola og Kambodsja) førte Sovjetunionens politikk i denne perioden til store endringer.
Gorbatsjov mottok i 1990 Nobels fredspris for sitt internasjonale virke og sin rolle i avslutningen av den kalde krigen.
Kommentarer
Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.
Du må være logget inn for å kommentere.