bronsealderen

I eldre og midtre bronsealder (i Europa utenom Norden cirka 1800–1300 fvt.) ble ubrent begravelse i kiste vanlig. Graven var dekket av en rund gravhaug. Aunjetitzkulturen fra Sentral-Europa, Wessex-kulturen fra Sør-England og Argar-kulturen fra Sør-Spania er blant de mer kjente kulturene i eldre bronsealder.

Hovedområdet for Aunjetitzkulturen var Böhmen og Mähren med tilgrensende områder av Mellom-Tyskland og Polen. I Aunjetitzkulturen ble råmaterialene for bronsefremstillingen hentet fra de østlige Alper, fra Slovakia og muligens også fra Midt-Tyskland. Fra Nord-Tyskland kjennes flere store offerfunn med bronsegjenstander og dessuten rikt utstyrte graver. Fra denne kulturgruppen kom også de første bronsevåpen og bronsehalsringer til Sør-Skandinavia allerede i sluttfasen av steinalderen. Elementer fra sentraleuropeiske bronsealderkulturer spredte seg også til Ungarn, Romania og Jugoslavia, der det er funnet store offerfunn av bronsegjenstander.

Kjennskapet til Wessex-kulturen er basert på gravfunn. Flere av disse har inneholdt usedvanlig rikt gravgods. I enkelte tilfeller har det bestått av kar av gull, bronsedolker med gullhåndtak, fajanseperler med mer. Denne rikdomsutfoldelsen må ha sin bakgrunn i beliggenheten både i et godt jordbruksområde og ved handelsruten til tinngruvene i Cornwall.

Argarkulturen har sitt navn fra en bronsealderlandsby i det sørøstlige Spania. Derfra kjennes tufter av rektangulære hus og henimot 1000 graver.

Omkring 1300 fvt. spredte en ny gravskikk med brent begravelse i urne seg i Sentral-Europa. Samtidig skjedde også endringer i smykke- og våpenformer. Den nye gravskikken markerer overgangen til yngre bronsealder (i Europa utenom Norden cirka 1300–700 fvt.). Yngre bronsealder kalles i Sentral-Europa også for Urnemarkperioden.

Urnemarkskulturen er et samlebegrep for flere lokale kulturgrupper som praktiserte den nye gravskikken. Den hadde sitt sentralområde i nåværende Ungarn og Romania, men fikk forgreninger både mot sør, nord og vest. I Nord-Italia ble den nye gravskikken introdusert av Terramare-folket og spredte seg sørover helt til Sicilia. I Sør-Skandinavia er flere oppsiktsvekkende funn tolket som import fra Urnemarkområdet, blant annet et funn fra Fyn som inneholdt et stort bronsekar og elleve gullskåler. Urnemarkskulturen opphørte rundt 700 fvt., og ble avløst av den første jernalderkultur; se Hallstatt.

Rikdom, klasseskille og samkvem over store strøk gjenspeiles også i bronsealderens gravskikk. Gravhaugene og røysene fra eldre bronsealder har ofte mektige dimensjoner. Den største gravhaugen i Skandinavia er fra Kivik i Skåne og er 70 meter i diameter. I Danmark og i deler av Sør-Sverige og Sør-Norge ligger disse gravhaugene langs gamle veidrag – som regel på dominerende steder. På den svenske vestkysten og langs vannveier, ved kyst og sjø i Norge, finnes også mange gravrøyser fra bronsealderen. Ofte er disse monumentene bygd på nakne holmer og øyer langs leia. Ikke minst er det gjennom disse monumentale gravminnene at bronsealderens klassesamfunn har fått sitt sterkeste uttrykk. Her har det vært menn med makt nok til å la bygge gravminner som må ha krevd stort mannskap i ukelangt arbeid.

Funnene fra slike graver forteller også sitt om rik kultur og god økonomi. De døde har i eldre bronsealder (cirka 1700–1100 fvt.) vært gravlagt i kister av stein eller tre. De har vært fullt kledd og utstyrt som til fest. Kvinnene har hatt sine bronsesmykker på seg, og mennene har ofte fått med seg sitt viktigste verge – sverdet – symbol på rikdom og makt.

De danske eikekistegraver er blant de ypperste oldfunn i Norden. Her er gravutstyret så fullkomment bevart at man like til de minste detaljer kan studere så vel manns- som kvinnedrakten i eldre bronsealder. Mannen har vært kledd i kappe og kofte av ulltøy. Han har hatt både lue og fottøy. Beltet har vært av lær eller tøy. Sverdet har vært båret i et slags bandolær. Kvinnen har også hatt klær av ull, til dels kunstferdig forarbeidet. Drakten har bestått av trøye, skjørt, belte, hårnett og fottøy. Trøyen har vært kort med halvlange ermer. Skjørtet har vært av to typer, enten knekort lagd av snorer (Egtved) eller det har vært fotsidt (Skrydstrup). Beltet har endt i dusker, og til beltet har det vært festet en smykkeplate eller en kam.

I yngre bronsealder (cirka 1100–500 fvt.) ble den døde brent, og gravhaugene innskrenket til lite eller nesten ingenting. Av og til ble et kar av tre eller leire – i Norge også kar av kleber – brukt som beholder for gravrestene. Enkelte ganger er urnen formet som et ansikt eller som et hus. Så vel branngravskikken som formen på de ofte særpregede gravurnene er kommet til Norden via impulser fra det sørøstlige Europa. I yngre bronsealder opphørte skikken å bygge store gravminner. Urnen ble ofte satt inn i eldre hauger eller røyser. I andre tilfeller ble den begravd under flat mark eller det ble bygd en mindre, lav haug.

Ett særpreg for hele det nordiske bronsealderområdet er de store ofringer som har funnet sted. Kostbare saker – ofte store samlinger av praktfulle bronseting – er blitt gjemt bort i en ur, gravd ned i jorden eller plassert ute i en myr. Spesielt er offerfunnene fra yngre bronsealder mange og rike. Stort sett er det kvinnesmykker – som regel store og praktfulle saker som er blitt viet til guddommen.

Enda nærmere forestillingene om magi og fruktbarhetskult i bronsealderens nordiske bondesamfunn kommer vi ved å studere helleristningene. Bronsealderens helleristninger kjennes best fra Sverige og Norge, men også i Danmark, spesielt på Bornholm, finnes flere interessante forekomster. Ristningene avbilder ofte slike gjenstander som er funnet i offerfunnene. Ved siden av skip, som er vanligste motiv, finnes lurblåsere og menn med økser. Solhjul og skålgroper forekommer hyppig. Både menn og dyr er fremstilt i sin fulle avlekraft.

For bøndene har hensikten trolig vært blant annet å øke fruktbarheten og for sjøfareren å sikre godt vær og trygghet. Bronsealderens bilder er nesten alltid knyttet til bondens verden. Stort sett er de dessuten å finne i bygder der folk har bodd fast og hatt sine åkrer og beitemarker.

Tidligere forskning antok at bosetningen i nordisk bronsealder var labil. Men funn av bosetningsspor de senere tiår har i stor grad korrigert dette bildet (se også langhus og hustufter). Husfunn fra bronsealderen viser at både små og store hus har vært i bruk, men en lengde på 10–20 meter var vanlig.

Det er også funnet åkrer fra denne perioden med spor etter arding. Mens bosetningen i Sør-Skandinavia nok i det vesentlige har vært basert på jordbruk, var forholdene i storparten av Norge mer nyanserte. Her har jakt og fiske spilt en vesentlig rolle i det samlede erverv. Dette viser hellerfunn (se Ruskeneset og Skrivarhelleren) og funn av hyttetufter på høyfjellet – spesielt på Hardangervidda.