Balkan

Halvøya ligger mellom Adriaterhavet og Joniske hav i vest, Middelhavet i sør og Egeerhavet, Marmarahavet og Svartehavet i sørøst og øst. Som grense i nord regnes gjerne Donau og dens tilløp Sava, og en tenkt linje fra dennes øvre løp til Rijeka.

Balkanhalvøya er sterkt innskåret av havet (kystlengde om lag 5000 kilometer) og omgitt av mange øyer. Adriaterhavets kyst i nord er en klippekyst med mange bukter, halvøyer og øyer dannet av fjellkjeder som stryker langs kysten. Albania, lenger sør, har en jevn, flat kyst, uten øyer. Det meste av Hellas' kyst er sterkt oppskåret med en lang rekke bukter, halvøyer og øyer. Spesielt kan nevnes halvøya Peloponnes, som skilles fra fastlandet av Korintbukta og bare henger sammen med dette ved Korinteidet. Kysten i den østre delen av Balkanhalvøya er jevnere.

Det meste av Balkanhalvøya er oppfylt av fjell med mange topper i 2000 til 3000 meters høyde. Vi kan skjelne mellom fire fjellsystemer:

1. Det dinariske foldestrøk som løper langs Adriaterhavets kyst fra nordvest til sørøst. Det kan deles i de dinariske, vestbosniske, montenegrinske og nordalbanske fjell; her er ofte øde kalkplatåer (se karstlandskaper), skogløse, bratte fjellskråninger, ofte helt ut til kysten, utallige kløfter, helt lukkede daler, flere innsjøer.
2. Pindos-systemet strekker seg videre østover fra grensen mellom Albania i vest og Nord-Makedonia i øst. Videre mot sør er en høyslette med flere innsjøer, herunder Ohridsjøen og Prespasjøen, og fjellkjeden Pindos. En utløper fra Pindos er de østgreske fjell med blant annet Olympos i nordøst (2917 meter over havet). Disse fjellene omgir slettelandet Thessalia. Fjellene på Peloponnes kan betraktes som en fortsettelse av Pindosfjellene, bare avbrutt av Korinthbukta og Patraibukta.
3. Halvøyas kjerne utgjøres av den serbisk-makedonsk-thrakiske fjellblokk av krystallinsk berg, uten lengre fjellkjeder, men med avgrensede enkeltmasser. Her ligger Nord-Makedonias dalfører langs elvene Vardar og Struma. Øst for Struma, Rhodopefjellene, som oppfyller det sørvestlige Bulgaria, mens det østlige Bulgaria opptas av Maritsas dal. Begrenset i nord av Balkan og skilt fra Svartehavet og Marmarahavet ved kystfjellene Istrandsja og Tekir Dagh.
4. Balkansystemet består av det egentlige Balkan med det flate nordbulgarske høyland i nord, og av fjellene i det østlige Serbia mellom elvene Velika Morava og Timok.

Klimatisk danner Balkanhalvøya et overgangsområde. Kystene har middelhavsklima med vinternedbør og tørre, varme somrer. Det indre har mellomeuropeisk klima med temmelig kalde vintrer, varme somrer og nedbør alle årstider, med et maksimum i juni. Det kontinentale preget tiltar mot nordøst, hvor det er en gradvis overgang til de sørrussiske stepper.

Halvøyas vestlige del er et av de mest nedbørrike områder i Europa, med en årsnedbør på over 4600 millimeter i den sørlige delen av Dalmatia. Nedbøren avtar mot nordøst og når ved svartehavskysten bare opp i 400 millimeter. Den nordlige delen av Dalmatia er om vinteren ofte utsatt for voldsomme fallvinder, bora.

Det smale kystlandet i vest har vegetasjon omtrent som Italia, med blant annet kastanje og oliven, mens det i det indre vokser eik, bøk, edelgran, gran og furu. Bare mindre områder når over tregrensen og har alpin vegetasjon. I sør finnes eviggrønne løvtrær og på øyene til og med daddelpalmer som gir moden frukt.

I det første århundret var hele Balkanhalvøya under romersk kontroll. Da Romerriket ble delt i Øst- og Vestromerriket i år 395, gikk delelinjen tvers gjennom Balkan. Den vestlige delen ble styrt fra Roma og den østlige delen fra Bysants. Det bysantinske riket ble oppløst da Konstantinopel ble erobret av osmanene og inkludert i Det osmanske riket i 1453.

På slutten av 1800-tallet begynte osmanerne å miste herredømmet over halvøya, og stormaktene kjempet om å overta makten i forskjellige områder. Bulgaria, Hellas, Montenegro, Romania og Serbia ble selvstendige i løpet av 1800-tallet. Kroatia og Bosnia var underlagt Østerrike-Ungarn, mens Albania, Kosovo og Makedonia fortsatt var underlagt Det osmanske riket.

I 1912–1913 var det to militære konflikter på halvøya (Balkankrigene) som bidro til å lade opp spenningen på Balkan kort tid før utbruddet av den første verdenskrig. Det var også på Balkan at de krigsutløsende «skuddene i Sarajevo» falt. Etter krigen ble Det osmanske riket oppløst, og Kongeriket Jugoslavia, som inkluderte store deler av Balkanhalvøya, ble grunnlagt.

Da Jugoslavia gikk i oppløsning i 1991–1992, ble det ny uro, og 1990-tallet var preget av krig og etnisk rensning i flere av de jugoslaviske etterfølgerstatene.

• Les mer om Balkans historie.

Samfunnsforholdene på Balkanhalvøya preges av etnisk, religiøst og kulturelt mangfold. Det er store forskjeller i landenes økonomiske utvikling. Ifølge Verdensbanken hadde fire land på Balkanhalvøya et lavere bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger i 2020 enn gjennomsnittet for alle land i verden, som da var på 17 150 amerikanske dollar. Disse fire landene var: Nord-Makedonia (16 927 amerikanske dollar), Bosnia-Hercegovina (15 612), Albania (13 818) og Kosovo (11 368). Kontrasten til Hellas og Kroatia, som hadde et BNP per innbygger på mer enn 28 000 amerikanske dollar, og til den europeiske delen av Tyrkia er store.

• Balkans historie
• Balkankrigene
• Balkanfjellene
• EU
• NATO
• Partnerskap for fred (PfP)
• Det euro-atlantiske partnerskapsråd
• Kosovor Force (KFOR)

• The World Bank: GP per capita (current US dollar)
• European Commission: Candidate Countries and Potential Candidates