tretåspett

Tretåspetten er blant de mest spesialiserte spettene og den arten som er mest knyttet til taigaen, den boreale barskogsonen. Hoveddelen av den europeiske bestanden finnes i barskogbeltet i Nord-Skandinavia, Finland og Russland og sørover gjennom Baltikum til det nordøstre Polen. Den finnes lokalt i fjellområder fra 650 til over 1900 meter i Alpene og fra 3300 opp til 4000 meter over havet sørøst i Tibet.

Arten har avtatt vesentlig i antall i Fennoskandia de siste 70–80 årene, mest på grunn av det moderne skogbrukets flatehogst og rask fjerning av stormfelte trær hvor den kan finne insekter.

I Norge hekker tretåspetten i barskog og blandingsskog med innslag av eldre granbestand i indre deler av Østlandet, i Trøndelag og nordover. I Nord-Norge finnes den i furuskog og i blandingsskog av furu og bjørk. Av og til kan den hekke i ren fjellbjørkeskog. Den mangler nesten helt på Vestlandet fra Dalane til Sunnmøre. Norsk ornitologisk forening har beregnet at det hekker mellom 2150 og 4700 par i Norge.

Tretåspetten virker ganske mørk ved at vingene er mørke og at det er tre svarte lengdestriper på hodet. I felt kjennes den lett på en sammenhengende hvit ryggstripe fra nakken til stjertbasis. Hannen har som den eneste av spettene gul isse, hunnens er svarthvit stripet. Undersiden er hvit med svake tverrstriper på sidene. Ungfuglene ligner de voksne og har gult issefelt. Flukten er dypt bølgelinjet.

Selv om tretåspetten er lite sky, lever den ofte tilbaketrukket og er ikke lett å få øye på. Den høres ofte før den sees; hakking etter biller under barken på døde grantrær avslører nærværet.

Tretåspetten er vanligvis stasjonær, men kan i enkelte år foreta vandringer langt utenfor sitt normale hekkeområde. Med uregelmessige intervall får vi innrykk av fugler østfra, trolig fra den nordlige delen av Russland.

Etter stormfellinger kan det imidlertid lokalt forekomme masseforekomst av barkbiller i de skadete grantrærne. Det kan raskt gi en relativt stor, men kortvarig økning i bestanden av tretåspett.

Tretåspetten er relativt taus og stillfaren. Den lokker med myke kikk-låter som ligner flaggspettens, men de er bløtere og mykere i tonen. Når den er stresset eller aner fare, roper den serier med raske kipkipkipkipkip.

Trommingen er kraftig og varer 1–1,5 sekund. Trommevirvelen starter litt nølende, men øker i tempo og styrke med jevnt tempo til slutten. Begge kjønn trommer, men hannen noe mer enn hunnen. Straks eggene er lagt, avtar trommingen.

Reirhullet hakkes som oftest ut i et dødt bartre, gjerne gran i Sør-Norge og furu i Nord-Norge. I fjellbjørkeskog benyttes morkne bjørker. Flygehullet er rundt 4,5 centimeter i diameter og reirhullet 25–30 centimeter dypt og hakkes ut av begge kjønn, vanligvis nytt hull hvert år. Gamle hull benyttes ofte som sovehull og forsvares intenst av eieren. Gjennomsnittlig kullstørrelse i Skandinavia er 4,1 egg. Ungene følger foreldrene i 3–4 uker etter at de har fløyet ut av reiret, og de tigger mat med en rullende låt.

Hannen forsvarer et relativt lite område rundt reiret i hekketida. Vinterterritoriet er imidlertid stort, ofte mer enn 30 hektar. Hvis næringsforholdene er gode, eksempelvis etter harde stormer med mye vindfall, trebrekk og rotrykk, noe som fører til tørre trær med angrep av barkbiller, kan spettene vinterstid holde seg innenfor et areal mindre enn ti hektar.

Tretåspetten lever av insekter og andre smådyr hele året igjennom. Voksne, larver og pupper av barkbiller utgjør hovedmengden av dietten, og i perioden rett før hekking kan de utgjøre over 95 prosent av insektene.

Om våren «ringer» den ofte bartrær for å spise sevje. Spetten hakker serier av små hull gjennom barken slik at kvaen pipler ut. Hullene er omtrent én centimeter vide og er ordnet i horisontale rekker rundt stammen. Avstanden mellom hullene er én til to centimeter. Svært sjelden kan den også ringe løvtrær, men runerisser (Hylecoetus dermestoides) kan ha utgang fra bjørkestammer som til forveksling kan ligne på ringing av tretåspett.

I likhet med andre spettearter sees tretåspetten nesten alltid enkeltvis vinterstid. Men fordi tretåspetten har omtrent samme miljøkrav som sin farligste predator, hønsehauken, hender det at en hann og en hunn opptrer i samme vinterterritorium. Det er en klar antipredatoradferd. To par øyne oppdager en fiende raskere enn ett par, og mer tid kan brukes til matsøk og mindre til å speide etter en predator.

For å redusere konkurransen om næringen, utnytter kjønnene ressursene forskjellig: hannene velger relativt store trær og leter etter barkbiller lavt på trestammer, mens hunnene søker etter mat enten høyere i treet eller i spinklere trær som hanner sjelden besøker. Siden hannen dominerer hunnen, søker han etter mat på de mest optimale stedene, mens hunnen må justere sitt søk etter hannens nærvær. Det er likevel tidsmessig mer lønnsomt for hunnen å lete etter mat med en dominant hann enn å være alene. På senvinteren kan disse to fuglene danne par og hekke.

Denne kjønnsforskjellen i matsøket er mer markert hos tretåspetten enn hos andre europeiske spetter, og er mulig på grunn av kjønnsforskjellen i fuglenes bygning. Hannen (65–74 gram) er tyngre enn hunnen (54–66 gram) og har litt lengre vinger, bein og nebb. Det medfører at ressursene kan utnyttes bedre, og er trolig en av årsakene til at tretåspetten finnes i områder der andre spetter ikke finnes.

Nominatformen P. t. tridactylus er utbredt i Nord-Europa og Sibir. Tretåspetten er sannsynligvis en relativt ny innvandrer til Eurasia, utviklet i nordlige skoger i Nord-Amerika. Til tross for at genetiske data kombinert med geografisk isolasjon og små draktforskjeller viser et nært slektskap, mener mange forskere at amerikanske og europeiske tretåspetter bør betraktes som separate arter.

• spettefamilien
• fugler

• BirdID: Faktaside om tretåspett