Svitjodbreen på Svalbard av . CC BY NC ND 2.0

Svalbard

Svalbard. Krossfjorden ved Signehamna. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Svalbard

Av /Store norske leksikon ※.

Svalbard. Isfjorden ved Sveabreen. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Svalbard. Esmarkbreen på nordsiden av Isfjorden, Spitsbergen.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Svalbard. Skansbukta, på vestsiden av Billefjorden, Spitsbergen.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Svalbard er et fellesnavn på ishavsøyene som ligger mellom cirka 74° og 81° nordlig breddegrad og 10° og 35° østlig breddegrad. Øyene utgjør en del av Kongeriket Norge, dekker 61 022 km2 og har 2726 innbyggere (2019). Administrasjonssenteret er Longyearbyen.

Den største og viktigste øya er Spitsbergen (37 814 km2); dernest følger (etter størrelse) Nordaustlandet (14 467 km2), Edgeøya (5073 km2) og Barentsøya (1291 km2) samt en rekke mindre øyer. Mer isolert ligger Kvitøya, Kong Karls Land og Hopen, og lengst i sør Bjørnøya.

Navnet er avledet av sval, 'kjølig', og bard, 'kant, rand'.

Administrasjon

Kart over Svalbard
Av .

Norge ble i 1920 tilkjent overhøyhet over arkipelet gjennom Svalbardtraktaten («Treaty concerning the Archipelago of Spitsbergen»). Da traktaten trådde i kraft i 1925, ble navnet endret til Svalbard.

Svalbard administreres av en sysselmann oppnevnt av Kongen med myndighet som en fylkesmann. Sysselmannen er videre notarius publicus, politimester og hjelpedommer ved underretten, samt innehar en rekke andre offentlige verv. Sysselmannen holder til i Longyearbyen.

Svalbard sorterer rettslig under Nord-Troms tingrett og Hålogaland Lagmannsrett, som har sete i Tromsø. Sysselmannen er administrativt underlagt Justis- og beredskapsdepartementet ved Polaravdelingen, og er faglig underlagt andre departementer. Det interdepartementale polarutvalg er et samordnende og rådgivende organ for Svalbard og sysselmannen, med Polaravdelingen i Justisdepartementet som sekretariat. Sysselmann fra 2015 er Kjerstin Askholt.

Selv om Svalbard er en del av Kongeriket Norge, har det verken status som fylke, kommune eller eget valgdistrikt. Nordmenn som bor der, har hjemstavn i Norge, i den kommunen de var bosatt før de reiste til Svalbard. I 1971 ble det opprettet et lokalt Svalbardråd, som utviklet seg til et politisk valgt organ som var rådgivende for lokale og sentrale myndigheter.

Svalbardrådet ble i 2002 avløst av Longyearbyen lokalstyre, som et ledd i en utvikling mot økt lokaldemokrati for innbyggerne på Svalbard. Lokalstyrets medlemmer og leder velges gjennom direkte valg hvert fjerde år. Lokalstyret har ansvar for myndighetsutøvelse på visse saksområder, for offentlig tjenesteyting, for utviklingsoppgaver og for tekniske tjenester som elektrisitet og fjernvarme, veier, vann, avløp og renovasjon. Lokalstyret er blitt omorganisert flere ganger, og organisasjonen har nå en administrasjonssjef og to sektorsjefer (for Oppvekst og kultur og Teknisk) som leder staben.

Svalbard har egen bergmester som skal påse at bergverksordningen for Svalbard blir overholdt. Russland har en konsul i Barentsburg.

Naturforhold

Landskap

Svalbard1
Lisens: CC BY SA 3.0

Landskapet er dominert av breene, som dekker nær 61 prosent av landarealet. Svære platåbreer, som helt skjuler landformene under, finnes hovedsakelig i nordøst-Spitsbergen og Nordaustlandet. På vest-Spitsbergen stikker vanligvis spisse fjelltopper opp fra isen; for øvrig forekommer en rekke større og mindre dalbreer, som mange steder når helt ned til havflaten.

Fjordene er også karakteristiske trekk i landskapet, særlig vest og nord på Spitsbergen, med Van Mijenfjorden, Isfjorden og Wijdefjorden som de betydeligste. De høyeste fjelltoppene er Newtontoppen (1713 moh.) og Perriertoppen (1712 moh.) på den nordøstlige delen av Spitsbergen. Der fjellgrunnen er bygd opp av flattliggende lag, som over sentrale og østlige deler av Spitsbergen, samt på Edgeøya og Barentsøya, finner man karakteristiske trappeformede fjell, ofte med bratte sider.

Lange strekninger av kysten, særlig på vestsiden av Spitsbergen, har tydelig strandflate, enkelte steder over 10 km bred.

Geologi

Svalbard. Colesbukta på sørsiden av Isfjorden, Spitsbergen. Ligger mellom Barentsburg og Grumantbyen; ble brukt som utskipningshavn for de russiske kullgruvene i Grumantbyen.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Geologisk er Svalbard et svært interessant område, med bergarter fra alle hovedperioder av Jordens historie. De yngste bergartene (fra tertiær) finnes i de sentrale og sørlige deler av Spitsbergen, fra Isfjorden og sørover. Disse lagene er omgitt av formasjoner fra Jordens mellomtid (trias, jura og kritt), og videre mot vest og nord finnes avsetninger fra Jordens oldtid (permsilur).

De eldste bergartene er mer eller mindre omdannet ved jordskorpebevegelser og skriver seg fra Jordens urtid (prekambrium) og tidlige oldtid (opp til silur) og er således eldre enn 400 millioner år. Disse grunnfjellsbergartene, som på Svalbard har fått betegnelsen Hecla Hoek-lagene, forekommer på den nordlige delen av Nordaustlandet, mellom Wijdefjorden og Hinlopenstretet på Nordøst-Spitsbergen, og langs vestkysten av Spitsbergen, hvor de er foldet opp i rekker av spisse fjelltinder.

De yngre, sedimentære bergartene er i flere områder rike på plante- og dyrefossiler, som gir indikasjoner på en tidligere rik flora og fauna på øyene. Drivverdige kullforekomster som skriver seg fra tertiær- og karbontiden, finnes særlig ved Isfjorden, med gruvesamfunn rundt Longyearbyen, Barentsburg og Sveagruva ved Van Mijenfjorden.

Midnattssol og mørketid

Svalbard. Parti fra Isfjorden, Spitsbergen.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

På Longyearbyens breddegrad (78° 13ʹ n.br.) er det midnattssol fra rundt 20. april til 21. august og mørketid fra rundt 26. oktober til 16. februar. Lengst sør i Svalbard-området (Bjørnøya, 74° 30ʹ n.br.) begynner tiden for midnattssol omtrent to uker senere og slutter to uker før, mens tidsrommet lengst nord (81° n.br.) starter omtrent en uke før og varer en uke lenger. Tilsvarende gjelder mørketiden.

20. mars 2015 inntraff en total solformørkelse over det meste av Svalbard.

Klima og miljø

Svalbard har et maritimt tundraklima med mye tåke og skyer. Indre fjordområder har tørt klima. En gren av Golfstrømmen gjør vestkysten av Spitsbergen til det nordligste isfrie området i verden i sommerhalvåret; samtidig kan østkysten være blokkert av is som til dels føres med strøm rundt Sørkapp.

Årets gjennomsnittstemperatur for Longyearbyen er stort sett mellom −8 °C og −2 °C. Middeltemperaturen for kaldeste måned (mars) varierer fra −7 °C (Bjørnøya) til ca. −15 °C i indre fjordområder på Spitsbergen. Middeltemperaturen for varmeste sommermåned (juli eller august) er 3–6 °C.

Nedbøren er, som normalt i arktiske strøk, beskjeden. Den ligger på omkring 200-500 millimeter i året. I sørøst er det mest nedbør, cirka 1000 mm i året.

Det er helt klart at klimaet på Svalbard er i endring mot fuktigere og mildere vær, og dette merkes godt på alt fra mindre isdekke i fjordene og rundt Svalbard til minkende isbreer og infrastrukturutfordringer grunnet tining av permafrost. Ved slutten av juli 2019 hadde målinger for Longyearbyen vist foreløpig 104 sammenhengende måneder med gjennomsnittstemperatur over normalen (som er et gjennomsnitt av temperaturen i tidsrommet 1961 til 1990). Dette er seks ganger høyere enn den globale temperaturøkningen og skyldes til en stor grad oppvarming i havet. Varmere vann presses nordover og fører blant annet til at fjordene på vestsiden av Spitsbergen forblir stort sett isfrie gjennom vinteren. Tilpassing av infrastrukturen (boliger, veier med mer) til klimaendringene i de nærmeste årene kommer til å bli svært dyrt.

Svalbard har sju nasjonalparker, seks naturreservater, femten fuglereservater og ett geotopvern-område. Nasjonalparkene utgjør 24 prosent av Svalbards landareal og omfatter i tillegg 20 000 km2 marine områder. 65 prosent av Svalbards areal har en form for vern.

Plante- og dyreliv

Svalbardrein
Lisens: CC BY SA 3.0
Polarrev er en av få pattedyrarter som hører hjemme på Svalbard.

Bare 6–7 prosent av Svalbards landareal har vegetasjon. Trær og busker finnes ikke, men dvergbjørk vokser noen steder ved indre deler av Isfjorden. Polarvier er vanlig. Omkring 170 arter av karplanter er registrert, samt omlag 380 mosearter og 600 lavarter. Vegetasjonen er tilpasset en kort vekstsesong og tidlig blomstring når de øverste jordlagene er opptint.

I flatlendte strøk er det store områder med mosebevokst og fuktig tundra. Under fuglefjell, der jordsmonnet gjødsles sterkt, kan det etter arktiske forhold være en svært rik vegetasjon.

Også dyrelivet har relativt sparsomt med arter. Pattedyr er representert av isbjørn, fjellrev (polarrev), svalbardrein og flere arter av seler og hvaler. Hvithval er den tallrikeste av hvalartene. Isbjørn og hvalross er totalfredet. Det er omkring 800 hunder på Svalbard som eies enten av kommersielle aktører eller privatpersoner.

212 ulike fuglearter er blitt observert på Svalbard per 2015, men bare 28 regnes som vanlige hekkefugler der. Med den pågående klimaendringen vil antagelig flere nye, tilfeldig besøkende, arter bli observert. Svalbardrypa er den eneste standfuglen og snøspurven den eneste spurvefuglen. De mest tallrike artene er sjøfugler som alkekonge, teist, krykkje, havhest, polarmåke og polarlomvi og lomvi på Bjørnøya. Ærfugl er den vanligste andefuglen.

Røye er den eneste ferskvannfisken. Havet omkring Svalbard er relativt rikt på fisk og reker.

Befolkning og samferdsel

De kjente og fargerike boligene 'spisshusene' i Longyearbyen. Snøras fra fjellsiden bak har ødelagt flere av de bakerste husene og medført at en del av husene må fraflyttes og rives.

Longyearbyen
Lisens: CC BY SA 3.0

Svalbard. Luftfotografi av Longyearbyen, Spitsbergen. Bildet er tatt i 2005.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Tradisjonelt var bosettingene på Svalbard knyttet til gruvevirksomhet og var det som kalles 'company towns', det vil si at gruveselskapet eide og drev det meste i bosettingene, både når det gjaldt arbeidsplasser og infrastruktur. Nå som gruvevirksomhet er nede på et minimum, har arbeidsplasser knyttet til turisme og utdanning/forskning overtatt mye, i tillegg til statlige stillinger i forbindelse med myndighetsutøvelse. Ny-Ålesund er nå viet til forskning, mens Longyearbyen blir mer og mer normalisert sammenlignet med bosettinger på fastlandet. Sveagruva er nedlagt, og de resterende arbeidsplassene der er stort sett knyttet til den store oppryddingen som foregår. I Barentsburg er det lite gruvedrift igjen, men også der satses det på turisme og forskning.

I annen halvdel av 2019 var det registrert 2847 personer bosatt på Svalbard, noe som er en liten oppgang fra 2787 året før. Det har vært en stadig økende befolkningsmengde på Svalbard de siste årene og økningen kommer i stor grad fra utlandet. I første halvdel av 2019 kom imidlertid størstedelen av veksten fra Sør-Norge. I oktober 2019 bodde 2379 personer i de norske bosetningene Longyearbyen og Ny-Ålesund. Av disse var 848 (36 prosent) utenlandske statsborgere, med thailendinger (131), svensker (128) og filippinere (88) som de største gruppene, fulgt av 54 dansker og 52 tyskere. Med de 458 russere og ukrainere i Barentsburg og 10 polakker ved forskningsstasjonen i Hornsund var da 46 prosent av innbyggerne på Svalbard utenlandske statsborgere. I 2018 viste statistikken at personer fra 53 nasjoner bodde på øygruppen. I aldersgruppen 20–34 år var mer enn 40 prosent utlendinger, og av kvinner 25–29 år og menn 30–34 år var over halvparten utlendinger. Nær tre fjerdedeler av de bosatte bor i Longyearbyen.

Sommerbesøk av vitenskapelige ekspedisjoner og turister, både norske og utenlandske, har økt sterkt de senere år. Dette skyldes blant annet at reisemulighetene mellom Svalbard og fastlandet er blitt betydelig forbedret, og ved utbygging av overnattingsmulighetene. I dag er det daglig flyforbindelse med Tromsø og Oslo. Det er også regelmessig flyforbindelse mellom Longyearbyen og destinasjoner i Russland. Det er mindre flyplasser både i Ny-Ålesund og i Svea for nødvendig trafikk, mens kommunikasjonen ellers på øygruppen skjer med helikopter og båt i den isfrie delen av året og med snøscootere i vinterhalvåret. Det er ikke veier mellom bosetningene.

Longyearbyen har fra midten av 1970-årene utviklet seg fra en mannsdominert hybel- og anleggsby til et «normalt» samfunn, med stadig flere familieboliger og sosiale og kulturelle aktiviteter av forskjellig art, og med de fleste tettstedfunksjoner. Her kommer ukeavisen Svalbardposten ut, og her ligger telekommunikasjonssenteret Svalbard Radio. Den store radiostasjonen Isfjord Radio ved innløpet til Isfjorden fjernstyres nå fra Svalbard Radio. På grunn av klimaendringer, med mildere og våtere vær, er deler av bosettingen i Longyearbyen nå utsatt for ras og må etter hvert fraflyttes. Dette gjelder særlig under Sukkertoppen og i Nybyen. Det bygges for tiden nye boliger ved den østlige munningen av Longyeardalen (Gruvedalen).

På Platåfjellet ved Longyearbyen ligger Svalbard Satellittstasjon, SvalSat Satellittsamband (fra 1979) til Norge, har gitt en vesentlig forbedring av telefonforbindelsen. Bjørnøya Radio fjernstyres fra Bodø Radio (fra 1996). Radioforbindelse opprettholdes som nødkommunikasjon i Sveagruva, Ny-Ålesund og de russiske bosetningene. Det er også radio på den meteorologiske stasjonen på Hopen.

Fra høsten 1996 ble GSM-mobiltelefonsystem tatt i bruk med dekning rundt Longyearbyen. TV overføres via satellitt. Både Longyearbyen og Ny-Ålesund har nå superrask fiberkabelforbindelse til fastlandet, og 4G-mobildekning rundt Longyearbyen ble oppgradert i 2016.

Historie

Islandske årbøker nevner for året 1194 ‘Svalbard funnet’, og i Landnámabók fra 1200-tallet står det at det er 4 døgns seilas fra Island til Svalbard ‘nord i havsbotn’. Det er uvisst om det refereres til Svalbard av i dag. Den nederlandske sjøfarer Willem Barentsz oppdaget Bjørnøya og Spitsbergen i 1596, og det første kjente Svalbard-kartet ble laget i 1598 på basis av den reisen.

I 1612 begynte særlig nederlendere og briter fangst av grønlandshval rundt Svalbard, og spekkokerianlegg ble etablert på egnede strender. Kong Christian IV av Danmark-Norge gjorde krav på suverenitet over området uten å få gjennomslag for det.

Etter hvert som hvalfangsten ble ulønnsom, mistet suverenitetsspørsmålet aktualitet, og Svalbard ble regnet som «terra nullius». Russiske pelsjegere overvintret fra 1704, og russere drev fangst til omkring 1850. Den første norske overvintringen skjedde på Spitsbergen i 1795–1796, da handelshuset Buch i Hammerfest utrustet en gruppe sjøsamer for en overvintring sammen med et forøvrig russisk mannskap. Norsk overvintrings- og sommerfangst på Svalbard fikk et oppsving på 1800-tallet, og Tromsø ble Norges fremste ishavsby.

Etter at regular kulldrift tok til tidlig på 1900-tallet, ble spørsmålet om suverenitet over øygruppen aktualisert. I 1910, 1912 og 1914 ble det holdt Spitsbergen-konferanser som ikke løste problemet, men i 1920 ble Norge gjennom Svalbardtraktaten tilkjent overhøyhet over Svalbard. Suvereniteten ble overtatt først i 1925 etter et tidkrevende arbeid om anneksjonskravene. Etter hvert ble 4 223 km2 «traktateiendommer» innløst eller oppkjøpt av Norge, mens Sovjetunionen opprettholdt sine interesser. Det er først og fremst Sovjetunionen/Russland som har benyttet seg av Svalbardtraktatens rett for alle borgere av alle signaturland til å utnytte Svalbards naturressurser. All aktivitet i dag er imidlertid på lik linje underlagt Norges strenge miljølovgivning.

I 1941 ble driften ved gruveanleggene stanset og de norske borgerne på Svalbard evakuert til Skottland og de sovjetiske borgerne til Arkhangelsk. En tysk flåtestyrke anført av slagskipene ‘Tirpitz’ og ‘Scharnhorst’ ødela Longyearbyen, Barentsburg og Grumantbyen i 1943, og året etter ble bebyggelsen ved Sveagruva rasert av en tysk ubåt.

Etter andre verdenskrig ble de norske og sovjetiske gruvesamfunnene gjenoppbygd. Under den kalde krigen oppsto ikke alvorlige konflikter om Svalbard. Norsk suverenitet er markert med betydelige investeringer på øygruppen. Den største av flere gruveulykker i Kings Bay-området, i 1962, førte til regjeringen Gerhardsens fall året etter, og gruvevirksomhet ble lagt ned her.

I 1973 ble de første nasjonalparkene, naturreservatene og fuglereservatene opprettet. Svalbard lufthavn Longyearbyen ble åpnet offisielt i 1975. Svalbard ble tilknyttet det automatiske rikstelefonnettet i 1978 og NRK TV i 1984. Universitetsstudiene på Svalbard (UNIS) ble opprettet i 1993 og er verdens nordligste utdannings- og forskningsinstitusjon.

I 1996 inntraff Norges største flyulykke da et russisk fly styrtet på Operafjellet og 141 personer omkom.

I 1997 åpnet Svalbard Satellittstasjon (SvalSat) på Platåberget ved Longyearbyen. I 2001 ble Svalbards første lokalstyre valgt. Svalbards globale frøhvelv åpnet i 2008.

Næringsliv

Transport av kull fra gruva foregår nå med lastebil, ikke taubane som tidligere.
Kull
Lisens: CC BY SA 3.0

Samtlige 46 land som til nå har underskrevet Svalbardtraktaten av 1920 har like rettigheter til økonomisk virksomhet på øygruppen. I dag er det kun Norge og Russland som har gruver. Gruvedrift på kull, som har en mer enn hundre år lang historie på Svalbard, er det ene av tre hovedbein norske myndigheter har bestemt at samfunnet skal stå på; de to andre er forskning/utdanning og reiseliv.

Store Norske Spitsbergen Gruvedrift driver i dag Gruve 7 i Adventdalen og ble skilt ut som eget selskap fra statseide Store Norske Spitsbergen Grubekompani i 2018. For å dekke kullbehovet fra Longyearbyen Energiverk beregner selskapet produksjon til å foregå i Gruve 7 frem til 2040. I 2018 var i underkant av 50 personer sysselsatt ved gruven. Selskapet driver også med utleie av personell til andre selskaper i konsernet og utleie av gruveutstyr. Gruvene ved Svea Nord og i Lunckefjell ble vedtatt nedlagt i 2016, og det brukes nå store ressurser på å tømme og stenge gruvene og rydde samfunnet og omgivelsene så mye som mulig tilbake til en mer naturlig tilstand. Russiske Trust Arktikugol driver en gruve i Barentsburg, men turisme der er nå mer lønnsom enn kulldriften.

På grunn av mer isfritt hav i senere år har kommersielt fiske etter torsk og hyse ved Svalbard utviklet seg siden 2012, og områdene det fiskes i blir også utvidet.

Satsing på turisme og reiseliv i Longyearbyen begynte i 1990-årene, og i tiden som fulgte har reiselivet vært i stor vekst. Fra 1999 til 2015 økte antallet gjestedøgn i Longyearbyen fra over 43 000 til 131 154. Turister kommer til Svalbard med fly eller båt (cruiseskip eller private småbåter).

Eksterne lenker

Litteratur

  • Arlov, Thor B.: Svalbards historie, 2. utg., 2003
  • Helberg, Bjørn Hebba: Svalbards arkeologiske historie, 1998
  • Ellingsve, Eli Johanne: Stedsnavn på Svalbard, 2005
  • Harland, W.B. m.fl.: The geology of Svalbard, 1997
  • Hoel, Adolf: Svalbard: Svalbards historie 1596-1965, 1966, 3 b.
  • Holtsmark, Sven G. (red.): Norge og Sovjetunionen 1917-1955. En utenrikspolitisk dokumentasjon. Oslo 1995: J.W. Cappelens Forlag a.s.
  • Kovacs, Kit M. & Christian Lydersen, red.: Svalbards fugler og pattedyr, 2006
  • Rønning, Olaf I.: Svalbards flora, 3. utg., 1996
  • Thuesen, Nils Petter: Svalbards historie i årstall, 2005
  • Ulfstein, Geir: The Svalbard Treaty: From terra nullius to Norwegian Sovereignty, 1995

Kommentarer (2)

skrev Sven G Holtsmark

God formiddag! Foranlediget av en henvisning i en masteroppgave jeg sensurer, tok jeg en titt på artikkelen om Svalbard, nærmere bestemte redegjørelsen for utenrikspolitiske forhold under og etter krigen (forhandligner med SU, implikasjoner av Nato etc). Her er teksten til dels svært misvisende, og bør rettes opp.mvhSven G. Holtsmark

svarte Susan Barr

Denne kommentaren er behandlet og teksten endret etter innspill fra Holtsmark.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg