kanin

Kaninen har vid utbredelse i Europa. Noen steder er bestanden sterkt redusert etter at sykdommen myxomatose ble spredd for å kontrollere bestanden.

av . Begrenset gjenbruk

Kanin. To europeiske villkaniner. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Kanin av /KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse

Kanin, europeisk villkanin, art i harefamilien. Kaninen har stor formeringsevne og kan forekomme i store antall. Den er viktig føde for mange rovdyr.

Faktaboks

Også kjent som

Oryctolagus cuniculus

Beskrivelse

Pelsen er gråbrun med lysere buk. Kaninen har kortere bakben og ører enn hare. Kroppslengden er 38–50 cm, halen er 4–8 cm, vekten er 1,5–3 kg.

Levevis

Kaninen graver ganger i bakken, som blir viktige skjulesteder.

Kaninen er meget fruktbar, med tre til ni unger i kullet og flere kull i året. Antall unger og antall kull varierer med lengden på sesongen. Drektigheten varierer fra 28 til 33 dager. Ungene fødes gjerne i huler under bakken og er nakne og blinde ved fødselen. De dier i ca. 20 dager, deretter forlater de reiret. De blir kjønnsmodne tre til fire måneder gamle.

Kaninens sosiale organisering varierer med tettheten, fra å leve i par til store grupper. De er bytte for mange rovdyr, for eksempel gaupe og kongeørn. Sykdommer kan redusere en bestand svært mye. Den svært sjeldne pantergaupa Lynx pardina er nesten utrydda etter at kaninbestanden ble kraftig redusert i Spania og Portugal.

Kaniner lever gjerne på eng og grasmark. Arten er meget tilpasningsdyktig og forekommer i en rekke biotoper, fra karrige til rike.

Utbredelse og systematikk

Kaniner er utbredt over det meste av Europa, og lever også i det nordligste Afrika. Den er innført til en rekke steder, som Australia, New Zealand, Sør-Amerika, samt flere øyer. Stor formeringsevne kombinert med få rovdyr i slike nye områder kan fort gjøre kaninen til en pest.

I Norge er den domestiserte varianten satt ut flere steder, særlig på øyer. Villkaniner kan være til stor skade ved at de spiser på avlinger og graver ganger i bakken.

Kanin er den eneste arten i slekta.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Unsgård, John: Kaniner : Alt om kaninhold, 2001, isbn 82-529-2598-7

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg