Kanin er opprinnelig hjemmehørende i sørvestlige Europa, men er satt ut svært mange steder i verden, også på enkelte øyer i Norge. I motsetning til harer graver kaninen som regel ganger i bakken hvor de holder til om dagen.

av Shutterstock. Begrenset gjenbruk

Kanin, europeisk villkanin, Oryctolagus cuniculus, er en art i harefamilien. Pelsen er gråbrun med lysere buk. Kaninen har kortere bakben og ører enn hare. Kroppslengden er 38–50 cm, halen er 4–8 cm, vekten er 1,5–3 kg. Kanin er den eneste arten i slekta.

Kaninen er meget fruktbar, med 3–9 unger i kullet og flere kull i året. Antall unger og antall kull varierer med lengden på sesongen. Drektigheten varierer fra 28–33 dager. Ungene fødes gjerne i huler under bakken og er nakne og blinde ved fødselen. De dier i ca. 20 dager, deretter forlater de reiret. De blir kjønnsmodne 3-4 måneder gamle.

Kaniner lever gjerne på eng og grasmark. Arten er meget tilpasningsdyktig og forekommer i en rekke biotoper, fra karrige til rike. Kaninens sosiale organisering varierer med tettheten, fra å leve i par til store grupper. De er bytte for mange rovdyr, for eksempel gaupe og kongeørn. Sykdommer kan redusere en bestand svært mye.

Kaniner er utbredt over hele Europa, riktignok spredt, og i det nordligste Afrika. Er innført til en rekke steder, som Australia, New Zealand, Sør-Amerika, samt flere øyer. I Norge er den domestiserte varianten satt ut flere steder, særlig på øyer. Villkaniner kan være til stor skade ved at de spiser på avlinger og graver ganger i bakken.

  • Unsgård, John: Kaniner : Alt om kaninhold, 2001, isbn 82-529-2598-7

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.