hebraisk

Hebraisk er et semittisk språk som har vært i bruk i nær 3000 år. Blant kristne er hebraisk først og fremst kjent som Det gamle testamentes (GTs) språk. For jøder er hebraisk både Den hebraiske bibels og en stor del av de senere hellige skriftenes språk.

Hebraisk brukes i jødiske gudstjenester verden over, og alle de daglige bønnene og velsignelsene fremsies på hebraisk. Funksjonen som hellig språk for både jødedommen og kristendommen har gitt hebraisk en helt spesiell plass i Vestens kultur.

Hebraisk er offisielt språk (ved siden av arabisk) i staten Israel. Det er hovedspråket for det jødiske flertallet i landet, 6,3 millioner av en befolkning på 8,5 millioner (i 2016). Stadig flere mennesker har nå språket som morsmål. Forskjellen mellom bibelhebraisk og moderne hebraisk er ikke større enn at israelske skolebarn kan lese originaltekstene allerede i barneskolen – med litt hjelp. Å kunne moderne israelsk hebraisk er også blitt viktig i den jødiske diasporaen, der mange jødiske familier sender sine ungdommer til Israel på kurs for å lære språket. 

Hebraisk skrives fra høyre mot venstre, og bøker og aviser har sin første side der vi forventer å finne den siste. Det hebraiske alfabetet består av 22 konsonanter, men fire av disse kan også brukes som vokaler. I tillegg kan små tegn under og over, og i noen tilfeller inne i teksten, markere uttalen. Disse tegnene ble tradisjonelt brukt bare i Den hebraiske bibelen, der det var viktig å sikre en mest mulig korrekt uttale. I moderne hebraisk brukes vokaltegn i barnebøker og i litteratur beregnet på lesere med begrensede hebraiskkunnskaper, som for eksempel nye immigranter til Israel. 

Hebraisk hører til de semittiske språkene i den afroasiatiske språkfamilien. Det er en del av en nordvestsemittisk språkgruppe, hvor hebraisk sammen med fønikiskmoabittisk, ammonittisk og edomittisk regnes til de såkalte kanaaneiske språkene som utkrystalliserte seg i Syria/Palestina i kjølvannet av de politiske omveltningene i overgangsperioden fra sen bronsealder (ca. 1550–1150 fvt.) til tidlig jernalder (etter ca. 1200 fvt.). I bibeltekstene kalles hebraisk «Kanaans språk» (Jesaja 19,18) eller «judeisk» (Jesaja 36,11 og 2 Kongebok 18,26.).

I Det gamle Israel var hebraisk var i bruk i Nordriket (Israel) og ble også hovedspråk i Sydriket (Juda rike). På grunn av epigrafiske funn regner en med at det fantes en nordlig og en sørlig hebraisk dialekt. Etter den assyriske erobringen av Samaria i 722 fvt., ble hebraisk erstattet av arameisk i det erobrete området. Dermed døde den nordisraelittiske dialekten ut.

Da Jerusalem ble erobret av babylonerne i 586 fvt., og store deler av befolkningen ført i eksil, ble hebraisk etter hvert erstattet av arameisk også i Juda. Men selv om hebraisk ble fortrengt av arameisk, døde språket ikke ut, men ble i persisk tid (ca. 539–330 fvt.) i første rekke bevart som et litterært og lærd språk (bønner, hymner, profetlitteratur, krøniker). Det er grunn til å anta at hebraisk i noen grad også må ha vært talespråk i persisk tid (539–332 fvt.).

I de nærmeste hundreårene før og etter vår tidsregnings begynnelse gjennomgikk språket en utvikling til den formen vi kaller mishnahebraisk. De jødiske etterbibelske hellige skriftene, som Mishna og Talmud ble skrevet på denne formen for hebraisk og på arameisk.

Etter tempelets fall i år 70 evt., og Bar Kokhva-oppstandene i 132–135 etv., ble jødene et folk som levde i diasporaen. Jøder i forskjellige land fikk ulike morsmål. Men hebraisk spilte fremdeles en viktig rolle som jødedommen spesielle og hellige språk. Rabbinerne fortsatte å skrive og debattere på hebraisk, noe som gjorde kommunikasjon mellom de lærde i ulike land mulig. Jødiske gutteskoler underviste i hebraisk, som var nødvendig for å kunne delta i gudstjenestene, der liturgien foregikk på hebraisk. Skrevne tekster ble ikke endret gjennom tidene, men uttalen ble etter hvert forskjellig i de forskjellige områdene.

I faglig sammenheng er det er vanlig å skille mellom følgende språkhistoriske stadier: gammelhebraisk, klassisk hebraisk, sen klassisk hebraisk, mellomhebraisk, middelalderhebraisk, moderne hebraisk. Til sammen dekker disse periodene nær 3000 år. Den hebraiske bibelen utgjør den viktigste kilden til kunnskap om språkets utvikling i tidsrommet fvt. Selv om den tekstlige overleveringen og massoretenes (jødiske skriftlærde) bearbeidelser førte til standardisering og språklig uniformering, gjenspeiler Bibelen mange århundrer med diakron utvikling.

Utenombibelske epigrafiske funn representerer et viktig korrektiv i forsøkene på å datere ulike språkhistoriske lag i Bibelen. Den stadig voksende samling av utenombibelske hebraiske tekster fra jernalderen består av ulike innskrifter, brev, graffiti, segl, bullae (små klumper av leire som ble brukt til å forsegle papyrus) og gravinnskrifter.

Det er vanlig å anta at israelittene overtok skrivekunsten fra den kanaaneiske befolkningen i Palestina fra rundt 1100 fvt. eller senere. Noen få poetiske tekster (for eksempel 2 Mosebok 15, Dommerne 5) gir et alderdommelig inntrykk, og enkelte forskere har datert disse så tidlig som til 1100-tallet fvt. 

Et utgravet ostrakon (potteskår som skrivemateriale) funnet i Izbet Sarta i 1970, og som stammer fra 1100-tallet fvt., har vært anført som den eldste kjente hebraiske innskriften, men dette er omstridt. Et annet ostrakon, funnet i 2008 i Khirbet Qeiyafa, som ligger på grensen mellom det gamle Juda og filisternes område, antas å være fra rundt år 1000 fvt. Skriftegnene er ikke hebraiske, men flere forskere mener språket kan være det. 

Også den berømte bondekalenderen fra Gezer fra 900-tallet fvt., samt flere andre tekster fra samme tid, benytter fønikiske skrifttegn. Noen hebraisk tekst kan ikke med sikkerhet dateres tidligere enn til 800-tallet fvt. Til de mest kjente innskrifter hører ostraka fra Arad, innskrifter fra Kuntillet Ajrud fra 800-tallet fvt., ostraka fra Samaria, potteskår fra Hazor, gravinnskrifter fra Khirbet el-Kom, Siloa-innskriften fra 700-tallet fvt., gravinnskrifter fra Khirbet Bet Layy og Jerusalem og ostraka fra Arad fra 600-tallet fvt., samt ostraka fra Arad og Lakish, en sølvplakett fra Ketef Hinnom (Jerusalem) og en rekke bullae fra 500-tallet fvt. (Se epigrafikk – Midtøsten)

Klassisk hebraisk, bibelhebraisk, er språket vi finner i de prestelige og deuteronomistiske historieverkene (Mosebøkene, Josva, Dommerboken, Samuelsbøkene, Kongebøkene), samt i størstedelen av profetlitteraturen (Jesaja, Jeremia, EsekielTolvprofetboken med noen unntak). Det var hovedspråk i Juda gjennom hele jernalderen (Bibelens kongetid), dvs. frem til ca. 586 fvt. En viss diakron utvikling kan spores. Det fonologiske systemet som er overlevert i Den hebraiske bibelen er imidlertid mye yngre og representerer massoretenes aktivitet i perioden ca. 500–ca. 950 evt. (Se Tanakh)

Sen klassisk hebraisk, sen bibelhebraisk. Lærde jøder i persisk tid (539–330 fvt.) benyttet så vel hebraisk som arameisk. Også for persisk tid er Den hebraiske bibelen hovedkilden til kunnskap om hebraisk språk (enkelte sene deler av Salmene, samt Haggai, Sakarja, Malaki, Jona, Ester, Esra, Nehemja og 1 og 2 Krønikebok). Leksikografisk og syntaktisk kjennetegnes skriftspråket i perioden av betydelig innflytelse fra klassisk hebraisk, men også fra arameisk og samtidig hebraisk, med nye lånord fra arameisk, akkadisk og persisk.

Med unntak av Daniel kap. 8–12, som alle er enige om å datere til 100-tallet fvt., er det vanskelig å si noe sikkert om hvilke av Bibelens bøker som er forfattet i hellenistisk tid (fra 330 fvt.), og skillet mellom sen bibelhebraisk og etterbibelsk (hellenistisk) hebraisk er flytende.

Mellomhebraisk kalles språket fra ca. 100 fvt. til ca. 400 evt. Mellomhebraisk er kjent særlig fra Dødehavsrullenesamaritansk hebraisk, og som det språket Mishna (samlet i siste halvdel av 100-tallet evt.) ble nedskrevet på (mishnahebraisk). Den babylonske og palestinske Talmud inneholder også mishnahebraisk materiale. Mens man tidligere antok at mellomhebraisk var et kunstspråk laget av hebraisk og arameisk, mener man i dag at språket har hatt sin basis i et talt hebraisk i Palestina. Språket er sterkt påvirket av arameisk og har mange lånord fra akkadisk og persisk, og særlig fra gresk.

Gjennom hele middelalderen forble hebraisk jødedommens særlige språk, ikke minst gjennom gudstjenesteliturgien. Lærde jøder skrev kommentarer til Bibelen og den rabbinske litteraturen, men også filosofiske, juridiske, medisinske og andre vitenskapelige verker ble forfattet på hebraisk. Det fantes også en rik poetisk tradisjon, så vel religiøs som verdslig. Selv om språket ikke lenger var et talespråk, var hebraisk i hele middelalderen den utdannede jødes første og i noen tilfeller også viktigste skriftspråk.

Gjenopplivingen av det hebraiske språket i Palestina rundt 1900 representerer en enestående etnolingvistisk og sosiolingvistisk begivenhet i språkhistorien. Leksikografen Eliezer Ben-Jehuda (1858–1922) fikk lenge nesten all æren for å ha gjenopplivet det gamle hellige språket i den hensikt å skape et felles talespråk for hele det jødiske folket. Han skal blant annet ha vært den første som oppdro sine barn med moderne hebraisk som morsmål. 

I dag er man imidlertid klar over at Ben Yehuda ikke var alene om å ville modernisere hebraisk. Hebraisk var i virkeligheten heller ikke noe utdødd språk. Det var i utstrakt bruk i religiøs og lærd sammenheng. Allerede forut for sionismen eksisterte det, blant annet i Jerusalem, flere jøder som hadde begynt å benytte hebraisk som talespråk, ikke minst for å muliggjøre kommunikasjon mellom mennesker med opprinnelse i forskjellige verdensdeler. 

I Øst-Europa skjedde det rundt midten av 1800-tallet en sekularisering av hebraisk gjennom utgivelsen av blant annet romaner, skolebøker og aviser. Forfatteren Asher Hirsch Ginsberg (1856–1927), kjent som Ahad Ha-Am (En av folket) er en av de mest kjente forfattere fra denne tiden. I 1917 sikret Balfour-deklarasjonen hebraisk status som et av de offisielle språkene i landet. Fremveksten av et standard israelsk-hebraisk skjøt fart etter opprettelsen av den moderne staten Israel i 1948. Det brukes ved skoler, universiteter og høyskoler og har i dag en rik skjønnlitterær produksjon.

Jøder fra forskjellige deler av verden hadde utviklet forskjellige måter å uttale språket på. Det største skillet går mellom askenasisk og sefardisk uttale. Blant de mange variasjonene av hebraisk uttale valgte Ben Yehuda den sefardiske, og det er denne som  gjelder som standard uttale i Israel og som også brukes i gudstjenestene. Den har også fått gjennomslag i mange synagoger i diasporaen. Ultraortodokse og hassidiske menigheter bruker sjelden moderne hebraisk som talespråk, og bruker den askenasiske uttalen i sine gudstjenester.

Hebraisk av Erik Bolstad. CC BY SA 3.0

Se også egen artikkel om det hebraiske alfabetet

Israelittene overtok det fønikiske alfabetet med 22 konsonanttegn en gang i tidsrommet ca. 1100–ca. 800 fvt. Noe eget hebraisk alfabet kan ikke identifiseres sikkert før 800-tallet fvt., da det skjedde en utvikling til lokale varianter som gjør det mulig å skille mellom fønikisk, hebraisk og arameisk.

Det hersker ingen faglig enighet om når jødene overtok det arameiske alfabetet og utviklet dette til den karakteristiske hebraiske kvadratskriften som er i bruk i dag. Tidsangivelsen varierer fra den senere persertiden (første halvdel av 300-tallet fvt.) til 200- og 100-tallet fvt. Selv om den opprinnelige hebraiske skriften etter hvert ble erstattet med den karakteristiske kvadratskriften, var gammelhebraisk skrift likevel sporadisk i bruk også senere, for eksempel i hellenistisk tid på mynter og krukker, på mynter i hasmoneisk tid, og i noen manuskripter fra Qumran. Det er ikke funnet bruk av gammelhebraisk skrift etter Bar-Kokhva-opprøret (132–135 evt.). Ett unntak finner vi hos samaritanerne som fortsatt benytter en variant av gammelhebraisk skrift.

Den opprinnelige hebraiske skriften besto kun av konsonanter, men etter hvert ble fire av konsonantene (alef, heh, waw, jod) også brukt for å uttrykke vokallyder. I de hebraiske bibeltekstene er dette systemet bare brukt delvis og uten et fast mønster. Tradisjonen avgjorde hvordan ordene skulle uttales. Dette kunne føre til ulike lesemåter.

I middelalderen utviklet de jødiske lærde, masoretene, derfor et system av tilleggstegn (nikud), som skulle standardisere uttalen. Arbeidet foregikk både ved jeshivaene i Babylonia (dagens Irak) og i landet Israel (Eretz Israel). Vokaltegnene blir plassert under, over og inne i konsonantteksten. I noen tilfeller bestemte masoretene også at uttalen (kere) skulle være annerledes enn det konsonantene skulle tilsi (ketiv). Også dette blir markert i teksten. Det samme gjør andre kommentarer, og eventuelle uenigheter om lesemåten. Disse vokaltegnene og kommentarene brukes kun i trykte utgaver av Tanakh, og forekommer aldri i de håndskrevne Torarullene

Med unntak for moderne hebraisk vet man svært lite om hebraisk fonemikk og fonetikk i de forskjellige perioder av språkets historie. Beskrivelser må baseres på det ortografiske systemet, på rekonstruksjoner og antagelser. Det hebraiske fonologiske systemet består av konsonanter, halvvokaler, vokaler og trykk. Blant særtrekk som karakteriserer de semittiske språkene er gutturallyder, i hebraisk khet og ayin, og bruken av emfatiske konsonanter, hebraisk tet, tsade og qof. Spesielt for hebraisk er at de bilabiale plosivene pe og bet i visse posisjoner opptrer som de labiodentale frikativene f og v, for eksempel ab 'far' som uttales [av]. De ikke-emfatiske plosivene bet, gimel, dalet, kaf, pe og taw får etter vokal frikativ uttale.

Hebraisk har ordklassene nomen, verb, tallord, partikkel, adverb. Det er to kjønn, hankjønn og hunkjønn, og tre tall: entall, totall (sjelden) og flertall. Kjønn og tall uttrykkes både i nominal- og verbalbøyningene. Hebraisk oppviser den klassiske semittiske ordstrukturen der man fra en rot på som regel tre konsonanter som antyder grunnbetydningen, uttrykker ulike leksikalske og grammatikalske morfemer ved å føye til vokaler og affikser. Fra roten ktv 'skrive' dannes katav 'han skrev', jiktov 'han skriver', ketov 'skriv', katuv 'skrevet', miktav 'skrift' osv.

Et særlig problem i hebraisk er spørsmålet om de finitte verbalformene angir tempus eller aspekt, dvs. hvorvidt det angis om handlinger er vedvarende eller avsluttet, eller om det dreier seg om angivelse av fortid eller nåtid/fremtid. Mens man lenge har hellet mot en ren aspektforståelse, mener mange i dag at tempus er langt viktigere enn antatt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

17. september 2015 skrev Sverre Olav Lundal

"Leksikografen Eliezer Ben-Jehuda (1858–1922) er blitt gitt mye av æren for dette enestående eksempel på lingvistisk nasjonalisme, men hans rolle er i dag mer omstridt". Dette punktet i artikkelen kunne eg ønskja ei nærare utdjuping av. Eg har søkt litt rundt på nettet, men eg har ikkje greidd å finna nokon kritiske røyster.

1. april svarte Mari Paus

Hei! Takk for kommentaren. Vi har desverre ikke noen fagansvarlig for denne artikkelen. Når en fagansvarlig er på plass vil vi kunne behandle kommentaren din. Med vennlig hilsen Mari Paus

6. april svarte Bente Groth

Hei,

fikk nettopp en E-post fra redaksjonen om denne kommentaren. Jeg har ikke selv skrevet denne formuleringen, men det som menes er nok mest at man i dag er mer klar over at Ben-Yehuda nok ikke var eneansvarlig for gjenopplivingen av hebraisk. Den såkalte "Hebrew Language Committee" som ble grunnlagt allerede i 1890, hadde for eksempel flere medlemmer (David Yellin, A. Mazia med flere). Komitéen ble oppløst etter kun ett år, men gjenopprettet i 1903. Flere andre enkeltpersoner og jødiske grupper i slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet var opptatt av å fornye det hebraiske språket, slik at det kunne benyttes om tale- og undervisingsspråk. Forfatteren Asher Ginsberg, kallt Ahad Ha-Am, er kanskje den mest kjente blant disse.

Bente Groth
(fagansvarlig jødedom)

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.