hebraisk

Det er vanlig å anta at israelittene overtok skrivekunsten fra den kanaaneiske befolkningen i Palestina fra rundt 1100 fvt. eller senere. Noen få poetiske tekster (for eksempel 2 Mosebok 15, Dommerne 5) gir et alderdommelig inntrykk, og enkelte forskere har datert disse så tidlig som til 1100-tallet fvt.

Et utgravet ostrakon (potteskår som skrivemateriale) funnet i Izbet Sarta i 1970, og som stammer fra 1100-tallet fvt., har vært anført som den eldste kjente hebraiske innskriften, men dette er omstridt. Et annet ostrakon, funnet i 2008 i Khirbet Qeiyafa, som ligger på grensen mellom det gamle Juda og filisternes område, antas å være fra rundt år 1000 fvt. Skriftegnene er ikke hebraiske, men flere forskere mener språket kan være det.

Også den berømte bondekalenderen fra Gezer fra 900-tallet fvt., samt flere andre tekster fra samme tid, benytter fønikiske skrifttegn. Noen hebraisk tekst kan ikke med sikkerhet dateres tidligere enn til 800-tallet fvt. Til de mest kjente innskrifter hører ostraka fra Arad, innskrifter fra Kuntillet Ajrud fra 800-tallet fvt., ostraka fra Samaria, potteskår fra Hazor, gravinnskrifter fra Khirbet el-Kom, Siloa-innskriften fra 700-tallet fvt., gravinnskrifter fra Khirbet Bet Layy og Jerusalem og ostraka fra Arad fra 600-tallet fvt., samt ostraka fra Arad og Lakish, en sølvplakett fra Ketef Hinnom (Jerusalem) og en rekke bullae fra 500-tallet fvt. (Se epigrafikk – Midtøsten)

Klassisk hebraisk, bibelhebraisk, er språket vi finner i de prestelige og deuteronomistiske historieverkene (Mosebøkene, Josva, Dommerboken, Samuelsbøkene, Kongebøkene), samt i størstedelen av profetlitteraturen (Jesaja, Jeremia, Esekiel, Tolvprofetboken med noen unntak). Det var hovedspråk i Juda gjennom hele jernalderen (Bibelens kongetid), dvs. frem til ca. 586 fvt. En viss diakron utvikling kan spores. Det fonologiske systemet som er overlevert i Den hebraiske bibelen er imidlertid mye yngre og representerer massoretenes aktivitet i perioden ca. 500–ca. 950 evt. (SeTanakh)

Sen klassisk hebraisk eller sen bibelhebraisk. Lærde jøder i persisk tid (539–330 fvt.) benyttet så vel hebraisk som arameisk. Også for persisk tid er Den hebraiske bibelen hovedkilden til kunnskap om hebraisk språk (enkelte sene deler av Salmene, samt Haggai, Sakarja, Malaki, Jona, Ester, Esra, Nehemja og 1 og 2 Krønikebok). Leksikografisk og syntaktisk kjennetegnes skriftspråket i perioden av betydelig innflytelse fra klassisk hebraisk, men også fra arameisk og samtidig hebraisk, med nye lånord fra arameisk, akkadisk og persisk.

Med unntak av Daniel kap. 8–12, som alle er enige om å datere til 100-tallet fvt., er det vanskelig å si noe sikkert om hvilke av Bibelens bøker som er forfattet i hellenistisk tid (fra 330 fvt.), og skillet mellom sen bibelhebraisk og etterbibelsk (hellenistisk) hebraisk er flytende.

Mellomhebraisk kalles språket fra ca. 100 fvt. til ca. 400 evt. Mellomhebraisk er kjent særlig fra Dødehavsrullene, samaritansk hebraisk, og som det språket Mishna (samlet i siste halvdel av 100-tallet evt.) ble nedskrevet på (mishnahebraisk). Den babylonske og palestinske Talmud inneholder også mishnahebraisk materiale. Mens man tidligere antok at mellomhebraisk var et kunstspråk laget av hebraisk og arameisk, mener man i dag at språket har hatt sin basis i et talt hebraisk i Palestina. Språket er sterkt påvirket av arameisk og har mange lånord fra akkadisk og persisk, og særlig fra gresk.

Gjennom hele middelalderen forble hebraisk jødedommens særlige språk, ikke minst gjennom gudstjenesteliturgien. Lærde jøder skrev kommentarer til Bibelen og den rabbinske litteraturen, men også filosofiske, juridiske, medisinske og andre vitenskapelige verker ble forfattet på hebraisk. Det fantes også en rik poetisk tradisjon, så vel religiøs som verdslig.

Selv om språket ikke lenger var et talespråk, var hebraisk i hele middelalderen den utdannede jødes første og i noen tilfeller også viktigste skriftspråk.

Gjenopplivingen av det hebraiske språket i Palestina rundt 1900 representerer en enestående etnolingvistisk og sosiolingvistisk begivenhet i språkhistorien. Leksikografen Eliezer Ben-Jehuda (1858–1922) fikk lenge nesten all æren for å ha gjenopplivet det gamle hellige språket i den hensikt å skape et felles talespråk for hele det jødiske folket. Han skal blant annet ha vært den første som oppdro sine barn med moderne hebraisk som morsmål.

I dag er man imidlertid klar over at Ben Yehuda ikke var alene om å ville modernisere hebraisk. Hebraisk var i virkeligheten heller ikke noe utdødd språk. Det var i utstrakt bruk i religiøs og lærd sammenheng. Allerede forut for sionismen eksisterte det, blant annet i Jerusalem, flere jøder som hadde begynt å benytte hebraisk som talespråk, ikke minst for å muliggjøre kommunikasjon mellom mennesker med opprinnelse i forskjellige verdensdeler.

I Øst-Europa skjedde det rundt midten av 1800-tallet en sekularisering av hebraisk gjennom utgivelsen av blant annet romaner, skolebøker og aviser. Forfatteren Asher Hirsch Ginsberg (1856–1927), kjent som Ahad Ha-Am (En av folket) er en av de mest kjente forfattere fra denne tiden. I 1917 sikret Balfour-deklarasjonen hebraisk status som et av de offisielle språkene i landet. Fremveksten av et standard israelsk-hebraisk skjøt fart etter opprettelsen av den moderne staten Israel i 1948. Det brukes ved skoler, universiteter og høyskoler og har i dag en rik skjønnlitterær produksjon.

Jøder fra forskjellige deler av verden hadde utviklet forskjellige måter å uttale språket på. Det største skillet går mellom askenasisk og sefardisk uttale. Blant de mange variasjonene av hebraisk uttale valgte Ben Yehuda den sefardiske, og det er denne som gjelder som standard uttale i Israel og som også brukes i gudstjenestene. Den har også fått gjennomslag i mange synagoger i diasporaen. Ultraortodokse og hassidiske menigheter bruker sjelden moderne hebraisk som talespråk, og bruker den askenasiske uttalen i sine gudstjenester.

Med unntak for moderne hebraisk vet man svært lite om hebraisk fonemikk og fonetikk i de forskjellige perioder av språkets historie. Beskrivelser må baseres på det ortografiske systemet, på rekonstruksjoner og antagelser.

Det hebraiske fonologiske systemet består av konsonanter, halvvokaler, vokaler og trykk. Blant særtrekk som karakteriserer de semittiske språkene er gutturallyder, i hebraisk khet og ayin, og bruken av emfatiske konsonanter, hebraisk tet, tsade og qof.

Spesielt for hebraisk er at de bilabiale plosivene pe og bet i visse posisjoner opptrer som de labiodentale frikativene f og v, for eksempel ab 'far' som uttales [av]. De ikke-emfatiske plosivene bet, gimel, dalet, kaf, pe og taw får etter vokal frikativ uttale.

Hebraisk har ordklassene nomen, verb, tallord, partikkel, adverb. Det er to kjønn, hankjønn og hunkjønn, og tre tall: entall, totall (sjelden) og flertall. Kjønn og tall uttrykkes både i nominal- og verbalbøyningene. Hebraisk har den klassiske semittiske ordstrukturen der man fra en rot på som regel tre konsonanter som antyder grunnbetydningen, uttrykker ulike leksikalske og grammatikalske morfemer ved å føye til vokaler og affikser. Fra roten ktv 'skrive' dannes katav 'han skrev', jiktov 'han skriver', ketov 'skriv', katuv 'skrevet', miktav 'skrift' osv.

Et særlig problem i hebraisk er spørsmålet om de finitte verbalformene angir tempus eller aspekt, det vil si om det angis om handlinger er vedvarende eller avsluttet, eller om det dreier seg om angivelse av fortid eller nåtid/fremtid. Mens man lenge har hellet mot en ren aspektforståelse, mener mange i dag at tempus er langt viktigere enn antatt.