petroleum

Petroleum er en samlebetegnelse som vanligvis omfatter råolje og naturgass. Dette er blandinger av forskjellige typer hydrokarboner som forekommer naturlig i visse geologiske formasjoner i fast, flytende eller gassformig tilstand. Petroleum er verdens viktigste kilde for primærenergi, og petroleumsindustrien er en av verdens ledende industrier.

Det er store forekomster av petroleum på norsk kontinentalsokkel, og Norge har i flere tiår vært blant verdens største olje- og gassprodusenter. Oljevirksomheten er Norges største næring, og produksjonen foregår offshore i Nordsjøen (66 felt), Norskehavet (17 felt) og i Barentshavet (2 felt). I 2017 produserte Norge over 236 millioner salgbare standard kubikkmeter oljeekvivalenter (Sm³ oe). Naturgass utgjorde omtrent halvparten av volumet. Deler av inntektene settes inn i et eget fond, Statens pensjonsfond – Utland. Verdien av fondet var i 2018 omlag 8300 milliarder norske kroner.

Utvinning og bruk av petroleum medfører utslipp av klimagasser. I klimadebatten er det et synspunkt at utvinning og forbruk av petroleum bør reduseres for å hindre global oppvarming.

Petroleum har vært kjent og brukt i mange tusen år, men før 1800-tallet bare i beskjeden målestokk. Fremveksten av bil- og senere flyindustrien på 1900-tallet førte til at bensin og andre oljeprodukter overtok fra blant annet parafin som dominerende i markedet. Bruk av olje til oppvarming, kraftproduksjon og i industri økte oljebransjens betydning ytterligere.

Petroleum finnes i naturen som bitumen, råolje og naturgass. Sammensetningen av de forskjellige typene kan variere betydelig fra sted til sted.

Bitumen er dannet av råolje som har migrert mot jordoverflaten og underveis har tapt de lettere hydrokarbonene ved utvasking og fordampning. I gjennomsnitt består bitumen av 80–85 % (vekt) karbon og 8–12 % hydrogen. Bitumen er fast til seigtflytende og finnes bl.a. i asfaltsjøer og i økonomisk utvinnbare mengder i tjæresand.

Råolje er en meget kompleks blanding av et stort antall kjemiske forbindelser. Råolje kan være tyntflytende (lett) til seig (tung), alt etter sammensetningen. Hydrokarboner utgjør hovedbestanddelen av råolje, de viktigste er alkaner, naftener og aromatiske forbindelser. Av de mange hovedtypene innen hver gruppe finnes et stort antall isomere forbindelser. I gjennomsnitt består råoljene av 82–87 % karbon og 12–15 % hydrogen.

Utenom de rene hydrokarboner inneholder råolje også forbindelser hvor blant annet svovel (0,02–6 %) (merkaptaner, sulfider, med mer), oksygen (< 2 %) (syrer av alkaner og sykloalkaner i de tyngre råoljene), nitrogen (< 0,1 %) (pyridiner, pyrroler, med mer), vanadium og nikkel inngår.

Naturgass består av blandinger av lavmolekylære hydrokarboner, hvor metan, som er den letteste av hydrokarbongassene, vanligvis utgjør cirka 85 %. Etan utgjør 5–10 %. Ellers forekommer propan, normal- og isobutan, pentaner og tyngre komponenter i avtagende mengder. I naturlige gassreservoarer forekommer de tyngre komponentene (etan og tyngre) for det meste som gass på grunn av det høye trykket, men kondenserer når de kommer til overflaten (ved atmosfærisk trykk). Naturgass kan i tillegg inneholde vekslende mengder av andre gasser, som nitrogen, karbondioksid og hydrogensulfid.

En rekke forskjellige betegnelser brukes på forskjellige typer eller fraksjoner av naturgass som: tørrgass, hovedsakelig metan med litt etan; våtgass, naturgass med høyt innhold av kondenserbare hydrokarboner, i hovedsak propan og butaner, men også etan, pentaner og tyngre komponenter; NGL (Natural Gas Liquids), kondenserbare hydrokarboner (etan til butaner, dessuten pentaner og tyngre komponenter), som er utvunnet fra våtgass eller rikgass. Den tyngste andelen her blir også kalt C5+, nafta, naturbensin eller kondensat.

Petroleum forbindes i første rekke med forskjellige former for drivstoff, men stoffer som stammer fra petroleum inngår som mellom- og sluttprodukter i en lang rekke industrier, og det er i dag vanskelig å finne produkter hvor petroleum ikke inngår i en eller annen form. Det meste av industriens energibehov dekkes av olje og gass, og petroleumsprodukter er helt sentrale hjelpestoffer (for eksempel smøremidler).

Oljeraffinering regnes vanligvis som en del av selve petroleumsindustrien. Den egentlige videreforedling starter først og fremst i petrokjemisk industri. Særlig er produksjonen av plast er viktig, og rundt fem prosent av all olje omdannes til ulike plaster. Plastråvarene omdannes i plastbearbeidende industri enten til ferdige produkter eller for eksempel folie, plater, fiber, stenger og rør som danner utgangspunkt for annen produksjon. Mange produkter forbinder man ikke umiddelbart med petroleum, det gjelder for eksempel kunstgjødsel, maling, kosmetikk og frostvæske. Videreforedling av gass er mindre utbredt, men metanol lages av metan.

En rekke petroleumsprodukter blir også benyttet som råvarer innen kjemisk og farmasøytisk industri sammen med andre basisråstoffer som luft, vann, klor, lut og syrer. Både petrokjemisk og annen kjemisk industri preges av store og kapitalkrevende anlegg, og utvikling av prosessene og prosessanleggene, og driften av disse, krever høyteknologisk ekspertise.

Verdens påviste oljereserver, målt i antall milliarder fat.

Påviste oljereserver av OPEC Annual Statistical Bulletin 2018. CC BY SA 3.0

Petroleum opptrer i sedimentære bergarter over hele Jorden, særlig der disse danner tykke (gjerne flere tusen meter) avsetninger i sedimentære bassenger med alder fra tertiær til devon. Petroleum kan imidlertid også finnes i eldre avleiringer. Betingelsen er at bergartene er forholdsvis lite deformert og ikke har vært utsatt for for høye temperaturer i løpet av den geologiske historie.

Siden råolje og naturgass er ikke-fornybare ressurser, er det stadig kommet advarsler om at reservene er i ferd med å skrumpe inn. I et hundreårsperspektiv er det få holdepunkter for en slik oppfatning. Størrelsen av kjente oljereserver holdt seg ganske konstant fra 1970 til 1986. Da økte de raskt med nærmere 50 %, og lå i 2007 rundt 1427 millioner fat. I 2017 var dette økt til 1697 millioner fat. Stigningen i reservene skyldes ikke bare at man har funnet nye felt, men også at man utvinner mer fra eksisterende felt. OPEC-landene (Organisasjonen av petroleumseksporterende land) disponerer cirka 72 % og OECD-land (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) 14 % av de kjente oljereserver (BP Statistical Review of World Energy 2018).

De kjente gassreservene har vokst langt jevnere og raskere, i perioden 1971 til 1992 fra 50 til 140 billioner m3. Etter det har veksten avtatt, og i 2017 var reservene beregnet til 193 billioner m3. Russland disponerer de største reservene på verdensbasis med 18,1 %. Andre store reserver finnes i Iran (17 %), Quatar (13 %) og Turkmenistan (10 %). Midtøsten disponerer totalt 41 % og OECD-landene 9 %.

Tradisjonelt har leting etter og utvinning av olje og gass skjedd på land eller i grunne kyststrøk. Men den teknologiske utvikling øker mulighetene for å utnytte petroleumsreserver på stadig større havdyp. Sammen med bedre letemetoder og høyere utvinningsgrad enn tidligere er dette de viktigste årsaker til at reserveanslagene holder seg godt oppe.

Overslagene for hvor lenge reservene vil vare er derfor preget av usikkerhet, blant annet siden forskjellige modeller vektlegger nye funn og bedre utvinningsteknologi ulikt. Mange av prognosene ligger i tidsområdet 50 til 100 år.

De totale petroleumsressursene på norsk sokkel ble i 2017 estimert til 15,6 milliarder Sm3 oe. Så langt har 7,1 milliarder (45 %) blitt produsert, solgt og levert. Oljedirektoratet forventer at det er igjen 8,5 milliarder Sm3 oe. Av dette er 4,5 milliarder påviste ressurser, og estimatet for uoppdagede ressurser er 4 millioner.

Samtlige forekomster finnes på kontinentalsokkelen. På Svalbard er det hittil ikke gjort drivverdige funn. Av de oppdagede ressurser finnes 8,4 milliarder Sm3 oe i Nordsjøen , 3,3 milliarder Sm3 oe i Norskehavet og 1,2 milliarder Sm3 oe i Barentshavet. Store sokkelområder er hittil ikke åpnet for prøveboring.

Oljeprisen holdt seg nærmest konstant over en periode på 100 år (justert for pengeverdien) inntil oljekrisen i 1973–74. I de neste 10 år tidoblet prisen seg til drøyt 30 $/fat, noe som til en stor del skyldes problemene i Iran og sjahens fall. Frem til tusenårsskiftet svingte prisen mellom 10 og 25 $/fat, med OPEC som prisledende og prisstabiliserende organisasjon. På begynnelsen av 2000-tallet steg oljeprisen igjen, noe som blant annet skyldtes en generelt økende etterspørsel globalt, en nesten fullt utnyttet produksjonskapasitet, samt usikker og ustabil produksjon i mange store produsentland, som for eksempel Irak. Ved inngangen til 2013 var oljeprisen over 100 $/fat. I perioden 2015–2018 har prisen ligget rundt 60–80 $/fat.

I offisiell norsk sammenheng angis olje- og gassmengder i standard kubikkmeter (Sm3). 1 Sm3 tilsvarer 1 m3 av ressursen målt ved 15 °C og 1,01325 bar. Flytende naturgass angis i tonn.

Ved samlede ressursanslag brukes Sm 3 oljeekvivalenter (Sm3 oe).

  • 1 Sm3 oe = 1 Sm3 olje = 1000 Sm3 gass
  • 1 tonn NGL tilsvarer 1,3 Sm3 oe

Omregningsfaktorene til oljeekvivalenter er beregnet ut fra gjennomsnittlige brennverdier for petroleumstypene.

Basert på amerikansk tradisjon har det vært vanlig å bruke hulmål som fat (engelsk barrel; tilsvarer 42 US gallons eller 159 liter), gallon og kubikkfot (1 kubikkfot = 0,028 m3). 1 Sm3 tilsvarer 6,29 fat. Det er også vanlig å angi oljeressurser i tonn (1 tonn = 7,48 fat = 1,19 Sm3).

Man finner ofte kapasiteter, produksjon og forbruk oppgitt i fat/døgn (bpd, b/d, B/D o.l.) og kubikkfot/døgn (cu ft/d, CFD m.fl.). Praktiske omregningsfaktorer er:

  • 1 fat/døgn = 50 tonn/år eller 58 Sm3/år (for råolje)
  • 1 SCFD (standard kubikkfot/døgn) = 10 Sm3/ år (for gass)

Karakteristisk for petroleumsindustrien er at kontrollen er, og alltid har vært, konsentrert på få hender. Tidligere var det først og fremst de samarbeidende store oljeselskaper som gjennom karteller og samarbeidsavtaler hadde dominerende innflytelse. Disse selskapene har fortsatt en meget sterk posisjon, men særlig de siste tiår har landene innenfor OPEC fått sterkere styring over produksjonen gjennom sine nasjonale selskaper. Disse forhold har fått stor politisk betydning, og de såkalte oljekriser man har opplevd siden 1973, bunner ikke i en reell mangel på petroleum, men er et resultat av politiske hendelser og beslutninger.

For øvrig har handelen med petroleum og petroleumsprodukter tradisjonelt vært fri, unntatt i USA. Her har det vært ført stram kontroll med produksjon, import og priser. Den amerikanske lavprispolitikken har medvirket til at USA, verdens største forbruksland, i løpet av 1970-årene gikk over til å bli verdens største importør av petroleum.

Petroleumsindustrien er generelt sterkt amerikansk påvirket. Dette skyldes USAs tradisjonelt store industrielle dominans, og at de fleste større oljeselskaper er amerikanske. Det er bygd opp en betydelig amerikansk-dominert kompetanse, særlig innenfor lete- og produksjonsteknologi samt markedsføring. Leting og utbygging etter olje i Sør-Amerika, Afrika og på den norske kontinentalsokkel, har imidlertid forandret bildet av en oljenæring som så sterkt amerikabundet som tidligere. Selskaper utenfor USA besitter i dag meget avansert teknologi for å hente opp olje og gass fra såkalte tunge områder, for eksempel på store dyp på et par tusen meter.

Den internasjonale petroleumsindustrien består av en rekke svært forskjellige selskaper. Men virksomheten kontrolleres hovedsakelig av et relativt lite antall selskaper. Disse kan inndeles i følgende grupper:

Statsselskaper i produsentland. I enkelte tilfeller spiller de vesentlig en finansiell og administrativ rolle, men mange er også teknisk og operasjonelt aktive. Eksempler på statsselskaper er Equinor, Saudi Aramco, National Iranian Oil Co., Pemex i Mexico, med flere. I USA er det intet slikt selskap.

Internasjonale oljeselskaper. Dette er tradisjonelt den mest innflytelsesrike gruppen innen internasjonal petroleumsindustri. De viktigste ble kalt «De store internasjonale» (The Majors) eller «De syv søstre». Dette var selskapene Shell, Exxon, Mobil, BP, Chevron, Amoco og Texaco, men per 2013 er disse selskapene fordelt på de fire selskapene Shell, ExxonMobil, BP (innbefatter Amoco) og Chevron (innbefatter Texaco). De er involvert på alle trinn i petroleumsindustrien, de leter etter og produserer petroleum, de transporterer, foredler og markedsfører petroleum og petroleumsprodukter. De kalles derfor integrerte selskaper. De har datterselskaper i de fleste land, og samarbeider intimt på mange områder, blant annet gjennom produksjonsselskaper og markedsføringsselskaper som Caltex (Chevron). Ved begynnelsen av 1970-årene kontrollerte disse selskapene 80 % av all råoljeproduksjon, 70 % av raffineringskapasiteten og over halvparten av tanktonnasjen i verden.

Utover i 1980-årene skjedde det en rekke oppkjøp, først og fremst mellom amerikanske oljeselskaper. I løpet 1990-årene fortsatte denne trenden med en rekke oppkjøp og fusjoneringer, blant annet oppstod konstellasjonen BP Amoco, Exxon Mobil og TotalFinaElf. I Norge ble Saga Petroleum delt av Norsk Hydro og Statoil (nå Equinor).

De oljeproduserende landenes stadig sterkere stilling viser seg også i nedstrømsaktivitetene, de har ekspandert både innen raffinering, produktsalg (bensin, olje, med mer) og videreforedling (petrokjemisk industri). Det norske selskapet Statoil (nå Equinor) er et godt eksempel. Statoil overtok de viktigste av Essos og BPs aktiviteter i Danmark og Sverige, og har opprettet bensinstasjoner i flere andre land. Selskapets petrokjemiaktiviteter ble fra 1994 lagt inn i det da opprettede selskapet Borealis. Da Statoil bestemte seg for å trappe ned sin petrokjemiske virksomhet solgte de sin 50 % eierandel i Borealis i 2005. Hydro samarbeidet med Texaco innen bensin og olje og med saudiarabiske majoritetsinteresser i Scanraff, Sveriges største raffineri. Statoil og Hydro fusjonerte i 2007. Kuwaitiske Q8 er også blitt aktivt innen raffinering og bensinsalg både i Norden og andre land i Europa.

Under en internasjonal konferanse i Genève 1958 fikk Norge rådighet over et areal på ca. 160 000 km2 i havområdene sør for 62° nordlige breddegrad. Dette arealet omfatter den norske delen av Nordsjøen.

Den totale utstrekningen av norsk sokkel er langt større, anslagsvis 1 000 000 km2, eller tre ganger så stor som fastlands-Norge. Den deles inn i tre sokkelområder, Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet. Nesten overalt på denne sokkelen finnes det sedimentære bergarter, oftest med flere tusen meters mektighet.

Ved utgangen av 1950-årene var det svært få som trodde at havbunnen utenfor norskekysten skjulte olje- og gassrikdommer. Gassfunnet i Groningen i Nederland i 1959 førte til geologisk nytenkning omkring Nordsjøens petroleumspotensiale.

Høsten 1962 ba oljeselskapet Phillips, fulgt av andre selskaper, om tillatelse til å foreta geologiske undersøkelser i havområdene ved Norge.

Norsk suverenitet over norsk sokkel ble proklamert 31. mai 1963, og i 1965 inngikk Norge avtaler om deling av kontinentalsokkelen etter midtlinjeprinsippet med Storbritannia og Danmark. Kontinentalsokkelen sør for Stad (62° nord) ble oppdelt i 37 kvadranter. Hver kvadrant består av 12 blokker som har en størrelse på 15 breddeminutter og 20 lengdeminutter.

Første konsesjonsrunde ble utlyst 13. april 1965, og de første leteboringene startet i 1966. De første funn ble gjort i 1967 (Balder) og i 1968 (Cod). Den første prøveproduksjon kom i gang i 1971 (Ekofisk).

Utenlandske selskaper dominerte letevirksomheten i startfasen og stod for utbyggingen av de første olje- og gassfeltene. Myndighetene hadde imidlertid som målsetting å bygge opp et norsk oljemiljø. Den norske stats oljeselskap a.s, Statoil (senere Equinor), ble opprettet og regelen om 50 prosent statsdeltagelse i hver utvinningstillatelse ble etablert. Senere har Stortinget vedtatt at denne andelen etter en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle vil kunne settes høyere eller lavere.

Statoil ble tidlig gitt en privilegert stilling for å bygge selskapet opp til å bli et integrert oljeselskap. Selskapet er engasjert i leting, utvinning, raffinering, petrokjemisk industri og skipstransport i så vel Norge som utlandet.

Statens deltagelse i petroleumsvirksomheten ble omorganisert i 1985. Statoils deltagerandel ble da delt i to økonomiske andeler, en som er knyttet til selskapet og en som er knyttet til ordningen med et direkte statlig økonomisk engasjement i petroleumsvirksomheten (SDØE). Ordningen innebærer at en del av Statoils bruttoinntekter fra det enkelte prosjekt blir overført direkte til staten, og at en tilsvarende del av Statoils utgifter knyttet til det enkelte prosjekt blir dekket av staten ved SDØE.

Norsk næringsliv har forstått å utnytte de muligheter som den norske oljevirksomheten har skapt. Norske bedrifter utfører oppdrag innen leting, utbygging, produksjon og transport. Næringslivet har vist evne til å utvikle og anvende ny teknologi, og til å håndtere store og sammensatte prosjekter. Særlig flinke har man vært til å utvikle og nyttiggjøre seg ny teknologi for å utnytte petroleumsforekomster på stadig større havdyp. Mest iøynefallende har utviklingen vært på produksjonssiden.

De første plattformene på norsk sokkel var av stål og av utenlandsk konstruksjon. Senere utviklet man bunnfaste plattformer i betong (Condeep), den største, Troll, er 472 m høy og veier cirka 1 million tonn. Deretter kom strekkstagplattformer i stål (Snorre) og betong (Heidrun) før man introduserte produksjonsskip (Norne). De fleste av disse prosjektene er gjennomført i norsk regi, og de store enhetene er vanligvis produsert i Norge. Parallelt med dette utviklet man nye løsninger for horisontalboring og brønnhodeinstallasjoner på havbunnen. Feltutbyggingsløsninger med brønnhodeinstallasjon på havbunnen og direkte rørtransport til landanlegg finner man på Ormen Lange.

En rekke både store og små utbygginger er gjennomført med beskjedne avvik fra de opprinnelige planer både med henhold til tids- og pengebruk. Norske bedrifter har også påtatt seg oppgaver internasjonalt både hva angår leting, prøveboring og feltutbygging.

Petroleumsloven av 29. november 1996 inneholder de overordnede hjemler for det konsesjonssystemet som regulerer norsk petroleumsvirksomhet. Beskatningsmyndigheten blir ivaretatt gjennom petroleumsskatteloven av 13. juni 1975.

Petroleumsloven slår fast at retten til petroleumsforekomstene på norsk kontinentalsokkel tilligger staten. Kommersielle selskaper kan søke om tillatelse til å drive undersøkelse etter petroleum. En undersøkelsestillatelse gir rett til å foreta geologiske, geofysiske, geokjemiske og geotekniske undersøkelser, herunder grunne boringer. Før det gis tillatelse til leteboring (utvinningstillatelse), må området der det skal bores være åpnet for letevirksomhet.

Tildeling av utvinningstillatelser skjer normalt ved konsesjonsrunder. Regjeringen kunngjør da et visst antall blokker det kan søkes om utvinningstillatelse for. På bakgrunn av de innkomne søknader setter Olje- og energidepartementet (OED) vanligvis sammen en gruppe av selskaper for hver utvinningstillatelse. Departementet utpeker en operatør for interessentskapet. Operatøren forestår den daglige ledelsen av den virksomheten som utføres i medhold av tillatelsen. Per 2017 foreligger den 24. konsesjonsrunde.

Ved utbygging og drift av petroleumsforekomster utarbeider rettighetshaverne en plan for utbygging og drift (PUD). Før rettighetshaverne kan begynne utbygging av en forekomst, skal planen fremlegges for og godkjennes av OED.

Store utbyggingssaker skal behandles og godkjennes av Stortinget mens Regjeringen er gitt fullmakt til å godkjenne mindre utbyggingssaker. Det er Olje- og energidepartementet som har det overordnede forvaltningsmessige ansvar og påser at petroleumsvirksomheten skjer etter de retningslinjer Stortinget trekker opp.

Kommunal- og regionaldepartementet har det overordnede ansvaret for arbeidsmiljøet og for de sikkerhets- og beredskapsmessige sidene ved petroleumsvirksomheten.

Stortinget vedtok 2. juni 1972 å opprette Oljedirektoratet (OD). OD er administrativt underlagt Olje- og energidepartementet (OED). I saker vedrørende arbeidsmiljø, sikkerhet og beredskap er OD administrativt underlagt Kommunal- og regionaldepartementet. Oljedirektoratets viktigste oppgaver i forbindelse med OEDs ansvarsområde er å være forvaltnings- og kontrollorgan ved undersøkelser og utnytting av petroleumsforekomster, og å være rådgivende organ for departementet i spørsmål vedrørende undersøkelser etter og utnyttelse av undersjøiske naturforekomster.

Oljedirektoratet ligger i Stavanger, med et avdelingskontor i Harstad.

  • Hanisch, Tore Jørgen m.fl.: Norsk oljehistorie, 1992–97, 3 b., Finn boken
  • Kindingstad, Torbjørn: Norges oljehistorie, 2002, isbn 82-91370-42-7, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

20. januar 2013 skrev Knut Flatland

Artikkeln synes å være noe foreldet. Det synes ikke å ha vært gjort revisjoner som har med alt som har hendt siden 2006.

Spesielt savner jeg følgende:

1: det opplyses at grensene i Barentshavet er omstridte. Ble ikke grensene til havs mot Russland fastlagt for flere år siden?

2: Jeg savner også nye funn i norsk sone av Barentshavet, samt Sverdrup-feltet i Nordsjøen.

3: Diskusjonen om oljeboring utenfor Lofoten/Vesterålen bør beskrives. Det samme bør diskusjonen om hvor lenge Norge kan fortsette å ta opp olje med hensyn til klimaet.

29. april 2017 skrev Kjell Arne Norum

Jeg har en gang lest at man kanskje en gang i fremtiden kan produsere mat av olje. Er det tenkelig?

2. mai 2017 svarte Gunn Hild Lem

Hei Kjell Arne, vi har for tiden ikke noen fagansvarlige for denne kategorien. Jeg har ikke informasjon om dette. Håper du finner ut av det. Vennlig hilsen Gunn Hild Lem, redaksjonssjef

7. august skrev Svein Askheim

Det blir håpløst å forsøke å samle alt som er relatert til petroleum, i en artikkel. Spesielt for et norsk leksikon bør ambisjonene være langt høyere.

13. november svarte Ola Nordal

Artikkelen er under revidering, hvor det blant annet skal pekes til andre gode artikler vi har på området. Jeg anbefaler å lese artiklene om Norsk oljehistorie og om Petroleumsfeltene på norsk sokkel. De er svært gode. Alt godt fra Ola i redaksjonen

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.