Romanske språk er en indoeuropeisk språkfamilie som består av nasjonalspråkene fransk, spanskportugisiskitaliensk og rumensk, samt mindre språk som katalansksardiskretoromanskoksitansk, frankoprovençalsk (arpitan), galicisk og flere andre. I tillegg kommer også dalmatisk, som nå er utdødd.

Rundt 800 millioner mennesker har et romansk språk som morsmål, de fleste av dem bor i Europa eller i Amerika. Spansk og portugisisk er i dag de mest talte romanske språkene, takket være sin utbredelse i Latin-Amerika. Spansk har også en betydelig utbredelse i USA. Til sammen finnes det anslagsvis mellom 350 og 400 millioner mennesker som har spansk som morsmål, mens anslagene for portugisisk er på mellom 200 og 250 millioner. Portugisisk blir også snakket i flere land i Afrika.

Fransk er offisielt språk i 30 land over hele verden, og er ikke minst et viktig kommunikasjonsspråk i mange land i Afrika. 80 millioner mennesker har fransk som morsmål.

Italiensk er et betydelig språk i Europa, hvor omtrent 65 millioner mennesker har språket som morsmål. Rumensk snakkes av rundt 30 millioner mennesker, først og fremst i Romania og i Moldova.

Utgangspunktet for alle de romanske språkene er latin, nærmere bestemt de folkelige variantene av det latinske talespråket, såkalt vulgærlatin. I flere hundre år var latin et språk som var utbredt over store deler av Europa, men både substrat (det vil si det språket som ble snakket før man begynte å snakke latin) og innvandring av folkegrupper som snakket andre språk, bidro til at latinen utviklet seg i forskjellige retninger rundt om i det store området der språket ble snakket.

Overgangen fra latin til de romanske språkene foregikk gradvis over lang tid. Folkevandringstiden med innvandring av germanske folkegrupper til det romanske området hadde betydning for utviklingen av det latinske språket. Det samme hadde spredningen av kristendommen. På et bestemt tidspunkt sluttet latin å være latin, og gikk over til å være fransk, spansk, italiensk og så videre. På 700-tallet antar man at talespråkene i de områdene hvor man tidligere hadde snakket latin hadde fjernet seg såpass mye fra latinen og fra hverandre at man fra da av kan snakke om de romanske språkene som forskjellige språk.

Den eldste skrevne teksten som vi kjenner på et romansk språk, er Les serments de Strasbourg som ble skrevet på fransk i 842.

Klassisk latin hadde fem vokaler: a, e, i, o, u. Disse vokalene kunne være enten korte eller lange. I de romanske språkene har vokalene utviklet seg på forskjellige måter: Noen steder har enkelte latinske vokaler utviklet seg til diftonger, som for eksempel kort e og kort o, som har blitt til diftongene ie og ue i spansk, mens i italiensk (toskansk) har disse vokalene blitt til åpen e [ɛ] og åpen o [ɔ]. I Spania er diftongeringen typisk for kastiljansk, men ikke for katalansk.

  
Latin TEMPU(M) («tid») PONTE(M) («bro»)
Italiensk tempo ponte
Spansk (kastiljansk)   tiempo puente
Katalansk temps pont
Fransk temps pont
Rumensk timp punte

Både fransk og portugisisk har nasale vokaler. I fransk uttales vokalen i temps som en nasal vokal, og det samme gjelder vokalen e i det portugisiske tempo

Spansk har i dag fem vokallyder, mens italiensk har sju og fransk 15. Fransk er i så måte det språket som har beveget seg lengst bort fra latin når det gjelder vokalismen. Rumensk har sju vokaler, blant dem vokalen [ɨ], som ikke finnes i noen av de andre romanske språkene. 

Konsonanten c foran i eller e, som i klassisk latin ble uttalt [k], har i italiensk blitt til [tʃ], mens den uttales som [s] i fransk og [θ] i kastiljansk. Bare sardisk har beholdt den opprinnelige uttalen med [k]. Sardisk regnes i det hele tatt som det romanske språket som i minst grad har beveget seg bort fra latin.

 
Latin CENTU(M) («hundre»)
Sardisk kentu [kentu]
Italiensk cento [tʃɛnto]
Spansk (kastiljansk) cien  [θien]
Fransk cent [sɑ̃]

Konsonantgruppene -CT-, CL- og PL- har utviklet seg på følgende måter:

 
Latin NOCTE(M) («natt») CLAVE(M) («nøkkel») PLENU(M)(«full»)
Italiensk notte chiave pieno
Spansk (kastiljansk)  noche llave lleno
Portugisisk noite chave cheio
Fransk nuit clé plein
Rumensk noapte cheie plin

 

Det latinske kasussystemet har blitt borte i de romanske språkene, bortsett fra når det gjelder personlige pronomener. Rumensk er det eneste språket som har bevart deler av kasusbøyningen for substantiv. Mens latin hadde tre grammatiske kjønn (hankjønn, hunkjønn og intetkjønn), er disse redusert til to (hankjønn og hunkjønn) i alle romanske språk. I rumensk finnes det en egen gruppe substantiver som er hankjønn i entall og hunkjønn i flertall, og disse kategoriseres som intetkjønn. Rumensk skiller seg også ut ved at det er det eneste av de romanske språkene som har etterhengt bestemt artikkel.

Verbbøyningen har i mindre grad endret seg fra latin til de romanske språkene, men futurum og kondisjonalis er nyskapninger som ikke fantes i sin nåværende form i klassisk latin. Perfektum sammensatt av hjelpeverb og partisipp er også en nyskapning.

Ordstillingen i latin var i stor grad fri så lenge kasussystemet fantes. Etter hvert som kasussystemet ble borte, ble også ordstillingen mindre fri, og det vanligste i dag i alle romanske språk er ordstillingen subjekt - verb - objekt, som i norsk. En forskjell mellom norsk og de romanske språkene er at adjektivene ofte plasseres bak substantivet i de romanske språkene.

Ordforrådet er for en stor del felles for de romanske språkene, og et flertall av ordene er av latinsk opphav. Flere nabospråk har beriket de romanske språkene med lånord, for eksempel finnes det relativt mange lånord fra arabisk i spansk og mange slaviske lånord i rumensk. Det finnes også en del germanske lånord, særlig i fransk.

Felles for italiensk, spansk og portugisisk er muligheten for å danne diminutiver og augmentativer ved hjelp av bestemte suffikser. Slik kan man ved å legge til suffikset -ino etter det italienske substantivet ragazzo («gutt») få ragazzino («liten gutt»), og ved å legge til suffikset -oneragazzone («stor gutt»).

  • Banniard, Michel: Du latin aux langues romanes, 1997
  • Schlösser, Rainer: Die romanischen Sprachen, 2001
  • Söhrman, Ingmar: Vägen från latinet: de romanska språkens historia, 2006
  • Tagliavini, Carlo: Le origini delle lingue neolatine, 1982

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.