romanske språk

Utgangspunktet for alle de romanske språkene er latin. Som alle andre språk forandret latin seg over tid, og det fantes mange forskjellige varianter av språket. Det man omtaler som klassisk latin er bare én av disse variantene, en variant som ble brukt av en bestemt gruppe mennesker fra bestemte sosiale lag på ett bestemt tidspunkt i historien, nærmere bestemt på Julius Caesars og Augustus' tid.

Det latinske adjektivet classicus betyr i denne sammenhengen 'som er av første klasse', 'som tilhører den høyeste av de sosiale klassene'. Klassisk latin er altså den øverste sosiale klassens språk. Det er denne varianten av språket man studerer når man i dag skal lære latin, og representanter for den klassiske latinen var forfattere som Cicero, Caesar, Livius, Vergil, Horats og Ovid.

Ved siden av denne varianten fantes det en variant som har fått betegnelsen vulgærlatin. Dette er en betegnelse som er ment å beskrive språket som ble brukt av det brede lag av folket i den delen av Romerriket hvor befolkningen snakket latin, og denne varianten står i motsetning til den kulturelle og politiske elitens språk.

Noen av de endringene vi ser i overgangen fra latin til de romanske språkene begynte allerede i antikken. Hos komediedikterne Plautus og Terents finner vi mange eksempler på at talespråket blant mennesker fra lavere sosiale lag skilte seg fra den varianten av latin som senere skulle defineres som klassisk. Begge disse forfatterne, som levde før Julius Caesar, er svært interessante som kilder for kunnskap om vulgærlatin i republikkens tid.

Det finnes også mange innskrifter fra antikken, for eksempel fra Pompeii, som hjelper oss til å få kjennskap til talespråket blant vanlige folk i Romerriket.

Betegnelsen vulgærlatin blir i vår tid sett på som kontroversiell, og enkelte språkforskere mener at det er en upresis betegnelse som ikke egner seg til å beskrive språksituasjonen i Romerriket. Det er vanskelig å gi en entydig definisjon av betegnelsen vulgærlatin, og i moderne språkvitenskap brukes den ikke lenger like mye som tidligere.

Noen språkforskere foretrekker betegnelsen protoromansk for å beskrive den varianten av latin som danner grunnlaget for de romanske språkene. Protoromansk er et rekonstruert språk fra et stadium som regnes som ganske enhetlig, altså fra perioden før de romanske språkene skilte lag.

Latin var et språk som var utbredt over store deler av Europa i flere hundre år, og var i konstant endring. Det fantes også regionale varianter av dette språket. Både substrat (det vil si det språket som ble snakket før man begynte å snakke latin) og innvandring av folkegrupper som snakket andre språk, bidro til at språket utviklet seg i forskjellige retninger rundt om i det store Romerriket.

Deler av det romanske området ble invadert av germanske stammer i folkevandringstiden, og dette fikk stor betydning for utviklingen av det språket som fantes i det dette språkområdet, noe som særlig ble tydelig i det som i dag er Frankrike. Dette er én av grunnene til at fransk skiller seg ganske mye fra de andre romanske språkene. I tillegg regner man med at de språkene som ble snakket før Gallia ble erobret av romerne også kan ha påvirket det latinske språket som ble innført i dette området av romerne. Påvirkning fra keltisk kan være en mulig forklaring på hvorfor fransk fjernet seg mer fra latin enn enkelte av de andre romanske språkene.

Andre steder fantes det andre påvirkningskilder. Rumensk ble påvirket av slaviske språk, mens det for mange italienske dialekter kan være snakk om påvirkning fra forskjellige italiske språk. Noen språkforskere mener at enkelte fenomener i toskansk har oppstått på grunn av etruskisk substrat, eller at gresk substrat påvirket mange søritalienske dialekter. I spansk er påvirkningen fra arabisk større enn i de andre romanske språkene.

Kulturelle, politiske og økonomiske hensyn fikk også betydning for språkutviklingen i det romanske området. Da Romerriket gikk under, ble den språklige og kulturelle forbindelsen med Roma mer eller mindre brutt i mange av de tidligere romerske provinsene. Spredningen av kristendommen fikk også betydning for utviklingen av språket.

På et bestemt tidspunkt sluttet latin å være latin, og gikk over til å bli fransk, spansk, italiensk og så videre. Dette kan ha skjedd på 700-tallet, men noen språkforskere mener at det skjedde enda tidligere. På 800-tallet virker det i alle som om talespråkene i de områdene hvor man tidligere hadde snakket latin hadde fjernet seg såpass mye fra latinen og fra hverandre at man fra da av kan begynne å snakke om de romanske språkene som forskjellige språk.

Den eldste skrevne teksten som vi kjenner på et romansk språk, er de såkalte Strasbourg-edene (Les serments de Strasbourg), som ble skrevet på fransk i 842. Denne teksten ble skrevet på et språk som hadde forandret seg så mye fra klassisk latin at man ikke lenger kan kalle dette språket latin. Teksten inneholder en ed som den tyske kongen Ludvig skulle lese opp for Karl den skalledes romansktalende soldater, og hadde dermed en rent praktisk funksjon, nemlig å bli forstått av vanlige mennesker uten spesiell språkkompetanse eller utdanning.

En annen tidlig tekst som også viser den samme utviklingen er den såkalte Santa Eulalias sekvens (la Séquence de sainte Eulalie), skrevet i Nord-Frankrike rundt 880. Her finnes det flere eksempler på at lydsystemet i det fransktalende området ikke bare var forskjellig fra lydsystemet i klassisk latin, men også forskjellig fra lydsystemene i de andre romanske språkene.

Den første teksten på italiensk som man kjenner er en innskrift funnet i en katakombe i Roma. Den ble sannsynligvis skrevet rundt 850.

Den eldste litteraturen på romansk regner man med er fra 1000-tallet. Det finnes kjente tekster, særlig fra fransk litteratur, fra denne perioden, for eksempel Rolandskvadet. Chanson de geste var en sjanger som oppstod i Frankrike på slutten av 1000-tallet. Det spanske eposet Poema de mío Cid regner man med er fra midten av 1100-tallet.

Klassisk latin hadde fem vokaler: a, e, i, o, u. Disse vokalene kunne være enten korte eller lange. I de romanske språkene har vokalene utviklet seg på forskjellige måter: Noen steder har enkelte latinske vokaler utviklet seg til diftonger, som for eksempel kort e og kort o, som har blitt til diftongene ie og ue i spansk. I Spania er diftongeringen typisk for kastiljansk, men ikke for katalansk.

Både fransk og portugisisk har nasale vokaler. I fransk uttales vokalen i temps som en nasal vokal, og det samme gjelder vokalen e i det portugisiske tempo.

Kastiljansk har i dag fem vokallyder, mens italiensk (toskansk) har sju og fransk 15. Fransk er i så måte det språket som har beveget seg lengst bort fra latin når det gjelder vokalismen. Rumensk har sju vokaler, blant dem vokalen [ɨ], som ikke finnes i noen av de andre romanske språkene. I retoromansk og i mange nord-italienske dialekter finnes vokaler som [y] og [ø], som ikke finnes i standarditaliensk, men som finnes i fransk. Vokalen [ə] finnes flere steder i det romanske språkområdet, men ikke i kastiljansk eller standarditaliensk.

Palatalisering av konsonantene k og g i bestemte posisjoner kjennetegner flere av de romanske språkene. Konsonanten k foran i eller e, som i klassisk latin ble uttalt [k], har i italiensk blitt til [tʃ], mens den er redusert til [s] i fransk og [θ] i kastiljansk. Bare sardisk har beholdt den opprinnelige uttalen med [k]. Sardisk regnes i det hele tatt som det romanske språket som i minst grad har beveget seg bort fra latin.

I fransk ble k palatalisert, ikke bare foran i og e som i italiensk og kastiljansk, men også foran a (cantus på latin ble til chant på fransk, først uttalt [tʃãt], senere [ʃãt]). I mange franske dialekter er velar k bevart foran a.

Konsonanten g foran e og i ble også palatalisert i flere av de romanske språkene. Det latinske verbet gelare ('fryse', 'få til å fryse') ble til gelare [dʒe'lare] i italiensk og ble redusert til geler [ʒ(ə)le] i fransk. I fransk ble også g foran a palatalisert, som i gamba, som i fransk ble til jambe ('bein'), på et tidlig tidspunkt med uttalen ['dʒãmbə], i moderne fransk [ʒɑ̃b].

Konsonantgruppene -CT-, CL- og PL- har utviklet seg på følgende måter:

Det latinske kasussystemet har blitt borte i de romanske språkene, bortsett fra når det gjelder personlige pronomener. Rumensk er det eneste språket som har bevart deler av kasusbøyningen for substantiv. Mens latin hadde tre grammatiske kjønn (hankjønn, hunkjønn og intetkjønn), er disse redusert til to (hankjønn og hunkjønn) i alle romanske språk. I rumensk finnes det en egen gruppe substantiver som er hankjønn i entall og hunkjønn i flertall, og disse kategoriseres som intetkjønn. Rumensk skiller seg også ut ved at det er det eneste av de romanske språkene som har etterhengt bestemt artikkel.

I latin hadde substantivene ikke artikler, mens det i de romanske språkene utvikles bestemt artikkel av de latinske demonstrative pronomenene illum (hankjønn) og illam (hunkjønn), med betydningen 'den, det'. På kastiljansk fikk man artiklene el og la, italiensk il og la, fransk le og la. Den ubestemte artikkelen kommer fra tallordet unum ('en').

Verbbøyningen har i mindre grad endret seg fra latin til de romanske språkene, men futurum og kondisjonalis er nyskapninger som ikke fantes i sin nåværende form i klassisk latin. En perifrastisk verbform som perfektum sammensatt av hjelpeverb og partisipp er også en nyskapning.

I latin og i flere av de romanske språkene er subjektspronomenene ikke alltid nødvendige foran verb fordi det fremgår av bøyningsendelsen hvilken person det er snakk om. Dette gjelder ikke for fransk, hvor det er sammenfall i uttalen for flere av formene, som vi ser for eksempel når det gjelder verbet chanter ('synge'), der den bøyde verbformen i je chante, tu chantes, il chante, ils chantent alle uttales [ʃɑ̃t]). I italiensk, spansk, portugisisk og rumensk markeres bøyningsendelser for verbene som regel tydelig også i uttalen.

Ordstillingen i latin var i stor grad fri så lenge kasussystemet fantes. Etter hvert som kasussystemet ble borte, ble også ordstillingen mindre fri, og det vanligste i dag i alle romanske språk er ordstillingen subjekt – verb – objekt, som i norsk. En forskjell mellom germanske og romanske språk er at adjektivene ofte plasseres bak substantivet i de romanske språkene.

Bruk av preposisjoner erstattet en stor del av de funksjonene som i latin ble uttrykt ved kasus.

Ordforrådet er for en stor del felles for de romanske språkene, og et flertall av ordene er av latinsk opprinnelse. I noen tilfeller er ord fra klassisk latin ikke videreført i romanske språk, og det finnes flere eksempler med betydningsutvikling. Det latinske substantivet equus ('hest') ble ikke videreført i alle romanske språk, derimot var det caballus ('arbeidshest', 'øk', 'dårlig hest') som ble den generelle betegnelsen for 'hest' og ble til henholdsvis cheval (fransk), cavallo (italiensk), caballo (kastiljansk) cavalo (portugisisk), caddu (sardisk) og cal (rumensk).

Det latinske substantivet caput ('hode') ble videreført i noen områder, men ikke i alle. Ordet for 'hode' kommer enkelte steder i det romanske området fra substantivet testa, som betyr 'krukke', 'leirkar' (fransk tête, italiensk testa). Et flertall av de romanske språkene viderefører caput, som vi finner i rumensk cap, katalansk cap, kastiljansk cabeza (fra latin capitia, avledet av caput), portugisisk cabeça og i mange italienske dialekter som capo.

Flere nabospråk har beriket de romanske språkene med lånord, for eksempel finnes det relativt mange lånord fra arabisk i spansk og mange slaviske lånord i rumensk. Det finnes også en del germanske lånord, særlig i fransk.

Felles for italiensk, spansk og portugisisk er muligheten for å danne diminutiver og augmentativer ved hjelp av bestemte suffikser. Slik kan man ved å legge til suffikset -ino etter det italienske substantivet ragazzo ('gutt') få ragazzino ('liten gutt'), og ved å legge til suffikset -one få ragazzone ('stor gutt').