Europarådet, Council of Europe (engelsk), Conseil de l'Europe (fransk), europeisk samarbeidsorgan etablert i 1949 med Norge som én av ti grunnleggere. De andre landene er Belgia, Danmark, Frankrike, Irland, Italia, Luxembourg, NederlandStorbritannia og Sverige.

Europarådet har sete i Strasbourg, Frankrike. De offisielle språkene i organisasjonen er engelsk og franskThorbjørn Jagland var generalsekretær i Europarådet 2009–14 og ble gjenvalgt i 2014 for en ny femårsperiode, se avsnittet om sekretariatet til slutt i denne artikkelen.

Organisasjonen har 47 medlemsland med til sammen 820 millioner innbyggere (2016). Alle europeiske land er med, med unntak av Hviterussland og Kosovo. Vatikanstaten er heller ikke medlem. For fullstendig liste, se slutten av artikkelen.

Hviterussland oppfyller ikke betingelsene for medlemskap, blant annet fordi de fortsatt praktiserer dødsstraff, hvilket er i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, se artikkelen om Den europeiske menneskerettighetsdomstol. Europarådet har en rekke ganger, senest 5. oktober 2016, oppfordret den hviterussiske regjeringen til å innføre et moratorium for dødsstraff som et første skritt i retning av å avvikle systemet med dødsstraff. Kosovos problem er at landet ikke anerkjennes av verken Russland eller Serbia.

Europarådets viktigste oppgave er å verne om menneskerettigheter, demokrati og rettsstatsprinsippet. Dette skjer blant annet gjennom overenskomster og konvensjoner. I regi av Europarådet er det per juli 2014 forhandlet fram 216 konvensjoner og protokoller med egne kontrollmekanismer for vurdering av hvordan partene overholder forpliktelsene.

Europarådets flagg, som ble tatt i bruk 1955, er tolv gullstjerner i sirkel på blå bunn. Sirkelen av de tolv stjernene er et symbol på europeisk enhet. I 1985 ga Europarådet også EU anledning til å bruke dette flagget. Det gjorde EU i 1986. De to organisasjonene må ikke forveksles.

Hviterussland søkte om medlemskap 12. mars 1993, men oppfyller ikke forpliktelsene for deltakelse i organisasjonen. Kosovo har ennå ikke søkt om medlemskap.

Vatikanstaten har observatørstatus. Det har også Canada, Japan, Mexico og USA. Israel har bare observatørstatus i parlamentarikerforsamlingen.

Ministerkomiteen som er organisasjonens politiske organ, har ett årlig møte på utenriksministernivå og kan ellers komme sammen på politisk nivå etter behov. Gjennom medlemslandenes faste representanter holder Ministerkomiteen møte på ambassadørnivå hver uke.

Sakene i Ministerkomiteen blir forberedt av en rekke tematiske rapportørgrupper, hvor representanter for medlemslandenes faste delegasjoner deltar. Ekspertgrupper er etablert på en rekke fagfelt.

Formannskapet i Ministerkomiteen går på rundgang mellom medlemslandene i alfabetisk rekkefølge hver mai og november, det vil si hver sjette måned. Estland overtok formannskapet 18. mai 2016 etter Bulgaria for en periode på seks måneder. Sist Norge hadde formannskapet var i perioden fra november 2004 til mai 2005.

Av stor betydning er også fagministerkonferansene som arrangeres av Europarådet.

Parlamentarikerforsamlingen har fire sesjoner i året, hver på én uke. Forsamlingen omfatter 324 representanter, med like mange vararepresentanter som møter fast, til sammen 648. Norge har fem representanter og fem vararepresentanter.

Parlamentarikerforsamlingen spiller en aktiv rolle i Europarådet og er med på å legge føringer for samarbeidet gjennom ulike anbefalinger. Pedro Agramunt fra Spania ble valgt til president i parlamentarikerforsamlingen i januar 2016.

På bakgrunn av Russlands anneksjon av Krim besluttet parlamentarikerforsamlingen den 10. april 2014 å frata den russiske delegasjon retten til å stemme ved voteringer på forsamlingens sesjoner, samt retten til å delta i forsamlingens styringsorganer og til å delta i overvåkingsdelegasjoner ved valg i Europarådets medlemsland. Vedtaket gjaldt til parlamentarikerforsamlingens januar-sesjon i 2015. Da besluttet parlamentarikerforsamlingen at den skulle innlede en dialog med den russiske delegasjon, som imidlertid fortsatt ikke kunne delta i voteringer og være representert i forsamlingens ledende organer. Ved åpningen av januar-sesjonen i 2016 meddelte parlamentarikerforsamlingens avtroppende president, Anne Brasseur fra Luxembourg, at hun hadde mottatt et brev fra presidenten i den russiske nasjonalforsamlingen om at Russland ikke vil delta i parlamentarikerforsamlingens arbeid i 2016.

Siden 1975 har parlamentspresidenter for Europarådets medlemsstater, samt fra flere nabo- og observatørland, hatt samlinger hvert annet år innenfor rammen av Den europeiske konferansen for parlamentpresidenter (ECPP). Konferansen finner sted vekselvis i Strasbourg og i et av medlemslandene. I anledning grunnlovsjubileet ble ECPP invitert til Stortinget 11.–12. september 2014. I forkant av denne konferansen kunngjorde stortingspresident Olemic Thommessen og presidenten for parlamentarikerkonferansen Anne Brasseur en felles uttalelse, der de støttet et forslag fra Europarådets ungdomskampanje «The No Hate Speech Movement» om å gjøre 22. juli til en europeisk dag for ofre for hatkriminalitet (European Day for the Victims of Hate Crime). Dette forslaget ble støttet av parlamentarikerforsamlingen, men fikk ikke flertall ved behandlingen i ministerkomiteen. Den siste konferansen ble avholdt i Strasbourg 15.–16. september 2016.

Et annet viktig forum er Kongressen for lokale og regionale myndigheter som ble etablert i 1994. Kongressen, som omfatter 318 representanter og 318 vararepresentanter, representerer de over 200 000 regionene og kommunene i de 47 medlemslandene. Norge har fem representanter og fem vararepresentanter.

Kongressen, som har to plenumssesjoner per år, arbeider for å fremme lokalt og regionalt demokrati og selvstyre på grunnlag av blant annet Det europeiske charteret om lokalt selvstyre. Kongressen har to kamre: for lokale og regionale myndigheter.

Gudrun Mosler-Törnström fra Østerrike ble i oktober 2016 valgt til president i kongressen for en periode på to år. Hun er den første kvinnen som har dette vervet. Halvdan Skard var kongressens president i perioden 2006–08.

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen er et sentralt organ i Europarådet. Her kan 820 millioner europeiske borgere få prøvd sin sak dersom de mener at den hjemlige domstolen har fattet avgjørelser som er i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjonen, EMK.

Domstolen i Strasbourg avgjør klager med bindende virkning for statene. Medlemsstater kan også klage andre stater inn for domstolen, selv om dette skjer heller sjelden.

Siden domstolen ble opprettet i 1959 har den avsagt over 10 000 dommer og er ansvarlig for å ha videreutviklet Den europeiske menneskerettskonvensjonen betraktelig siden den trådte i kraft 1953.

Domstolen består av 47 dommere, én fra hver medlemsstat, som velges av parlamentarikerforsamlingen. Dommerne er likevel ikke representanter for noen stat, men uavhengige. Mandatet for en dommer er på ni år og er ikke fornybart. Høyesterettsdommer Erik Møse har siden 2011 vært den norske dommeren.

Guido Raimondi fra Italia ble i 2015 valgt til president for domstolen.

Kommissærstillingen ble opprettet i 1999 for å styrke menneskerettighetsarbeidet i medlemslandene. Kommissæren velges av parlamentarikerforsamlingen for en periode på seks år. Nils Muiznieks fra Latvia har hatt denne stillingen siden 2012. 

Den europeiske kommisjonen for demokrati gjennom lovgivning, også kalt Venezia-kommisjonen, ble opprettet i 1990 for å støtte demokratiseringsprosessen i de sentral- og østeuropeiske landene ved å gi juridisk assistanse ved utformingen av grunnlov og andre sentrale lover.

Kommisjonen har 60 medlemsland (2016) som består av alle 47 land som er medlemmer av Europarådet, og i tillegg følgende 13 land: Algerie, Brasil, Chile, Israel, Kasakhstan, Kirgisistan, Kosovo, Marokko, Mexico, Peru, Sør-Korea, Tunisia og USA. Hviterussland er assosiert medlem. Følgende stater er observatører: Argentina, Canada, Japan, Uruguay og Vatikanstaten.

Venezia-kommisjonen gir juridisk bistand til både medlems- og observatørland i kommisjonen. I tillegg har kommisjonen ytet assistanse til følgende land: Botswana, Egypt, Jordan, Libanon, Sør-Afrika, Tadsjikistan og Usbekistan

Europarådet etablerte i 1956 en egen europeisk utviklingsbank med sete i Paris. Dette er den eneste finansielle institusjonen i Europa med et utelukkende sosialt formål. Banken har 41 medlemsland: 40 av Europarådets medlemmer samt Kosovo. Norge ble medlem av banken i 1978.

I 1972 ble det opprettet et eget europeisk ungdomssenter i Strasbourg og et ungdomsfond med sikte på å fremme ungdomsarbeidet i Europa. I 1995 ble det også etablert et ungdomssenter i Budapest, Ungarn.

I 2005 ble Konferansen av internasjonale frivillige organisasjoner (INGO) etablert. Konferansen, som omfatter mer enn 400 frivillige organisasjoner i medlemslandene, avholder to årlige møter. Målsettingen er å fremme de verdier Europarådet står for og å styrke det sivile samfunn i medlemslandene.

Sekretariatet på vel 2000 ansatte ledes av en generalsekretær som velges av parlamentarikerforsamlingen. Thorbjørn Jagland ble 29. september 2009 valgt til denne stillingen for en periode på fem år, og tiltrådte 1. oktober 2009. Som generalsekretær har Thorbjørn Jagland spesielt arbeidet for å reformere organisasjonen for å gjøre den mer slagkraftig i arbeidet for å videreutvikle demokratisk sikkerhet og stabilitet i Europa.

Den norske regjeringen besluttet i november 2013 å lansere Jagland som kandidat til generalsekretærstillingen for en ny femårsperiode. Kandidaturet ble offisielt lansert under ministermøtet i Europarådet 6. november 2013. Ministerkomiteen vedtok 21. februar 2014 å fremme to kandidater til stillingen som generalsekretær: Thorbjørn Jagland og Sabine Leutheusser-Schnarrenberger fra Tyskland. Generalsekretæren velges av parlamentarikerforsamlingen. Ved voteringen 24. juni 2014 fikk Jagland 156 stemmer og Leutheusser-Schnarrenberger 93 stemmer. Jagland ble derved gjenvalgt for perioden 1. oktober 2014–1. oktober 2019. Det er første gang en generalsekretær i Europarådet blir gjenvalgt.

Europarådet har avholdt tre toppmøter på stats- og regjeringssjefsnivå: i Wien 1993, i Strasbourg 1997 og i Warszawa 2005.

Opprettelsen av Europarådet kom på bakgrunn av den kalde krigen. Utviklingen i Øst-Europa gikk i antidemokratisk retning, og landene i Vest-Europa fant det nødvendig å organisere seg mot sovjetisk ekspansjonisme.

Europarådet fikk imidlertid ingen overnasjonale fullmakter. Også sikkerhetspolitikken ble utelatt; parallelt med Europarådet utviklet derfor også det vesteuropeiske økonomiske og sikkerhetspolitiske samarbeidet seg.

Utviklingen av antall medlemsland illustrerer de politiske endringene i Europa fra slutten av 1980-årene, ettersom stadig flere land har tilfredsstilt Europarådets strenge krav til vern av menneskerettighetene, demokrati- og rettsstatsprinsippene. Å oppnå medlemskap i Europarådet har vært en viktig milepæl for mange av de tidligere kommuniststatene.

I 1990 ble Ungarn det første av disse landene som ble medlem. Ukraina kom etter i 1995 og Russland i 1996. Montenegro ble tatt opp i 2007, som hittil siste land.

Europarådet har særlig styrket det europeiske samarbeid på de kulturelle, sosiale og juridiske områdene. Av særlig betydning i denne sammenheng er Den europeiske menneskerettighetskonvensjon.

Blant øvrige konvensjoner kan nevnes kulturkonvensjonen, som tar sikte på å utvikle nasjonale bidrag til den felles kulturarven, den europeiske sosialpakten, som har som formål å gjennomføre like sosiale rettigheter i Europa, konvensjonen for sosial trygghet, konvensjonen for bekjempelse av terrorisme og konvensjonen for beskyttelse av nasjonale minoriteter.

Konvensjoner er også inngått på feltene utdanning, helse, bekjempelse av korrupsjon, bekjempelse av blant annet menneskehandel, narkotika og doping. På sistnevnte felt samarbeider Europarådet med World Anti-Doping Agency (WADA) – Verdens Antidopingbyrå. For dette formål har Europarådet en egen ad hoc europeisk ekspertgruppe (CAHAMA - Ad hoc European Committee for the World Anti-Doping Agency), som møtes to ganger årlig.

Parlamentarikerforsamlingen og Kongressen for lokale og regionale myndigheter overvåker henholdsvis parlamentsvalg og kommunevalg i medlemslandene.

Etter den såkalte Jasmin-revolusjonen ble Europarådet i 2011 engasjert i bistand til Tunisia i forbindelse med gjennomføring av frie og uavhengige valg i landet. Organisasjonen arbeider også for å fremme den demokratiske utviklingen i andre nordafrikanske land.

Etter at det ukrainske parlamentet 22. februar 2014 avsatte Viktor Janukovitsj som landets president, har Europarådet vært spesielt engasjert i arbeidet med å utarbeide en ny grunnlov og en ny valglov for Ukraina.

Opprinnelige medlemmer
Belgia
Danmark
Frankrike
Irland
Italia
Luxembourg
Nederland
Norge
Storbritannia
Sverige
Senere medlemmer
Hellas1 1949
Tyrkia 1949
Island 1950
Vest-Tyskland2 1951
Østerrike 1956
Kypros 1961
Sveits 1963
Malta 1965
Portugal 1976
Spania 1977
Liechtenstein 1978
San Marino 1988
Finland 1989
Ungarn 1990
Polen 1991
Bulgaria 1992
Estland 1993
Litauen 1993
Tsjekkia3 1993
Slovakia3 1993
Slovenia 1993
Romania 1993
Andorra 1994
Latvia 1995
Moldova 1995
Albania 1995
Ukraina 1995
Makedonia 1995
Russland 1996
Kroatia 1996
Georgia 1999
Armenia 2001
Aserbajdsjan 2001
Bosnia-Hercegovina 2002
Serbia 2003
Monaco 2004
Montenegro 2007

1Ikke medlem 1969–74

2Det gjenforente Tyskland fra 1990

3Tsjekkoslovakia var medlem 1991–93

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.