Europarådet er en traktatfestet, mellomstatlig organisasjon med 47 hovedsakelig europeiske medlemsstater. Dets viktigste oppgave er å verne om menneskerettighetene, demokrati og rettsstatsprinsippet.

Dette skjer blant annet gjennom avtaler og konvensjoner. I regi av Europarådet er det forhandlet fram 221 konvensjoner og protokoller med egne kontrollmekanismer for vurdering av hvordan partene overholder forpliktelsene.

Med unntak av Hviterussland og Kosovo er alle europeiske land medlemmer av Europarådet. Vatikanstaten er heller ikke medlem.

Europarådet ble etablert i Strasbourg av ti vesteuropeiske stater i 1949. Opprettelsen kom på bakgrunn av den kalde krigen. Utviklingen i Øst-Europa gikk i antidemokratisk retning, og landene i Vest-Europa fant det nødvendig å organisere seg mot sovjetisk ekspansjonisme.

Europarådet fikk imidlertid ingen overnasjonale fullmakter. Også sikkerhetspolitikk og økonomisk samarbeid ble utelatt. Parallelt med Europarådet utviklet derfor også det vesteuropeiske økonomiske og sikkerhetspolitiske samarbeidet seg.

Utviklingen av antall medlemsland siden etableringen i 1949 illustrerer de politiske endringene i Europa fra slutten av 1980-årene, ettersom stadig flere land har tilfredsstilt Europarådets strenge krav til vern av menneskerettighetene, demokrati og rettsstatsprinsippene. Å oppnå medlemskap i Europarådet har vært en viktig milepæl for mange av de tidligere kommuniststatene.

I 1990 ble Ungarn det første av disse landene som ble medlem. Ukraina ble medlem i 1995 og Russland i 1996. Montenegro ble tatt opp i 2007, som hittil siste land.

Som eneste ikke-europeiske land ble Georgia medlem i 1999 og Armenia og Aserbajdsjan i 2001.

Hviterussland søkte om medlemskap i 1993, men oppfyller ikke forpliktelsene for deltakelse, blant annet fordi det fortsatt praktiseres dødsstraff, hvilket er i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon. Europarådet har en rekke ganger oppfordret den hviterussiske regjeringen til å innføre et moratorium for dødsstraff som et første skritt i retning av å avvikle systemet med dødsstraff.

Kosovo har ikke søkt om medlemskap, fordi landet ikke anerkjennes av verken Russland eller Serbia.

Vatikanstaten har observatørstatus. Det har også Canada, Japan, Mexico og USA. Israel har bare observatørstatus i Parlamentarikerforsamlingen.

Ministerkomiteen som er organisasjonens politiske organ, har ett årlig møte på utenriksministernivå og kan ellers komme sammen på politisk nivå etter behov. Gjennom medlemslandenes faste representanter holder Ministerkomiteen møte på ambassadørnivå hver uke.

Sakene i Ministerkomiteen blir forberedt av en rekke tematiske rapportørgrupper, hvor representanter for medlemslandenes faste delegasjoner deltar. Ekspertgrupper er etablert på en rekke fagfelt.

Formannskapet i Ministerkomiteen går på rundgang mellom medlemslandene hver sjette måned i alfabetisk rekkefølge i henhold til det engelske alfabetet, hver mai og november.

Av stor betydning er også fagministerkonferansene som arrangeres av Europarådet.

Parlamentarikerforsamlingen (PACE) har fire sesjoner i året, hver på én uke. Forsamlingen omfatter 324 representanter, med like mange vararepresentanter.

Parlamentarikerforsamlingen spiller en aktiv rolle i Europarådet og er med på å legge føringer for samarbeidet gjennom ulike anbefalinger.

På bakgrunn av Russlands anneksjon av Krim besluttet Parlamentarikerforsamlingen 10. april 2014 å frata den russiske delegasjonen retten til å stemme ved voteringer på forsamlingens sesjoner, samt retten til å delta i forsamlingens styringsorganer og til å delta i overvåkingsdelegasjoner ved valg i Europarådets medlemsland. Vedtaket gjaldt til parlamentarikerforsamlingens januar-sesjon i 2015. Da besluttet Parlamentarikerforsamlingen at den skulle innlede en dialog med den russiske delegasjonen, som imidlertid fortsatt ikke kunne delta i voteringer og være representert i forsamlingens ledende organer.

Ved åpningen av januar-sesjonen i 2016 meddelte Parlamentarikerforsamlingens avtroppende president, Anne Brasseur fra Luxembourg, at hun hadde mottatt et brev fra presidenten i den russiske nasjonalforsamlingen om at Russland ikke vil delta i Parlamentarikerforsamlingens arbeid i 2016. Russland deltok heller ikke i forsamlingens sesjoner i 2017.

Stella Kyriakides fra Kypros ble i oktober 2017, som den tredje kvinne, valgt til president i Parlamentarikerforsamlingen.

Siden 1975 har parlamentspresidenter for Europarådets medlemsstater, samt fra flere nabo- og observatørland, hatt samlinger hvert annet år innenfor rammen av Den europeiske konferansen for parlamentspresidenter (ECPP). Konferansen finner sted vekselvis i Strasbourg og i et av medlemslandene.

Et annet viktig forum er Kongressen for lokale og regionale myndigheter, som ble etablert i 1994. Kongressen, som omfatter 318 representanter og 318 vararepresentanter, representerer de over 200 000 regionene og kommunene i de 47 medlemslandene.

Kongressen som har to plenumssesjoner per år, arbeider for å fremme lokalt og regionalt demokrati og selvstyre på grunnlag av blant annet Det europeiske charteret om lokalt selvstyre. I tillegg til plenumsmøter foregår arbeidet i to kamre, ett for lokale og ett for regionale myndigheter.

Gudrun Mosler-Törnström fra Østerrike ble i oktober 2016, som første kvinne, valgt til president i kongressen for en periode på to år.

Den europeiske menneskerettighetsdomstol er et sentralt organ i Europarådet. Her kan alle de 820 millioner innbyggerne i de 47 medlemslandene få prøvd sin sak dersom de mener at den hjemlige domstolen har fattet avgjørelser som er i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon.

Domstolen i Strasbourg avgjør klager med bindende virkning for statene. Medlemsstater kan også klage andre stater inn for domstolen, selv om dette skjer sjelden.

Siden domstolen ble opprettet i 1959, har den avsagt over 10 000 dommer. Den er ansvarlig for å ha videreutviklet Den europeiske menneskerettskonvensjon betraktelig siden konvensjonen trådte i kraft i 1953.

Domstolen består av 47 dommere, én fra hver medlemsstat, som velges av Parlamentarikerforsamlingen. Dommerne er likevel ikke representanter for noen stat, men uavhengige. Mandatet for en dommer er på ni år og er ikke fornybart.

Guido Raimondi fra Italia ble i 2015 valgt til president for domstolen.

Kommissærstillingen ble opprettet i 1999 for å styrke menneskerettighetsarbeidet i medlemslandene. Kommissæren velges av Parlamentarikerforsamlingen for en periode på seks år. 

Nils Muiznieks fra Latvia har hatt denne stillingen siden 2012. 

Den europeiske kommisjonen for demokrati gjennom lovgivning, også kalt Venezia-kommisjonen, ble opprettet i 1990 for å støtte demokratiseringsprosessen i de sentral- og østeuropeiske landene ved å gi juridisk assistanse ved utformingen av grunnlov og andre sentrale lover.

Kommisjonen har 61 medlemsland. Den består av alle 47 land som er medlemmer av Europarådet, og i tillegg følgende 14 land: Algerie, Brasil, Chile, Costa Rica, Israel, Kasakhstan, Kirgisistan, Kosovo, Marokko, Mexico, Peru, Sør-Korea, Tunisia og USA. Hviterussland er assosiert medlem. Følgende stater er observatører: Argentina, Canada, Japan, Uruguay og Vatikanstaten.

Venezia-kommisjonen gir juridisk bistand til både medlems- og observatørland i kommisjonen. I tillegg har kommisjonen ytet assistanse til følgende land: Botswana, Egypt, Jordan, Libanon, Sør-Afrika, Tadsjikistan og Usbekistan.

President for Venezia-kommisjonen er Gianni Buquicchio fra Italia.

Europarådet etablerte i 1956 en egen europeisk utviklingsbank med sete i Paris. Dette er den eneste finansielle institusjonen i Europa med et utelukkende sosialt formål. Banken har 41 medlemsland: 40 av Europarådets medlemmer samt Kosovo. I 2016 ga banken lån på til sammen 3,451 milliarder euro for 35 prosjekter. Mange av prosjektene var et resultat av flyktningstrømmen til europeiske land.

I 1972 ble det opprettet et eget europeisk ungdomssenter i Strasbourg og et ungdomsfond med sikte på å fremme ungdomsarbeidet i Europa. I 1995 ble det også etablert et ungdomssenter i Budapest.

I 2005 ble Konferansen av internasjonale ikke-statlige organisasjoner (INGO) etablert. Konferansen, som omfatter mer enn 400 ikke-statlige organisasjoner i medlemslandene, avholder to årlige møter. Målsettingen er å fremme de verdier Europarådet står for og å styrke det sivile samfunn i medlemslandene.

Sekretariatet på nærmere 2500 ansatte ledes av en generalsekretær som velges av Parlamentarikerforsamlingen. Thorbjørn Jagland fra Norge har vært generalsekretær siden 1. oktober 2009.

Europarådet har avholdt tre toppmøter på stats- og regjeringssjefsnivå: I Wien i 1993, i Strasbourg i 1997 og i Warszawa i 2005.

Europarådet har særlig styrket det europeiske samarbeidet på de kulturelle, sosiale og juridiske områdene.

Den viktigste konvensjonen som er inngått innenfor rammen av samarbeidet i Europarådet, er Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Blant øvrige konvensjoner kan nevnes

  • Kulturkonvensjonen, som tar sikte på å utvikle nasjonale bidrag til den felles kulturarven
  • Den europeiske sosialpakten, som har som formål å gjennomføre like sosiale rettigheter i Europa
  • Konvensjonen for sosial trygghet
  • Konvensjonen for bekjempelse av terrorisme 
  • Konvensjonen for beskyttelse av nasjonale minoriteter

Konvensjoner er også inngått på feltene utdanning, helse, bekjempelse av korrupsjon, bekjempelse av blant annet menneskehandel, narkotika og doping. På sistnevnte felt samarbeider Europarådet med World Anti-Doping Agency (WADA) – Verdens antidopingbyrå. For dette formålet har Europarådet en egen ad hoc europeisk ekspertgruppe (CAHAMA - Ad hoc European Committee for the World Anti-Doping Agency), som møtes to ganger årlig.

Parlamentarikerforsamlingen og Kongressen for lokale og regionale myndigheter overvåker henholdsvis parlamentsvalg og kommune- og regionvalg i medlemslandene.

Etter den såkalte Sjasmin-revolusjonen ble Europarådet i 2011 engasjert i bistand til Tunisia i forbindelse med gjennomføring av frie og uavhengige valg i landet. Organisasjonen arbeider også for å fremme den demokratiske utviklingen i andre nordafrikanske land.

Etter at det ukrainske parlamentet 22. februar 2014 avsatte Viktor Janukovitsj som landets president, har Europarådet vært spesielt engasjert i arbeidet med ny grunnlov og ny valglov for Ukraina.

Etter forsøket på statskupp i Tyrkia i juli 2016 har generalsekretær Thorbjørn Jagland besøkt landet flere ganger og understreket at de arresterte må gis en rettferdig behandling, og at det tyrkiske regimet må etterleve bestemmelsene i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Venezia-kommisjonen har slått fast at forslaget til endringer i den tyrkiske grunnloven som det ble flertall for ved folkeavstemningen 16. april 2017, representerer «et farlig tilbakeslag for demokratiet». 25. april 2017 besluttet Parlamentarikerforsamlingen å innføre en gransking av Tyrkias demokratiske institusjoner.

I 1949 var Norge ett av ti land som grunnla Europarådet. Norges ambassadør til Europarådet er Elisabeth Walaas. Sist Norge hadde formannskapet i Ministerkomiteen var i perioden fra november 2004 til mai 2005.

Norge har fem representanter og fem vararepresentanter i Parlamentarikerforsamlingen (PACE). For stortingsperioden 2017–2021 består den norske delegasjonen av: Ingjerd Schou (Høyre), leder, Lise Christoffersen (Arbeiderpartiet), nestleder, Espen Barth Eide (Arbeiderpartiet), Emilie Enger Mehl (Senterpartiet) og Morten Wold (Fremskrittspartiet).

Thorbjørn Jagland ble 29. september 2009 valgt til generalsekretær i Europarådet for en periode på fem år, og han tiltrådte 1. oktober 2009. Han ble gjenvalgt 24. juni 2014 for en ny periode på fem år fra 1. oktober 2014 og er den første generalsekretæren som er blitt gjenvalgt. Som generalsekretær har Jagland spesielt arbeidet for å reformere organisasjonen for å gjøre den mer slagkraftig i arbeidet for å videreutvikle demokratisk sikkerhet og stabilitet i Europa.

I anledning Norges grunnlovsjubileum ble Den europeiske konferansen for parlamentspresidenter (ECPP) invitert til Stortinget 11.–12. september 2014. I forkant av denne konferansen kunngjorde stortingspresident Olemic Thommessen og presidenten for Parlamentarikerforsamlingen Anne Brasseur en felles uttalelse. Her støttet de et forslag fra Europarådets ungdomskampanje «The No Hate Speech Movement» om å gjøre 22. juli til en europeisk dag for ofre for hatkriminalitet (European Day for the Victims of Hate Crime). Dette forslaget ble støttet av Parlamentarikerforsamlingen, men fikk ikke flertall ved behandlingen i Ministerkomiteen.

Halvdan Skard var president for Kongressen for lokale og regionale myndigheter i perioden 2006–2008.

Høyesterettsdommer Erik Møse har siden 2011 vært den norske dommeren i Den europeiske menneskerettsdomstol.

Norge ble medlem av Europarådets utviklingsbank i 1978.

Domstoladministrasjonen vant i 2017 Crystal Scales of Justice Award. Dette er Europarådets pris for innovativ praksis for å bedre kvaliteten i rettssystemet. Prisen ble tildelt for ordningen med vitnestøtte i norske domstoler. Vitnestøtteordningen er et samarbeid mellom Domstoladministrasjonen, norske domstoler og Norges Røde Kors.

Norges bidrag til Europarådets budsjett for 2017 var 6 313 459 euro.

Europarådets flagg, som ble tatt i bruk 1955, er tolv gullstjerner i sirkel på blå bunn. Sirkelen av de tolv stjernene er et symbol på europeisk enhet. I 1985 ga Europarådet også EU anledning til å bruke dette flagget, noe det begynte med i 1986.

De offisielle språkene i organisasjonen er engelsk og fransk.

  • Belgia
  • Danmark
  • Frankrike
  • Irland
  • Italia
  • Luxembourg
  • Nederland
  • Norge
  • Storbritannia
  • Sverige
  • Hellas (1949)1
  • Island (1950)
  • Tyrkia (1950)
  • Vest-Tyskland (1950)2
  • Østerrike (1956)
  • Kypros (1961)
  • Sveits (1963)
  • Malta (1965)
  • Portugal (1976)
  • Spania (1977)
  • Liechtenstein (1978)
  • San Marino (1988)
  • Finland (1989)
  • Ungarn (1990)
  • Polen (1991)
  • Bulgaria (1992)
  • Estland (1993)
  • Litauen (1993)
  • Tsjekkia (1993)3
  • Slovakia (1993)3
  • Slovenia (1993)
  • Romania (1993)
  • Andorra (1994)
  • Latvia (1995)
  • Moldova (1995)
  • Albania (1995)
  • Ukraina (1995)
  • Makedonia (1995)
  • Russland (1996)
  • Kroatia (1996)
  • Georgia (1999)
  • Armenia (2001)
  • Aserbajdsjan (2001)
  • Bosnia-Hercegovina (2002)
  • Serbia (2003)
  • Monaco (2004)
  • Montenegro (2007)

1Ikke medlem 1969–1974

2Det gjenforente Tyskland fra 1990

3Tsjekkoslovakia var medlem 1991–1993

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.