Krim

Krim, Krimhalvøya, halvøy og formelt autonom republikk i Ukraina, ved nordkysten av Svartehavet; 26 100 km² med 1 992 100 innbyggere (2005). Etter politiske omveltninger under Ukrainakrisen i februar og mars 2014 ble halvøyas to adminstrative enheter - Republikken Krim og den føderale byen Sevastopol - innlemmet som to nye føderasjonssubjekter i Den russiske føderasjon. Denne statusen er omstridt internasjonalt. 

Krim henger sammen med fastlandet ved den smale Perekoptangen, og går mot øst ut i den lange Kertsjhalvøya, som skiller Asovhavet fra Svartehavet. Langs sørkysten hever fjellområdet Krymskie gory Krymski hory seg til 1545 moh.

Fjellskråningene har rikelig nedbør og frodig skog, ellers består Krim av lave stepper. Den smale kyststripen i sør er beskyttet mot vinder fra nord, og har et subtropisk klima som tillater dyrking av oliven, morbær og sypresser. I Jalta er middeltemperatur i kaldeste måneder (januar og februar) 3,5 °C, i varmeste måneder (juli, august) 24 °C.

Befolkningen består overveiende av russere (ca. 60 %), ukrainere (ca. 20 %) og tatarer (ca. 10 %). Tatarene ble i 1944 fordrevet fra Krim av Stalin, men fikk i 1988 lov til å vende tilbake.

I 1995 hadde ca. 240 000 krimtatarer returnert til Krim. De største byene er administrasjonssenteret Simpferopol, flåtehavnen Sevastopol og industrisentrene Kertsj og Jevpatorija.

På steppen dyrkes hvete og bomull, ved sørkysten blant annet frukt, vindruer og tobakk. Det er betydelig produksjon av musserende vin av god kvalitet, søtlige røde viner og sterkviner. På Kertsjhalvøya utvinnes jernmalm og olje, av lagunesjøen Syvasj i nordøst salt. Ved kysten drives fiske.

Industrien består mest i foredling av jordbruksvarer, ved Kertsj også i tungindustri. Turismen er en viktig inntektskilde, og på sørkysten finnes en rekke bade- og kursteder, blant annet Jalta og Feodosija.

Krim hører til de få stedene i Russland som var kjent også for den klassiske oldtids folk. Av de eldste greske opptegnelser fremgår det at taurerne var urbefolkningen på halvøya. Man tilskriver dem de kunstige hulene i fjellene og rester av steinbyggverk som minner om de keltiske druidenes. Taurernes etnografiske karakter kjenner vi ikke, og heller ikke opprinnelsen til skyterne, som trengte inn på Krim fra nord.

Det tredje grunnelementet i oldtidsbefolkningen på Krim var grekere, som alt på 600-tallet f.Kr. grunnla bykolonier her, for eksempel Khersonesos, Theodosia og Bosporos. Det bosporanske kongerike bestod fra 400-tallet til det kom i avhengighet av kong Mithradates av Pontos ca. 110 og romerne i 63 f.Kr.

I folkevandringstiden ble Krim overrent av en gruppe av goterne og senere av khazarene, men kysten i sør var i bysantinernes hender. I 988 erobret Kijev-fyrsten Vladimir byen Khersonesos. Senere trengte polovetserne inn på Krim, og på 1200-tallet hadde tatarene sikret seg mesteparten av halvøya.

I det samme hundreåret dukket venetianske, senere også genovesiske, sjøfolk opp langs Svartehavets kyster og grunnla handelskolonier på Krim. Genoveserne gjorde Kaffa (oldtidens Theodosia, nå Feodosija) til sentrum for sine bosetninger. Tatarene satte 1475 en stopper for genovesernes herredømme ved hjelp av tyrkerne, som til gjengjeld fikk kystlandet. Tatarene hadde allerede i 1438 opprettet et selvstendig khanat i det indre av Krim med hovedstad i Bakhtsjisaraj. Nå begynte en lang og intens kamp med russerne, som endte med at Katarina den stores hærfører Dolgorukov i 1771 klarte å okkupere halvøya. Khanatet ble definitivt avskaffet i 1783.

Russerne anla under ledelse av Potjomkin en rekke byer og kalte dem delvis ved de gamle greske navn, og delvis ved nylagede. De befestet Sevastopol og bygde en krigshavn, som under Krimkrigen ble beleiret og inntatt. Under den første verdenskrig var Krim en tid okkupert av tyske tropper, og deretter raste det kamper under den russiske borgerkrig mellom bolsjevikene og de hvite styrkene.

I 1921 ble det opprettet en autonom republikk for krimtatarene innenfor rammen av RSFSR (Russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk). Under den annen verdenskrig ble Krim igjen erobret av tyske styrker og tatt tilbake av sovjetiske tropper som kom over stredet ved Kertsj.

På grunn av krimtatarenes angivelige samarbeid med tyskerne ble en stor del av befolkningen deportert til Sentral-Asia. Krimtatarene ble renvasket for beskyldningene i 1967, men har ikke fått gjennom kravet om å få gjenopprette en egen republikk på Krim.

Halvøya ble gjort til et fylke i RSFSR og 1954 overført til Ukraina. 

Den 19. februar 1954 vedtok Det øverste råd – Nasjonalforsamlingen – i Sovjetunionen at Krimhalvøya skulle overføres fra den russiske til den ukrainske sovjetrepublikken. Den 5. februar hadde Det øverste råd i Den russiske sovjetiske sosialistiske føderative republikken (RSFSR) vedtatt det samme. Allerede den 26. april trådte loven om overføringen av halvøya i kraft.

Overføringen skjedde formelt ved at fylket (oblasten) Krim i RSFSR gikk over til Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikken. Så lenge Sovjetunionen eksisterte, hadde denne overføringen først og fremst symbolsk betydning.

Som begrunnelse ble det henvist til økonomi, geografi og kulturelle bånd mellom Krim og fastlandet. Et sted mellom 70 og 75 prosent av befolkningen på halvøya regnet seg som russere, akkurat som det store flertallet sør og øst i Ukraina.

Foranledningen for vedtakene om overføring av Krimhalvøya var 300-årsjubileet for Perejaslav-traktaten. Ved denne traktaten søkte kosakklederen Bogdan Khmelnitskij tsarens beskyttelse mot polakkene, som han nettopp hadde løsrevet seg fra. Traktaten ses gjerne i russisk historieskrivning som gjenforeningen av to nært beslektede østslaviske, ortodokse folkegrupper.

Vedtaket om overføring knyttes til Nikita Khrusjtsjovs personlige initiativ. Khrusjtsjov hadde få måneder tidligere blitt valgt til førstesekretær (leder) for Sovjetunionens Kommunistiske Parti, men maktbasen var skjør, og han trengte allierte i partiet. En mulig forklaring på at Khrusjtsjov ga Krim til den ukrainske sovjeterepublikken, er at han søkte støtte fra førstesekretæren i det ukrainske kommunistpartiet, Aleksej Kiritsjenko.   

Marinebyen Sevastopol på Krim hadde siden 1948 hatt status som «direkte underlagt republikken», noe som ga den samme status som Krim-oblasten. Denne statusen ble opprettholdt i 1954, men byen ble nå formelt underlagt den ukrainske sovjetrepublikken. I tiårene som fulgte ble Sevastopol finansiert både fra den russiske og ukrainske sovjetrepublikken. Dette var formalia, og i praksis var byen underlagt og drevet av forsvarsmakten.

I kjølvannet av det ukrainske parlamentets avsettelse av president Janukovytsj i februar 2014, ble Krim invadert av russiske styrker. Styrkene bar ingen militære kjennetegn, noe som skapte forvirring om deres tilhørighet.

Den 27. februar tok de kontroll over regjeringskontorene og det lokale parlamentet i Simferopol. Samme dag ble  statsminister Anatolij Mohyljov byttet ut med den prorussiske politikeren Sergej Aksjonov, som ledet et parti med 4% av parlamentets representanter. 

Den 2. mars erklærte formannen i parlamentet Krim for uavhengig, og Sevastopol ba om å bli innlemmet i Den autonome republikken Krim som by med særskilt status.

Den 16. mars ble det avholdt en felles folkeavstemning som omfattet de to regionene på halvøya. Alternativene man stemte over var: 1) Gjenforening med Russland og ervervelse av status som føderasjonssubjekt i Den russisk føderasjon og 2) Tilbakeføring til Krim-grunnloven fra 1992 og Krim som del av Ukraina. Hvorvidt alternativ 2) innebar selvstendighet eller utvidet autonomi innenfor Ukraina, var uklart. Likeledes var det ikke mulig å stemme for status quo.

Folkeavstemningen var svært omstridt internasjonalt, men ga et massivt flertall for gjenforening med Russland. 97 prosent i Krim og 96 prosent i Sevastopol stemte for gjenforening med Russland, ifølge offisielle tall. Blant annet ledere for den etniske gruppa krim-tatarene oppfordret til boikott av folkeavstemningen, og mange motstandere av gjenforening med Russland møtte dermed ikke til valget. EU, OSSE og USA anerkjente ikke folkeavstemningen som lovlig. De nye makthaverne på Krim viste imidlertid til FNs Internasjonale Domstol, som i en rådgivende uttalelse av 2010 gikk langt i retning av å anerkjenne Kosovos ensidige uavhengighetserklæring fra 2008.

Den 18. mars ble det undertegnet en avtale mellom lederne for Krim og Sevastopol på den en siden og Den russiske føderasjon på den andre om innlemmelse i Russland. De facto inngikk dermed Sevastopol og Republikken Krim som to nye føderasjonssubjekter i Russland. En ny føderal krets - Krim - ble opprettet i tillegg til de sju som eksisterte fra før. 

Det ble raskt vedtatt å innføre russiske rubler som valuta ved siden av ukrainske hryvna. De to nye føderasjonssubjektene la seg på Moskva-tid. Russiske velferdsrettigheter blir gjort gjeldende. President Vladimir Putin undertegnet forordninger om opprettelsen av to militærskoler på Krim samt om godkjennelsen av rang og vitnemål for ukrainske offiserer som måtte ønske å gå over i russisk tjeneste.

Den 20. mars vedtok den russiske Statsdumaen å godta opptakelsen av «Republikken Krim» og «byen med særskilte rettigheter, Sevastopol» som nye føderasjonssubjekter i Den russiske føderasjon. Dagen etter undertegnet president Putin loven om opptaket av de to nye føderasjonssubjektene.