Logg inn eller registrer deg☞

Krim

Krim-halvøya

NASA. Falt i det fri (Public domain)

Krim, Krimhalvøya, halvøy og formelt autonom republikk i Ukraina, ved nordkysten av Svartehavet. Halvøya har et flatemål på 26 100 km2 med 2 351 000 innbyggere (2018). Etter politiske omveltninger under Ukrainakrisen i februar og mars 2014, ble halvøyas to adminstrative enheter – Republikken Krim og den føderale byen Sevastopol – innlemmet som to nye føderasjonssubjekter i Den russiske føderasjon. Denne statusen er omstridt internasjonalt.

Natur

Krim henger sammen med fastlandet ved den smale Perekoptangen, og går mot øst ut i den lange Kertsjhalvøya, som skiller Asovhavet fra Svartehavet. Langs sørkysten hever fjellområdet Krymskie gory Krymski hory seg til 1545 moh.

Fjellskråningene har rikelig nedbør og frodig skog, ellers består Krim av lave stepper. Den smale kyststripen i sør er beskyttet mot vinder fra nord, og har et subtropisk klima som tillater dyrking av oliven, morbær og sypresser. I Jalta er middeltemperatur i kaldeste måneder (januar og februar) 3,5 °C, i varmeste måneder (juli, august) 24 °C.

Befolkningen

Befolkningen består overveiende av russere (ca. 60 %), ukrainere (fram til krisen, ca. 20 %) og tatarer (ca. 10 %). Tatarene ble i 1944 fordrevet fra Krim av Stalin, men fikk i 1988 lov til å vende tilbake.

I 1995 hadde ca. 240 000 krimtatarer returnert til Krim. De største byene er administrasjonssenteret Simpferopol, flåtehavnen Sevastopol og industrisentrene Kertsj og Jevpatorija.

Næringsliv

På steppen dyrkes hvete og bomull, ved sørkysten blant annet frukt, vindruer og tobakk. Det er betydelig produksjon av musserende vin av god kvalitet, søtlige røde viner og sterkviner. På Kertsjhalvøya utvinnes jernmalm og olje, av lagunesjøen Syvasj i nordøst salt. Ved kysten drives fiske.

Industrien består mest i foredling av jordbruksvarer, ved Kertsj også i tungindustri. Turismen er en viktig inntektskilde, og på sørkysten finnes en rekke bade- og kursteder, blant annet Jalta og Feodosija.

Historie

Krim hører til de få stedene i Russland som var kjent også for den klassiske oldtids folk. Av de eldste greske opptegnelser fremgår det at taurerne var urbefolkningen på halvøya. Man tilskriver dem de kunstige hulene i fjellene og rester av steinbyggverk som minner om de keltiske druidenes. Taurernes etnografiske karakter kjenner vi ikke, og heller ikke opprinnelsen til skyterne, som trengte inn på Krim fra nord.

Det tredje grunnelementet i oldtidsbefolkningen på Krim var grekere, som alt på 600-tallet f.Kr. grunnla bykolonier her, for eksempel Khersonesos, Theodosia og Bosporos. Det bosporanske kongerike bestod fra 400-tallet til det kom i avhengighet av kong Mithradates av Pontos ca. 110 og romerne i 63 f.Kr.

I folkevandringstiden ble Krim overrent av en gruppe av goterne og senere av khazarene, men kysten i sør var i bysantinernes hender. I 988 erobret Kijev-fyrsten Vladimir byen Khersonesos. Senere trengte polovetserne inn på Krim, og på 1200-tallet hadde tatarene sikret seg mesteparten av halvøya.

I det samme hundreåret dukket venetianske, senere også genovesiske, sjøfolk opp langs Svartehavets kyster og grunnla handelskolonier på Krim. Genoveserne gjorde Kaffa (oldtidens Theodosia, nå Feodosija) til sentrum for sine bosetninger. Tatarene satte 1475 en stopper for genovesernes herredømme ved hjelp av tyrkerne, som til gjengjeld fikk kystlandet. Tatarene hadde allerede i 1438 opprettet et selvstendig khanat i det indre av Krim med hovedstad i Bakhtsjisaraj. Nå begynte en lang og intens kamp med russerne, som endte med at Katarina den stores hærfører Dolgorukov i 1771 klarte å okkupere halvøya. Khanatet ble definitivt avskaffet i 1783.

Russerne anla under ledelse av Potjomkin en rekke byer og kalte dem delvis ved de gamle greske navn, og delvis ved nylagede. De befestet Sevastopol og bygde en krigshavn, som under Krimkrigen ble beleiret og inntatt. Under den første verdenskrig var Krim en tid okkupert av tyske tropper, og deretter raste det kamper under den russiske borgerkrig mellom bolsjevikene og de hvite styrkene.

I 1921 ble det opprettet en autonom republikk for krimtatarene innenfor rammen av RSFSR (Russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk). Under den annen verdenskrig ble Krim igjen erobret av tyske styrker og tatt tilbake av sovjetiske tropper som kom over stredet ved Kertsj.

På grunn av krimtatarenes angivelige samarbeid med tyskerne ble en stor del av befolkningen deportert til Sentral-Asia. Krimtatarene ble renvasket for beskyldningene i 1967, men har ikke fått gjennom kravet om å få gjenopprette en egen republikk på Krim.

Halvøya ble gjort til et fylke i RSFSR og overført til Ukraina i 1954.

Overført fra Russland til Ukraina i 1954

Den 19. februar 1954 vedtok Det øverste råd – Nasjonalforsamlingen – i Sovjetunionen at Krimhalvøya skulle overføres fra den russiske til den ukrainske sovjetrepublikken. Den 5. februar hadde Det øverste råd i Den russiske sovjetiske sosialistiske føderative republikken (RSFSR) vedtatt det samme. Allerede den 26. april trådte loven om overføringen av halvøya i kraft.

Overføringen skjedde formelt ved at fylket (oblasten) Krim i RSFSR gikk over til Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikken. Så lenge Sovjetunionen eksisterte, hadde denne overføringen først og fremst symbolsk betydning.

Som begrunnelse ble det henvist til økonomi, geografi og kulturelle bånd mellom Krim og fastlandet. Et sted mellom 70 og 75 prosent av befolkningen på halvøya regnet seg som russere, akkurat som det store flertallet sør og øst i Ukraina.

Foranledningen for vedtakene om overføring av Krimhalvøya var 300-årsjubileet for Perejaslav-traktaten. Ved denne traktaten søkte kosakklederen Bogdan Khmelnitskij tsarens beskyttelse mot polakkene, som han nettopp hadde løsrevet seg fra. Traktaten ses gjerne i russisk historieskrivning som gjenforeningen av to nært beslektede østslaviske, ortodokse folkegrupper.

Vedtaket om overføring knyttes til Nikita Khrusjtsjovs personlige initiativ. Khrusjtsjov hadde få måneder tidligere blitt valgt til førstesekretær (leder) for Sovjetunionens Kommunistiske Parti, men maktbasen var skjør, og han trengte allierte i partiet. En mulig forklaring på at Khrusjtsjov ga Krim til den ukrainske sovjeterepublikken, er at han søkte støtte fra førstesekretæren i det ukrainske kommunistpartiet, Aleksej Kiritsjenko.

Marinebyen Sevastopol på Krim hadde siden 1948 hatt status som «direkte underlagt republikken», noe som ga den samme status som Krim-oblasten. Denne statusen ble opprettholdt i 1954, men byen ble nå formelt underlagt den ukrainske sovjetrepublikken. I tiårene som fulgte ble Sevastopol finansiert både fra den russiske og ukrainske sovjetrepublikken. Dette var formalia, og i praksis var byen underlagt og drevet av forsvarsmakten.

Russlands anneksjon 2014

I kjølvannet av det ukrainske parlamentets avsettelse av president Janukovytsj i februar 2014, ble Krim invadert av russiske styrker. Styrkene bar ingen militære kjennetegn, noe som skapte forvirring om deres tilhørighet.

Den 27. februar tok de kontroll over regjeringskontorene og det lokale parlamentet i Simferopol. Samme dag ble statsminister Anatolij Mohyljov byttet ut med den prorussiske politikeren Sergej Aksjonov, som ledet et parti med 4% av parlamentets representanter.

Den 2. mars erklærte formannen i parlamentet Krim for uavhengig, og Sevastopol ba om å bli innlemmet i Den autonome republikken Krim som by med særskilt status.

Den 16. mars ble det avholdt en felles folkeavstemning som omfattet de to regionene på halvøya. Alternativene man stemte over var: 1) Gjenforening med Russland og ervervelse av status som føderasjonssubjekt i Den russisk føderasjon og 2) Tilbakeføring til Krim-grunnloven fra 1992 og Krim som del av Ukraina. Hvorvidt alternativ 2) innebar selvstendighet eller utvidet autonomi innenfor Ukraina, var uklart. Likeledes var det ikke mulig å stemme for status quo.

Folkeavstemningen var svært omstridt internasjonalt, men ga et massivt flertall for gjenforening med Russland. 97 prosent i Krim og 96 prosent i Sevastopol stemte for gjenforening med Russland, ifølge offisielle tall. Blant annet ledere for den etniske gruppa krim-tatarene oppfordret til boikott av folkeavstemningen, og mange motstandere av gjenforening med Russland møtte dermed ikke til valget. EU, OSSE og USA anerkjente ikke folkeavstemningen som lovlig. De nye makthaverne på Krim viste imidlertid til FNs Internasjonale Domstol, som i en rådgivende uttalelse av 2010 gikk langt i retning av å anerkjenne Kosovos ensidige uavhengighetserklæring fra 2008.

Den 18 km lange brua over Kertsjstredet har blitt diskutert siden før første verdenskrig. Russland satte i gang byggeprosjektet i 2015 og brua åpnet i 2018.

Krimbrua / Kertsjbrua på russisk frimerke 2018 av Russlands postvesen. Falt i det fri (Public domain)

Den 18. mars ble det undertegnet en avtale mellom lederne for Krim og Sevastopol på den en siden og Den russiske føderasjon på den andre om innlemmelse i Russland. De facto inngikk dermed Sevastopol og Republikken Krim som to nye føderasjonssubjekter i Russland.

Den 20. mars vedtok den russiske Statsdumaen å godta opptakelsen av «Republikken Krim» og «byen med særskilte rettigheter, Sevastopol» som nye føderasjonssubjekter i Den russiske føderasjon. Dagen etter undertegnet president Putin loven om opptaket av de to nye føderasjonssubjektene. De tilhører Den sørlige føderale krets etter en kort tid å ha utgjort en egen føderal krets.

Det ble raskt vedtatt å innføre russiske rubler som valuta ved siden av ukrainske hryvna. De to nye føderasjonssubjektene la seg på Moskva-tid. Russiske velferdsrettigheter blir gjort gjeldende. President Vladimir Putin undertegnet forordninger om opprettelsen av to militærskoler på Krim samt om godkjennelsen av rang og vitnemål for ukrainske offiserer som måtte ønske å gå over i russisk tjeneste.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

4. mars 2014 skrev Ulf Thorsdalen

Angående overføringen av Krim til Ukraina i 1954: Jeg mener å ha lest eller hørt at denne overføringen hadde et perspektiv på 50 år. Finner ikke dette igjen i diverse artikler jeg har lest om halvøya. Videre at Ukraina valgte ikke å legge vekt på dette, all den tid det stammer fra en statsmyndighet som ikke lenger eksisterer. Var det slik at etter 50 år skulle Krims situasjon som del av Russland eller Ukraina tas opp på nytt, eller...?

7. mars 2014 svarte Marte Ericsson Ryste

Hei,Takk for kommentar. Vi mangler en fagansvarlig for Ukraina, men er i kontakt med flere fagpersoner som har kunnskap om temaet. Vi håper å ha et svar til deg i løpet av kort tid.Vennlig hilsenMarte Ericsson RysteRedaksjonen

10. mars 2014 svarte Marte Ericsson Ryste

Hei,Fagansvarlig for Russlands historie (Jørn Holm-Hansen) har nå oppdatert mer av historien om overføringen av Krim til Ukraina (se over), men han har ikke funnet noe informasjon om en 50-årsklausul. Meld gjerne ifra dersom du finner igjen kildene på dette.Vennlig hilsenMarte, redaksjonen

3. mai 2017 svarte Bjørn Johan Berger

Hei.
Jeg har aldri sett noe informasjon som understøtter påstanden om at Krim skulle leveres tilbake til Russland etter 50 år. I grunnkildene står det heller ikke noe om dette. I tillegg er det et meget sterkt indisium at Russland heller aldri har fremsatt noe slikt krav opp mot at det hadde gått 50 år, altså opp mot 2004 - det hadde landet selvfølgelig gjort om så var tilfelle. Jeg tør derfor slå fast at de 50 årene ikke har rot i virkeligheten.
Kilder:
https://en.wikipedia.org/wiki/1954_transfer_of_Crimea
Utførlig artikkel om overføringen: https://www.wilsoncenter.org/publication/why-did-russia-give-away-crimea-sixty-years-ago
Det formelle vedtaket i Det øverste Sovjet: http://digitalarchive.wilsoncenter.org/document/119638

17. mars 2014 skrev Oddbjørn Magne Melle

I artikkelen om Krim står: "Tatarene ble i 1944 fordrevet fra Krim av Stalin, men fikk i 1988 lov til å vende tilbake."Fordrivinga av Krim-tatarane er ein gjengangar i norske media, og det bli fletta inn i reportasjar om Krim i dei merkelegaste samanhengar, som av ein NRK-journalist no i helga. Men kvifor opplyser ein aldri kvifor det skjedde, årsakene? Den mest oppdaterte og solide referansen eg kjenner til om tematikken er av Cambridge-historikaren David Motadel i Journal of Contemporary History (2013) 48(4): 784-820. Tittel: "Islam and Germany's War in the Soviet Borderlands,1941-5." Der får vi vite, noko som òg er dokumentert tidlegare, at fordrivinga skjedde fordi Krim-tatarane kollaborerte med den tyske okkupasjonsmakta. I ein norsk andre- verdskrig-kontekst ville dei bli kalla noko nær quislingar. Dei samarbeidde altså med det som også var vår norske motstandar: Hitler-Tyskland. Kvifor blir dette alltid underslått når fordrivinga vert omtala i norske media? Og har snl noko av ansvaret, fordi artikkelen om Krim der er så ufullstendig? Fordrivinga av Krim-tatarane har sin parallell i USA der amerikanarar av japansk avstamming vart internerte etter Pearl Harbor.Oddbjørn Melle,Historikar, Høgskulen i Volda

11. april 2014 svarte Marte Ericsson Ryste

Hei, Beklager sent svar på denne kommentaren, kategorien mangler fagansvarlig og vi i redaksjonen har ikke fanget den opp. Vi er nå i gang med å oppdatere artiklene om Ukraina i samarbeid med flere fagpersoner, blant annet for Russland og Ukrainas samtidshistorie. Jeg vil be disse se på din kommentar og vurdere teksten. Du kan også legge inn et endringsforslag direkte i teksten. Med vennlig hilsen Marte Ericsson Ryste Redaksjonen

4. mai 2017 skrev Bjørn Johan Berger

Hei,
jeg reagerer på flere opplysninger i artikkelen:

1. Overskriften "Tilbakeføring til Russland 2014".
Begrepet "tilbakeføring" er misvisende, og gir et inntrykk av at det ikke skjedde noe ulovlig. Svært få stater har anerkjent denne "tilbakeføringen". Det riktige ville være å kalle dette for en anneksjon. Jeg vil tro fagansvarlig for SNLs definisjon av anneksjon, Knut Einar Skodvin, vil gi meg rett i dette: https://snl.no/anneksjon

Dessuten:
FNs hovedforsamling erklærte kort tid etter at folkeavstemmingen var ugyldig og bekreftet Ukrainas suverenitet over området. Kilde: https://www.un.org/apps/news/story.asp?NewsID=47443&Kw1
Høsten 2016 fordømte FNs hovedforsamling «Russlands midlertidige okkupasjon» av Krim og «omfattende brudd på menneskerettighetene». Kilde: http://www.independent.co.uk/news/world/europe/russia-ukraine-crimea-putin-human-rights-abuses-un-accusations-claims-a7421406.html
I november fremla aktoratet ved Den internasjonale straffedomstolen (ICC) en rapport hvor det fremgår at det mener at Russland og Ukraina er i væpnet internasjonal konflikt med hverandre på Krim, startende fra 26. februar 2014, og at Russland nå okkuperer Krim. Aktoratet skriver at det er irrelevant hvorvidt okkupasjonen ble møtt med væpnet motstand eller ikke. Kilde: https://www.icc-cpi.int//Pages/item.aspx?name=161114-otp-rep-PE

2. Deretter står det at "Som følge av urolighetene etter kuppet mot Ukrainas president Janukovitsj i februar 2014, ..."
Det er kontroversielt å kalle avsettelsen av Janukovytsj for et kupp. SNL skriver selv i artikkelen om Janukovytsj at "ble avsatt av nasjonalforsamlingen i Ukraina 22. februar 2014": https://snl.no/Viktor_Janukovytsj

3. Det står at "Russland hevdet de opererte i henhold til den russisk-ukrainske avtalen om status og betingelser for Svartehavsflåten, som ble undertegnet i 1997 og forlenget i 2010."
Dette er Russlands versjon. Faktum er at Russland invaderte Krim, og skjedde i strid med den Russisk-ukrainske vennskapsavtalen, og den senere inngåtte Kharkiv-avtalen - som regulerte Russlands leieavtale av militærbasen i Sevastopol. Dessuten var det et brudd på Budapest-memorandumet.
Som Deutsche Welle skriver: "But these military forces were required to "respect the sovereignty of Ukraine, honor its legislation and preclude interference in the internal affairs of Ukraine." Furthermore, Russian military personnel had to show their "military identification cards" when crossing the Ukrainian-Russian border. And Russian forces could operate "beyond their deployment sites" only after "coordination with the competent agencies of Ukraine.""
Kilder:
http://www.dw.com/en/bound-by-treaty-russia-ukraine-and-crimea/a-17487632
https://en.wikipedia.org/wiki/Russian%E2%80%93Ukrainian_Friendship_Treaty
https://en.wikipedia.org/wiki/Kharkiv_Pact

4. "Russland har i henhold til avtalen rett til å holde 25 000 soldater, 24 artillerisystemer, 132 stridsvogner og 22 militærfly på Krim og i Sevastopol."
Begrepet "Krim" gir i denne sammenheng inntrykk av at Russland hadde lov til å ha disse militære enhetene hvor som helst på Krim. Så vidt jeg vet gjaldt avtalen utelukkende Sevastopol, som også har egen militær flyplass.

5. "Deretter ble de regionale, utøvende myndighetene avsatt av de folkevalgte forsamlingene, Det øverste sovjet i Krim og By-sovjetet i Sevastopol."
Faktum er at russiske spesialsoldater invaderte Krim-halvøya, og tok kontroll over regjeringskontorene og parlamentet i Simferopol. Aftenpostens Per Kristian Aale var med på å avsløre at det deretter ble iscenesatt et klassisk kupp og at de påfølgende vedtakene i parlamentet kom i stand etter omfattende stemmefusk.
Kilder:
http://www.aftenposten.no/norge/Regjeringskontorer-okkupert-pa-Krim-halvoya-95315b.html?spid_rel=2
http://www.aftenposten.no/verden/Stemmefusk-sikret-prorussisk-flertall-i-Krims-parlament-583977b.html

Synes virkelig dere bør gjennomgå dette. Jeg vil tro medforfatter Tor Bukkvoll vil gi meg rett i dette.

4. mai 2017 skrev Martin Paulsen

Takk for innspill! Noen av formuleringene krevde absolutt presisering eller var direkte uheldige og har nå blitt endret.

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.