Krim

Krim henger sammen med fastlandet ved den smale Perekoptangen, og går mot øst ut i den lange Kertsjhalvøya, som skiller Asovhavet fra Svartehavet. Langs sørkysten hever fjellområdet Krymskie gory Krymski hory seg til 1545 moh.

Fjellskråningene har rikelig nedbør og frodig skog, ellers består Krim av lave stepper. Den smale kyststripen i sør er beskyttet mot vinder fra nord, og har et subtropisk klima som tillater dyrking av oliven, morbær og sypresser. I Jalta er middeltemperatur i kaldeste måneder (januar og februar) 3,5 °C, i varmeste måneder (juli, august) 24 °C.

Befolkningen består overveiende av russere (rundt 60 prosent), ukrainere (fram til krisen, rundt 20 prosent) og tatarer (rundt 10 prosent). Tatarene ble i 1944 fordrevet fra Krim av Stalin, men fikk i 1988 lov til å vende tilbake.

I 1995 hadde rundt 240 000 krimtatarer returnert til Krim. De største byene er administrasjonssenteret Simpferopol, flåtehavnen Sevastopol og industrisentrene Kertsj og Jevpatorija.

På steppen dyrkes hvete og bomull, ved sørkysten blant annet frukt, vindruer og tobakk. Det er betydelig produksjon av musserende vin av god kvalitet, søtlige røde viner og sterkviner. På Kertsjhalvøya utvinnes jernmalm og olje, av lagunesjøen Syvasj i nordøst salt. Ved kysten drives fiske.

Industrien består mest i foredling av jordbruksvarer, ved Kertsj også i tungindustri. Turismen er en viktig inntektskilde, og på sørkysten finnes en rekke bade- og kursteder, blant annet Jalta og Feodosija.

Krim hører til de få stedene i Russland som var kjent også for den klassiske oldtids folk. Av de eldste greske opptegnelser fremgår det at taurerne var urbefolkningen på halvøya. Man tilskriver dem de kunstige hulene i fjellene og rester av steinbyggverk som minner om de keltiske druidenes. Taurernes etnografiske karakter kjenner vi ikke, og heller ikke opprinnelsen til skyterne, som trengte inn på Krim fra nord.

Det tredje grunnelementet i oldtidsbefolkningen på Krim var grekere, som alt på 600-tallet fvt. grunnla bykolonier her, for eksempel Khersonesos, Theodosia og Bosporos. Det bosporanske kongerike bestod fra 400-tallet til det kom i avhengighet av kong Mithradates av Pontos rundt 110 og romerne i 63 fvt.

I folkevandringstiden ble Krim overrent av en gruppe av goterne og senere av khazarene, men kysten i sør var i bysantinernes hender. I 988 erobret Kijev-fyrsten Vladimir byen Khersonesos. Senere trengte polovetserne inn på Krim, og på 1200-tallet hadde tatarene sikret seg mesteparten av halvøya.

I det samme hundreåret dukket venetianske, senere også genovesiske, sjøfolk opp langs Svartehavets kyster og grunnla handelskolonier på Krim. Genoveserne gjorde Kaffa (oldtidens Theodosia, nå Feodosija) til sentrum for sine bosetninger. Tatarene satte 1475 en stopper for genovesernes herredømme ved hjelp av tyrkerne, som til gjengjeld fikk kystlandet. Tatarene hadde allerede i 1438 opprettet et selvstendig khanat i det indre av Krim med hovedstad i Bakhtsjisaraj. Nå begynte en lang og intens kamp med russerne, som endte med at Katarina den stores hærfører Dolgorukov i 1771 klarte å okkupere halvøya. Khanatet ble definitivt avskaffet i 1783.

Russerne anla under ledelse av Potjomkin en rekke byer og kalte dem delvis ved de gamle greske navn, og delvis ved nylagede. De befestet Sevastopol og bygde en krigshavn, som under Krimkrigen ble beleiret og inntatt. Under den første verdenskrig var Krim en tid okkupert av tyske tropper, og deretter raste det kamper under den russiske borgerkrig mellom bolsjevikene og de hvite styrkene.

I 1921 ble det opprettet en autonom republikk for krimtatarene innenfor rammen av RSFSR (Russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk). Under andre verdenskrig ble Krim igjen erobret av tyske styrker og tatt tilbake av sovjetiske tropper som kom over stredet ved Kertsj.

På grunn av krimtatarenes angivelige samarbeid med tyskerne ble en stor del av befolkningen deportert til Sentral-Asia. Krimtatarene ble renvasket for beskyldningene i 1967, men har ikke fått gjennom kravet om å få gjenopprette en egen republikk på Krim.

Halvøya ble gjort til et fylke i RSFSR og overført til Ukraina i 1954.

Den 19. februar 1954 vedtok Det øverste råd – Nasjonalforsamlingen – i Sovjetunionen at Krimhalvøya skulle overføres fra den russiske til den ukrainske sovjetrepublikken. Den 5. februar hadde Det øverste råd i Den russiske sovjetiske sosialistiske føderative republikken (RSFSR) vedtatt det samme. Allerede den 26. april trådte loven om overføringen av halvøya i kraft.

Overføringen skjedde formelt ved at fylket (oblasten) Krim i RSFSR gikk over til Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikken. Så lenge Sovjetunionen eksisterte, hadde denne overføringen først og fremst symbolsk betydning.

I kjølvannet av det ukrainske parlamentets avsettelse av president Janukovytsj i februar 2014, ble Krim invadert av russiske styrker. Styrkene bar ingen militære kjennetegn, noe som skapte forvirring om deres tilhørighet.

Den 27. februar tok de kontroll over regjeringskontorene og det lokale parlamentet i Simferopol. Samme dag ble statsminister Anatolij Mohyljov byttet ut med den prorussiske politikeren Sergej Aksjonov, som ledet et parti med 4 prosent av parlamentets representanter.

Den 2. mars erklærte formannen i parlamentet Krim for uavhengig, og Sevastopol ba om å bli innlemmet i Den autonome republikken Krim som by med særskilt status.

• Russland
• Russlands samtidshistorie
• Ukraina
• Ukraina-krisen
• Ukrainas historie etter 1991