Landformene i Europa er formet av yngre jordskorpebevegelser, spesielt tertiære, av istidshistorien og av berggrunnen. Se artikkelen om Europas geologi.

Hevede fjellkjedeområder, kaledonske, hercynske og tertiære, danner gjerne høyland eller fjellområder, mens flattliggende eller svakt bølgende lag av løsmateriale, som ble avsatt av breer og elver, danner lavlandene. De hevede tertiære fjellkjedene danner de største og høyeste fjellområdene: Sierra Nevada, Pyreneene, Apenninene, Alpene og Karpatene.

Eldre massiver, dannet under eldre foldninger (hercynske og kaledonske), er hevet som blokker: hele Spania, Sentralmassivet i Frankrike, videre Normandie-Bretagne, Rhinske skiferfjell ved den nedre del av Rhinen, Les Vosges og Schwarzwald, med den mellomliggende Rhindalen som er dannet ved innsynking, og Böhmerwald-Sudetene. På De britiske øyer: Cornwall, Wales, Cumberland, høydeområdene omkring Irlands midtparti, og det skotske høyland, samt den vestlige del av Skandinaviske halvøy. Landformene i disse områdene er preget av den innviklede, sterkt skiftende berggrunnsstruktur. Der småbreer (botnbreer) har virket og virker, finner man i fjellene de typisk alpine former, som i Alpene, Jotunheimen og Lofoten.

Av lavland representerer Posletta og den ungarske lavslette senkningsområder mellom fjellene, fylt av løsmateriale. På den spanske blokk finnes nesten flattliggende lag, som gir jevne former selv om det ikke finnes mye lavland. Lavlandet innenfor Les Landes i Frankrike, omkring Garonne, Parisbassenget og Londonbassenget består av nesten flattliggende lag, bare noe oppbuktet i kantene mot de hevede massivene. Nederland er nesten helt dannet av elveoppfyllinger i havet. Det nordeuropeiske lavland i Danmark, nordlige Tyskland, Polen, Hviterussland og vestlige Russland består av løsmateriale, dannet under istidene, morene- og elvemateriale. Her er lavt bølget land, men med mange relativt markerte daler, laget av smeltevannselver under istiden. Grunnfjellsområdene i Sverige og Finland er lave, men ofte med markert, kupert terreng og med et utall av innsjøer. Sjøer finnes ellers mest i tidligere nedisede områder; de største er Ladoga og Onega i Russland.

Den europeiske middelhavskysten og den portugisisk-spanske atlanterhavskysten er for størstedelen en klippekyst, der høyt land går frem til sjøen. Der lavland går ned til sjøen, er den høye kysten avbrutt av flatkyster, som innerst i Adriaterhavet, der Po legger opp sitt veldige delta. Langs Italias kyst veksler fremstikkende partier av høyere land der havets abrasjon er sterk, med partier hvor løsmaterialet legges opp av havstrømmene og av elver fra land. Vestover fra Rhône-munningen strekker det seg en lav kyst med grunne sjøer innenfor. Den franske kysten mot Biscayabukta er lav, preget av løsmateriale, og med kystdyner langs hele stranden. Bretagne–Normandie-kysten er i fast fjell, dette gjelder også store deler av Irland, Cornwall og Wales. Kysten mellom Normandie og Belgia består av lagdelte bergarter. Her blir det ofte en bratt, forholdsvis rett kyst, og lange strekninger av kysten består av krittlag.

Kysten i Nederland, den nordvestlige delen av Tyskland og Danmark og den sørlige østersjøkysten er for det meste lav. Frisiske øyer er gamle kystdynerekker som sjøen har brutt igjennom i forholdsvis ny tid. I Danmark finnes mindre partier med bratte kyster, klinter i morenemateriale, eller i kalk som Møns klint. Den finske og svenske østersjøkysten, den svenske vestkysten og den norske sørlandskysten dannes av et relativt lavt, småkupert grunnfjelland som dukker ned i sjøen. De små høydepartiene opptrer da som øyer og skjær.

Store deler av den skotske kysten og hele den norske vestkysten er relativt høy og preget av fjordene som skjærer seg inn i landet. Disse fjordene er utarbeidet av brestrømmer som har gått ut gjennom dalene fra innlandet under istidene. Egentlige kystøyrekker finnes bare på visse strekninger, som ved den nordøstlige adriaterhavskysten, der strøkretningen i berget går langs kysten. I det nordvestlige Frankrike, Skottland, Norge, Sverige og Finland består øyene gjerne av hardt, gammelt berg.

Elbrus, Kaukasus 5642

Mont Blanc, Frankrike 4810

Monte Rosa, Sveits 4634

Weisshorn, Sveits 4506

Matterhorn, Sveits, Italia 4478

Ladoga, Russland, 17 700

Onega, Russland, 9894

Kuybushev, Russland, 6450

Vänern, Sverige, 5650

Rybinsk, Russland, 4500

Saimaa, Finland, 4377

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.