Albania

Albanias plassering på Europakartet.

av Kunnskapsforlaget. Gjengitt med tillatelse

Albania er en republikk i Europa, ved Adriaterhavet og Det joniske hav, med grenser til Montenegro og Kosovo i nord og nordøst, Makedonia i øst og Hellas i sørøst.

I 1991 opphørte Albanias 45-årige epoke som kommunistisk folkerepublikk. Det kommunistiske regimet hadde vært preget av streng planøkonomi, isolasjon og betydelig kontroll av befolkningen. Overgangen til demokrati og markedsøkonomi har vært vanskelig og til tider turbulent. Landet sliter med korrupsjon, høy arbeidsledighet og organisert kriminalitet.

Albania var under osmansk herredømme i perioden 1468 til 1912, ble deretter selvstendig republikk, så monarki fra 1928, så under italiensk og senere tysk okkupasjon i perioden 1939–1944, og folkerepublikk i 1946–1991.

Navnet Albania er funnet i skrifter fra den greske geograf Klaudios Ptolemaios' tid omkring år 200 evt. Albanias nasjonalsang er Rreth flamurit të përbashkuar (Flagget som forener oss).

Albania er et fjelland vest på Balkanhalvøya, på 41 N, 20 Ø, med en 362 km lang kystlinje. Deler av kysten og sentral-Albania er lavland og slettelandskap.

Med 28 748 km2 har Albania mindre enn en tidel av Norges landareal, men det er store regionale og geografiske forskjeller i landskapet. Bratte fjellkjeder dekker store deler av landet. Høyeste fjell er Korab (2764 moh.) og Maja Jezerce (2694 moh.). Landet har store mineralressurser.

Albania har kalde vintre med nedbør og varme, tørre somre, med mer nedbør i innlandet, der det også kommer mye snø om vinteren.

Albanias befolkning er svært etnisk homogen. 99,6 prosent har albansk som morsmål (2011), et eget indoeuropeisk språk. Det fins også små minoriteter av grekere, slavere, rom og vlaker. Albania har en stor muslimsk majoritet og store kristne grupper, med tette sosiale bånd på tvers av religionsgrensene.

Inntil moderniseringsprosessene i forrige århundre var Albania i stor grad fortsatt et klansamfunn, spesielt i isolerte fjellstrøk og i nord-Albania. Der rådet sedvaneretten, den såkalte kanun, mest kjent for sine regler om blodhevn. En versjon av Kanun ble kodifisert av Lekë Dukagjinit på 1500-tallet og nedtegnet mellom 1905 og 1920 av Shtjefen Gjeçovi.

I dag bor flere albanere i byer enn i rurale strøk. De fleste etniske albanere på Balkan bor utenfor Albanias grenser. I Albania er de etniske minoritetene (grekere, romfolk, slavere, vlaker) hovedsaklig blitt assimilert og betrakter seg som albanere. 

Befolkningen er svært ung, og har blitt fordoblet siden 1945, blant annet på grunn av sterkt stigende levealder. Under kommunismen var Albania et hermetisk lukket diktatur med sterkt redusert bevegelsesfrihet også innad i landet. Etter 1991 har urbaniseringen skutt fart, og Tiranas innbyggertall er femdoblet siden 1991.

Det eksakte antall innbyggere i landet er omstridt. Regner man med emigrantene, er det 4,31 millioner albanske statsborgere. Uten er det 2,82 millioner (2011). Folketallet har gått ned 8 prosent siden 2001, hovedsaklig på grunn av migrasjon. 

De viktigste mottakerlandene for arbeidsemigrasjon er Hellas og Italia, og nesten alle familier har ett eller flere medlemmer utenlands. Pengene disse sender hjem utgjør en viktig del av inntekten.

Albania er et parlamentarisk demokrati. Statsoverhodet er presidenten, som velges av parlamentet for fem år. Grunnloven av 1998 er sekulær. I september 2013 overtok en samlingsregjering ledet av Det sosialistiske partiet makten etter åtte år med en koalisjon ledet av Det demokratiske partiet. Statsminister er Edi Rama, som også leder Albanias sosialistiske parti. I april 2017 valgte parlamentet Ilir Meta fra partiet Sosialistbevegelsen for integrering (LSI) til ny president.

Et uttalt mål er medlemskap i EU, og i juni 2014 fikk landet status som kandidatland.

Rundt 1000 år fvt. var Albania bebodd av illyriske stammer. I 168 fvt. ble området en romersk provins frem til rikets deling i 395. Århundrene som fulgte var preget av slaviske invasjoner og lokale maktkamper, og i 1344 ble landet annektert av Serbia.

Etter Gjergj Kastrioti Skanderbeg (død 1468) i flere tiår hadde bekjempet den osmanske hæren, kom landet under osmansk herredømme i 1478–1912. Et flertall av befolkningen gikk etter hvert over til islam, men katolske og ortodokse kristne minoriteter finnes fortsatt.

Den såkalte Prizren-ligaens krav om økt selvstyre i 1877–1878  fikk ikke gjennomslag. Med det osmanske nederlaget i Balkankrigen i 1912 proklamerte albanske ledere 28. november Albania som en uavhengig stat og etablerte en midlertidig regjering. Året etter ble staten internasjonalt anerkjent, men uten Kosovo. Med mindre justeringer ble grensene bekreftet i 1921.

I 1928 utropte president Ahmet Zogu seg selv til konge og styrte fram til den italienske okkupasjonen i 1939. I 1943 overtok Nazi-Tyskland, men ble drevet ut av partisaner i 1944. Den kommunistiske nasjonale frigjøringsfronten ledet av Enver Hoxha etablerte straks kommunistisk styre. I 1947 brøt Albania med Jugoslavia og allierte seg med Sovjetunionen frem til bruddet i 1961, da det forlot Warszawapakten. Fra 1960 var Kina eneste allierte, og i 1967 ble Albania utropt til verdens første ateistiske republikk. Fra 1978 var Albanias grenser helt stengt, og diktaturet ble stadig mer undertrykkende. Etter Hoxhas død i 1985 overtok Ramiz Alia.

Første flerpartivalg ble ikke avholdt før i 1991. I 1992 ble den første ikke-kommunistiske regjeringen valgt. I 1997 fulgte borgerkrigslignende tilstander etter at store pyramidespill brøt sammen. I 1999 mottok Albania hundretusener av flyktninger fra krigen i Kosovo. 28. november 2012 feiret landet hundreårsjubileum som selvstendig stat.

Innenrikspolitisk preges Albania av striden mellom de to store partiene, Det sosialistiske partiet i regjering og Det demokratiske partiet i opposisjon. Landet kan ses som et «hybridregime» med «noen form for demokratisk styre» (The Economist Intelligence Unit, 2016). Albania er i dag medlem av NATO (2009) og har status som kandidatland i EU (juni 2014). 

Mot slutten av kommunistperioden var Albanias økonomi katastrofal, men landet var det siste i østblokken til å reformere økonomien. Fra 1992 iverksatte den første ikke-kommunistiske regjeringen en rekke store markedsøkonomiske reformprogrammer. Da de store pyramidespillene kollapset i 1997, mistet store deler av befolkningen alt de eide. Sammen med de borgerkrigslignende tilstandene og den politiske krisen som fulgte, var dette et alvorlig økonomisk tilbakeslag. Det siste tiåret har økonomien blitt betydelig styrket, og reformer i skattevesenet, administrasjonen, samferdsel og eiendomslovgivningen har langsomt gitt resultater. Siden 2005 har det blitt investert store summer i utbygning av veinettet. Strømforsyningen er også bedret.

Mens krisen i eurosonen har rammet nabolandene Italia og Hellas hardt, har Albania i stor grad unnsluppet finanskrisen og siden 2009 hatt en svak økonomisk vekst. Indirekte rammer imidlertid krisen også Albania, siden disse landene er de viktigste handelspartnerne og også der de fleste emigrantene jobber.

I 2011 var Albanias utenlandsgjeld på 5,7 milliarder dollar. Bruttonasjonalproduktet (BNP) var beregnet til 13 milliarder dollar og BNP per innbygger anslagsvis 4560 dollar. Over halvparten av inntektene kommer fra servicenæringen, men også fra transport, jordbruk, industri og bygg. Disse tallene tar ikke hensyn til den store uformelle økonomien eller pengene diasporaen sender hjem, men Det internasjonale pengefondet (IMF) beregner denne til å utgjøre 30–40 prosent av BNP. Inflasjonen er på rundt 3 prosent.

Arbeidsledigheten er offisielt 13,3 prosent. Man regner med at rundt halvparten av arbeidsstyrken livnærer seg ved jordbruk.

Albansk kultur har en sterk egenart, med store lokale forskjeller og samtidig sterk innflytelse fra blant annet romersk, gresk, tyrkisk og slavisk kultur, og fra islam, ortodoks og katolsk kristendom. Den tidligste litteraturen på albansk, fra 1500-tallet, består av katolske tekster fra nord-Albania. Senere oppstod det forskjellige religiøse litterære kulturer, slik som persiskinspirert sufipoesi.

Religionsforskjellene medførte også bruk av forskjellige alfabeter (gresk, latin, arabisk), men i 1908 samlet man seg om et felles albansk alfabet med latinsk skrift. Bruken av albansk språk var i perioder svært undertrykket. Etter uavhengigheten har skriftspråket blitt stadig styrket, utbredt og gjennomgått en rekke standardiseringer.

Under kommunismen var kunnskap og kultur brukt som indoktrinering og for å styrke nasjonal enhet, og alle felter ble underlagt streng sensur. Enhver form for religiøs kultur ble etterhvert forbudt, likeså alt som ble betraktet som imperialistisk og antialbansk, slik som vestlig popmusikk. Etter at Albania kom ut av isolasjonen, har innbyggerne nå tilgang til kultur og kunnskap fra hele verden, med flere titalls TV-kanaler, aviser og forlag. Mange lever imidlertid tradisjonelle landsbyliv i grisgrendte strøk, fjernt fra internett og globalisering.    

Albansk kjøkken er en variert blanding av middelhavskost og balkansk husmannskost, med mye rene, ferske råvarer. Det er store regionale forskjeller og sterke innslag fra italienske, tyrkiske, osmanske og greske mattradisjoner, med olivenolje, eddik, mye grønnsaker som tomater, paprika, agurk, oliven og mais, lokalt krydder som basilikum, mynte, oregano, pepper, og ost. Vanlig tilbehør er ris, brød eller poteter. Det brukes mye kjøtt, gjerne lam, storfe, kylling, men også svin, også blant muslimer. Kjøtt tilberedes gjerne ved langsom koking. Ved kysten spises mye fisk og skalldyr, grillet og fritert. Mange steder spises froskelår og hare.

Albania har flere antikke amfiteatre, det største er Butrint i sør. Byene Berat og Gjirokastër er på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv. Forfatteren Ismail Kadare er internasjonalt kjent.

I norsk utenrikspolitisk sammenheng defineres Albania som en del av Vest-Balkan, der Norge siden 1991 har hatt et betydelig engasjement. Siden år 2000 har Norge bidratt med 316 millioner kroner til Albania, i 2010 med 15 millioner. I kjølvannet av konflikten i nabolandet Kosovo bidro Norge som NATO-medlem også humanitært i Albania.

I 2011 var Albanias daværende statsminister Sali Berisha på statsbesøk i Norge, og flere norske politikere har besøkt Albania. Det har de siste årene vært en betydelig økning av norske investeringer i Albania. Statkraft bygger tre vannkraftverk i Devoll-dalen sørøst i landet og er dermed en av de største investorene i landet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.