Marshallplanen

Andre verdenskrig hadde ført til store ødeleggelser i mange europeiske land. Hardest rammet var Sovjetunionen og Sentral-Europa. Problematisk for Europas gjenreisning var det at de tre store allierte – USA, Sovjetunionen og Storbritannia – på konferansene på Jalta og i Potsdam i 1945 var blitt enige om at Tyskland skulle betale store krigsskadeerstatninger, og ikke skulle tillates å bli en industriell og militær stormakt igjen. Tyskland var dermed forhindret fra å gjeninnta sin posisjon som navet i den europeiske økonomien.

Tyskland ble på Jalta- og Potsdam-konferansene delt i fire soner; en sovjetisk (Øst-Tyskland), mens Vest-Tyskland ble delt mellom Storbritannia, USA og Frankrike. De amerikanske og britiske okkupasjonssonene i Tyskland var høyt industrialisert og tett befolket, og helt avhengige matvareimport. Når de ikke ble tillatt og gjenreise industrien, kunne de heller ikke betale for nødvendig import av mat. Det måtte da okkupantene gjøre.

For å kunne klare gjenreisningen måtte europeerne gjennomføre streng rasjonering, og innføre streng valutakontroll. De forsøkte så langt som mulig å balanserer handelen seg imellom. Resultatet var et lite fleksibelt system. En god del varer, mat, drivstoff og kapitalvarer kunne bare kjøpes for dollar. For å gjennomføre gjenreisningen måtte vesteuropeerne tære på knappe dollarreserver, som i 1947 var i ferd med å renne ut. Industriproduksjonen nådde i de fleste vesteuropeiske land førkrigsnivå i løpet av 1947–1948. Uten ekstra tilførsler av dollar stod den videre gjenreisningen i fare.

Fra høsten 1946 steg spenningsnivået mellom USA og Sovjetunionen betydelig. I mars 1947 lanserte president Harry S. Truman Truman-doktrinen i en tale til Kongressen. På utenriksministermøtet mellom de fire okkupasjonsmaktene i Moskva våren 1947, stod partene steilt mot hverandre. Amerikanerne og britene så behovet for å gjenreise også Tyskland. Russerne, med støtte fra Frankrike, holdt fast ved vedtakene fra Jalta og Potsdam. Embedsmenn i Washington berettet om nød og uro i Europa og om kommunistiske partier som fisket i rørt vann. Sovjetunionen var den nye trussel mot Vesten, og Marshallplanen var svaret.

Tre sett beslektede problemer måtte løses før Marshallplanen kunne realiseres. Europeerne måtte overtales eller presses til å samarbeide. Sovjetunionen måtte inviteres til å være med, men på en slik måte at de måtte avslå. Kongressen og opinionen måtte overtales til å godta planen.

Storbritannias utenriksminister Ernest Bevin var blitt varslet om Marshalls tale, der Europa ble tilbudt økonomisk hjelp til gjenreisning. Han tok kontakt med sin franske kollega, Georges Bidault. De inviterte Sovjetunionen til Paris for å utforme et svar. I likhet med Marshall ønsket hverken Bevin eller Bidault å ha med den sovjetiske statslederen Josef Stalin. De la til rette for at russerne måtte avslå tilbudet.

En gjenreisningsplan som innebar tett europeisk samarbeid kunne ikke Stalin godta. Planen ville medføre tysk gjenreisning, som Stalin bare kunne tenke seg under sovjetisk kontroll. Stalin og utenriksminister Vjatsjeslav Molotov valgte likevel å reise til Paris, men brøt raskt forhandlingene og reiste hjem. De ville kun presentere amerikanerne for en liste med krav om nødvendige varer, og argumenterte med at tett samarbeid ville undergrave deltagernes suverenitet. Bevin, Bidault, og Marshall lyktes i å legge ansvaret for bruddet på Sovjetunionen.

Sovjetunionen, og kommunistpartiene i Vest-Europa, hevdet at Marshallplanen skulle bringe USA ut av en overproduksjonskrise. Påstanden vant ikke synderlig gehør utenfor kommunistenes egne rekker.

3. juli inviterte Bevin og Bidault 22 europeiske land til en konferanse i Paris. Østblokken svarte nei, Polen og Tsjekkoslovakia under sterkt press fra Moskva. Finland unnlot å delta. Spania, som europeisk fascist-stat med tette bånd til Tyskland og Italia under krigen, ble ikke invitert.

16 land ble med: Belgia, Danmark, Frankrike, Hellas, Irland, Island, Italia, Luxembourg, Nederland, Norge, Portugal, Storbritannia, Sverige, Sveits, Tyrkia og Østerrike. De amerikanske og britiske okkupasjonssonene i Tyskland var med gjennom en særordning. I løpet av det følgende året ble disse to og den franske sonen slått sammen, og Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland) ble da en fullverdig deltager i planen.

Konferansen startet 12. juli 1947. Land der kommunistene stod sterkt var skeptiske til å gi fra seg nasjonal handlefrihet. Konferansen organiserte seg som Committee of European Economic Co-operation (CEEC), ledet av en styringsgruppe og med fire tekniske utvalg som utredet hjelpebehovene hva gjaldt jordbruk og matvarer, drivstoff og elektrisitet, jern og stål, og transport. Et omfattende statistisk materiale ble samlet inn. De første utkastene var preget av en handlelistetilnærming.

CEEC mente de trengte minst 30 milliarder dollar frem til 1952. Det var dobbelt så mye som State Department antok at Kongressen ville bevilge. CEEC ble satt under sterkt amerikansk press for å samordne og redusere behovsanslagene, og 15. september ble rapporten overlevert, to uker på overtid. Da var behovsanslaget redusert til snaut 20 milliarder dollar. CEEC opprettet en samarbeidsorganisasjon til å føre videre forhandlinger med amerikanerne, Organisation for European Economic Cooperation (OEEC, senere OECD).

Kongressen og den amerikanske opinionen måtte overbevises om at hjelpeprogrammet var nødvendig. Skepsis til hjelp var særlig sterk blant isolasjonistene og på høyresiden i Det republikanske partiet. Men også på venstresiden i Det demokratiske partiet var det mange kritikere, anført av Henry Wallace, visepresident i perioden 1941–1945. De mente planen var anti-sovjetisk og ville skade forholdet til den tidligere allierte.

Utenriksdepartementet organiserte et omfattende utrednings- og propagandaapparat. Kongressrepresentanter reiste på studieturer til Europa. Begge deler bidro til å overbevise tvilere og motstandere om at Marshallplanen var nødvendig for å redde Vest-Europa fra kommunismen. Sovjetisk politikk bidro også. Kominform ble opprettet i september 1947, og organiserte omfattende streiker i Vest-Europa. Kuppet i Tsjekkoslovakia i februar 1948 bidro ytterligere til å skremme Kongressen til å godta planen.

2. april 1948 vedtok Kongressen loven som godkjente Marshallplanen/ERP, gjennom Economic Cooperation Act. Kongressen bevilget USD 5,3 milliarder for 1948–1949, og ba administrasjonen komme tilbake med årlige forslag, i stedet for å imøtekomme ønsket om en total bevilgning på snaut 17 milliarder over fire år. I alt bevilget Kongressen 13,2 milliarder dollar. Den ønsket ikke at Utenriksdepartementet skulle administrere hjelpen. I stedet etablerte den en egen etat, Economic Cooperation Administration (ECA). ECA fikk sitt hovedkvarter i Washington, og delegasjoner ble utplassert ved ambassadene i de enkelte land. De bidro til utformingen av mottagernes økonomiske politikk.

Mens Marshallplanen i samtiden og i de nærmeste 20 årene ble sett som redningen for et Europa som lå i grus, er det nå enighet blant historikerne om at den hadde mer begrensede virkninger. Med unntak for Tyskland hadde industriproduksjonen nådd førkrigsnivå innen 1948, og bortsett fra i Italia og Frankrike, kom ikke hjelpen i gang før sommeren 1948. Med unntak for Østerrike og Nederland, utgjorde hjelpen ikke mer enn 2-4 prosent av BNP.

Men om Marshallplanen ikke kan forklare den raske gjenreisningen, var den avgjørende for at veksten kunne fortsette. Uten dollar-hjelp ville så vel intra-europeisk handel så vel som importen fra USA og andre oversjøiske områder ha stagnert eller gått tilbake. Arbeidet med å videreutvikle det vesteuropeiske valutasamarbeidet og gjøre de vesteuropeiske valutaene konvertible, ble videreført innenfor OEEC gjennom Den europeiske betalingsunionen, 1950–1958.

Stalin begrunnet Sovjetunionens avslag med hensynet til nasjonal suverenitet. Mange av deltakerne på Paris-konferansen nærte tilsvarende bekymringer. ECA klarte ved bruk av gulrot og pisk i noen grad å fremme vesteuropeisk samarbeid. Det gjaldt økonomisk planlegging, liberalisering, produktivitetsarbeid og valutasamarbeid. I hovedsak representerte dette samarbeidet tiltak som de fleste europeiske land ønsket, om enn ikke gjennomført i samme tempo og omfang. ECA unngikk sterk innblanding i mottagerlandenes økonomiske politikk. Tung innblanding ville ha vist at Stalin hadde hatt rett i sin påstand om at nasjonal handlefrihet stod i fare. Store og små OEEC-land fikk i hovedsak følge sine egne prioriteringer.

Mange historikere har funnet at Marshallplanen egentlig dreide seg om tysk gjenreisning, i den forstand at et Vest-Europa i utenriksøkonomisk balanse knapt var tenkelig uten et gjenreist Vest-Tyskland. Frankrike fryktet en ny tysk stormakt, men ble beroliget ved internasjonal kontroll med tysk kull- og stålindustri. Opprettelsen av Forbundsrepublikken Tyskland var en viktig grunn til det franske forslag om etableringen av Den europeiske kull- og stålunion, som ledet veien inn i den europeiske integrasjonsprosessen (EU). Marshallplanen var også en viktig forløper til avtalen om Det nordatlantiske forsvarsfellesskapet (NATO).

Marshallplanen ble inngangen til et bredt nordatlantisk samarbeid. På det mellomstatlige og overstatlige nivået bidro Marshallplanen til å fremme europeisk integrasjon. Da OEEC ble erstattet av Organisation for Economic Cooperation and Development (OECD) i 1960, en organisasjon uten overnasjonale elementer, var den et symptom på et mer likeverdig forhold mellom USA og Vest-Europa. OECD etablerte en Development Assistance Committee (DAC), som skulle øke og samordne medlemmenes utviklingshjelp. Mens Marshallhjelpen hjalp Europa ut av en dollarkrise, skulle DAC bidra til å redusere det underskudd på betalingsbalansen som USAs var påført av de mange utenlandske engasjementene.

Marshallplanen var ikke, som Stalin og mange på venstresiden i Europa hevdet, et middel til å hjelpe USA ut av en økonomisk krise skapt av overproduksjon. På kort sikt var et stabilt Vest-Europa i USAs sikkerhetspolitiske interesse, på lengre sikt ville gjenreisning og vekst også være til fordel for den amerikanske økonomien.

Da Marshallplanen ble lansert, var den norske regjeringen skeptisk avventende, men snudde til positiv oppslutning på nyåret 1948, og mottok samlet vel USD 450 millioner, noe som i dag tilsvarer cirka NOK 60 milliarder. 40 prosent av den totale hjelpen gikk til innkjøp av jordbruksprodukter, 20 prosent til olje og kull, 15 prosent til metaller for bearbeidelse i Norge og 15 prosent til kapitalvarer, primært til eksportindustrien.

• Den kalde krigen
• Containment-politikk
• USAs historie
• Norge i etterkrigstiden

• «Marshallplanen – fra skepsis til omfavnelse» – Norgeshistorie.no

• Burk, Kathleen C, «The Marshall Plan: Filling in some of the Blanks», Contemporary European History, Vol 10/2, 2001.
• Hitchcock, William I, “The Marshall Plan and creation of the West”. The Cambridge History of the Cold War. Volume I. Origins. Melvin P. Leffler og Odd A. Westad, red. Cambridge 2010
• Hogan, Michael J, The Marshall Plan: America, Britain and the Reconstruction of Western Europe, 1947-1952. Cambridge 1987.
• Milward, Alan S, The Reconstruction of Western Europe 1945-1951. London 1984.
• Milward, Alan S, “Was the Marshall Plan Necessary?” Diplomatic History, Vol 13/2, 1989.
• Steil, Benn, The Marshall Plan. Dawn of the Cold War, New York 2018.
• Eriksen, Knut Einar og Helge Ø. Pharo, Kald krig og internasjonalisering 1949-1965. Bind 5. Norsk utenrikspolitikks historie. Oslo 1997.
• Pharo, Helge Ø. «Bridgebuilding and Reconstruction: Norway Faces the Marshall Plan”. Scandinavian Journal of History, Vol 1/1-2, 1976.
• Pharo, Helge Ø, «Gjenreisning og utenrikspolitikk». Historiker og veileder. Trond Bergh og Helge Ø. Pharo, red. Oslo 1989.
• Pharo, Helge Ø. «Norge og Marshallplanen. Et historisk tilbakeblikk». Marshallhjelpen 50 år. Den norske atlanterhavskomité, red. Ellman Ellingsen. Oslo 1997.