Bever, gnagerart i beverfamilien. Beveren er den største gnageren på den nordlige halvkule og kan veie opptil 40 kg. Den kjennes på den flattrykte halen. De lever av bark, unge grener og vannplanter. Det mest eiendommelige ved  beverens levesett er hyttene og dammene som de bygger av kvister, stammer, jord og stein. 

På grunn av velutviklet bakparti virker den nesten 1 m lange kroppen klumpet. Halsen er kort, hodet forholdsvis lite. Snuten butt, øynene små, ørene nesten skjult i pelsen, kan lukkes under dykkingen. Halen er ved roten rund og hårkledd, men deretter flattrykt med skarpe kanter og dekket av hornaktige overhudsskjell, med sparsomme hår imellom. Baklemmene sterkere utviklet enn forlemmene og med svømmehud mellom tærne, forlemmene har kraftige klør. Pelsen nesten ensfarget gulbrun til mørkebrun, med grå bunnull.

Beveren var tidligere utbredt over største delen av Europa, Nord- og Mellom-Asia samt Nord-Amerika. I Europa forekommer den nå bare på spredte områder i Mellom-Europa, Russland og det sørlige Norge. I Sverige og Finland er den opprinnelig utryddet, men innplantninger har lagt grunnen til nye stammer. I større antall forekommer beveren ennå i Sibir og Canada. Siden 1900 har den utvidet sitt utbredningsområde i Norge. Hovedområdet ligger mellom Skiensvassdraget og Lyngdalselva, med mindre stammer av utsatte dyr flere steder på Østlandet, Trøndelag og i Finnmark. Beverbestanden er økt ganske kraftig.

Den nordamerikanske beveren regnes av og til som egen art, Castor canadensis).

Beveren er et fredelig og forsiktig dyr, og ferdes mest ute om natten. På land galopperer den tungt, men i vann beveger den seg med stor letthet, og den kan oppholde seg under vann i opptil 15 minutter.

Beveren lever i éngifte. Om våren føder hunnen ca. 5 blinde unger. Disse er først forplantningsdyktige i sitt tredje år.

Beverens næring består av bark og unge grener av forskjellige løvtrær, særlig osp, bjørk, selje, rogn og hassel. Om våren i sevjetiden ser man at den enkelte ganger gnager furubark, derimot utnytter den ikke gran som næringskilde. Sommerføden består for en stor del av urteaktige planter, særlig vannplanter.

Den kan ikke klatre, derfor må den felle trær for å skaffe seg føde, og bruker da sine sterkt utviklede gnagertenner. Den sitter da på baklemmene og støtter seg på halen, mens den gnager av stammen et stykke over jorden. På et kvarter klarer en bever å felle et tre med diameter på 15–20 cm.

Snitt av en beverhytte. Beverhyttene har to innganger. Der beveren kan bli forstyrret bygger den inngangene under vann. 

av KF-bok. begrenset

Det merkeligste ved beveren er dens eiendommelige byggverker. På steder hvor den ofte blir forstyrret, graver den seg bare huler med ganger som munner ut under vannflaten; men der den kan leve uforstyrret, oppfører den runde eller avlange hytter, som kan være opp til et par meter høye og flere meter lange og brede. Disse hyttene er bygd av stammer, kvister, jord og enkelte steiner, veggene er ofte fottykke. Gulvet er jevnt og slett, og der rer beveren sin seng av tørt gress. Hytta har to utganger, undertiden er den delt i to rom. Det bor bare én familie i den.

På steder hvor den lever i store kolonier, bygger beveren foruten hytter også dammer. Derved kan den regulere vannstanden i de vassdrag hvor den holder til. Dertil graver den kanaler fra skogene til vassdragene for lettere å kunne transportere tømmeret.

På steder hvor beveren har fast tilhold, felles etter hvert et stort antall løvtrær, først og fremst friske og frodige trær. Etter hvert blir løvskogen sparsommere, og dette er vel hovedårsaken til at beveren nå og da kan skifte oppholdssted. På grunn av nedbeitingen av løvskogen vil det gjerne komme en periode med dårlig beverbestand når en trakt gjennom flere år har huset en stor bestand. Foruten de lokale flyttinger av en bestand kan enkelte streifindivider vandre temmelig langt bort fra sitt opprinnelige hjemsted. Stort sett er imidlertid beveren et meget stasjonært dyr.

Beveren er blitt jaktet blant annet for sin pels og også som matemne. Beverjakt er lov 1. okt.–30. april i de kommunene som åpner for det.

Rosell, Frank & Kåre Vidar Pedersen: Bever, 1999, isbn 82-529-2466-2, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

6. april 2009 skrev Rolf Martin Larsen

Jeg leste på wikipedia at det finnes så mange som 70 000 bevere i Norge, mens det i Sverige er 100 000. Finland derimot er det bare 800 av den europeiske arten, og 3-5000 av den amerikanske beveren.



Det jeg finner merkelig er at det i Norge og Sverige er stor forekomst av dette dyret, spesielt siden det i forhold til Wikipedia på et tidspunkt bare fantes 60-100 dyr igjen i Norge. Det har fra den norske bestanden blitt satt ut til andre land i Europa. Til tross for dette har det kun I norge og Sverige økt med slike drastiske tall. Det jeg lurer på er hvorfor det? Hva er så spesielt med norsk og svensk økologi? Er ikke den finske ganske lik? Der er det mye mindre fremgang og utbredelse, hvorfor? Er det måten man teller?

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.