bever

Bever

Allard Martinius/Welsh Beaver Project. Gjengitt med tillatelse

Bever, gnager i beverfamilien. Det er to arter i familien, europeisk bever og nordamerikansk bever. Beveren er den største gnageren på den nordlige halvkule og kan veie opptil 40 kg. De to artene er veldig like, både i utseende og størrelse.

Beverens mest spesielle kjennetegn er den flattrykte halen, som ser omtrent ut som ei padleåre. Beveren kjennes også på byggverkene sine, både hytter og demninger. 

Europeisk bever er kan ha kroppslengde inntil 90 cm og halelengde inntil 30 cm. Vekta er vanligvis 15-20 kg, sjeldnere 30-40 kg. Frambeina er korte med kraftige klør, mens bakføttene har svømmehud. Kroppen virker kraftig og massiv. Ørene er små og nesten skjult i pelsen. Både ører og nese kan stenges så ikke vann trenger inn. Øynene dekkes av en membran under dykking. Pelsen består av lange dekkhår og en veldig tett bunnull. Pelsen er nesten ensfarget gulbrun til mørkebrun, med grå bunnull. Halen er hårkledd ved roten, men ellers naken. Den er dekket av hornaktige overhudsskjell, med enkelte hår. Beveren er godt tilpasset et liv i vann.

Beveren lever utelukkende i tilknytning til ferskvann, både i elver og sjøer av vidt forskjellig størrelse. Beveren er mest aktiv om natten, men kan også sees om dagen. De korte beina gjør at den ikke er spesielt rask på land, men den er en svært dyktig svømmer og den kan oppholde seg under vann i opptil 15 minutter. Om de får være i fred så kan de tolerere mye menneskelig aktivitet og sågar bo tett på bebyggelse. Beveren slår med halen på overflaten som en advarsel, for eksempel for å advare andre bevere om fare.

Beveren lever sammen i par som kan vare i mange år. Familiegruppa er den sosiale enheten, den kan også bestå av unger fra tidligere år. Om våren føder hunnen en til seks blinde unger, gjennomsnittlig kun 2 unger. De blir først forplantningsdyktige i sitt tredje leveår.

Beveren er territoriell og duftmarkerer på spesielle steder. Den har både analkjertler og spesielle kjertler som produserer castoreum, et spesielt duftende stoff. Sekretene fra begge kjertler avsettes på en liten haug som beveren lager av mudder og pinner. Muligens kan beveren kjenner igjen andre individer på duften av deres castoreum.

Beverens føde består av en mengde forskjellige vannplanter og trær. Den foretrekker bark og unge grener av vier, selje og osp, men spiser også bjørk, rogn og hassel. Om våren i sevjetiden ser man at den enkelte ganger gnager på furubark. Sommerføden består for en stor del av urteaktige planter, særlig vannplanter.

For å skaffe seg føde feller beveren trær med sine sterke gnagertenner. Den sitter da på bakbeina mens den støtter seg på halen. På et kvarter klarer en bever å felle et tre med diameter på 15–20 cm. Den hamstrer mat til vinteren på bunnen av vannet, gjerne nær hytta.

Demning og hytte bygd av nordamerikansk bever Castor canadensis. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Bever av Bertelsmann Lexikon-Verlag, Gütersloh/KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse

Snitt av en beverhytte. Beverhyttene har to innganger. Der beveren kan bli forstyrret bygger den inngangene under vann. 

av KF-bok. Begrenset gjenbruk

Det merkeligste ved beveren er dens eiendommelige byggverker. Den bygger både hytter og demninger, av kvister, trestokker, jord og stein. Der den er uforstyrret, bygger den runde eller avlange hytter. Disse kan være opp til et par meter høye og flere meter lange og brede, veggene er ofte 30 cm tykke. Gulvet i hytta er jevnt og slett, med en "seng" av tørt gress. Den har to utganger, noen ganger er den delt i to rom. Hytta deles av hele familiegruppa. På steder hvor den ofte blir forstyrret, graver beveren huler i elvebredden med ganger som munner ut under vannflaten.

Beveren bygger dessuten demninger, den kan demme opp hele utløpet av ei elv. Slik kan den øke vannstanden i vassdraget og skape mindre eller større sjøer. Den graver også kanaler i bakken utover fra vannet for å øke tilgangen på føde og for lettere å kunne transportere trestokker. Mange andre våtmarksarter drar fordel av disse aktivitetene.

Når beveren har bodd lenge på samme plass vil en stor del av trærne nær vannet ha blitt felt. Etter hvert som løvskogen og dermed fødetilgangen minker, kan beveren måtte begi se ut på leting etter et nytt oppholdssted. Dermed kan bestanden i et enkelt område variere, selv om bestanden totalt sett er god. Stort sett er beveren veldig stasjonær, men særlig ungdyr kan måtte vandre en del for å finne sitt eget leveområde.

Beveren var tidligere utbredt over det meste av Europa, Nord- og Mellom-Asia, samt Nord-Amerika. Bestanden i Eurasia ble sterkt redusert som følge av jakt, slik at beveren på 1800-tallet ble utryddet i mange land. Siden er den med stor suksess gjeninnført og satt ut i mange land. Mange av de utsatte beverne kom fra Norge.

I Norge var det færre enn 100 dyr igjen, men bestanden har tatt seg godt opp igjen, spesielt i sør og øst. Bestanden i Europa er også økende og teller nå mer enn 500 000 bevere. Utbredelsen strekker seg nå fra Frankrike til Russland. En relikt bestand finnes i Mongolia til Kina. I Sverige og Finland ble den helt utryddet, men utsettinger har gitt nye og solide bestander. Bever er nå også satt ut i Storbritannia, med dyr fra Norge.

Beveren er blitt jaktet på både for pelsen, kjøttet og castoreum. Tidligere ble pelsen brukt til jakker og luer, mens castoreum ble brukt i parfyme og medisin. Særlig i Nord-Amerika var beveren et viktig pelsvilt. Beverjakt i Norge er tillatt i perioden 1. okt.–30. april i de kommuner som åpner for det.

  • Rosell, Frank & Kåre Vidar Pedersen: Bever, 1999
  • Wilson, D.E., Lacher, T.E.,Jr. & Mittermeier, R.A. (red.) 2016. Handbook of the Mammals of the World. Vol. 6: Lagomorphs and Rodents I. Lynx Editions, Barcelona. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

6. april 2009 skrev Rolf Martin Larsen

Jeg leste på wikipedia at det finnes så mange som 70 000 bevere i Norge, mens det i Sverige er 100 000. Finland derimot er det bare 800 av den europeiske arten, og 3-5000 av den amerikanske beveren.



Det jeg finner merkelig er at det i Norge og Sverige er stor forekomst av dette dyret, spesielt siden det i forhold til Wikipedia på et tidspunkt bare fantes 60-100 dyr igjen i Norge. Det har fra den norske bestanden blitt satt ut til andre land i Europa. Til tross for dette har det kun I norge og Sverige økt med slike drastiske tall. Det jeg lurer på er hvorfor det? Hva er så spesielt med norsk og svensk økologi? Er ikke den finske ganske lik? Der er det mye mindre fremgang og utbredelse, hvorfor? Er det måten man teller?

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.