Det europeiske kull- og stålfellesskap

Det europeiske kull- og stålfellesskap, også kalt Den europeiske kull- og stålunion, var den første forløperen til det som nå heter Den europeiske union (EU). Fellesskapet regulerte produksjon av kull og stål i medlemslandene med sikte på kontroll over europeisk rustningsindustri.

Fellesskapet ble til på bakgrunn av en traktat inngått i Paris i 1951 mellom Belgia, Nederland, Luxembourg, Frankrike, Italia og Vest-Tyskland. Traktaten trådte i kraft i 1952, og virksomheten kom i gang våren 1953. EKSF-traktaten dannet mønster for de senere traktatene, spesielt Romatraktaten fra 1957/1958.

EKSF ble dannet som en direkte følge av erfaringene fra både første og andre verdenskrig. Den franske diplomaten Jean Monnet mente at én lærdom fra disse to europeiske krisene var at stål og kull, datidens viktigste råstoffer, måtte underlegges overnasjonal kontroll, slik at de ikke kunne brukes i enda et våpenkappløp mellom statene. I årene etter andre verdenskrig var det fremdeles konflikt mellom Vest-Tyskland og Frankrike om tilgang, utvinning og produksjon av kull og stål i Saarland og Ruhr.

Sammen med Robert Schuman, som var både finans-, utenriks- og statsminister i etterkrigstidens Frankrike, utarbeidet Monnet den såkalte Schuman-planen (eller Schuman-erklæringen), fremlagt 9. mai 1950, om å samle kull- og stålproduksjonen i Tyskland og Frankrike under en overnasjonal myndighet. Italia og Benelux-landene sluttet seg også til dette samarbeidet, og året etter ble EKSF-traktaten signert, og fellesskapet opprettet fra 1. januar 1952.

EKSF ble organisert gjennom «Den høye myndighet» (High Authority), som tilsvarer dagens Europakommisjon, Ministerrådet, samt et Parlament bestående av utlånte nasjonale parlamentarikere som skulle bidra til å overvåke Den høye myndighet. Forsamlingen besto av 78 nasjonale parlamentarikere med et såkalt dobbelt mandat. Alle hadde med andre ord europapolitikk som bigeskjeft ved siden av sine ordinære oppgaver i hjemlandet. Samtidig satt ikke representantene samlet i nasjonale delegasjoner, men ordnet etter partitilhørighet. Fellesskapets sterke beslutningstaker var Ministerrådet. Parlamentet hadde ingen reell innflytelse.

EKSF var det første steget på veien mot et integrert og føderalt Europa, en ordning som arkitektene bak planen mente ville sikre fred mellom de europeiske landene. Dette arbeidet har fortsatt under dagens EU, både gjennom utvidelser av unionens mandat og beslutningsmakt og ved utvidelse til stadig flere medlemsland.

EKSF-traktaten utgikk i 2002 etter 50 år, og gjenværende funksjoner ble overført øvrige EU-organer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

3. mai 2014 skrev Elise Andersen

Hei, Jeg lærer om Eu på skolen i år, og i vår pensumbok står det at Paris-traktaten (Det europeiske kull-og stålfellesskap) trådte i kraft i 1952, ikke 1953, som det står her. Hva er riktig?

4. mai 2014 svarte Olav Fagelund Knudsen

Du har helt rett, takk for påpekningen! Selve virksomheten med felles markeder for kull og stål kom i gang fra våren 1953.

Olav Fagelund Knudsen

3. mai 2014 skrev Sverre Olav Lundal

Hei! Traktaten blei underskriven den 18. april 1951 og sett i kraft den 23. juli 1952. Marknaden for kol, jern og skrap blei opna den 10. februar 1953 og for stål den 1. mai 1953. http://europa.eu/legislation_summaries/institutional_affairs/treaties/treaties_ecsc_en.htm

4. mai 2014 svarte Olav Fagelund Knudsen

Du har helt rett, takk for påpekningen!



Olav Fagelund Knudsen

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.