Nord-Irland

Fjellgrunnen I Nord-Irland er en fortsettelse av den kaledonske foldesonen i Skottland og Skandinavia, og består hovedsakelig av omdannede skifere og eruptiver. I sørøst når Mourne Mountains 850 meter over havet. Antrimsenkningen vest for Mountains of Antrim i nordøst er dekket av basaltlag fra tertiær, som med sin pilarstruktur danner eiendommelige terrengformer, for eksempel Giant's Causeway. Lengst sør i denne senkningen ligger Nord-Irlands største innsjø, Lough Neagh, med et areal på 396 kvadratkilometer.

• Les mer om øya Irlands geografi

Nord-Irland er folkerettslig anerkjent som en del av Storbritannia. Republikken Irlands grunnlov fra 1937 definerer imidlertid hele øya Irland som landets nasjonale territorium. Dette medfører blant annet at enhver som er født i Nord-Irland automatisk blir sett på som irsk borger med fulle irske statsborgerrettigheter i tillegg til at de har britiske statsborgerrettigheter. Det som kan ses på som et grunnlovsfestet territorielt krav fra republikken Irlands side, er imidlertid modifisert i den britisk-irske avtalen av 1985, og på nytt i Langfredagsavtalen av 1998, der de nordirske politiske partier var avtalepartnere i tillegg til den britiske og den irske regjering.

Siden Nord-Irland-loven i 1999 har det indre selvstyret i Nord-Irland vært gjeninnført gjennom et ettkammersystem med spesielle mindretallsrettigheter, slik at både det unionistiske (pro-britiske) flertallet og det irsk-nasjonalistiske mindretallet er representert i ledelsen av alle departementer. Blant annet skal førsteministeren og viseførsteministeren alltid tilhøre hver sin politiske tradisjon. Selvstyret har flere ganger, i kortere og lengre perioder, vært suspendert som følge av at ulike vilkår som ble satt i Langfredagsavtalen ikke ble fulgt. Den lengste, og hittil siste, perioden selvstyret var suspendert, var fra høsten 2002 til våren 2007.

Ved de første valgene til provinsparlamentet i 1998, var Ulster Unionist Party (på unionistisk side) og Social Democratic Labour Party (SDLP, på irsk-nasjonalistisk side) de dominerende partiene. Disse partiene hadde vært de ledende innenfor hver sin politiske tradisjon i over 20 år. Ved det neste valget i 2003, og enda mer tydelig ved valget i 2007, er disse partiene forbigått i stemmetall og mandattall av de mer ytterliggående Democratic Unionist Party og Sinn Féin. I 2022 ble Sinn Féin valgvinneren og for første gang ble et parti som ønsker et forent Irland det største i nasjonalforsamlingen. Sinn Féin fikk 29 prosent, mens Democratic Unionist Party gikk ned fra 27,9 til 21,3 prosent.

Northern Ireland Assembly har 90 medlemmer. Forsamlingen møtes på Stormont ved Belfasts østre bygrense; samme sted som det nordirske parlamentet møttes i perioden 1921–1972. Nord-Irland velger dessuten 18 representanter til det britiske parlamentet (Underhuset), og tre medlemmer til Europaparlamentet.

Partisystemet i Nord-Irland er fullstendig annerledes enn i England, Skottland og Wales. Det konservative partiet i Storbritannia har ved noen anledninger stilt kandidater til valg i Nord-Irland, men oppslutningen har vært minimal. Ulster Unionist Party har tradisjonelt hatt bånd til det konservative partiet, men disse har i praksis hatt liten betydning. Partiet SDLP har hatt et like løst forhold til det britiske Labour Party.

Administrativt ble Nord-Irland i en forvaltningsreform i 1973 delt inn i 26 kommuner og i 2015 ble disse 26 konsolidert til 11 kommuner. De nye kommunegrensene er ikke sammenfallende med de seks historiske grevskapene i provinsen, som ikke lenger har noen administrativ funksjon.

De kulturelle forskjellene som ligger til grunn for Nord-Irlands moderne sosiale problemer har en lang og urolig bakgrunn. Regionen har tradisjonelt hatt forbindelser med deler av det vestlige Skottland, og etter koloniseringen på 1600-tallet der engelske og skotske innbyggere flyttet inn, bidro den protestantiske religionen til å differensiere nybyggerne fra de innfødte irene. Nybyggerne dominerte County Antrim og nordlige Down, kontrollerte Lagan-korridoren mot Armagh, og dannet mektige minoriteter andre steder. Situasjonen bidro til tilbakegang av irsk språk og at det dannet seg to tydelige grupperinger; den opprinnelige befolkningen med romersk-katolske irer og protestantiske engelske og skotske innvandrere.

Katolikker utgjør om lag to femtedeler av befolkningen, mens det viktigste protestantiske kirkesamfunnet i Nord-Irland, presbyterianerne, utgjør mer enn en femtedel av befolkningen. Protestantiske og katolske samfunn er ikke jevnt fordelt. Under den politiske volden på siste tredjedel av 1900-tallet flyttet mange protestanter fra vestlige og grenseområder i Nord-Irland med det resultat at de historiske fylkene Londonderry, Fermanagh og Tyrone nå har katolske majoriteter, mens den tradisjonelle konsentrasjonen av protestanter i øst har økt. Et unntak er Belfast, hvor katolikker har flertall. Nord-Irland er også preget av et tydelig mønster innen boligsegregering; selv når katolikker og protestanter er bosatt i den samme delen av regionen, har de en tendens til å leve atskilt fra hverandre. Den innviklede sekteriske geografien setter ofte begrensninger for mobiliteten til innbyggere og har innvirkning på måten hverdagen organiseres og oppleves på.

Befolkningen i Nord-Irland har økt hvert år siden 1978 og består hovedsakelig av hvite. Nær ni av ti er født i Nord-Irland og rundt to prosent er født utenfor EU. I forhold til resten av Storbritannia er befolkningen i Nord-Irland forholdsvis ung.

Nord-Irlands økonomi er sterkt knyttet til Storbritannia, som står for størstedelen av importen og eksporten. Tradisjonelt har jordbruk og industri (skipsbygging, tekstilindustri) hatt stor betydning, men strukturforandringer, indre uro og den perifere beliggenheten har medført mange nedleggelser. Ulike støtteordninger er etablert for å få større industriell bredde.

Siden 1993 er tollgrensen mellom Nord-Irland og republikken Irland fjernet, som en konsekvens av den europeiske enhetsakten. Dette skapte bedre vilkår for næringslivet på begge sider av grensen.

Etter at folkeavstemningen i 2016 viste flertall for britisk uttreden av EU («Brexit»), har næringslivet i Nord-Irland vært enda mer skadelidende enn på øya Storbritannia. Det er (per mars 2018) usikkert hvordan varetransport over landegrensen mellom Nord-Irland og republikken Irland skal behandles dersom dette blir EUs yttergrense.

Produksjon av maskiner, tekstiler, næringsmidler, elektronikk, papir og møbler har tradisjonelt vært viktige, men har gradvis blitt erstattet av tjenesteytende næringer, først og fremst innen offentlig sektor, og står i dag for 70 prosent av økonomien. Turisme og reiselivsnæringen har blitt et stort vekstområde, og viktige attraksjoner er de historiske byene Derry, Belfast og Armagh samt de mange slottene i Nord-Irland. Innen jordbruket har sammenslåing av gårdsbruk gitt bedre levekår for de gjenværende brukene. Viktigste jordbruksprodukter er kjøtt, melk og egg, som for en stor del går til det engelske og skotske marked, samt lin og maltbygg. Dessuten produseres det øl og whisky. Innen havfiske er reker, torsk, hvitting og sild de viktigste fangstene, mens lakse- og ålefiske har lange tradisjoner i innlandet.

Hele øya Irland var fra 1801 en politisk og økonomisk integrert del av Storbritannia. Gjennom The Government of Ireland Act i 1920, fikk Nord-Irland en egen nasjonalforsamling (tokammersystem) og en egen regjering, men i motsetning til den irske fristat forble Nord-Irland i militær og økonomisk sammenheng en del av Storbritannia.

De fleste katolikkene i området, som utgjorde flertallet i grevskapene Fermanagh og Tyrone og i flere andre områder, vesentlig sør og vest i Nord-Irland, var politisk orientert mot Dublin og den irske fristaten som ble etablert samtidig. Disse boikottet i stor utstrekning de nordirske statsinstitusjonene, slik at det britisk-vennlige og hovedsakelig protestantiske flertallet i Nord-Irland fikk bygge statsinstitusjonene uten innblanding fra mindretallet.

Partiet Ulster Unionist Party hadde reint flertall i det nordirske parlamentet i over 50 år, inntil de britiske myndigheter opphevet det nordirske selvstyret i 1972. Unionistpartiet hadde støtte fra rundt to tredeler av befolkningen i provinsen Nord-Irland som helhet. Strategisk inndeling i valgkretser ved lokalvalg gjorde at unionistpartiet også fikk politisk kontroll i en rekke områder med overveiende katolsk og irsk-vennlig befolkning, blant annet Londonderry, som er Nord-Irlands nest største by.

Den årelange politiske, sosiale og økonomiske tilsidesettelsen av det irsk-nasjonalistiske og overveiende katolske mindretallet, skapte fra midten av 1960-årene så store uroligheter i samfunnet at britiske militære styrker ble satt inn. Disse urolighetene var også direkte medvirkende til at det nordirske selvstyret ble suspendert (inndratt) i 1972. Til 1973, og igjen fra 1974 til 1999 ble Nord-Irland styrt direkte fra de britiske regjeringskontorene, gjennom et eget Nord-Irland-departement. Konstitusjonelt sett var dette en provisorisk ordning, til tross for at den varte i 25 år.

• Les mer om Nord-Irlands historie

• Irland – forholdet til Nord-Irland
• Nord-Irlands historie

• Webkart Nord-Irland