moser

Moser er sporeplanter. Artene er enten tallofytter, det vil si ikke differensiert i stengel og blad eller bladplanter (med stengel og blad). Av en mosespore vokser det først frem en forkim, og av denne gror så den egentlige moseplanten frem. Denne kan være et mer eller mindre sammensatt blad eller en opprett eller liggende stengel med blad. Ekte røtter mangler, planten festes til underlaget med rhizoider. Utviklingen slutter her med at det dannes egne hannlige (anteridier) og hunnlige (arkegonier) kjønnsorganer. Forkimen og moseplanten med arkegoniene og anteridiene utgjør den kjønnete generasjon, gametofytten, som har et enkelt sett kromosomer i sine celler. Når arkegoniets eggcelle er befruktet, vokser den opp til den ukjønnede generasjon, sporofytten, som består av en stilk og et sporehus, og som har et dobbelt sett kromosomer i sine celler.

Hos levermoser er forkimen meget liten, hos bladmoser kan den derimot være stor, grenet og grønn på den del som kommer frem i lyset. Hos moseplanten er bladene oftest dannet av et enkelt cellelag, bladmoser har ofte midtnerve i bladet. En ledningsstreng i midten av stengelen minner om en karstreng, men er uten ekte kar. Hos bladmoser dannes anteridiene og arkegoniene enten i spissen av moseplanten (akrokarpe moser) eller på siden (pleurokarpe moser). Den øverste delen av sporehusstilken er ofte fortykket og danner den såkalte apofyse, som hos skjermmosene er utvidet til en tynn skive som ligner en parasoll. En streng i midten av sporehuset hos bladmoser og nålkapselmoser kalles kolumella, det er omkring denne at sporene dannes. Av hver sporemorcelle dannes fire sporer, og ved denne delingen reduseres kromosomene fra dobbelt til enkelt sett.

Mosene er i hovedsak landlevende, selv om en del vokser i ferskvann. De er karakterisert blant annet ved sin som regel beskjedne størrelse. Moser spiller en viktig rolle i mange økosystemer. I Skandinavia dominerer de ofte på myr, særlig torvmoser, i fjellvegetasjon og arktiske strøk, men også i mange skogtyper, særlig barskog. I mange tropiske og subtropiske områder med fjellregnskog er moser viktige for vannbalansen fordi de hurtig kan ta opp og lagre store mengder vann ved kraftig nedbør for så langsomt å gi slipp på vannet. På den måten hindrer mosene stor avrenning og erosjon der det fremdeles vokser slik skog. I mange tilfeller er moser bedre miljøindikatorer enn for eksempel blomsterplanter.

Mose ble tidligere brukt til å tette husvegger (lafta hus), flere vanlige arter har gått under fellesbetegnelsen husmoser, disse har trolig særlig vært brukt til tetting av vegger. Moser har også vært brukt til tetting rundt skorsteiner, her er det særlig kjølelvemose Fontinalis antipyretica som har vært brukt. Innsatt med tjære ble moser brukt som stry til å tette båter med. Mose har vært brukt som innpakningsmateriale, i Japan har de lang tradisjon som prydplanter.

I dag blir moser for eksempel brukt i miljøovervåkning. Ved å analysere innholdet av tungmetall i moseprøver, kan det lages detaljerte kart over områder med stort nedfall av tungmetaller. Moser blir også brukt i andre undersøkelser av luftforurensning, fordi forskjellige arter reagerer forskjellig på ulike forbindelser, for eksempel svoveldioksid.

En del har interessante medisinske egenskaper, blant annet har noen arter antibiotiske egenskaper. Enkelte levermoser kan fremkalle allergiske reaksjoner ved hyppig kontakt.