Europa er et klassisk eksempel på hvordan et stort landområde (kontinent) har vokst i løpet av geologisk tid ved at yngre fjellkjeder er blitt sveiset fast til et eldre kjerneområde: I nord finner man den eldste berggrunnen i Det baltiske skjold, som mot vest er begrenset av Den kaledonske fjellkjede. I sør har først Den hercynske fjellkjede sveiset seg fast og siden Den alpine fjellkjede. Ovenpå de eldre bergartene og i senkningsområder finnes avleiringer av nær flattliggende sedimentære bergarter, slik som på Den russiske plattform, i England, Danmark, nordre deler av Sentral-Europa, under Nordsjøen og på kontinentsokkelen.

Den europeiske jordplaten ble skilt fra den nordamerikanske da det nordlige Atlanterhav begynte å utvide seg omkring begynnelsen av tertiærtiden for 60 millioner år siden. Kontinentet fikk sin nåværende form først mot slutten av tertiær for 5 millioner år siden, da Den alpine fjellkjede ble fullført. I nord ble den nåværende geografiske fordelingen av hav, land og innsjøer etablert først etter siste istid for mindre enn 10 000 år siden.

Sammenlignet med andre større landområder har Europa relativt lite blottlagt arkeisk berggrunn (dvs. berggrunn eldre enn 2500 millioner år). Det eldste er granittiske gneiser datert til over 3000 millioner år, funnet i kjerneområder omkring Kvitsjøen, i Ukraina og nordvestre Skottland. Ved Kvitsjøen er det også grønnsteinsbelter med den vulkanske bergarten komatitt, som er en opprinnelig lava, dannet på havbunnen ved meget høy temperatur.

Proterozoiske bergarter (2500–570 millioner år gamle) opptrer i nedslitte fjellkjeder rundt det eldste arkeiske kjerneområdet ved Kvitsjøen: Den svecofenniske fjellkjede (2500–1600 millioner år gammel) strekker seg gjennom mesteparten av Finland og Sverige, mens Den sveconorvegiske (1200–850 millioner gammel) opptar store deler av sørvestre Sverige og Sør-Norge. Mye av berggrunnen her er granitter dannet fra magma som har trengt inn i omdannede sedimenter og vulkanske bergarter på stort dyp i jordskorpen. Gamle, men relativt lite omdannede sedimenter omfatter rødbrune sandsteiner ved Trysil i Norge og Sverige og i Nordvest-Skottland.

Fra senere prekambrium (for 800–570 millioner år siden, også kalt eokambrium og vendium) finnes feltspatrik sandstein («sparagmitt»), konglomerat, tillitt og kalkstein. Tillitten, som bl.a. finnes flere steder i Norge, antas å være dannet under en verdensomspennende istid; Varangeristiden.

I tiden 570–245 millioner år tilbake ble det anlagt tre større foldebelter: den kaledonske fra Spitsbergen gjennom Norge, Storbritannia og Irland, den hercynske som en øst–vestlig sone gjennom Sentral-Europa, og den uralske som en østre begrensning av Europa mot Asia. Hvor de gamle havavleiringene ikke er blitt for sterkt omdannet i foldesonene, finnes de nå som skifer, sandstein og kalkstein, ofte fossilrike.

I de stabile områdene i Sentral-Europa og sørlige deler av Nordsjøen dannet det seg senere senkninger (bekkener) med avleiringer av bl.a. steinsalt (fra perm) og steinkull (fra karbon).

Mesozoisk og kenozoisk berggrunn (245–65 millioner år gammel). Store deler av Sør-Europa var i Jordens middeltid dekket av et stort hav (Tethys). Her ble det avleiret store masser av vulkanske bergarter og sedimenter som senere ble foldet sammen, skjøvet og omdannet da Afrika presset seg inn mot den europeiske jordplaten og dannet Alpenes mektige fjellkjede foran seg. Noen steder har sedimentære bergarter fra trias, jura og kritt blitt dekket av tykke avleiringer fra tertiær som samlet seg i skålformede senkningsområder. Hvor det har vært passende kilde- og magasinbergarter, som f.eks. under Nordsjøen, har dette ført til utvikling og oppsamling av olje og naturgass.

Ved Rhinen i Tyskland, i Oslofeltet og under sentrale deler av Nordsjøen har jordskorpen sunket inn langs parallelle bruddsoner eller forkastninger. Den afrikanske jordplaten presser seg fremdeles mot den europeiske, og dette gir spenninger som fører til sterke jordskjelv i en sone fra Marokko gjennom Middelhavet til Hellas.

Utenfor kontinentsokkelen grenser det europeiske fastland mot vulkanske bergarter på havbunnen. Island ligger på en spredningsrygg der det stadig dannes vulkansk berggrunn, og dette landet er blitt til i løpet av de siste 16 millioner år. Her er aktive vulkaner som Hekla, Vatnajökull og Helgafell. På det europeiske fastland finnes aktive vulkaner i Italia (Etna, Stromboli, Vulcano, Vesuv) og i Hellas (Thíra). I Auvergne i Midt-Frankrike, Siebengebirge, Eifel og andre steder i Tyskland er det utslukkede vulkaner knyttet til bruddsoner.

Noe eldre vulkanske bergarter (61–52 millioner år) kjennes fra nordvestre Skottland og Irland, fra Færøyene og Vøringplatået utenfor Nord-Norge.

I kvartærtiden (1,6 millioner til 10 000 år siden) ble Nord-Europa og de høyeste fjellene i Sør- og Øst-Europa flere ganger dekket av store ismasser. Med ismassene kom morenene, og smeltevannselvene førte med seg sand og grus. Store deler av Nord-Tyskland og Nederland ville ha ligget under dagens havnivå dersom de tykke avleiringene av morene, sand og grus ble fjernet. Kalde vinder fra de nedisede områdene feide sandstøv (silt) langt av sted. Støvet samlet seg som avleiringer av løss i et belte sør for den tidligere iskanten og utgjør nå meget fruktbar jordbunn i et belte gjennom Sentral-Europa til svartjordsområdene i Ukraina.

I nord ble landet presset ned av ismassene. Da isen senere smeltet, rykket havet inn, inntil landet igjen reiste seg. Havavleiringene i de oversvømmede områdene byr på fruktbar jord, f.eks. leirjorden under den såkalte marine grense i Finland, Sverige og Norge.

Europa har forholdsvis lite mineralske råstoffer, med unntak av steinkull, brunkull, olje, gass, jernmalm, bly og sink. Russland har store forekomster av olje og gass, og under Nordsjøen finnes 6 % av verdens gassreserver.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.