Uralske språk, språkfamilie som omfatter om lag 30 språk. De uralske språkene deles i to hovedgrupper: finsk-ugriske og samojediske språk. De to gruppene antas å ha utviklet seg fra et felles grunnspråk, ur-uralsk (proto-uralsk), som har vært talt av et jeger- og fiskerfolk i Ural-traktene, med et sentrum vest for Uralfjellene, for 7000–10 000 år siden. Uralske språk blir talt av ca. 25 millioner mennesker spredt over et stort område i Europa og det nordvestlige Asia, fra atlanterhavskysten i Skandinavia til det vestlige Sibir i Russland. 

De finsk-ugriske språkene deles tradisjonelt i to hovedgrupper: finsk-permiske og ugriske språk. De fleste forskere er enig i denne todelingen, som likevel nylig har blitt kritisert.

De finsk-permiske språkene, som tales i Nord-Europa mellom Atlanterhavet og Uralfjellene, omfatter (1) samiske språk med sørsamisk, umesamisk, pitesamisk, lulesamisk, nordsamisk, enaresamisk, skoltesamisk, kildinsamisk, tersamisk og det trolig nylig utdødde akkalasamisk; (2) østersjøfinske språk med finsk, ludiskkvensk, meänkieli (tornedalsfinsk), estisk, karelsk, vepsisk, votisk, ingrisk og livisk; (3) mordvinske språk med erzia og moksja; (4) mari (tsjeremissisk) og (5) permiske språk med udmurtisk (votjakisk) og komi (syrjensk). Samiske språk og østersjøfinske språk utgjør trolig en høyere samisk-finsk enhet, som trolig er nærmere i slekt med mordvinske språk enn med mari og permiske språk.

De ugriske språkene omfatter (1) ungarsk og (2) ob-ugriske språk med mansi (vogulsk) og hanti (khanty, ostjakisk). De ob-ugriske språkene tales i Det Khanty-Mansiske autonome område i det vestlige Sibir.

De samojediske språkene, som snakkes i det nordlige Russland fra Barentshavet til Tajmyr-halvøya, omfatter (1) nordsamojediske språk med nenetsisk, enetsisk og nganasansk; og (2) sørsamojediske språk med selkupisk og andre nå utdødde språk i Sajan-traktene.

Systematiske komparative studier av finsk-ugrisk begynte med de ungarske språkforskerne János Sajnovics (med verket Demonstratio idioma Hungarorum et Lapponum idem esse fra 1770) og Sámuel Gyarmathi (med verket Affinitas linguae Hungaricae cum linguis Finnicae originis grammatice demonstrata fra 1790). Sajnovics påviste slektskapet mellom ungarsk og samisk, og Gyarmathi utvidet studiene til hele den finsk-ugriske gruppen. Den finske språkforskeren Matthias Alexander Castrén (1813–1852) klassifiserte de samojediske språkene, påviste slekskapet med finsk-ugrisk og etablerte den uralske språkfamilien. Blant senere forskere som har gitt betydelige bidrag til uralsk komparativ språkforskning, kan nevnes svensken Björn Collinder (1894–1983). Matthias Alexander Castrén og blant annet ungareren Ignácz Halász (1855–1901) la grunnlaget for rekonstruksjonen av det ur-uralske (proto-uralske) ordtilfanget.

Uralske språk har vært stilt sammen blant annet med altaisk (ural-altaiske språk) og med indoeuropeiske språk, men hittil er bare lånord og annen sekundær sammenheng sikkert påvist. Av stor språkhistorisk interesse er blant annet meget gamle iranske lån i finsk-ugrisk og gamle baltiske og germanske, særlig urnordiske, lånord i østersjøfinsk og samisk. I de øvrige uralske språkene finnes mange lån fra tyrkisk, og i samtlige et større eller mindre antall russiske lånord.

Forskjellene mellom de moderne uralske språkene er betydelige. Finsk og ungarsk er innbyrdes like uforståelige som for eksempel norsk og russisk.

De uralske språkene varierer sterkt i struktur, men de fleste språkene er agglutinerende og har et relativt stort kasus-system, i noen tilfeller med så mye som tjue kasus. Mange av språkene uttrykker negasjon ved hjelp av et hjelpeverb som bøyes i person og numerus (tall), og til dels i tempusVokalharmoni er vanlig i flere av grenene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.