Iron and coalJern og kull»), maleri av William Bell Scott. Bearbeiding av metall ved hjelp av kull la grunnlaget for teknologien som ble brukt under den industrielle revolusjon.

Av stor betydning for den industrielle revolusjon var jernbanen og den gjennomgripende endring av transportsystemet den bidrog til. Bildet viser damplokomotivet «Puffing Billy» fra 1815.

Den industrielle revolusjon er en betegnelse for den hurtige industrialiseringen som begynte i Europa på slutten av 1700-tallet, og de forandringene i samfunnsforholdene som fulgte med denne. Begrepet er særlig brukt om industrialiseringen i England på slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet.

Den industrielle revolusjon var ingen brå overgang fra tradisjonelt håndverk til industriproduksjon, men en gradvis omlegging til moderne produksjons- og samfunnsforhold. Samtidig som fabrikkproduksjonen brøt igjennom, ble også moderne samferdselsmidler som jernbane, kanaler og dampskip utviklet. I industrien ble mange varer, som for eksempel tekstiler, så billige at folk i stor utstrekning fant det hensiktsmessig å kjøpe dem istedenfor å lage dem selv. Etterspørselen etter arbeidskraft til industrien var stor, og menn som var blitt overflødige i tradisjonelle næringer, fikk arbeid i den nye industrien. Det gjaldt også mange kvinner og barn, som tidligere produserte forbruksvarer i husholdene.

Fra håndverk til fabrikkproduksjon

Barn arbeidet også i industrien. Særlig i gruvearbeid var barn attraktive arbeidstakere fordi de lettere kunne komme seg rundt i gruvegangene enn voksne. Bildet fra 1908 viser to gutter i arbeid i en kullgruve i West Virginia, USA.

Av /NTB Scanpix.

Før den industrielle revolusjon ble størsteparten av produksjonen utført av personer som arbeidet alene eller i små, samarbeidende grupper (bondefamilier eller håndverksmestere med svenner og læregutter). Manufaktur eller småskala før-industriell virksomhet innen tekstil- og klesproduksjon, bryggeri, jernproduksjon, metaller, sagbruk, trearbeid, glass, stentøy, skotøy og så videre fantes også i førindustrielle samfunn.

Drivkraften i det førindustrielle samfunnet var overveiende vannkraft, kull og/eller muskelkraft, og redskapene var enkle. Formålet med produksjonen var ofte å dekke produsentenes egne behov eller en liten krets av kjøpere som stort sett var kjent. Men varer ble også produsert for salg og eksport.

Med den industrielle revolusjon ble den karakteristiske produksjonsformen «fabrikkmessig», det vil si at opptil flere hundre mennesker kunne arbeide sammen under samme tak. Det ble tatt i bruk mekanisk drivkraft (for eksempel dampmaskiner) og relativt kompliserte arbeidsmaskiner. Varene ble nå produsert i store mengder for salg på større nasjonale og internasjonale markeder.

Fabrikkene ble ofte lokalisert til byer, og den industrielle revolusjon førte til urbanisering. Det vil si at folk, aktiviteter og markeder flyttet fra rurale (landsbygdene) til bymessige strøk. Omkring fabrikkene samlet det seg befolkningsmasser som ikke selv produserte mat og andre livsnødvendige varer. Omveltningen sprengte dermed det gamle sjølbergingshusholdet, idet bøndene gikk over til å produsere jordbruksprodukter for salg til industribefolkningen. Industrialisering førte dermed til at jordbruket gikk over fra naturalhushold (produksjon for eget forbruk) til salgsjordbruk og pengehushold.

Videre skapte industrien et sosialt system som ble preget av at det overveldende flertallet av produsentene ikke eide produksjonsmidlene de brukte i sitt daglige arbeid, og heller ikke de ferdige produktene. Slike forhold forekom også før, for eksempel ved storgodsdrift og bergverk, men ble først alminnelig under den industrielle revolusjon.

I før-industrielle samfunn hersket en paternalistisk arbeiderkultur. Dette betydde at arbeidsgiveren hadde et personlig og nært forhold til arbeiderne, som i en familie, og sørget for dem og familiene deres fra vugge til grav. Til gjengjeld hadde arbeidsgiverne all makt; arbeiderne var maktesløse og uten myndighet. Det paternalistiske arbeidsforholdet fortsatte også inn i industrisamfunnet, men når mange arbeidere ble samlet i fabrikkene med en felles ledelse og felles lønns- og arbeidsbetingelser, la det grunnlaget for at arbeiderne oppfattet seg som en egen klasse av eiendomsløse. Arbeiderklassen sto i motsetning til klassen av bedriftseiere som eide produksjonsmidlene. Etter hvert organiserte arbeiderne arbeiderbevegelser for å forsvare sine interesser.

Industriarbeiderklasse

Den industrielle revolusjon førte til dannelsen av en arbeiderklasse. Fotografiet viser bygningsarbeidere i New York som tar seg lunsjpause på toppen av Rockefeller Center, New York, 1932.
Av /NTB Scanpix.

Industriarbeiderklassen ble rekruttert fra mange forskjellige kanter. Det kunne være håndverkere som spinnere eller vevere som ble utkonkurrert av fabrikkene, eller småbrukere og jordbruksarbeidere som ble arbeidsløse på grunn av omlegginger i jordbruket. I mange tilfeller måtte industrien lokke til seg arbeidskraft, særlig fra jordbruket, ved å tilby høyere lønninger og levestandard. På kort sikt fikk industriarbeiderne følgelig bedre levekår i industrisamfunnet. Når mange arbeidere var samlet i fabrikkene, kunne de organisere seg i fagforeninger og kjempe for bedre lønn og arbeidsvilkår. Også på lengre sikt, og som følge av organisering, fikk arbeiderne bedre levevilkår.

Under industrialiseringen, iallfall i dens tidlige faser, var arbeidstiden overalt svært lang (12–14 timer eller mer, inklusive nødvendige spisepauser). Men for mange som kom fra primærnæringer eller håndverk, betydde dette et fremskritt i forhold til den helt uavgrensede arbeidstiden de hadde hatt før. Selv om arbeidsdagen var lang, var tempoet på fabrikken i en tidlig fase roligere enn det senere skulle bli. Mens familiene ofte arbeidet sammen i jordbruket, ble familiemedlemmer i større grad skilt i industrien. Familien var ikke som før en produksjonsenhet. Det er likevel mange eksempler på slekts-rekruttering til den nye industrien, og på at familiemedlemmer arbeidet sammen også i fabrikkene. Fabrikkbarn arbeidet for eksempel ofte sammen med foreldre eller andre slektninger.

Ettersom den industrielle revolusjon samlet svært mange arbeidere på steder som før hadde hatt en langt mindre befolkning, oppsto det boligproblemer. De ble løst på i hovedsak tre måter. Industribedriftene bygde arbeiderboliger for sine folk. Et eksempel er Port Sunlight i England. Her ble det mellom 1899 og 1914 bygd en hageby på 800 arkitekttegnede hus som til sammen huset 3500 arbeidere. Filantropen William Lever, eier av såpefabrikken Sunlight, sørget på denne måten for kvalitetsboliger til arbeiderne, samt sykehus, skole, konserthall, svømmebasseng, kirke og pub. Andre løsninger på boligmangelen var at arbeidsgiverne reiste leiekaserner for å tjene penger på utleien, eller arbeiderne satte selv opp småhus til eget bruk og eventuelt for utleie til én eller to likestilte familier. Husene ble som regel raskt og dårlig bygd og i høy grad overbefolket. Flere familier på ett rom forekom, og det var store forskjeller mellom de dårligste og de beste arbeiderboligene.

Den industrielle revolusjon i England

De forskjellige industriområdene i Storbritannia i perioden 1750–1850.

Av /Store norske leksikon ※.
Spinning Jenny, utviklet av James Hargreaves i 1764, var en av de første oppfinnelsene som var med på å utvikle tekstilindustrien.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0
Dampmaskinen, en oppfinnelse av James Watt, var den sentrale teknologien i den industrielle revolusjon.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Den industrielle revolusjon foregikk til høyst forskjellig tid i de ulike landene. Den industrielle revolusjon, slik begrepet blir brukt av den britiske historikeren Arnold Toynbee (se litteraturhenvisning i slutten av artikkelen), oppstod i England i perioden 1760–1840. Da gikk tekstilindustrien over fra hjemmearbeid i landsbyene til store fabrikker med dampdrift, og det ble utviklet en jernindustri basert på steinkull.

Årsakene til at den industrielle revolusjon kom akkurat i England, og akkurat i siste halvdel av 1700-tallet, er flere. Det var for det første teknologiske forutsetninger. En rekke viktige oppfinnelser ble gjort i perioden, som særlig var viktige for utviklingen av tekstilindustrien. De første av disse, som John Kays flyvende skyttel (1733) og James Hargreaves' spinnemaskin Spinning Jenny (1765), endret ikke tekstilnæringens karakter av hjemmeindustri. Men med Sir Richard Arkwrights spinnemaskin (1769), som først ble drevet med vannkraft, senere med dampkraft, fikk tekstilindustrien karakteren av stordrift. Med Samuel Cromptons mule-spinnemaskin (1774–1779), Edmund Cartwrights mekaniske vevstol (1784) og Eli Whitneys bomullsrensemaskin (1793), var grunnlaget for den tekniske omveltning i tekstilindustrien lagt.

I jernindustrien var produksjonen på 1700-tallet sterkt hemmet av liten tilgang på trekull. Etter at mange forsøk var gjort, lyktes det Henry Cort i 1783 å få gode resultater med anvendelse av steinkull. Produksjonen av jern hadde en sterk økning i de følgende årene, og England gikk over fra å være jernimportør til å bli jerneksportør. Stor tilgang på billig jern må sies å ha vært en avgjørende betingelse for den industrialiseringen som fant sted i tiårene etter 1800.

Da James Watt i 1781 hadde uteksperimentert en allsidig anvendelig dampmaskin, behøvde man ikke lenger legge fabrikkene der det fantes vannkraft; de kunne isteden samles i nærheten av gruvene eller i havnebyene. Mer enn noen annen oppfinnelse medvirket derfor dampmaskinen til etablering av moderne storbyer. Den nye industrien skapte et veldig transportbehov for råstoff, kull, ferdige industrivarer og mat til befolkningen i storbyene. Nettet av kanaler og veier i England ble derfor sterkt utviklet.

Robert Fultons første brukbare dampskip la ut på sin prøvetur i 1807, men det var først i 1830-årene at dampskipene begynte erobringen av verdenshavene. På samme tid begynte også jernbanene å spille en praktisk rolle i England, idet banen mellom Liverpool og Manchester ble åpnet i 1830. De nye kommunikasjonsmidlene hadde så stor betydning i årene 1830–1870 at man til dels har kalt perioden for den andre industrielle revolusjon.

Totalt sett var imidlertid ikke de teknologiske nyvinningene alene tilstrekkelige til å sette i gang en så stor omveltning som den industrielle revolusjon ble. Historikerne har derfor pekt på en rekke andre årsaker. I England hadde man et borgerskap som var innstilt på å tjene penger, og som hadde de politiske muligheter til å gjøre det. For eksempel var stemmeretten begrenset til de øvre samfunnsklassene på 1800-tallet. Omorganiseringen av det britiske landbruket på 1700- og 1800-tallet førte til at landområder som tidligere hadde vært tilgjengelig for alle, ble stengt og privatisert. Folk på landsbygdene mistet livsgrunnlaget sitt og ble rekruttert som arbeidskraft i den nye industrien.

Endelig hadde krigene som Storbritannia førte på 1700- og 1800-tallet betydning. Det gjaldt blant annet Sjuårskrigen (1756–1763) mot Frankrike, Østerrike og Spania, og Napoleonskrigene (1793–1815), da Storbritannia var i krig med Frankrike. Gjennom disse krigene opparbeidet Storbritannia seg markeder for råvarer og etter hvert også for salg av ferdigvarer. Tilgang på teknologi, markeder og arbeidskraft, samt gunstige politiske forhold og et investeringsvillig borgerskap som også hadde tilgang på ny industriell kunnskap, var faktorer som hver for seg virket forsterkende på hverandre og dermed førte til en grunnleggende omforming av samfunnslivet – det vi kaller den industrielle revolusjon.

Spredning av revolusjonen

Også kvinner fikk jobb i industrien. Foto fra Railway Motor Department, Pennsylvania, USA, 1918.
Av /NTB Scanpix.
Nydalens kompani ved Akerselva i Oslo var en av Norges første tekstilfabrikker. Maleri av Johan Fredrik Eckersberg.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Gjennom mesteparten av 1800-tallet var Storbritannia ubetinget det ledende industriland. Belgia var det landet som først fulgte det britiske eksempelet, fra 1820-årene. I Frankrike begynte omleggingen noe senere, og gikk langsommere for seg. Tyskland var sterkt hemmet av oppdelingen i småstater, men i det vestlige Tyskland begynte overgangen omkring 1850, og ved slutten av århundret hadde tysk industri på mange felter gått forbi den britiske.

USA kom også med i den industrielle utvikling i andre halvdel av 1800-tallet. På grunn av allsidig tilgang til råstoffer og sitt store hjemmemarked, kom den nordamerikanske industri til å bli ledende i verden på 1900-tallet. I Russland så man starten på en moderne industri henimot 1900, og først under de sovjetiske femårsplanene fra slutten av 1920-årene fikk den et slikt omfang at det ble en virkelig industriell revolusjon.

Norge fikk sine første dampdrevne tekstilfabrikker rundt 1850. Viktige senere etapper i den norske industrielle revolusjon er dampsagbruk og høvlerier fra 1860-årene, tremasse-industrien fra 1870-årene, cellulose- og papirindustrien fra 1880-årene og den elektrokjemiske og elektrometallurgiske industrien fra rundt 1900.

Den industrielle revolusjon ble spredt ved kunnskaps- og teknologioverføringer. Den førte også til økonomiske og sosiale konsekvenser globalt, og mange ganger negativ utvikling lokalt. I Afrika ble økonomien knyttet til kolonimaktenes behov for ressurser, og industrialiseringen i England fikk stor betydning for den økonomiske utviklingen i India, som var en britisk koloni. Midt på 1700-tallet sto India for 25 prosent av verdens produksjon, men i 1900 var Indias andel av verdens industriproduksjon sunket til 2 prosent. Hvordan kan dette forklares? På 1800-tallet var det et potensial for industriutvikling i India, i form av teknisk kompetanse og gründere som var villige til å satse. Men som koloni manglet India politisk makt til å føre en økonomisk politikk i tråd med indiske næringsinteresser. Samtidig tjente den handels- og industripolitikken som britene førte i India, først og fremst interessene til britisk industri.

Begrepet «industriell revolusjon»

Betegnelsen «en ny industriell revolusjon» blir brukt om den omfattende rasjonaliseringen av industrien som foregikk i mellom- og etterkrigstiden, og om den utviklingen som oppstod ved bruk av ny teknologi. Dette er imidlertid forandringer innenfor en allerede eksisterende industri, og navnet industriell revolusjon bør helst reserveres for overgangen fra et førindustrielt til et industrielt samfunn.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Ashton, T. S.: The Industrial Revolution 1760–1830, 1948, isbn 0-19-289289-4, Finn boken
  • Bruland, K.: British Technology & European Industrialization. The Norwegian textile industry in the mid nineteenth century. Cambridge University Press 1989.
  • Clapham, J. H.: An economic history of modern Britain, 1926–38, 3 b., Finn boken
  • Floud, Roderick & Paul Johnson. red.: The Cambridge Economic History of Modern Britain, vol. 1: Industrialisation, 1700–1860, 2004, isbn 0-521-82036-7, Finn boken
  • Hobsbawm, E. J.: Industry and Empire: An Economic History of Britain since 1750, 1968, isbn 0-297-76081-5, Finn boken
  • Horn, J., Rosenband, L. N., and Smith, M. R. (ed.): Reconceptualizing the Industrial Revolution. MIT press 2010.
  • Hudson, Pat: The Industrial Revolution, 1992, isbn 0-7131-6531-6, Finn boken
  • Toynbee, Arnold: Lectures on the Industrial Revolution of the 18th Century in England, 1884
  • Tønnesson, Kåre: Aschehougs verdenshistorie, bind 10: To revolusjoner: 1750–1815, 1985, Finn boken

Kommentarer (2)

skrev Tonje Eliassen

Dette er min mening: Vi kunne trenge mere struktur(Flere sider å lese enn bare en).bilder

svarte Marte Ericsson Ryste

Hei Tonje,Her er vi helt enige med deg. Akkurat nå jobber vi med nye nettsider for leksikonet, og det tar mye av tida vår. Men utover våren vil vi jobbe mer med å finne gode måter å presentere de lengre artiklene på. Da vil vi se på strukturen på disse, og legge til bilder, videoer, flere lenker m.m.Dersom du har ideer til bilder eller andre tips er det bare å sende dem til oss. Beste hilsen Marte

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg