Demokrati, også kalt folkestyre, er en styreform der folket, forstått som landets voksne innbyggere, velger representanter som utformer lovene og tar viktige politiske beslutninger. I et demokrati kan innbyggerne også selv delta i utformingen av de politiske vedtakene.

Mer generelt betyr demokrati at innbyggerne deltar aktivt i viktige politiske beslutningsprosesser og har like rettigheter til å delta.

I vår tid er demokratier som regel representative demokratier, der folket styrer, blant annet gjennom å avgi sin stemme i allmenne valg, og ved å stille opp som kandidater til ulike politiske verv i slike valg. Moderne demokratier har i tillegg et varierende innslag av direkte demokrati i form av folkeavstemninger, der folket blir bedt om å ta stilling i avgrensede saker, og der innbyggerne påvirke sine valgte representanter før, under og etter utformingen av et politisk vedtak.

Demokrati skiller seg fra styreformer som gjerne omtales med samlebetegnelsen diktatur, så som enevelde (én person styrer), oligarki (en liten gruppe styrer) og meritokrati (de best kvalifiserte styrer), ved at disse andre styreformene i mindre grad er preget av politisk likhet og bred folkelig deltakelse.

Ordet demokrati stammer fra gresk dêmokratia, som betyr folkelig styre. Demokrati ble først brukt om styringsformen i bystater i Hellas mer enn 400 år før vår tidsregning.

I dag finnes demokrati som styreform på mange nivåer og områder i samfunnet. Oftest snakker vi om demokratisk styre i land, og de fleste vestlige land har i lang tid hatt en demokratisk styreform, slik vi har i Norge. Også mange andre land har i tiden etter 1990 gått over til å bli demokratier, slik at et flertall av verdens land i vår tid er demokratisk styrt

Man kan også ha en demokratisk styreform i organisasjoner (organisasjonsdemokrati), bedrifter (bedriftsdemokrati), lag og foreninger (foreningsdemokrati) eller skoler (elevdemokrati).

Grunnleggende for demokratiet er muligheten innbyggerne har til å påvirke viktige politiske vedtak beslutninger, og det får man først og fremst gjennom å bruke stemmeretten sin, og gjennom muligheten til å stille som kandidat i valg. Jo flere som har stemmerett og som bruker den, dess bedre fungerer demokratiet etter hensikten. Imidlertid er det ikke slik at bred folkelig deltakelse i valg er en garanti for at folket virkelig styrer, og mange diktaturer bruker valg som en måte å styrke (eller legitimere) et ikke-demokratisk politisk system, men der det i virkeligheten bare er noen få som virkelig deltar i utformingen av politiske vedtak.

Hvem som har stemmerett, har utviklet seg gradvis. Begrensninger i stemmeretten har vært knyttet til formue, kjønn, funksjonsevne og alder. I Norge fikk for eksempel kvinner stemmerett ved stortingsvalg først i 1913. I dag er det kun aldersgrensen på 18 år som begrenser stemmeretten.

Alle demokratiske institusjoner har regler for hvem som har stemmerett. I idrettsklubben har medlemmene stemmerett, i elevrådet har elevene stemmerett.

Da ordet demokrati først ble brukt i Hellas som en betegnelse på et politisk system, på 400-tallet f. Kr., var det snakk om et direkte demokrati. De som hadde stemmerett, fikk stemme hver gang det skulle tas en beslutning, og måtte delta i store folkemøter for å kunne bruke stemmeretten siden. På denne tiden var det bare noen utvalgte voksne menn som hadde stemmerett, mens flertallet av innbyggerne i en bystat eller et område, for eksempel kvinner, slaver og barn, ikke hadde noen innflytelse på utformingen av politiske vedtak.

I Norge har vi representativt demokrati med stortingsvalg hvert fjerde år. I et representativt demokrati, eller indirekte demokrati, velger befolkningen representanter som skal ta beslutninger på vegne av alle. Ordningen med representanter ble utprøvd på 1700-tallet og gjorde det mulig å innføre demokrati i store land hvor det tidligere var noen få som bestemte.

Representativt demokrati med politiske partier gjør at forskjellige oppfatninger og interesser blir representert i sammensatte nasjonalstater. Denne styringsformen har statsviteren Robert A. Dahl kalt polyarki – et styre ved mange – fordi den sprer makten mellom konkurrerende partier og organisasjoner.

Norge har hatt innslag av direkte demokrati gjennom fem nasjonale folkeavstemninger, om norsk selvstendighet i 1905 og om monarki samme år, innføring og oppheving av brennevinsforbudet i henholdsvis 1919 og 1926, og medlemskap i EF i 1972 og EU i 1994.

Folkeavstemninger har ingen formell plass i det norske politiske systemet. Stortinget kan derfor velge å se bort fra resultatene. I praksis er det imidlertid vanskelig å gjøre det. På lokalt nivå har man en lang tradisjon med folkeavstemninger, i avgrensede spørsmål, for eksempel ved kommunesammenslåinger og i valg av målform i et område.

For at et land skal ha et demokratisk styre, må det ha demokratiske regler og institusjoner som virker, og demokratiske rettigheter må respekteres.  

Statsforfatningen er regler for staten, ofte nedskrevet i en konstitusjon (grunnlov). Statsforfatningen beskriver 1) hvilke styringsorganer landet har, 2) hvordan de skal virke, og 3) hvilke demokratiske rettigheter borgerne har.

  1. De viktigste demokratiske institusjonene er parlament, regjering og domstol, også kalt den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt.
  2. Det må være regler for hvilke styringsorganer som kan bestemme hva. Parlamentet vedtar lover mens domstolen skal dømme etter lovene. Det kalles gjerne for maktfordelingsprinsippet. Det må også være regler for hvor stort flertall man må ha for å ta en beslutning, for eksempel å vedta en ny lov.
  3. Demokratiske rettigheter er for eksempel stemmerett, ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og likestilling.

Om demokratiske rettigheter innskrenkes, blir landet mindre demokratisk, selv om de som styrer, er valgt på demokratisk måte gjennom valg. Og om styringsorganene ikke fungerer, har man ikke et velfungerende demokrati.

  • Ved stortingsvalgene: Alle norske statsborgere som vil ha fylt 18 år innen utgangen av valgåret. De må også være eller ha vært folkeregisterført som bosatt i Norge. Dette gjelder dersom man ikke har mistet stemmeretten etter Grunnloven paragraf 53. For å kunne stemme ved stortingsvalget må du stå innført i manntallet i en kommune.
  • Ved sametingsvalgene: For å stemme ved sametingsvalgene må man være registrert i Sametingets valgmanntall. Alle samer fra Norge som er over 18 år eller fyller 18 år i valgåret, har rett til å registrere seg i valgmanntallet. Samer som er statsborgere i andre nordiske land, kan registrere seg i valgmanntallet dersom de står innført i folkeregisteret som bosatt i Norge den 30. juni i valgåret. Samer som ikke er fra et nordisk land, kan registrere seg i valgmanntallet dersom de har stått innført i folkeregisteret som bosatt i Norge de tre siste årene før valgdagen.
  • Ved kommunestyre- og fylkestingsvalget: Alle norske statsborgere som vil ha fylt 18 år innen utgangen av valgåret. De må også være eller ha vært folkeregisterført som bosatt i Norge. Dette gjelder dersom man ikke har mistet stemmeretten etter Grunnloven paragraf 53. Ikke-norske statsborgere som oppfyller de øvrige kravene har også stemmerett ved kommune- og fylkestingsvalg, dersom de har stått innført i folkeregisteret som bosatt i Norge de tre siste årene før valgdagen eller er statsborger i et annet nordisk land og er blitt folkeregisterført som bosatt i Norge senest 30. juni i valgåret.

Det pågår en diskusjon om man skal utvide stemmeretten slik at de som er 16 år, kan stemme. I 2011 ble det gjennomført forsøk med nedsatt stemmerettsalder til 16 år ved kommunestyrevalget.

Ulike økonomiske og sosiale ressurser er en utfordring for demokratiet. Analfabetisme vil i noen land være til hinder for at folket skal kunne orientere seg om sine rettigheter og å kunne delta i beslutningsprosesser.

Om det er få som bruker stemmeretten eller bestemte grupper som ikke bruker den, vil de ha mindre påvirkningskraft. Grupper med lav valgoppslutning i Norge er de unge, de som har lite utdanning og innvandrere. Det er også en utfordring å få frem politikere med variert bakgrunn, som kan representere ulike grupper av befolkningen.

Representantene innhenter opplysninger fra mange hold når de skal ta opp saker, stemme og ta beslutninger på vegne av velgerne. Det er mange som kan påvirke i en sak, og det pågår diskusjoner om hvor stor makt ulike grupper har. Om ekspertenes rolle blir for stor snakker man om meritokrati (de kvalifisertes styre).

Byråkratiene har stor betydning når de forbereder saker. Interesseorganisasjonene har i Norge innflytelse (korporatisme) gjennom såkalte høringer og gjennom å påvirke opinionen. Gjennom informasjonsbyråer kan man kjøpe råd fra erfarne politikere som kan bidra til politisk innflytelse

Mediene er en viktig kilde til kunnskap om politiske saker og et sted for meningsytringer og diskusjon. Mediene spiller derfor en viktig rolle i demokratiet og kalles ofte den fjerde statsmakt.

Massemediene kan påvirke gjennom å sette saker på dagsorden. Gjennom måten de presenterer sakene på (medialisering), bidrar de også til hvilke saker som får oppmerksomhet og legger premisser for hvordan sakene diskuteres. Slik kan de påvirke meningsdannelsen og beslutningsprosesser.

I dag har vi demokratier på flere nivåer og områder i samfunnet, og disse kommer av og til i konkurranse og til dels konflikt med hverandre. Det kan for eksempel oppstår spenninger mellom nasjonale demokratier og overnasjonale institusjoner som EU.

  • David Beetham: Democracy and Human Rights. Cambridge: Polity Press, 1999.
  • Robert A. Dahl: On Democracy. New Haven, Connecticut: Yale University Press, 1998.
  • Raino Malnes & Dag Einar Thorsen (red.): Demokrati - Historien og ideene. Oslo: Dreyer, 2015.
  • Palle Svensson: «Demokrati». I Øyvind Østerud (red.) Statsvitenskapelig leksikon, 2. utgave. Oslo: Universitetsforlaget, 2007.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

30. november 2015 skrev Lars Nygaard

Det er en skrivefeil i billdedteksten som jeg ikke får rettet: "representater". Jeg er også veldig usikker på om man kan si at «demo» og «krati» er greske ord. Det er vel snarere «demós» og «kratia» som er ordene, selv om det er litt ulike opplysninger om denne etymologien i ulike oppslagsverk.

30. november 2015 svarte Dag Einar Thorsen

Hei,

Da skal dette være rettet opp. Demokrati fantes som et sammensatt ord allerede i antikken, så det gir neppe så mye ekstra å dele ordet opp i to deler. Jeg la i stedet inn en lenke til det autoritative oppslagsverket Liddell & Scott (Greek-English Lexicon), til glede for de "spesielt interesserte".

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.