fjell

Himalaya

Himanshu Punetha. CC BY 2.0

Fjell, høytliggende landområde, gjerne over tregrensen. I Norge er fjell i stor utstrekning bølgende vidder, med høyere topper enkeltvis eller i grupper, og dypt nedskårne daler. Fjell kan dannes ved fjellkjedefoldning, ved vulkanske utbrudd og ved vertikale forskyvninger i jordskorpen langs sprekker.

Fjellenes former er som oftest resultat av de tærende krefters forskjellige virkning på bergarter med ulik motstandskraft. I Norge vil man ofte se at granitt- og gabbro-områder står opp i høye fjell, mens omliggende bløtere bergarter er tært ned. Formen avhenger av den geologiske bygning; granitt og gabbro danner gjerne massive fjell som i Jotunheimen og Lyngsalpene.

Er grunnen bygd av lagdelte bergarter, får fjellene andre former. Flattliggende lag danner flate fjellplatåer med bratte sider; står lagene på skrå, dannes såkalte cuestas (spansk) med brattkanter på den ene siden og slake skråninger på den andre, som for eksempel ved Ålfoten i Nordfjord.

Er lagene foldet, blir fjell utformet som parallelle kammer; de harde benkene står frem og danner ofte bratte stup. Når fjellene opp til snøgrensen, dannes alpine former, idet småbreer graver ut botner med stupbratte vegger. Disse botnene er ofte så store og brede at det bare er smale kammer (egger) mellom dem. Tinder dannes når tre eller flere botnbreer gnager seg inn mot hverandre.

Definisjonen av fjell, det vil si hva som regnes som en selvstendig fjelltopp, innbefatter det som kalles primærfaktor.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.