Isbjørn
Isbjørn tilbringer mye av livet på havisen. Den jakter, forflytter seg, parer seg og hviler på isen.
Isbjørn
Isbjørn på Nordaustlandet, Svalbard. Det kan være nesten umulig å se forskjell på binner og unge hanner på avstand.
Isbjørn
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Isbjørn er en art i bjørnefamilien og verdens største landlevende rovdyr. Den finnes i Arktis der den lever i områder med havis. I Norge finnes isbjørnen på Svalbard. Den viktigste næringskilden til isbjørn er sel. Det meste av livet til isbjørnen utspiller seg på isen, og den er derfor svært utsatt for klimaendringer som fører til at leveområdet dens smelter.

Faktaboks

Også kjent som
Hvitbjørn
Vitenskapelig navn
Ursus maritimus
Beskrevet av
Constantine John Phipps, 1774
Global rødlistestatus
VU – Sårbar

Beskrivelse

isbjørn
Hann- (til venstre) og hunnbjørn. Hannbjørner er generelt større enn hunnbjørnene. Hannene kjennetegnes også ved at halsen er tykkere enn hodet.
Av /Shutterstock.

Kroppsstørrelse

Isbjørner er den største av bjørneartene. Bare kodiakbjørnen som er en underart av brunbjørn kan bli like stor. Kroppslengden til voksne hannbjørner varierer mellom 180 og 260 centimeter, og de kan ha en skulderhøyde på opptil 170 centimeter. Isbjørnen har en kort hale på mellom 6 og 13 centimeter. Hannene (bamsene) veier omtrent dobbelt så mye som hunnene (binnene). En fullvoksen hann veier normalt 300–600 kilo, men de aller største kan veie opptil 800 kilo. Hunnene veier 150–300 kilo og kan doble kroppsvekten mot slutten av drektighetsperioden.

Hode og tenner

Sammenlignet med andre bjørner er hodet til isbjørnen langt og smalt og lite i forhold til kroppsstørrelsen. Man kan se forskjell på hunner og fullvoksne hanner på avstand, ikke bare fordi hannene er større, men fordi nakken er tykkere enn hodet hos hannene. Ørene er små og pelskledde. Snuten er bred og sort. Øynene er brune og dekket av en hinne som beskytter mot ultrafiolett (UV) stråling. Hjørnetennene til isbjørnen er lange og kraftige, mens kinntennene er skarpe og tilpasset et kosthold bestående nesten utelukkende av kjøtt.

Pels, hud og spekk

Pelsen til isbjørnen består av tett underpels (bunnull) med et lag lange, hule dekkhår over. Hårene i både over- og underpelsen er gjennomsiktige, men pelsen ser hvit, gulhvit eller grålig ut. Huden er sort. Under huden har isbjørnen et om lag ti centimeter tykt fettlag (spekk) som beskytter mot kulde. Spekket hjelper også sammen med de hule hårene til å gi oppdrift når bjørnen svømmer.

Føtter tilpasset bevegelse på is og i vann

isbjørnspor
Isbjørnen har store føtter. Her er isbjørnspor fra Svalbard.

Isbjørnen har store flate føtter som er omtrent 30 centimeter lange. Fotsålene er pelskledde, og de sorte tredeputene er dekket med papiller som virker som sugekopper mot isen og dermed forhindrer at bjørnen glir. På forlabbene er tærne delvis forbundet med svømmehud som gir føttene egenskaper som padleårer i vannet. Den store overflaten gjør at de egner seg godt til å gå på og grave i snø. Klørne er kraftige og opptil fem centimeter lange. De brukes til å fange og holde fast byttedyr og gir godt feste på isen.

Levevis

isbjørn
Isbjørnen er en dyktig svømmer. Voksne dyr kan tilbringe hele dager i vannet, og de kan tilbakelegge store distanser. Bildet er fra Svalbard.
Av /Shutterstock.

Isbjørnen er tilpasset det marine (derav det latinske navnet maritimus) økosystemet i Arktis og er fullstendig avhengig av havis. Den jakter, forflytter seg, parer seg og hviler på isen. Den er også en god svømmer, og voksne dyr kan tilbringe hele dagen i vannet og tilbakelegge store distanser. Bare binner med små unger unngår å svømme lange strekninger, sannsynligvis fordi ungene ikke tåler nedkjølingen det innebærer å være for lenge i vannet. Bortsett fra drektige hunner er isbjørn aktive hele året og går ikke i dvale som brunbjørnen.

Forplantning og livsløp

Binne med unger
Isbjørnbinne med to unger på Svalbard. Ungene følger mora til de er omtrent 2,5 år gamle.

Paringstiden er i mars–juni og i denne perioden oppsøker hannene områder der de kan møte hunner. Paringen foregår en ukes tid etter møtet og kan foregå over flere dager. Både hanner og hunner kan pare seg med flere i løpet av én sesong, men er bare sammen med én om gangen. Det befruktede egget utvikles så ikke før på høsten (september–oktober) når binnene går i hi. Dette fenomenet kalles forsinket implantasjon.

Hunnen lager hi i snøen, vanligvis på land nær havet og i noen tilfeller på havisen. I egnede områder kan det være stor tetthet av hi. Ungene fødes i perioden november–januar i kull som vanligvis er på én til to unger (i sjeldne tilfeller tre). Mor og unger blir i hiet til mars–april. Tidspunktene for paring og formering varierer geografisk.

Ungene veier bare om lag en halv kilo når de blir født og rundt ti kilo når de forlater hiet med moren etter et par måneder. De følger henne i omtrent 2,5 år. Dødeligheten hos isbjørnunger er høy, særlig i første leveår, og bare en tredjedel overlever til den alderen da de blir selvstendige. Binnene får sine første unger når de er fem til seks år gamle, og får deretter vanligvis et nytt kull hvert tredje år. Bamsene blir først helt utvokste og begynner å formere seg ved en alder på mellom åtte og ti år. Levealderen er omtrent 30 år for hunner og 25 år for hanner.

Jakt og næring

isbjørn

Isbjørn spiser mye sel. Her er en isbjørn på Svalbard som spiser en storkobbe.

Den viktigste næringskilden til isbjørn er sel. Først og fremst ringsel og til en viss grad storkobbe. Isbjørnen jakter på isen og har en spesielt intens jaktperiode mens selen har unger. Ringselen prøver å gjemme ungene ved å føde og amme dem inne i hulrom i isen, men isbjørnen har svært god luktesans og finner mange av dem. Når den har lokalisert en selunge, reiser den seg på bakbena for så å kaste seg med full tyngde ned i isen for å lage en åpning til selhulen. Den tar også sel som dukker opp fra pustehull i isen.

Isbjørnen har ikke lik tilgang på mat hele året og kan sulte i lange perioder. Den kan også gå voldsomt opp i vekt på kort tid når den har nok å spise. Hvis anledningen byr seg til å fange eller spise åtsler av grønlandssel, klappmyss, steinkobbe, hvalross eller mindre hvaler som hvithval, narhval og grønlandshval, gjør den også det. Isbjørn kan også spise sjøfugl, fisk og egg. I områder med bebyggelse eller besøkende forsyner isbjørnen seg gjerne av det meste den kommer over; spiselig eller ikke.

Leveområder og forflytning

Isbjørnen beveger seg mye for å oppsøke områder med sel og for å få mest mulig tid på havisen gjennom sesongen. Arten er ikke territoriell, men voksne dyr lever alene. Størrelsen på leveområdene per dyr varierer og er blitt målt fra 1000 kvadratkilometer til 600 000 kvadratkilometer. Det meste vi har av data er fra hunner, fordi hannene har tykkere hals enn hode og derfor ikke kan gå med radiohalsbånd og bli overvåket.

Utbredelse

Isbjørn har sirkumpolar utbredelse og er ujevnt fordelt over de isdekte områdene rundt Arktis. Arten finnes i Canada, på Grønland, i Norge (Svalbard), Russland og USA (Alaska).

Bestander i verden

isbjørnbestander
Globalt utbredelseskart for isbjørn som viser den geografiske utstrekningen av de 19 underbestandene. I Canada strekker utbredelsesområdet seg så langt sør som til 50°N. Isbjørn i Norge tilhører Barentshavbestanden.

Ingen vet nøyaktig hvor mange isbjørner det finnes i verden da de er svært vanskelige å telle og overvåke, men det beregnede antallet er på mellom 20 000 og 25 000 dyr. Bestandens utvikling er ukjent og arten er regnet som sårbar av den internasjonale naturvernunionen (IUCN). Verdens totale isbjørnbestand er fordelt på 19 underbestander. Noen av disse er utbredt på tvers av flere nasjoner og forvaltes da i samarbeid.

Bestander i Norge (Svalbard)

På Svalbard og islagte deler av Barentshavet er det en felles norsk-russisk isbjørnbestand (denne er 1 av de 19 underbestandene og kalles barentshavbestanden). Utbredelsen er fra Framstredet mellom Grønland og Svalbard i vest til Frans Josefs land i Russland i øst. Antallet bjørner i denne bestanden ble sist beregnet i 2004, og det usikre anslaget var da på mellom 1899 og 3592 dyr. Det antas at barentshavbestanden i dag består av mindre enn 1000 reproduserende individer, og den er oppført som sårbar på norsk rødliste for arter.

Trusler

Klimaendringer

Klimaendringer er den største trusselen for isbjørnen, som mister livsgrunnlaget når havisen smelter. Trenden er at isen smelter tidligere på våren og dannes senere på høsten. Dermed forkortes isbjørnens jaktsesong. Sen ankomst av havis gjør også at hunnene ikke rekker å komme frem til hiområdene i tide på høsten, noe som resulterer i at det fødes færre unger. At hunnene må gå lengre tid uten mat og derved får dårligere helse, har også stor betydning for ungenes overlevelse.

Klimaendringer vil føre til nedgang i alle isbjørnbestandene, men i ulikt tempo i forskjellige geografiske regioner. Barentshavet er det havområdet i Arktis der sommerisen forsvinner raskest, og det er anslått at den kan bli helt borte i løpet av 10–40 år. Nyere forskning viser at isbjørnen trolig ikke vil klare å tilpasse seg et landbasert kosthold når havisen forsvinner. Effekten av klimaendringer bidrar i tillegg til å gjøre isbjørnen mer sårbar for andre trusler.

Forurensning

Som et rovdyr øverst i næringskjeden er isbjørnen særlig utsatt for fettløselige miljøgifter. I de europeiske delene av Arktis har det blitt påvist høye verdier av langtransporterte fettløselige miljøgifter som fraktes dit med luft- og havstrømmer. Giftkonsentrasjonen er spesielt høy i avmagrede dyr, og giftstoffene frigjøres i blodet når kroppsfettet er fortært. Isbjørnungene får bokstavelig talt giftstoffene inn med morsmelken, som har veldig høyt fettinnhold. Forurensning er blitt koblet til nedsatt forplantningsevne, svekket immunsystem og kreft hos isbjørn.

Menneskelig aktivitet

Issmelting fører til økt skipsfart og oljevirksomhet i Arktis, og dette påvirker isbjørnen negativt ved forstyrrelser og økte miljøskadelige utslipp. Det er også et økende problem at isbjørner oppsøker bebyggede områder og kommer i konflikt med mennesker og dermed risikerer å bli skutt.

Jakt på isbjørn

isbjørnfangst

Tidligere var fangst av isbjørn utbredt. Bildet er trolig tatt på en av Magnus Klerck Giæver sine jaktekspedisjoner i ishavet.

Isbjørn ble jaktet i stort antall frem til 1973 da en internasjonal isbjørnavtale («isbjørnavtalen») ble inngått mellom utbredelseslandene. Avtalen forbyr jakt på isbjørn bortsett fra en begrenset kvote til urbefolkning. I Russland og Norge førte fredningen til økte bestander. På Grønland utfører urbefolkningen fortsatt noe jakt til eget forbruk, mens det i dag kun er Canada som driver kommersiell jakt og eksport. Norge er blant importlandene, og isbjørnskinn fra Canada selges på Svalbard.

Statistikk fra Svalbard viser at det årlig ble skutt gjennomsnittlig to dyr der i perioden 2000–2018. Dette betyr at det sjelden er behov for å skyte isbjørn i selvforsvar. I Russland er jakt ulovlig, men det skytes årlig et ukjent antall bjørner og det mistenkes at det foregår ulovlig handel med skinn.

Norsk fangsthistorie

Norsk isbjørnjakt har lange tradisjoner, men ble først storstilt da antallet hvalross og grønlandshval hadde gått kraftig ned som resultat av overhøsting. I forbindelse med oppdagelsen av Bjørnøya i 1596 skal Willem Barentsz ha skutt den første isbjørnen på Svalbard. Ifølge fangst- og handelsstatistikk ble til sammen 28 611 isbjørnskinn ilandført i løpet av årene 1871–1973. Dette tilsvarer gjennomsnittlig 280 dyr årlig, men var i perioder langt høyere. Det ble også fanget levende bjørner, og 2000 isbjørnunger ble solgt til dyreparker og sirkus over hele verden.

Mesteparten av jakten ble utført om sommeren fra selfangstskuter som hadde bur til levende bjørner om bord. I tillegg sto overvintrende fangstfolk for en del isbjørnjakt. De fleste av dyrene ble skutt, men frem til et forbud i 1927 ble også giftåte benyttet som fangstmetode. Det var utstrakt bruk av selvskudd der et åte festet til et skytevåpen ble lagt under en kasse på isen. Bjørnen måtte stikke hodet inn i kassen for å få tak i åtet og ble skutt når den dro i det. Turistjakt fra båt forekom også, og mot slutten av fangstperioden ble flere titalls isbjørn felt av turister hvert år.

Jakt på unger og binner med unger ble først forbudt i 1965. På slutten av 1960-tallet var isbjørnbestanden på Svalbard redusert til rundt 1000 dyr.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Faktaboks

isbjørn
Ursus maritimus
Artsdatabanken-ID
48041
GBIF-ID
2433451

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg