Keltere, eldste navn på den vestligste gruppen av de indoeuropeiske folk i Europa. Romerne brukte navnet om de keltiske stammene på fastlandet fra Garonne til Seine og Marne (Celtica). Et mer alminnelig navn var gallere (latin galli). Til dette svarer hos greske forfattere keltoi og fra begynnelsen av 200-tallet galatai. Forholdet mellom disse navnene er uklart; galler og galater synes å være samme eller nærbeslektede navn.

Verken keltere eller gallere blir i gammel tid brukt om kelterne på De britiske øyer. Kelternes språk er indoeuropeisk, se keltiske språk. Det galliske språk på kontinentet var antagelig nært beslektet med den britanniske gruppe. Det er sannsynlig at det også har vært språk av gælisk type på kontinentet, selv om dette ikke er sikkert påvist.

Keltere dukker først tydelig opp i forhistorien i Hallstattperioden, hvis jernalderkultur de var med på å bære og som de fremfor noe annet folk førte videre i La Tène. Deres hjemland synes på denne tid å være strøkene om Øvre Donau og store deler av det nåværende Tyskland. De var naboer til illyrere og germanere, som de har hatt språklige og kulturhistoriske forbindelser med fra meget gammel tid.

Det er sammenheng mellom store europeiske La Tène-funn og den veldige keltiske ekspansjon over Europa fra 400-tallet frem til Kristi fødsel, som ble båret frem av keltisk våpenteknikk og smiekunst. Kelterne utviklet i La Tène en særpreget og merkelig konstant dekorativ kunst, som er dypt rotfestet i keltisk egenart. Denne kunsten fortsetter sitt liv også etter tapet av den politiske selvstendigheten og er foreviget i den kristne kunst i Irland.

Ornamentene er lineære med stiliserte og defigurerte dyre- og menneskeskikkelser, inngravert eller hevet i relieff og ofte fremhevet med korall eller emalje. På mange måter har kelterne alt i forhistorisk tid øvd en sterk kulturell innflytelse nord for Alpene. Det var kelterne som formidlet bruken av jernet til germanerne; selve navnet jern (gty. isarn) er keltisk (gallisk isarnon). 

Kelternes ekspansjon begynte i forhistorisk tid; det er usikkert og omstridt når de satte over til Storbritannia og Irland. Arkeologene regner med innvandringer i forskjellige perioder, særlig i den siste del av bronsealderen (fra ca. 1000 f.Kr.), og i jernalderen.

En teori som nå er forlatt av de fleste, hevdet at goidelerne, de såkalte q-keltere, skulle ha slått seg ned i Sør-Britannia og derfra erobret Irland for så å bli fordrevet fra Sør-Britannia av brittonerne, de såkalte p-kelter. Det er usannsynlig at det har vært goideler i Storbritannia før innvandringene fra Irland etter Kristi fødsel.

Keltiske belgere (Caesars belgae) erobret Sørøst-England i første halvdel av det første århundre e.Kr. Etter irsk tradisjon var det fire forskjellige innvandringer i Irland. Man har ment at de tre første representerte brittonere og den siste, som skal ha funnet sted i de siste århundrer før Kristi fødsel (og være kommet direkte fra Gallia), goideler hvis språk fortrengte de opprinnelige innbyggeres.

På 600–500-tallet f.Kr. begynte store keltiske folkevandringer på fastlandet, kanskje under press fra germanere og andre folk. I senhallstattsk tid eller tidlig La Tène-tid trengte de inn i Frankrike (Gallia Transalpina) og videre inn i Spania. De gikk over Alpene og grunnla riker i Nord-Italia (Gallia Cisalpina), beleiret og erobret Roma år 390, fortsatte østover langs Donau, inn i Hellas, angrep Delfi år 279 og oversvømte Lilleasia, der de grunnla et varig rike, Galatia.

Fra Nord-Irland koloniserte gælerne Skottland og de skotske øyer på 400–500-tallet e.Kr. Da germanske stammer (anglere og saksere) på 400-tallet trengte inn i England, utvandret en del av den keltiske befolkningen til Armorika, det nåværende Bretagne, der deres språk lever videre den dag i dag, spaltet i en mengde dialekter, som muligens til dels er påvirket av overlevende galliske dialekter.

Kelterne har aldri dannet faste og varige statssamfunn. En sterk stammefølelse har hindret fremveksten av keltiske nasjonalstater. I tidens løp ble de derfor liggende under for sterkere organiserte nabofolk som romere og germanere. Caesar gjorde det for alle tider av med det gamle Gallia og den galliske kultur, og mange generasjoner i forveien hadde Gallia Cisalpina og kelterne i Spania og Portugal mistet sin selvstendighet.

I de første århundrer e.Kr. la Roma under seg Donaulandene og Sør- og Mellom-Britannia. Irland er det eneste keltiske land som har evnet å bevare sin egenart og sin selvstendighet, til tross for at irsk er det keltiske språk som i dag står tallmessig svakest.

Legekunsten stod høyt hos kelterne, de gav germanerne ordene «lege» oglyf, «legeurt». Av de gamle lover og den veldige gammel-irske litteratur får man et tydelig bilde av Irland som det var under hedenskapet, av en kultur og et samfunn som i alle hovedtrekk skiller seg fra det romerske.

Under folkevandringene fant klassisk kultur på 400-tallet et fristed i Irlands klostre, som ble berømte lærdomsseter. Irske munker utfoldet en storslått misjonsvirksomhet på fastlandet helt bort til Kijev; de kom også til Færøyene og Island, der nordmennene fant klokker og bøker etter dem.

Keltiske sagnmotiver var yndede emner for middelalderens diktning. Bardenes musikalske og dikteriske stevner ble bevart i Wales som folkelig forlystelse, og etter metodistvekkelsen på 1700-tallet utviklet det seg av dem en nasjonal gjenreising, en «pankeltisme», som har bredt seg til andre keltiske land; dens mål er å gjenreise keltisk språk, også i Cornwall, der det gikk tapt for 200 år siden.

Kelterne på kontinentet (Gallia) og i det romerske England (Britannia) har etterlatt seg tallrike spor av sin religion, spesielt skulpturer og innskrifter. De kontinentale kelterne var sterkt påvirket av romersk kultur, og mange av deres guder ble etter hvert satt lik med romerske guder.

Et mektig presteskap, druidene, forsvant etter Caesars erobring av Gallia (58–51 f.Kr.), og ettersom de ikke benyttet seg av skrevne tekster, kjenner vi lite til deres lære. Fra Irland og Wales derimot, har vi en rikholdig litteratur. Riktig nok ble den nedskrevet av kristne munker fra 500-tallet e.Kr. av, men den omfatter myter og epos som gir et godt innblikk i før-kristen keltisk religon.

Blant de viktigste gudene som kjennes både fra irsk og kontinental tradisjon, er Lugh (antagelig kjent av romerne i Gallia som Merkur) og gudinnen Brighid (identifisert med Minerva), som begge beskyttet håndverk og kunst. Trekk fra mange av de keltiske gudene har levd videre i kristen tid i forbindelse med helgenkult, for eksempel nettopp i kulten av den hellige Brigid.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

18. mars 2009 skrev David Olsen

Jeg foreslår at det blir skrevet mer om keltisk mytologi. Det burde være flere artikler om gudene og heltene.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.