Hvaler. Skjelett av grønlandshval, Balaena mysticetus. Bekken og bakre ekstremiteter er forkrøplet og ligger skjult i kroppen. Nederst til venstre sees bekkenskjelettet forstørret. Bare grønlandshvalen har rester av både skinneben og lårben, andre bardehvaler har kun rester av lårben. Hos tannhvaler mangler også lårbenet. Bekkenet hos hvalene er ikke direkte forbundet med det øvrige skjelettet. Det tjener som festeorgan for visse muskler, hos hannene som støtte for penis.

KF-bok. begrenset

Hvaler. 1) Nordkaper. 2) Grønlandshval. 3) Gråhval. 4) Knølhval. 5) Finnhval. 6) Blåhval. 7) Spermhval. 8) Spisshval. 9) Cuviers nebbhval. 10) Grindhval. 11) Nise. 12) Falsk spekkhugger. 13) Spekkhugger. 14) Vanlig delfin. 15) Stripet delfin. 16) Tumler.17) Rissodelfin. 18) Hvithval. 19) Narhval.

av Anon. begrenset

Hvaler, pattedyrorden med to underordener: bardehvaler og tannhvaler. Hvalene stammer fra landdyr som gikk over til å leve i vann. Gjennom en lang utvikling med vesentlige endringer i utseende, bygning og levevis har hvalene tilpasset seg livet i sjøen – bedre enn noen annen gruppe av pattedyr.

Hvalene varierer betydelig i størrelse; fra små delfiner med kroppslengde på rundt 1 m og vekt om lag 50 kg, til blåhvalen, antakelig det største dyret som noen gang har eksistert på Jorden, med en kroppslengde opp mot 30 m og en vekt rundt 150 tonn. Kroppen hos hvalene er strømlinjeformet, huden hårløs og glatt, og dyrene glir derfor lett gjennom vannet. Underhuden består av et spekklag; hos grønlandshvalene er dette ca. 40 cm tykt.

Skjelettet er porøst og meget fettrikt, særlig ryggvirvlene, som består av opptil 50–60 prosent fett. Forlemmene (sveivene) er velutviklet og minner om fiskenes brystfinner, men forlemmenes knokler er de samme som hos landpattedyrene. Over- og underarmsbena er imidlertid stivt forbundet slik at forlemmene bare kan beveges i skulderleddet. De tjener vesentlig som styre- og likevektsorganer. Tannhvalene har 5 fingrer, bardehvalene 4. Antallet knokler i fingrene er forskjellig hos ulike arter. Fingerknoklenes antall er størst hos arter med lange forlemmer.

Hvalene mangler bekken og baklemmer, men rudimenter av bekkenet finnes som to knokler innleiret i muskulaturen, én på hver side av bakkroppen. Dette er et sterkt indisium på at hvalene stammer fra landpattedyr. Hvalene har en velutviklet halefinne som i motsetning til fiskenes er stilt vannrett. Dette gjør det lettere å dykke ned i sjøen for å spise, og å svømme opp til overflaten for å puste.

Øynene er små i forhold til dyrenes størrelse, og i sin bygning minner de om fiskeøyne. For eksempel er linsen kuleformet; dette skyldes at brytningsindeksen mellom vannet og hornhinnen er liten, slik at mesteparten av lysbrytningen må foregå i linsen. Hinnene som omgir øyet, er meget tykke, og øyemusklene er faste og lite elastiske. På grunn av den dårlige sikten i sjøen, ser hvalene godt bare på korte avstander.

Hvalene hører meget godt, og det har gjennom tidene vært mange teorier om hvordan lydbølgene blir overført til det indre øre. Ytre øre mangler, og øregangen er trang; hos bardehvalene er øregangens indre del til og med stoppet til av en vokslignende plugg. Man trodde lenge at lydbølgene ble overført til det indre øre via kraniet, men det har vist seg at ørepluggen er en god lydleder, at øregangen i høy grad er funksjonell og at lyden gjennom den blir overført til det indre øre. Visse anatomiske forhold ved hvalenes indre øre er lik dem vi finner hos flaggermusene.

Liksom flaggermusene kan hvalene (særlig tannhvalene) orientere seg ved en slags ekkolokalisering, dvs. at de sender ut lyder som, når de treffer en gjenstand, gir ekko som igjen kan oppfanges gjennom øret.

Hvaler som holder sammen i større eller mindre flokker, bruker også lydsignaler til å kommunisere innbyrdes. Også mer solitære arter (som f.eks. blåhvalen) kommuniserer ved hjelp av lyd, og lydsignalene kan oppfattes over store avstander. Lydbølgenes svingetall spenner over et stort register – fra noen få hertz (Hz) helt opp til ca. 150 000 Hz, dvs. til langt inn i ultralydområdet.

Lukt og smak er dårlig utviklet, luktenerve mangler helt hos tannhvalene.

Hvalene puster med lunger, men luftveiene er tilpasset livet i vann. Mens det hos landpattedyr er åpen forbindelse mellom neseåpning og munnhule, er hvalenes strupehode slik formet at det stikker opp i nesegangen og danner en direkte forbindelse mellom den og luftrøret. Den ytre neseåpning, «blåsehullet», kan lukkes, og hvalene kan ikke få vann i lungene gjennom munnhulen under dykking. Tilpasningen til livet i vann gjør at de både kan dykke til store dyp (spermhval til minst 1400, trolig helt ned til 3000 m dyp) og oppholde seg lenge under vann, noen arter nærmere én time. Dette skyldes bl.a. at blodet og musklene er meget rike på hemoglobin, som binder oksygen i store mengder og danner lager for det oksygen som trengs under dykkingen. Visse anatomiske trekk ved blodkarsystemet tyder på at særlig hjernen og nervesystemet blir godt forsynt med oksygen under dykkingen, mens musklene tærer på de oksygenmengder de alt har i muskelhemoglobinet, og derfor forårsaker et oksygenunderskudd som blir dekket når dyret kommer til overflaten og ånder.

Kroppstemperaturen er ca. 36 °C. Spekklaget og spesielle fysiologiske tilpasninger av blodkarsystemet tjener til å regulere kroppstemperaturen ved ekstreme endringer av temperaturen i vannet. Bl.a. er blodårene i sveivene organisert i et «motstrømsprinsipp» som minker varmetapet til omgivelsene; idet det varme blodet på vei ut i sveivene gir fra seg mye av varmen til det kalde blodet på vei inn i kroppen. Et helt tilsvarende system finnes i bena til fugler.

Hvalenes forplantningsforhold er kjent for de fleste av artene som har vært beskattet, samt for en rekke hvaler som har vært studert i fangenskap. Det er svært store variasjoner mellom artene. Drektighetstiden varer fra 10 til 15 måneder, vanligvis henimot ett år for bardehvalene. Hvalene får vanligvis én unge om gangen, men tvillingfødsler forekommer. Ungen er velutviklet og stor ved fødselen, 1/31/4 av morens lengde. Den patter moren i 4–12 måneder, og fordobler sin lengde i løpet av denne tiden. Melken er næringsrik med over 30 prosent fett.

Hvalenes levealder er lite kjent, men merking av finnhval i Sørishavet viser at iallfall denne arten kan bli 35–40 år; sannsynligvis enda eldre. I Alaska har det vært fanget grønlandshval som med sikkerhet har vært mer enn 100 år gammel, og funn av pilspisser i døde grønlandshvaler kan tyde på en levealder på over 200 år.

Hvalene lever i alle hav, både varme og kalde, og i større elver (f.eks. Amazonas og Ganges) finnes også små hvalarter. Noen hvaler oppholder seg hele livet i relativt begrensede havområder, mens andre foretar lange og regelmessige vandringer som strekker seg fra tempererte eller tropiske farvann til drivisområder i arktiske strøk.

Hvalene ernærer seg av levende dyr – krepsdyr, blekksprut og fisk. Bardehvalene fanger fødedyrene ved hjelp av bardenes silapparat, og flere av disse artene livnærer seg hovedsakelig av planktoniske krepsdyr fanget på denne måten. Både tannhvalene, som lever av fisk og blekksprut, og bardehvalene, sluker føden hel.

Hvalene deles i underordenene tannhvaler (Odontoceti) og bardehvaler (Mysticeti). Man regner med 80 nålevende arter av hval, fordelt på 9 familier. De fleste hvaler er tannhvaler, og mer enn en tredel av alle hvalene hører hjemme i delfinfamilien. I norske farvann forekommer totalt 21 hvalarter (14 tannhvaler og 7 bardehvaler), noen bare sporadisk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.