Lilleasia

Lilleasia utgjør omtrent dagens Tyrkia. Bildet viser et kart over Lilleasia fra 1500-tallet. Her er de ulike landskapene merket av, blant annet Paflagonia, Galatia, Frygia, Lykia, Mysia, Bithynia, Kappadokia, Pisidia og Pamfylia.

Lilleasia, også kalt Anatolia, er en halvøy i Vest-Asia mellom Svartehavet og Middelhavet, som er en del av Tyrkia. Lilleasia og den europeiske delen av Tyrkia er skilt av Marmarahavet, som gjennom Dardanellene og Bosporos forbinder Svartehavet med Egeerhavet. Lilleasia har i sørøst grense til Syria og Irak og i øst grense til Iran, Armenia og Georgia. Lilleasia utgjør 97 prosent av Tyrkias samlede areal.

Forhistorie

Ruiner etter akropolis (byborgen) i Gordion.
Av .
Lisens: CC BY 3.0

Bortsett fra enkelte tidlige utgravninger, som Heinrich Schliemanns i Troja, tok utforskningen av Lilleasias forhistorie først til omkring 1900. Tyske arkeologer foretok da store utgravninger i Gordion og Boğazkale. Amerikanske arkeologer har gravd i Alaca Hüyük og Troja, og britiske har gravd i Kilikia. Etter andre verdenskrig har tyrkiske arkeologer i stor utstrekning overtatt disse forskningsoppgavene. Dessuten har amerikanske arkeologer foretatt til dels store utgravninger.

Fra de tidligste tider har Lilleasia dannet en landbro mellom øst og vest, sør og nord, og kulturutviklingen i Lilleasia kom til å preges av påvirkninger fra landsby- og bysivilisasjonene i Mesopotamia og Nord-Syria. Viktige kulturelementer ble dermed formidlet videre til det egeiske området og det sørøstlige Europa. På den sentral-anatoliske høysletta oppstod det i perioder selvstendige kulturgrupper som kom til å spille en viktig rolle i naboområdenes politiske og kulturelle historie. Til tross for at de arkeologiske undersøkelsene har satset relativt lite på utforskningen av eldre steinalder, er det funnet spor av senpaleolittiske kulturer i huler.

Belbasi og Beldibi

I Belbasi og Beldibi er det funnet spor av bosetning i perioden 13 000–7000 fvt. I de yngste kulturlagene i Beldibi ble det funnet keramikk som knytter disse funnene til funn fra landsbyene. Men en sammenhengende linje i kulturutviklingen i Lilleasia kan bare følges fra det tidsrommet da jordbruket ble etablert. Funnene kommer vesentlig fra store byhauger med store lag avfall og bygningsrester etter sammenhengende bosetning gjennom lange tider.

Halicar

Halicar representerer en av de eldste slike byhauger. De dypeste kulturlagene skriver seg fra første halvdel av 6000-tallet fvt. På den tiden bestod husene av små rom med vegger av leirklining. Enkelte større rom hadde også leirklint gulv. Ildsted og forrådskar fantes ute på gårdsplassene. I den eldste bosetningsfasen har innbyggerne ikke kjent til kunsten å lage keramikk.

Çatal Hüyük

Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Çatal Hüyük er en av de største neolittiske lokaliteter som overhodet er kjent. Den skiller seg også ut ved at materialet er uvanlig godt bevart. I tillegg vitner funnene om svært høyt kunstnerisk nivå. Çatal Hüyük består av to byhauger, den ene er 17,5 meter høy, den andre 15 meter. Kulturlagene er hovedsakelig fra rundt 6250–5400 fvt. Innbyggerne har vært bønder som har dyrket jorden ved hjelp av kunstig vanning og som har holdt husdyr. Dessuten har det blant innbyggerne vært mange dyktige håndverkere.

Råvarene, og særlig obsidian, vitner om at handel har vært viktig. Man har også kjent metall, og både bly og kobber er smeltet. Byen hadde ikke gater og heller ikke inngangsdører på gateplan. Husene var små, rektangulære og sammenbygde. For å komme inn i dem måtte man benytte stiger opp til taket. Anslagsvis har byen bestått av cirka tusen hus. Det kan ha levd opptil 5000–6000 mennesker her. De døde ble begravd under gulvet inne i husene. Enkelte hus har vært rikt dekorert med veggmalerier og med skulpturerte oksehoder, og man antar at dette dreier seg om hellige steder.

Cayönü

Cayönü i det sørøstlige Anatolia er et annet viktig funnsted. Her ble det vunnet ut kobber som ble bearbeidet. Trolig er dette den eldste kjente, påviste kobberfremstilling – med en antatt datering 7500–6800 fvt. Også i Can Hasan er de eldste av de i alt sju boplasslagene prekeramiske.

Fremvekst av byer og landsbyer

Bosetningen i landsbyene har vært basert på jordbruk, der det ble benyttet kunstig vanning. Husdyrhold har vært viktig, og det ble handlet med fjernere områder. De nevnte boplassene representerer overgangsformer fra senneolittiske kulturer til kobberalderkulturer. Mersin som ligger ved et viktig pass i Taurusfjellene, har ligget ved en handelsvei der det trolig ble handlet med obsidian fra Sentral-Anatolia. Malt keramikk fra de senere lag viser tilknytning til Syria og Mesopotamia. Landsbyene og de små bysamfunnene har hatt en relativt enhetlig materiell kultur.

Også på det religiøse område finnes det felles trekk. Amuletter eller statuetter i form av stiliserte kvinneskikkelser er funnet spredt over hele området. Disse har utvilsomt forbindelse med en alminnelig utbredt fruktbarhetskultus som er kjent også fra andre kulturgrupper i den nære Orient, landene rundt det østlige Middelhavet og det sørøstlige Europa.

Kort etter 2500 fvt. nådde den anatoliske kulturen en første blomstringsperiode som ga grunnlag for fremveksten av større bysamfunn. De ualminnelig rike fyrstegravene fra Alaca Hüyük tilhører denne perioden. Her fant man blant annet noen av de eldste jerngjenstander som kjennes. Alaca Hüyük har vært et viktig politisk sentrum på den anatoliske høysletta.

Troja

Troja. En del av borgmuren til Troja VI. Denne byen ble ødelagt av et jordskjelv i 1275 f.Kr. og senere gjenoppbygd, for så antakelig å bli erobret av Homers akhaiere ca. 1240.

Av /KF-arkiv ※.

Et annet viktig sentrum har vært Hissarlik (Troja) i det nordvestlige Lilleasia. De eldste kulturlagene i Troja viser en ubrutt utvikling av et bysamfunn organisert på en tilsvarende måte som de anatoliske – der byen har vokst opp rundt en sentral borg eller et palass. Allerede i Troja I finner man langhuset med forhall, som er forløperen til det senere megaron. Troja II fra cirka 2400–2200 fvt. representerer en tilsvarende blomstringsperiode som den samtidige i det sentrale Lilleasia. De rike fyrstegravene tilhører denne tiden.

Den trojanske kulturen fremtrer fra første stund som typisk lilleasiatisk. Enkelte importstykker viser at byen også har hatt kontakt med den tidlig-helladiske kulturen.

Hettittene

Den mørke grønnfargen markerer hettittenes kjerneområde. Den lyse grønnfargen markerer rikets største utstrekning eller snarere hettittenes interessesfære ca. 1300 fvt. Området var ikke på noe tidspunkt en samlet enhet.

Av /Store norske leksikon ※.

På grunnlag av skriftlige kilder kan man føre de hettittiske tradisjoner i Lilleasia tilbake til cirka 1900 fvt. Det er ikke påvist hvor hettittene kom fra, men språket som tilhører den indoeuropeiske gruppen, tyder på at det har skjedd en innvandring. Både det materielle og det religiøse området viser imidlertid at hettittene i det alt vesentlige bygger på eldre, anatoliske tradisjoner. Fra de såkalte kappadokiske leirtavlene, funnet i Alishar, Boğazkale og Kültepe, vet man at assyrerne hadde opprettet regulære handelsstasjoner i Anatolia på 1900- og 1800-tallet fvt. Disse ble imidlertid ødelagt på 1700-tallet fvt. Tekster funnet i Boğazkale belyser hettittenes gamle rike i løpet av andre årtusen fvt. Derimot vet man mindre om kongerikene i Kilikia. Omkring 1200 fvt. har det skjedd en folkeflytting østover inn i Anatolia, og det såkalte «sjøfolket» førte til hettitterrikets undergang.

Man kjenner lite til de følgende hundreårene. Fra cirka 1000 fvt. finner man greske kolonier langs egeerhavskysten. Grunnleggelsen av et jonisk forbund førte til ekspansjonen av en gresk-anatolisk kultur som etter hvert spredte seg over hele Lilleasia.

Senere historie

Grekerne i Lilleasia var under persisk overhøyhet fra 547 fvt. I 334–333 undertvang Aleksander den store Lilleasia. Etter hans død ble området delt mellom selevkidene og flere uavhengige småstater (Kappadokia, Bithynia og flere andre). På 200-tallet grunnet keltere Galatia. Romernes innblanding begynte omkring 200 fvt. Etter deres seier over Antiokhos 3 i 190 fvt. fikk de det vestlige Lilleasia i sin makt, ga sine allierte, Pergamon og Rhodos, store utvidelser, og opprettet etter Attalos' testament i 133 fvt. Asia som den første romerske provinsen i Lilleasia på Pergamons grunn. Etter år 100 fvt. gjorde Mithradates, konge i Pontos, flere forgjeves forsøk på å drive bort romerne. Flere provinser ble anlagt etter hans nederlag mot Pompeius og i keisertiden.

I 395 evt. kom Lilleasia under det østromerske rike, senere trengte araberne inn, endelig seldsjukkene, som behersket det meste av Lilleasia på korstogenes tid, men på 1200- og 1300-tallet måtte de avgi landet til osmanene.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg