Furuskog
Furuskog. Av /NIBIO. Begrenset gjenbruk

furu

Furu
Pinus sylvestris, vanlig furu, er den eneste viltvoksende arten i furuslekta i Norge.
Furu
Av .

Artikkelstart

Vanlig furu er et bartre som hører til furuslekta. Det finnes 100 arter i denne slekta, men vanlig furu er den eneste av dem som vokser vilt i Norge. Til gjengjeld finne den i alle landets fylker, og har den største utbredelsen av alle treslag i Norge. Av de norske skogene utgjør furu litt mer enn fjerdeparten.

Faktaboks

Vitenskapelig navn
Pinus sylvestris
Beskrevet av
Carl von Linné

Vanlig furu er den furuarten med størst utbredelse i verden. Arten fins i store deler av Eurasia, fra Skottland, Norge og nordlige Spania i vest og nesten til Stillehavet i Østsibir. I sør når den ca. 37o N i Spania og Tyrkia, og i nord til over 70o N i Finnmark. I Nord-Amerika er den en innført art som har spredd seg fra plantninger, særlig i nordøstlige USA og dels også i sørlige Canada.

Furua er hardfør. Den vokser til store tre helt opp til 1000 meter over havet i Sør-Norge. Enkelte småfuruer går helt opp til 1300 meter over havet. Selv i de harde klimatiske forholdene i Finnmark vokser furutre opp til 380 meter over havet.

Furu hører til de tidlige innvandrere i Norge og kom like etter at isen trakk seg tilbake etter siste istid. Den dominerte da sammen med hassel i den første delen av borealtida.

Bearbeidingen av furu er lett, og treslaget brukes ofte til trelast (materialer og trevarer). Holdbarheten er god for kjerneveden. Yteveden angripes derimot lett av sopp og insekter, men lar seg, i motsetning til gran, lett impregnere, og holdbarheten økes derved vesentlig.

Beskrivelse

Vanlig furu hører til den gruppa i furuslekta som har to nåler i hvert knippe. På unge tre er barken matt gråbrun, siden blir den på den øvre delen av stammen lyst rødbrun og blank, men nederst på stammen tjukk og grov og til slutt sterkt oppsprukken. I Sør-Norge blir trea ofte 20—30 meter høge. De høgeste furuene som er målt i Norge finnes i TodalenNordmøre, med høgder opptil 40 meter. De tjukkeste trea kan få en diameter på over halvannen meter, og alderen kan gå opp i 500—600 år. Bjønnafurua i Druggudalen (550 moh.) i Orkland kommune skal være den furua i Norge som har størst stammevolum, beregnet til 12,3 m³ i 2014. Treet var da 15,7 m høgt og hadde en omkrets på 5,23 m, det vil si en gjennomsnittlig diameter på cirka 1,69 m.

Vanlig furu er formrik og deles i Skandinavia ofte inn i to underarter: skogfuru (Pinus sylvestris subsp. sylvestris) og lappfuru (Pinus sylvestris subsp. lapponica). Underarten skogfuru i Sør-Norge har tjukk bark og brei krone, over 3,5 centimeter lange nåler, grå frøkongler og mørke frø med brunfiolette vinger. Underarten lappfuru vokser i nordboreal vegetasjonssone (subalpin sone, også kalt fjellskogen). Den har tynnere bark og smal krone. Nålene er ikke over 3,5 centimeter, og frøene er lysere med rødgul vinge. Begge underartene er i Norsk rødliste for arter 2021 vurdert som livskraftige (LC).

Vanlig furu har gulaktig ved og mørkere, ofte rødlig til rødbrun kjerneved med temmelig markerte årringer. Fargetonen mørkner noe ved påvirkning av lys og luft.

Røtter

Rotvelte
På grunnlendt mark, der berget går helt opp til markoverflata, klarer ikke furua å utvikle den vertikale pælerota. På slike steder blir furutrea lett utsatt for stormfellinger.

Furutre utvikler ei kraftig, dyptgående pælerot – i midten av rota utvikles en kraftig rotpæl som vokser rett ned i bakken. Den sørger for at furutrea er svært stormsterke. Men pælerota klarer ikke å utvikle seg på steder med lite løsmasser, der berggrunnen går nesten helt opp til markoverflata (grunnlendt mark). Her klarer røttene kun å spre seg utover, og furua blir derved langt mer utsatt for stormfelling.

Tetthet og styrke

Veden er hard, sterk og rik på harpiks (kvae).

Furuvirke har tetthet ved 15 prosent fuktighet på cirka 0,52 g/cm³. Dette gjør treslaget omtrent 10 prosent tyngre enn gran. Styrkeegenskapene er omtrent de samme som for gran og kan betegnes som generelt gode til alle vanlige formål.

Normalt har nåletre med tette årringer høyere densitet og bedre styrke enn tre med breiere årringer. Furu som har vokst særlig langt mot nord (for eksempel i Pasvik eller Nord-Finland), har imidlertid ofte så ekstremt langsom vekst at de vil få såkalt «hungerved» med svært tette årringer (mindre enn 1 mm). Slikt virke vil ha lågere densitet og styrkeegenskaper enn normalt.

Bruksområder

Furupanel
Panel av furu (Pinus sylvestris) impregnert med kopper (Cu). Under gunstige vekstforhold gir furu verdifullt tømmer. Furuvirke er mye brukt til paneler og golvbord, og kan impregneres til å motstå soppangrep.
Av /NIBIO.
Furu
Den lysåpne fjellfuruskogen er svært attraktive friluftsområder.

Furu er et anerkjent materiale til en rekke formål, som innrednings- og møbelsnekkeri, båtbygging, listverk, leketøy og dessuten i impregnert tilstand til en rekke utendørs konstruksjoner, som kai- og undervannsbygging, bruer, stolper for elektrisitets-og telefonlinjer, gruveformål, og annet.

Innen husbygging brukes det til de fleste formål der tre er aktuelt, og er særlig ettertraktet til synlige formål som paneler og gulv, noe som skyldes at den mørkere kjerneved og de rødlige kvister gir treet en kraftig karakter. Videre brukes furu til finér og som råstoff for trefiberplater, sponplater og for sulfatcellulose. Enkelte deler av treet, som stubber og tørrtopper, er særlig rike på harpikser (tyri) og brukes til utvinning av tjære, samtidig som de er ettertraktet som peisved.

I de norske skogene vokser det mer gran enn furu, og til formål der det stilles særlige krav til kvalitet (paneler, gulv), vil prisen på furu oftest ligge noe høgere. For å dekke behovet importeres det en del furu, særlig fra Sverige. I oversjøisk handel går furu ofte under betegnelsen redwood, men må ikke forveksles med kalifornisk redwood, som importeres en del i Norge.

Utbredelse

utbredelse av furu

Utbredelse av furu (Pinus sylvestris). De markerte områdene er basert på observasjonsdata fra GBIF. Arten går lenger øst enn dette kartet viser, heilt til Okhotsk i Østsibir (nær Stillehavet). Den markerte utbredelsen i østlige Nord-Amerika viser et område hvor arten er mer eller mindre naturalisert etter spredning fra plantninger.

utbredelse av furu

Vanlig furu har den største utbredelsen av alle treslag i Norge, og utgjør litt mer enn ¼ av det norske skogarealet. Furutre får best virkeskvalitet på voksesteder med middels og låg bonitet, det er også på disse stedene vi finner det meste av furuskogene i Norge.

Furu er et nøysomt og hardført tre. Det trives godt på næringsfattig grunn på aur- og sandmoer og på harde bergarter med lite jorddekke. På Østlandet ligger tregrensa for furu på cirka 1000 meter, på Vestlandet 400–500 meter og i Nord-Norge 300–400 meter over havet.

Furuskogen i Stabbursdalen i Finnmark (en skog på cirka 10 000 daa) regnes som Norges nordligste barskog. Verdens nordligste mindre forekomst av furu, ligger i Kistrand i Børselv.

Et lyskrevende treslag

Furu Pinus sylvestris
Furu (Pinus sylvestris). Dette treet står i Ås, Viken fylke.
Furu Pinus sylvestris
Lisens: CC BY SA 3.0

Furu og gran er ulike på en del områder. Granas barnåler er skyggetålende. Furua har derimot lyskrevende barnåler. Innen skogbruket er det derfor svært viktig å pleie furuskogen slik at man opprettholder god lystilgang. Dersom furutrea blir stående svært tett, dør mange av barnålene på grunn av mangel på lys. Barmassen som produserer cellulose blir redusert og treas volumproduksjon minker mye. I alt for tett ungskog av furu får vi svært tynne stammer med kun en liten dusk av greiner med levende barnåler på toppen, der det er god lystilgang. Trea i slike bestand har stor risiko for å bli brukket ned under større snøfall.

Dersom furutrea blir stående med for stor avstand, får de imidlertid så mye tilgang på sollys nedover stammen at det utvikles mange og kraftige greiner også ned mot rota. Derved reduseres kvaliteten på virket. God skogskjøtsel er derfor ekstra viktig i furuskog.

Formering

Kongler
Hann- og hunnkongler på samme tre: hannkongene (pollenkonglene) er gule og sitter nede på langskuddet, de unge hunnkonglene (frøkonglene) er røde og sitter i skuddtoppen.
Kongler
Lisens: CC BY SA 3.0

Som enkelttre kan furua sette frø i en alder av 10—15 år. Tre i furubestand setter frø etter 30—50 år. Den største frøproduksjonen skjer i alderen 60—100 år.

De aller fleste furutrea er sambu, noe som betyr at det både er hannlige og hunnlige formeringsorganer, pollenkongler og frøkongler, på samme tre. Disse blir populært kalt "blomster". Enkelte steder, for eksempel i Finnmark, er furutrea ofte særbu, altså tre enten med hannlige eller med hunnlige formeringsorganer.

Pollenkongler og frøkongler vokser fram i mai—juni, og da kan det produseres enorme mengder furupollen. I noen år produseres det så mye at pollenet som blåses med vinden, nærmest danner tåkeskyer over skogen. Det gule pollenet kan legge seg som svært synlige lag på verandagulv, utemøbler, biler, med mer.

Frøa blir først modne høsten etter befruktninga, og slippes så neste vår i mars—april. Furua trenger altså to år fra "blomstring" til frøslipp.

Furutre produserer litt frø hvert år, men treslaget har også såkalte frøår. Disse frøåra kommer som regel etter en varm sommer. Furua er derfor lett å forynge naturlig, og tilrettelegging for naturlig foryngelse benyttes ofte når man avvirker i furuskog. Blant annet ved hjelp av frøtrestilling. Da settes enkelte tre igjen på hogstfeltet, og disse sørger for god frøforsyning. En annen aktuell hogstform i furuskog er kanthogst. Da baserer man seg på naturlig foryngelse av hogstfeltet fra frøforsyningen som kommer fra tre langs hogstkanten.

Sentral statistikk

Stående volum (uten bark) på skogbruksmark

Med skogbruksmark menes produktiv skog unntatt områder der det ikke kan drives et økonomisk skogbruk på grunn av restriksjoner. Eksempler på slike restriksjoner er vernebestemmelser i verneområder og kraftgater som må holdes åpne. Med produktiv skog menes skog som produserer minst 0,1 kubikkmeter virke per dekar (1000 kvadratmeter).

Kubikk (m³)
Volum av norske treslag, totalt 862 435 000
Furutrærnes volum, inklusiv introduserte arter 255 180 000

Kilde: NIBIO rapport nummer 142/2021.

Stående volum av furutre utgjør altså 30 prosent av samtlige norske treslags volum på skogbruksmark.

Tilvekst

Furutre utgjør også en stor andel av den årlige tilveksten av norske treslag på skogbruksmark.

Kubikk (m³)
Tilvekst av Norges treslag, totalt 22 044 000
Tilvekst av furu, inklusiv introduserte arter 4 743 000

Kilde: NIBIO rapport nummer 142/2021

Furutilveksten utgjør altså 22 prosent av den totale tilveksten på skogbruksmark.

Antall tre

Furu utgjør også en betydelig del av antall tre.

Tabellen viser antall trær med brysthøydediameter på minst 5 cm i både produktiv og uproduktiv skog. Med uproduktiv skog menes skog som produserer mindre enn 0,1 kubikkmeter virke per dekar.

Antall
Antall tre i Norge, totalt 10 874 000 000
Antall furutre 1 518 000 000

Kilde: NIBIO rapport nummer 142/2021

Det prosentvise antall furutre i forhold til det totale antall tre i Norge er altså 14 prosent.

Døde tre

Læger
Dødt virke, både stående og liggende, er svært viktig for biologisk mangfold i skog. Bildet viser ei låg av furu som har ligget svært lenge på bakken og derved blitt levested for mange organismer.

Døde furutre er ekstra viktig for biologisk mangfold.

Når furutre dør på rot, utvikles gradvis tyri i kjerneveden. Dette er trevirke fylt opp med harpiks og terpentiner som beskytter svært godt mot nedbrytning av råtesopper. Særlig oppe i fjellskogen kan slike døde furutre bli svært gamle og kalles da furugadder og keloner.

Døde furutre er svært viktige levesteder for mikroorganismer, lav, moser, insekter og fugler. I tillegg benytter både mår og ekorn disse stammene, som ofte har store hull etter hakkespetter, både til yngle- og oppholdssteder.

Følgende tabell viser stående og liggende dødt virke av furu i produktiv skog, fordelt på skogtypen furuskog, i antall kubikkmeter.

Kubikk (m³)
Total mengde dødt virke i Norge 95 180 000
Forekomst av dødt virke i furuskog 19 430 000

Kilde: NIBIO rapport nummer 142/2021

Mengden død ved av furu i forhold til total mengde død ved i Norge er altså 20 prosent.

Produksjon av trevirke

Tømmervelte
Furu er Norges nest viktigste økonomiske treslag og hvert år avvirkes det mye furutømmer.
Tømmervelte

Følgende tabell viser omløpstid og middelproduksjon for furu på aktuelle boniteter.

F-tallet for boniteten angir de 100 grøvste furutrærnes høgde per hektar ved 40 år, altså per 10 000 kvadratmeter. F20 betyr at på slike voksesteder vil de 100 grøvste trea per hektar nå en gjennomsnittshøgde på 20 meter ved 40 års alder.

Bonitet F20 Bonitet F17 Bonitet F14 Bonitet F11 Bonitet F8
Omløpstid (antall år mellom hver sluttavvirkning) 80 år 90 år 100 år 120 år 140 år
Middelproduksjon per daa og år 0,9 m³ 0,7 m³ 0,5 m³ 0,35 m³ 0,2 m³

Avvirkning

Furuved
Furu benyttes også noe til ved. Furuved inneholder cirka 12 prosent mindre energi enn bjørk. Det er ikke større risiko for soting og pipebrann under fyring med furuved enn med andre treslag.

I 2020 var den totale avvirkningen i norske skoger på 12 089 685 kubikkmeter trevirke. Dette tallet inkluderer avvirkning til ved, som utgjorde 1 848 000 kubikkmeter. Den såkalte industriavvirkningen, altså total avvirkning minus vedavvirkning, lå på 10 241 685 kubikkmeter. Industriavvirkningen er av SSB fordelt på gran, furu og lauv. Industriavvirkningen av furu var i 2020 på 2 771 555 kubikkmeter og utgjorde altså 27 prosent av denne avvirkningen.

Avvirkningen til vedformål er av SSB registrert på lauvtrevirke og bartrevirke. Siden bartrevirke utgjør både gran og furu, finnes det ikke offisiell statistikk over avvirkningen til ved fordelt på gran og furu. Den totale avvirkningen av bartre til ved lå i 2020 på 628 000 kubikkmeter.

Skader og sjukdommer

Tyritoppsopp

Tyritoppsopp

Tyritoppsoppen angriper av og til furutre. Soppen vokser sakte rundt hele stammen og bryter derved transporten av vatn og næring videre oppover. Den delen av treet som er ovenfor angrepspunktet dør, og her utvikles det etter hvert tyri. På bildet ser vi et mørkt område på stammen rett over de grønne greinene, dette er soppens angrepspunkt.

Tyritoppsopp

Under ferdsel i furuskog kan man noen ganger se litt spesielle furutre der toppen er død, mens det er levende greiner videre nedover. Dette er resultatet etter angrep av tyritoppsopp (Cronartium flaccidum), som også kalles ramtoppsopp. Andre benyttede navn er brannaks, flaretopp, skat og spik. Sporer av denne soppen vil alltid finnes i skogen, og de kan angripe furutrea. Soppen kan angripe inn i friske barnåler eller via små sår i barken. Den ringer seg etter hvert rundt hele stammen og derved brytes transporten av vann og næringsstoffer til stammen ovenfor. Den delen av treet som er over angrepspunktet dør, men dette kan ta flere år. Den døde stammedelen utvikler etter hvert mye tyri, noe som har gitt soppen sitt navn.

Det utenlandske treslaget kontortafuru (Pinus contorta), som også kalles vrifuru, angripes ikke av tyritoppsoppen. Her i Norge ble det derfor plantet mellom 60 000 og 80 000 daa med dette utenlandske treslaget. Plantningene fant særlig sted i Innlandet og opp mot fjellet. Kontortafurua har ikke spredt seg noe særlig utenom disse plantningene.

Furutopper som er drept av tyritoppsoppen er svært populære blant flaggspettene. Denne hakkespettarten lever mye av konglefrø om vinteren, men den klarer ikke å hakke ut frøene fra en kongle som henger og dingler på kvist. Derfor må hakkespetten hakke ut et feste for konglen, en såkalt spettesmie. Dette gjøres enklest i trevirke som er litt porøst, eksempelvis i tyritoppene. Hit fraktes så kongler fra furutre i nærheten. Under enkelte furutre kan vi derfor finne mengder med uthakkede kongler. Ofte har disse trærne en tyritopp med spettesmie.

Blåvedsopp

Blåvedsoppene bidrar til en fargeskade på furuvirket. Begrepet «skade» er her litt relativt. I de fleste tilfeller vil man betrakte blåvedfarging av furuvirke som en skade, men i noen typer produkter ønsker man faktisk denne fargen. Enkelte møbelsnekkere lager furumøbler der sjatteringer med blåfarge etter slike angrep av blåvedsopp er ønsket. Disse sjatteringene bidrar til at møblene får et helt spesielt preg, noe som noen kunder setter stor pris på.

Mange sopper lever av cellulosen i trevirket, og da blir sjølsagt virket svært påvirket og ikke minst svekket. Men blåvedsoppen lever av væsken i cellehulrommene i virket. Celleveggene blir stort sett ikke angrepet. Derfor er nylig angrepet virke av blåvedsopp like sterkt som annet furuvirke og soppen utvikler seg ikke videre i tørt virke.

Snøskytte

Særlig oppe i fjellskogen kan vi av og til se små furutre på rundt en halv til én meter der den nederste delen av barmassen er brun og død. De døde nålene har en rekke svarte prikker. Dette er angrep etter soppen snøskytte (Phacidium infestans).

Soppen angriper barnåler under snøen ved temperatur ned mot 0 grader. Slike temperaturer har vi ofte i snøen om våren. Sjøl om snøen i løpet av vinteren dekker hele det vesle treet, er ikke soppen aktiv da på grunn av lågere temperaturer. Men utpå våren, når snødekket reduseres og temperaturen stiger så angriper soppen. Og hvis hele treet fremdeles er dekket av snøen da kan det drepes.

Heksekoster

Heksekost på furu
Heksekost på furu i Trillemarka. Bildet er tatt mot Numedal. Årsaken til disse vekstforstyrrelsene på furu er ifølge Norsk Institutt for Bioøkonomi foreløpig ukjent, men de fleste mener det skyldes en mutasjon.
Heksekost på furu
Av .

Heksekoster dannes i flere treslag. Det utvikles da svært mange forgreinede skudd fra en enkelt knopp. Skuddene er svært korte. På gran og furu er det sjelden mer enn en heksekost i hvert tre, i lauvtrær kan det være svært mange. Heksekoster forekommer oftere i høgereliggende skoger enn i lågereliggende, men fenomenet er ikke vanlig. Ifølge Norsk Institutt for Bioøkonomi (NIBIO) er soppangrep årsaken til heksekoster på en del lauvtre, men på gran og furu er årsaken foreløpig ikke sikkert klarlagt, men det er antatt at det kan skyldes en mutasjon.

Furu som mat for elg

Elgen elsker furubar om vinteren. Furubar og kvister av furu er svært attraktiv vintermat for elg. Ofte oppholder elgene seg på faste, avgrensede skogsområder i vinterhalvåret, og i disse områdene kan det bli svært store beiteskader, spesielt på plantefelt og ungskog av furu.

En elg trenger cirka 7—15 kg furubar per dag, avhengig av elgens kjønn og alder. Gjennom vinteren kan det derfor gå med med hele 100 000 — 150 000 furuskudd. I løpet av en vinter vil en elg kunne konsumere mellom 1 og 1,5 tonn furubar og annen kvist.

Noen områder har så omfattende beiteskader om vinteren at det er problemer med å få opp ny furuskog.

Tradisjonsbruk av furuvirke

Kot

På noen furutre utvikles store utvekster, kalt kåter eller rirkuler. Disse er svært populære for produksjon av boller og fat, men er også en stor opplevelseskvalitet i furuskogen.

Gamle stubber og røtter med mye tyri har i uminnelige tider blitt benyttet til utvinning av tjære. Fra slike trerester har man også ved tørrdestillasjon i kullmiler utvunnet trekull.

Tyrstikker og tyrifakler ble mye benyttet til belysning før parafinlampene – både til innendørs belysning i boliger og uthus, samt i forbindelse med gruvedrift.

Utviklingen av tyri i furuvirket benyttet man for å produsere materialer til bruk på ekstra utsatte steder, eksempelvis vindusmaterialer. Flere år før en skulle bruke materialet flådde man av deler av barken på stående tre. Derved startet utviklingen av tyri, og etter noen år hadde man trevirke med ekstra stor holdbarhet.

Det er også mulig å lage tau av furuvirke. Trevirket blei kappet i meterlange stykker og så firkløyvd. Deretter spaltet man stykkene langs årringene med ei spesialøks i såkalte perter, og monterte sluttproduktet til tau.

Toppskudd med siste sidegreiner på furu blei tidligere svært mye benyttet som kjøkkenredskaper, i form av tvarer. Toppen under siste sidegreiner blei kappet av og rensket for bark og barnåler. Deretter kappet man det hele til, bant sidegreinene inn til toppskuddet og hang dette opp til tørk. Etter noen måneders tørking hadde sidegreinene stivnet i sin form inntil toppskuddet og man hadde ei utmerket tvare til å røre i grytene. Slike tvarer er altså svært enkle å lage og produseres også i dag.

Til taktekking var flistak, også kalt spontak, av furu mye benyttet i tidligere tider. Man utviklet en stor høvel for hestedrift. Denne blei dratt over stokker som var kappet delvis gjennom i passende flislengder.

Furubark er verken særlig næringsrik eller smakfull, men også den barken benyttet man for å drøye mjølet, eksempelvis i brød, flatbrød og grøt. Den ytterste såkalte korkbarken blei først flenget forsiktig av. Så skrellet man av og tok vare på den innerste, lyse barken for videre bearbeiding og bruk. Skrellingen foregikk særlig om våren da innerbarken var mest saftig og løsnet lett fra stammen.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Børset, Ola (1985). Skogskjøtsel 1, skogøkologi. Landbruksforlaget
  • Storaas, Torstein og Langdal, Kjell (2014). Ikkje berre ulv og bly: Glimt frå forskinga på Evenstad. Høgskolen i Innlandets publikasjoner
  • Heje, K.K og Nygaard Julius (1994). Produksjonstabeller. Norsk Skoghåndbok 1994. Landbruksforlaget
  • Høeg, Ove Arbo (1974). Planter og tradisjon. Universitetsforlaget
  • Larsen, Øyvind Stranna (1997). Skogskjøtsel for kvalitet og mangfold. Landbruksforlaget
  • Larsen, Øyvind Stranna (2008). Skogbrukslære. Tun forlag

Faktaboks

furu
Pinus sylvestris
Tidligere vitenskaplig navn
Pinus silvestris
Artsdatabanken-ID
103825
GBIF-ID
5285637

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg