Germanske språk, gruppe av indoeuropeiske språk som fra gammelt av har vært talt i Sentral-Europa, Skandinavia og Island. De deles tradisjonelt i tre hovedgrupper: nordgermansk i Skandinavia og Island, vestgermansk (av og til også kalt sørgermansk), som omfatter de moderne språkene tysk, nederlandsk, frisisk og engelsk og deres historiske forstadier, og den utdødde gruppen østgermansk, som bestod av gotisk og språkene og dialektene til burgundere, vandaler, gepider og heruler. Ved å sammenligne de eldste kjente språklige minnesmerkene fra de forskjellige overleverte germanske språk kan man føre disse språkene tilbake til en form som i alminnelighet kalles urgermansk.

Den tidligste geografiske situasjon er sterkt preget av stamme- og folkevandringer. Goterne vandret i sørøstlig retning på 100-tallet e.Kr., og vestover på 400-tallet, men krimgotisk, talt av en gjenværende gruppe, overlevde ved Svartehavet inntil ca. 1600. Burgundere og vandaler drog mot sør og vest i Europa. Anglere og saksere utvandret til England. De tyske frankerne kan antas å ha bosatt seg så langt vest som ved Loire. Romanisering førte til at de østgermanske språkene i Sørvest-Europa døde ut, og at vestgermansken i det nåværende Frankrike ble trengt tilbake mot øst til det nåværende Elsass, hvor tyske dialekter stadig tales av 1–2 mill. mennesker.

De eldste germanske språkene er kjennetegnet ved en rekke særlige trekk og utviklinger i forhold til de andre indoeuropeiske språkene. De har gjennomgått en gjennomgripende forandring av det indoeuropeiske konsonantsystemet (den første germanske lydforskyvning), og de har fått trykkaksent på første stavelse. Det grammatiske formverket er redusert og forenklet, bl.a. ved at tempussystemet er redusert til de to kategorier presens og preteritum. Den indoeuropeiske avlyd (vokalveksling) spiller imidlertid en stor rolle, særlig ved de såkalte sterke verbs tidsformer og partisipper (jfr. moderne norsk finne – fant – funnet). Karakteristiske nyutviklinger er videre det såkalte svake preteritum (tilsvarende moderne norske fortidsformer på -te, -de, -et osv.), som mange antar er utviklet fra en konstruksjon med et verbalsubstantiv og et verb med betydningen «gjøre», og utviklingen av to forskjellige former for adjektivbøyning (sterk og svak). Begge disse trekkene har paralleller i baltisk, det siste også i slavisk. Ordforrådet omfatter påfallende mange elementer (anslagsvis ca. 30 %) som ikke gjenfinnes i andre indoeuropeiske språk. I århundrene før Kristus ble germansk noe påvirket av keltisk, i romertiden og senere av latin og romanske språk, særlig fransk.

De moderne germanske skriftspråkene (nasjonalspråk) er med omtrentlig angivelse av antall morsmålstalende: tysk (ca. 94 mill.), nederlandsk (ca. 20 mill.), moderne vestfrisisk (inntil 500 000 i det nordlige Nederland), engelsk (inntil 400 mill.), dansk (ca. 5,1 mill.), svensk (ca. 8,5 mill.), norsk (ca. 4,2 mill.), færøysk (ca. 47 000), islandsk (ca. 260 000), afrikaans (ca. 6 mill.), jiddisch (1–3 mill.). I Luxembourg er dessuten letzebuergesch et offisielt språk utviklet på grunnlag av moselfrankisk dialekt (ca. 360 000), og i USA finnes en egen form for opprinnelig dialektbasert emigranttysk kalt Pennsylvania-tysk (ca. 300 000).

De moderne germanske språkene har delvis utviklet seg i forskjellig retning. Moderne nyhøytysk standardspråk står i en særstilling ved å ha fire kasus (nominativ, akkusativ, dativ, genitiv) både ved pronomener og substantiver, og dessuten verbal sluttfeltstruktur (partisipper og infinitiver sist i hovedsetninger, det samlede verbalet sist i leddsetninger). Nabospråkene nederlandsk og vestfrisisk har verbale sluttfelt, men ved siden av den rent attributive s-genitiven bare rester av kasusbøyning ved pronomener. En tilsvarende reduksjon av kasussystemet foreligger i engelsk og de skandinaviske språkene, som har setningsinterne verbaler både i hoved- og leddsetninger. Islandsk og færøysk har setningsinternt verbal i kombinasjon med bibehold av kasusbøyning både ved substantiver og pronomener. Islandsk har de samme kasus som tysk, mens det bare er relikter tilbake av genitiv i færøysk. Typisk for alle språkene er utviklingen av en lang rekke perifrastiske (analytiske) verbkonstruksjoner.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.