Den slaviske befolkningen besto av løst organiserte stammesamfunn som ble kalt Rus av omgivende stammer. På 800-tallet reiste særlig svenske vikinger i østerled med skip nedover elvene Dnepr og Volkhov, og etablerte handelssentra i Novgorod i nord og Kiev i sør.
Disse ble hovedbyer i den første østslaviske statsdannelsen, Kievriket, som var et forbund av selvstendige små fyrstestater. Alle fyrstene var av Rurik-dynastiet og anerkjente Kiev-fyrstens overhøyhet, men lå i stadige innbyrdes feider.
Tatarer invaderte området i 1237 og Kiev ble ødelagt i 1241. På 1300-tallet ble tatarene presset tilbake av storhertugdømmet Litauen og kongeriket Polen. I 1569 kom mesteparten av dagens Ukraina under Polen og den gamle adelen ble fortrengt av polske stormenn.
Ukrainske kosakker ledet striden mot det polske herredømmet, og et opprør ledet av hetman Bogdan Khmelnitskij i 1648 førte til at det ble dannet en de facto uavhengig ukrainsk stat. I 1667 måtte Polen avstå Ukraina øst for Dnepr til Russland. Etter delingene av Polen (1772–95) og erobringen av Krim-khanatet ble Ukraina delt mellom Russland og Østerrike.
I 1917 ble Ukraina en autonom republikk under tysk beskyttelse. Et ukrainsk sentralråd utropte 22. januar 1918 Ukraina som en selvstendig stat. Etter Tysklands nederlag i den første verdenskrig var det borgerkrig i Ukraina i to år før landet ble erobret av bolsjevikene.
En ukrainsk sosialistisk sovjetrepublikk inngikk i dannelsen av Sovjetunionen i 1922. Etter en innledende kampanje for å styrke den lokale kulturen i de ulike sovjetrepublikkene, viste sovjetmyndighetene seg fiendtlig innstilt overfor ukrainsk språk og kultur. Stalin iverksatte politiske utrenskninger og gjennomførte massedeportasjoner av ukrainere til Sibir mens mange hundre tusen russere ble innflyttet til de ukrainske byene.
Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen i 1941 ble hele Ukraina i løpet av kort tid okkupert av tyske styrker. Okkupasjonen opphørte i 1944. Da var flere hundre ukrainske byer og landsbyer blitt jevnet med jorden, men ble senere gjenoppbygd.
I 1945 var Den ukrainske sovjetrepublikken en av statene som grunnla FN. Stalins død i 1953 endret Moskvas Ukraina-politikk; blant annet ble hele Krim-halvøya overført fra den russiske sovjetrepublikken til den ukrainske i 1954.
I 1986 inntraff en alvorlig atomreaktor-ulykke i Tsjernobyl i det nordlige Ukraina. I 1991 ble landet uavhengig og i 1996 var alle kjernefysiske våpen fjernet. Samme år ble en ny grunnlov for det uavhengige Ukraina vedtatt og myntenheten hryvna innført. Den økonomiske utviklingen i det uavhengige Ukraina har vært svært ujevn. Overgangen til en markedsøkonomi førte til en åtte år lang resesjon på 1990-tallet, som ble erstattet av en periode med vekst på 2000-tallet. Den internasjonale finanskrisen i 2008–2009 og den politiske krisen i Ukraina i 2014 har imidlertid virket negativt inn på landets økonomiske utvikling.
Andre problemer er en stadig dypere skillelinje mellom et mer nasjonalistisk vest og et sovjetnostalgisk øst, høy kriminalitet og stor korrupsjon. I 2004 brøt Oransjerevolusjonen ut etter at Viktor Janukovytsj hadde blitt utpekt til vinneren av et omstridt presidentvalg. Opprørslederne Viktor Jusjtsjenko og Julija Tymosjenko tvang fram en tredje valgomgang der Justsjenko fikk 52 prosent av stemmene.
I den vestlige delen av landet håpet man at Ukraina skulle forankres i NATO og EU, men de politiske motsetningene mellom Jusjtsjenko utviklet seg raskt til åpen strid. Parlamentsvalget i 2006 førte til langvarige politiske forhandlinger og til opprettelsen av en koalisjonsregjering ledet av Viktor Janukovytsj. Ved presidentvalget i 2010 vant Janukovytsj foran Julia Tymosjenko, mens Justsjenko bare ble nummer fem.
I 2013–2014 ble Ukraina rammet av en politisk krise som overgikk Oransjerevolusjonens omfang. I november 2013 nektet president Janukovytsj å undertegne en samarbeidsavtale med EU, noe som utløste opptøyer og ukelange demonstrasjoner.
Protestene mot president Janukovytsj som startet i november 2013, økte i omfang i desember etter at politiet brukte vold for å fjerne demonstranter som hadde forskanset seg på Uavhengighetsplassen (Maidan) i sentrum av Kiev. Den politiske motsetningen tilspisset seg et par uker senere i desember da Russlands president Putin ga Ukraina en ny gassavtale med en prisreduksjon på naturgass. For Russland er Ukraina en viktig del av landets ambisjoner om en eurasisk tollunion som utgjør en motvekt til EU og NATO.
I januar og februar 2014 gikk protestene over i et voldelig opprør med mange titalls drepte. 21. februar undertegnet Janukovytsj og opposisjonspolitikerne Arsenij Jatsenjuk, Vitalij Klitsjko og Oleh Tjahnibok en avtale som skulle få slutt på krisen. Avtalen hadde blitt framforhandlet ved hjelp av EU og Russland og innebar grunnlovsendringer, nyvalg og våpenhvile. Men allerede samme kveld forlot presidenten byen, og 22. februar 2014 vedtok parlamentet å avsette Janukovytsj. Den nyvalgte parlamentsformann Oleksandr Turtsjynov overtok som landets midlertidige statsoverhode. Samme dag ble den fengslede opposisjonspolitikeren Julija Tymosjenko løslatt. 26. februar ble Arsenij Jatsenjuk utnevnt til fungerende statsminister. Parlamentet vedtok at det skulle avholdes nytt presidentvalg i Ukraina 25. mai 2014. Petro Porosjenko gikk av med seieren med 54,7 prosent av stemmene allerede i første valgomgang og ble innsatt som landets nye president 7. juni.
Samtidig ble Ukraina rammet av politisk opprør på Krimhalvøya og i de østligste provinsene.
I dagene etter at Janukovytsj hadde blitt avsatt som president i slutten av februar ble sentrale bygninger både i Den autonome republikk Krim og byen Sevastopol okkupert av russiske og russisk-støttede maskerte menn. I praksis førte dette til at myndighetene i Kiev mistet kontrollen over Krim. Den 16. mars ble det avholdt en folkeavstemning på halvøya som var svært omstridt internasjonalt, men ga et massivt flertall for gjenforening med Russland. Den 18. mars ble det undertegnet en avtale mellom lederne for Krim og Sevastopol på den en siden og Den russiske føderasjon på den andre om innlemmelse i Russland. De facto inngikk dermed Sevastopol og Republikken Krim som to nye føderasjonssubjekter i Russland.
Også de østlige delene av fastlands-Ukraina opplevde politiske protester mot den nye regjeringen i Kiev som etterhvert gikk over i væpnet opprør. Fra midten av april ble sentrale bygninger i byer i provinsene Donetsk og Luhansk okkupert av væpnede grupper, som etterhvert etablerte folkerepublikkene Donetsk og Luhansk. 11. mai ble det avholdt en omdiskutert folkeavstemning som skal ha resultert i tydelig støtte til folkerepublikkene fra den lokale befolkningen. 22. mai gikk de to enhetene sammen i føderasjonen Novorossija («det nye Russland»).
Utviklingen i de østlige delene av landet har blitt møtt med skarpe reaksjoner fra myndighetene i Kiev som har iverksatt en «anti-terroristaksjon» for å gjenvinne kontrollen over området. Dette har imidlertid vist seg å være en vanskelig oppgave, både fordi det ukrainske forsvaret har vært i dårlig stand og fordi separatistene har fått omfattende støtte fra Russland. Resultatet har vært en borgerkrigslignende tilstand med flere tusen drepte og mange hundre tusen internfordrevne flyktninger. En våpenhvileavtale mellom Ukraina, Russland og representanter for de to folkerepublikkene ble inngått i Minsk i begynnelsen av september, men lyktes ikke med å få slutt på stridighetene.
Konflikten fikk en forsterket internasjonal interesse 17. juli da et fly fra Malaysia Airlines ble skutt ned over Donetsk-provinsen. Alle de 298 ombord på flyet som var på vei fra Amsterdam til Kuala Lumpur omkom.
I oktober 2014 ble det avholdt parlamentsvalg i Ukraina. Valget fant sted til tross for at innbyggerne på Krimhalvøya og i deler av Donetsk- og Luhansk-provinsene ikke kunne delta. Dette førte også til at bare 422 av totalt 450 seter i parlamentet ble fylt. President Porosjenkos parti ble det største partiet, med 132 seter.
Arsenij Jatsenjuk gjorde et godt valg med sitt parti Folkefronten og fikk initiativet i regjeringsforhandlingene. Han ble valgt til statsminister for en bred koalisjonsregjering bestående av Folkefronten, Petro Porosjenkos blokk «Solidaritet», Selvhjelpspartiet, Det radikale partiet og Fedrelandspartiet. Denne koalisjonen slo etterhvert sprekker og regjeringen opplevde mistillit. I april 2016 ble Jatsenjuk erstattet som statsminister av Volodymyr Hrojsman med støtte i partiene Petro Porosjenkos blokk «Solidaritet» og Folkefronten.
Kommentarer (4)
skrev Elin Nesje Vestli
svarte Martin Paulsen
skrev Sverre Olav Lundal
svarte Martin Paulsen
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.