fjellrype

Fjellrype ( L. muta ) fugleart i skogshønsfamilien. Ligner lirype , men er mer steingrå enn brun, og hannen (steggen) har i den hvite vinterdrakten en svart stripe fra nebbet til øyet; den er også litt mindre enn lirype.

Fjellrype går under mange navn, hvorav skarv og fjellskarv er de vanligste. Det latinske navnet Lagopus betyr 'harefot', en henvisning til den fjærkledde foten. Artsepitetet mutus (eller muta) betyr 'stum', og er en noe misvisende betegnelse: Selv om fjellrype er mindre høylytt enn sin slektning lirype har den en rekke lyder, bl.a. lokkelyder og låter som brukes for å hevde territorium.

Fjellrype har en sirkumpolar, nordlig utbredelse. Den kan påtreffes høyere til fjells enn de fleste andre norske fugler, på Dovrefjell opp til 1650 moh. I Norge hekker den fra Vest-Agder i sør til Finnmark i nord. I Sør-Norge er den vanligst i fjellet i 1200–1400 m høyde, men den går ned til ca. 400 moh. på Vestlandet. I Nord-Norge forekommer den ned til 100 moh. i fjellene langs kysten. På Svalbard og Franz Josef Land finnes en egen underart, svalbardrype, L. mutus hyperboreus, mens andre underarter forekommer på Grønland, Island og i andre europeiske fjellstrøk.

Plasserer reiret på bakken, enten åpent eller skjult blant vegetasjon. De 7–11 eggene ruges i ca. 21–23 dager før de klekkes. Hunnen (høna) er alene om rugingen og oppfostringen av ungene. Ungene blir selvstendige etter 10–12 uker. Norske fjellrypestegger kan om vinteren nå opp i en vekt på ca. 670 g, mens svalbardrypa kan bli over 900 g som følge av opplagring av et tykt fettlag til bruk som isolasjon mot vinterkulda og som reserver ved mangel på tilgjengelig føde. Norske fjellryper er standfugler som opptrer i større eller mindre flokker i vinterhalvåret.

Om rypejakt se artikkelen rypejakt.

• BirdID: Faktaside om fjellrype