fjellrype

Fjellrype går under mange navn, hvorav skarv og fjellskarv er de vanligste. Det latinske navnet Lagopus betyr «harefot», en henvisning til den fjærkledde foten. Artsepitetet muta (eller mutus) betyr «stum», og er en noe misvisende betegnelse: Selv om fjellrype er mindre høylytt enn sin slektning lirype har den en rekke lyder, blant annet lokkelyder og låter som brukes for å hevde territorium.

Fjellrype har en sirkumpolar, nordlig utbredelse. Den kan påtreffes høyere til fjells enn de fleste andre norske fugler, på Dovrefjell opp til 1650 meter over havet. I Norge hekker den fra Vest-Agder i sør til Finnmark i nord. I Sør-Norge er den vanligst i fjellet i 1200–1400 meters høyde, men den går ned til ca. 400 meter over havet på Vestlandet. I Nord-Norge forekommer den ned til 100 meter over havet i fjellene langs kysten. På Svalbard og Franz Josef Land finnes en egen underart, svalbardrype, L. muta hyperboreus, mens andre underarter forekommer på Grønland, Island, i andre europeiske fjellstrøk og i Nord-Amerika.

Fjellrypa plasserer reiret på bakken, enten åpent eller skjult blant vegetasjon. De 7–11 eggene ruges i ca. 21-23 døgn før de klekkes. Hunnen (høna) er alene om rugingen og oppfostringen av ungene. Ungene blir selvstendige etter 10–12 uker. Norske fjellrypestegger kan om vinteren nå opp i en vekt på ca. 670 gram, mens svalbardrypa kan bli over 900 gram som følge av opplagring av et tykt fettlag til bruk som isolasjon mot vinterkulda og som reserver ved mangel på tilgjengelig føde. Norske fjellryper er standfugler som opptrer i større eller mindre flokker i vinterhalvåret.

• rypejakt
• lirype

• BirdID: Faktaside om fjellrype