Norskehavet

I sør er Norskehavet begrenset av en linje Island–Færøyene–Shetland, og derfra langs breddegrad 61°N til Norge. I nordøst grenser det til Barentshavet langs en linje fra Nordkapp via Bjørnøya og til sørspissen av Spitsbergen.

I nordvest grenser Norskehavet til Grønlandshavet langs en linje fra sørspissen av Spitsbergen via Jan Mayen til det østligste punktet på Island. Med denne avgrensningen er Norskehavets utstrekning på omtrent 1,1 millioner kvadratkilometer.

I Norge er det vanlig å anse også Grønlandshavet som en del av Norskehavet.

Størstedelen av Norskehavet er mer enn 1000 meter dypt, og det er nesten 4000 meter på det dypeste. Ryggen mellom Færøyene og Island har dyp omkring 500 meter. Den dypeste forbindelsen mellom Norskehavet og Atlanterhavet finnes i en trang renne sør for Færøyene (830 meter).

Langs norskekysten er det en kontinentalsokkel av varierende bredde og dyp. Den ender i Eggakanten der havet brått blir dypere. Utenfor Nordland er sokkelen spesielt bred, der Vøringplatået danner en utløper som ligger 1000 m dypere enn det vanlige sokkeldypet på 200 til 400 meter. Sokkelen er smalest utenfor Vesterålen, og fra Malangsgrunnen går Eggakanten nordover til Spitsbergen.

De dype vannmassene i Norskehavet (fra bunnen og opp til 600 meter, i enkelte deler enda høyere opp) er fylt av meget homogene vannmasser, med en nesten konstant saltholdighet (34,92 promille) og temperaturer ned til –1,0 °C.

Forholdene i de øvre vannlagene preges av den relativt salte (over 35 promille) og varme (8–12 °C) norske atlanterhavsstrømmen, som trenger nordover et stykke utenfor norskekysten helt opp til Spitsbergen, og holder Norskehavet isfritt. Vest for Norskehavet trenger den kalde (under 0 °C) og saltfattige (32–34 promille) Østgrønlandsstrømmen sørover utenfor kysten av Østgrønland. De vestlige områder av Norskehavet preges av utløpere fra og blanding mellom vannmassene fra disse strømmene.

I området nord for Jan Mayen fører avkjølingen om vinteren til at vannet synker til bunns og danner det før omtalte dyp- og bunnvannet i Norskehavet. Langs norskekysten, innenfor Den norske atlanterhavsstrømmen, går Den norske kyststrøm med lite salt vann (30–33 promille), som opprinnelig kommer fra Østersjøen, og som etter hvert får tilsig av elvevann fra kysten og tilførsel av saltere atlanterhavsvann. Den østislandske strømmen er en kald, subarktisk strøm som går østover i området nord og nordøst for Island og nordvest for Færøyene.

Tidevannsbølgen løper stort sett nordover, og forskjellen mellom høy- og lavvann er forholdsvis beskjeden (sjelden mer enn to meter).

Den dyptliggende havbunnen i Norskehavet er omgitt av kontinentalsokler. Disse ligger på 200–400 meters havdyp og består av tykke lagpakker (lag) av sedimentære bergarter fra jura, kritt, paleogen og neogen, med et mer eller mindre tykt (0–400 m) dekke av kvartære lag.

Den dyptliggende havbunnen utenfor kontinentalsoklene er dannet i forholdsvis ny tid (paleogen/neogen) ut fra Den midtatlantiske ryggen som går over Island og Jan Mayen. Jo lenger man kommer ut fra ryggen, jo eldre er bunnen. De geologiske forholdene førte til at man tidlig ble klar over at flere områder kunne være av interesse i forbindelse med petroleumsutvinning.

Langs kystene av Norskehavet finnes viktige fiskebanker og gyteområdere (Island, Færøyene, Shetland og Norge). Det drives også olje- og gassutvinning i Norskehavet.

Før het dette havområdet Nordhavet. Lederen for Nordhavsekspedisjonen i 1876-1878, Henrik Mohn, ga området det nye navnet Norskehavet.

• Petroleumsvirksomhet i Norskehavet
• Forhandlingene om Norges kontinentalsokkel
• Smutthavet