Norskehavet, brukes i Norge vanligvis som navn på havet mellom Norge, Grønland og Svalbard, i sør begrenset av en linje Grønland–Island–Færøyene–Shetland Islands og derfra langs 61° n.br. til Norge. I nordøst grenser det til Barentshavet og i nord mot Polhavet langs en linje fra Nord-Spitsbergen til Grønland. I internasjonal terminologi brukes navnet Norskehavet bare på den del av havet som ligger øst for en linje Island–Jan Mayen–Spitsbergen; den vestlige del kalles Grønlandshavet.

En uregelmessig undersjøisk fjellrygg fra Island over Jan Mayen til Spitsbergen deler havet i to bassenger. I det norske bassenget finnes dyp på nesten 4000 m, i det grønlandske bassenget dyp på 3800 m. Ryggen mellom Færøyene og Island har dyp omkring 500 m. Den dypeste forbindelse mellom Norskehavet og Atlanterhavet finnes i en trang renne sør for Færøyene (830 m). Mellom Grønland og Spitsbergen er det i Framstredet påvist en forbindelse med Polhavet på 2500–3000 m dyp.

De dype vannmassene i Norskehavet (fra bunnen og opp til 600 m, i enkelte deler enda høyere opp) er fylt av meget homogene vannmasser, med en nesten konstant saltholdighet (34,92 ‰) og temperaturer under 0 °C; i det nordvestlige bassenget finner man i de dypeste vannlag –1,1 til –1,3 °C, i det sørøstlige bassenget ned til –1,0 °C. Forholdene i de øvre vannlagene preges av de to hovedstrømninger: i øst trenger den relativt salte (over 35 ‰) og varme (8–12 °C) norske atlanterhavsstrømmen nordover et stykke utenfor norskekysten helt opp til Spitsbergen, og i vest trenger den kalde (under 0 °C) og saltfattige (32–34 ‰) Østgrønlandstrømmen sørover utenfor kysten av Østgrønland. De sentrale områder av havet preges av utløpere fra og blanding mellom vannmassene fra disse strømmene. I området nord for Jan Mayen fører avkjølingen om vinteren til at vannet synker til bunns og danner det før omtalte dyp- og bunnvann i Norskehavet. Langs norskekysten, innenfor Den norske atlanterhavsstrømmen, går Den norske kyststrøm med lite salt vann (30–33 ‰), som opprinnelig kommer fra Østersjøen, og som etter hvert får tilsig av elvevann fra kysten og tilblanding av saltere atlanterhavsvann. Den østislandske strømmen er en kald, subarktisk strøm som går østover i området nord og nordøst for Island og nordvest for Færøyene. Den varme norske atlanterhavsstrømmen holder den østlige delen av Norskehavet isfri. I den vestlige delen derimot fører Østgrønlandstrømmen store mengder kaldt vann og is sørover. Størstedelen av isen kommer fra Polhavet, men en del isfjell fra breene på Østgrønland flyter også med denne strømmen. Utbredelsen av isen er størst i april og minst i september. Den varierer også sterkt fra år til annet. I enkelte vintrer kan isen hindre skipsfarten på Nord- og Øst-Island. Lokalt kan også vindforandringer bringe dramatiske forandringer i issituasjonen. Tidevannsbølgen løper stort sett nordover, og forskjellen mellom høy- og lavvann er forholdsvis beskjeden (sjelden mer enn 2 m). Langs kystene av Norskehavet finnes viktige fiskebanker (Island og Norge).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.