Romerriket

Senatet var opprinnelig kongens eldsteråd av slektenes overhoder. I republikansk tid kunne enhver (høyere) embetsmann regne med å bli senator automatisk; formelt var det censorene som pekte dem ut. Antallet senatorer var rundt 300, fra Sullas tid dobbelt så mange og enda flere under Caesar. Men Senatet representerte erfaringen og kontinuiteten og øvde med sin auctoritas i realiteten kontroll med politikken til årlig vekslende embetsmenn, særlig når det gjaldt finanser og utenrikspolitikk. Blant senatorene var det en streng rangordning; øverst stod de eldste blant de tidligere konsulene; deres mening var normalt utslagsgivende.

Blant de republikanske, ettårige embetene var konsulatet det høyeste; konsulene hadde utøvende makt og nærmest uinnskrenket maktfullkommenhet (imperium). Men andre embeter overtok etter hvert visse funksjoner, og det utviklet seg et hierarki der man gikk gradene etter et fast mønster (cursus honorum): kvestor, folketribun (bare plebeiere), edil, pretor, konsul. Dertil kom embetet som censor (censorer), som normalt ble bekledd hvert femte år. For å få kvesturet måtte man være 30 år; det måtte deretter gå minst to år mellom hvert embete; konsul kunne man tidligst bli 42 år gammel. Konsulatet kunne man gjenvelges til med ti års mellomrom, men i den klassiske republikk var dette høyst uvanlig.

Det ble valgt minst to til hvert embete, unntatt det ekstraordinære embetet som diktator, som én mann kunne få under en akutt krise, men da bare for et halvt år.

Prinsippene for de romerske embetene, magistratene, var altså hierarkisk oppbygning, fastlagt løpebane, rotasjon og kollegialitet. Mange fikk utfolde seg, men alle fulgte samme spor, alle hadde noen ved siden av seg, og ingen kunne bli sittende på toppen. Enkeltmenns ambisjoner var underlagt kollektivets, det vil si senatets, kontroll.

Embetene var i prinsippet ulønnede æresposter, noe som gjorde politikk og statsstyre (ansvaret for res publica, «den offentlige sak») til en beskjeftigelse for de rike. Men politikken var samtidig en måte å skaffe seg rikdom på, særlig for de høyeste embetsmennene som førte kriger eller etter sin tjeneste i Roma bestyrte provinser som prokonsul eller propretor, noe som gav rikelig anledning til personlig fortjeneste.

I senrepublikken ble dette systemet undergravd. Enkeltmenn skaltet og valtet med embeter og fikk seg tildelt spesielle fullmakter. Dette fortsatte i keisertiden. Keiseren hadde den reelle makt og utøvde den mer og mer gjennom sin egen, keiserlige forvaltning, der frigivne og riddere spilte stor rolle; andre maktposisjoner (som senatets) mistet mye av sitt innhold, skjønt de fortsatt hadde høy prestisje.

Romas tidlige lover og sedvane ble kodifisert i Tolvtavleloven i 451–450 fvt., et viktig skritt mot likhet for loven. Andre rettskilder i republikken var lover (leges et plebiscita) vedtatt i folkeforsamlingen, embetsmenns (særlig pretors) edikt, og de rettslærde juristenes rettstolkning (interpretatio prudentium).

I keisertiden var folkeforsamlingene borte, og den ordinære lovgivningen overlatt til senatet. Men keiseren hadde selv overtatt den generelle ediktsretten. I romersk rettspraksis la man liten vekt på rettslig presedens, men keiserens rettsavgjørelser (decreta) ville veie tungt og gis lovs virkning. Det samme med keiserens svar (rescripta) på generelle eller spesielle petisjoner og i noen grad de styringsinstrukser (mandata) han utstyrte sine stattholdere med. Keiserens lovgivningsmyndighet samlet sett omtalt som constitutiones principis. Juristenes rettstolkning ble videreført også i keisertid og benevnt som ius respondendi, selv om det er omstridt om de hadde lovs kraft.

Av de fremst klassiske juristene som også samlet lover og forordninger, kan nevnes Gaius og Ulpian. I senantikken beordret flere keisere at lovene skulle samles og nedtegnes, med Theodosius II (codex Theodosianus) som det fremste eksemplet. Hovedkilden til romerretten er imidlertid den østromerske keiseren Justinians lovsamlinger (Codex, Digesta, Institutiones) kjent som Corpus juris civilis; av skjellsettende betydning for den senere europeiske retten.

Det var den romerske embetsmannen pretor som var ansvarlig for rettsvesenet og domstolene (med underliggende embetsmenn, som tresviri capitales i mindre alvorlige saker). Det romerske rettssystemet var fra tidlig tid ikke bygget over prinsipper om rettigheter og lover, men ut fra det som i juridiske termer kalles prosesstypesystem. Rettslige krav og disputter måtte legges fram for en pretor som voldgiftsinstans og formuleres etter visse etablerte prosessmåter (actiones).

Systemet er kjent som legisaksjonsprosessen. Dette systemet ble i den klassiske republikken gradvis erstattet av formularprosessen, hvor pretor ga en instruks (formula)til dommeren om hvordan han skulle dømme dersom visse spesifiserte fakta forelå. I keisertiden ble rettsavgjørelsene avsagt av dommere som var keiserlige embetsmenn, kjent som kognisjonsprosessen.

Mange forhold som hos oss normalt faller inn under strafferetten, tilhørte den romerske privatretten, slikt som tyveri, skadeverk og ærekrenkelser. I slike og andre klare privatrettslige tilfeller måtte man reise et sivilt søksmål for en av de etter hvert to pretorene som hadde ansvar for sivilretten. Pretor hørte begge parter i tvistemålet (in iure), og dersom partene ikke ble enige om et forlik, eller pretor avviste søksmålet, instruerte han den videre rettsprosessen ved å utnevne en dommer (iudex) samt utferdige en formula med partenes påstander og en instruks for hvordan dommeren skulle dømme når skyldspørsmålet var avklart. Så ble saken overført til og avgjort av en dommer (apud iudicem).

Romersk strafferett var følgelig langt mer begrenset enn vår moderne, og her ble kun saker som var skadelig mot staten ført. Forræderi, embetsmisbruk og drap falt inn under denne. Romerne hadde uansett ingen offentlig påtalemyndighet, så selv i straffesaker måtte noen innlevere en anklage (accusatio) for pretors embetsstol, og saken ble ført videre for en domstol, av en privat aktor (accusator) og med en forsvarer (reus). Vant man fram med anklagen, ble man økonomisk belønnet, men om saken ble avvist, risikerte anklageren å bli saksøkt og dømt for falske anklager. I den eldste tiden kunne folkeforsamlingen fungere som domstol (iudicum populi), men den ble erstattet av jurydomstolen (iudicum publicum).Dersom en sak var av særs alvorlig karakter eller omfang, kunne folkeforsamlingen nedsette en quaestio, et slags ad hoc etterforskningstribunal med domsmyndighet. Slike ble hyppigere i senrepublikken og ble under Sulla gjort til faste domstoler.

I keisertiden gikk hele jurisdiksjonen over til keiseren, som selv kunne gi lover og avgjøre appeller og rettstvister. I provinsene ble rettssaker som angikk romerske borgere, ført for stattholderen eller en annen keiserlig tjenestemann, en prosedyre kalt cognitio. Augustus overførte et tilsvarende system til Roma, og her førte man saker som ikke var dekket av de vanlige prosessene (cognitiones extraordinaria). Selv satt keiseren i sitt uformelle råd (consilium) med makt til å etterforske og prøve saker etter både straffe- og sivilretten. Appellretten (provocatio in populum), som borgere i republikken kunne gjøre krav på inn for folketribunen og folkeforsamlingen i tilfeller av embetsmenns maktbruk, ble også overført til keiseren.

• Les mer om romerrett.

I den tidlige republikken eksisterte det et skarpt skille mellom to befolkningsgrupper eller stender i Roma: patrisierne (patricii), som utgjorde førstestanden, en slags tidlig romersk adel, og plebeierne (plebeii eller plebs), som utgjorde resten av borgerne. Vi vet ikke hva skillet opprinnelig kom av, men navnet patrisiere henger sammen med patres, fedre, og er knyttes til familieoverhodene som hadde sete i kongens råd (senatet).

Den tradisjonelle historien forteller at Romulus utpekte 100 familiefedre til å sitte i sitt råd. Ved inngangen til republikken dominerte uansett patrisierne både økonomisk og politisk. Hele den tidlige republikken er dermed preget av de såkalte stenderkampene, med en gradvis imøtegåelse av plebeiernes krav: oppheving av gjeldsslaveri, tilgang til politiske embeter og til presteskapet, politisk medvirkning, likhet for loven og rett til ekteskap.

Plebeierne opprettet tidlig sine egne forsamlinger og egne ombudsmenn til å beskytte seg (folketribuner); disse var ukrenkelige og kunne skride inn mot høyere embetsmenn for å beskytte vanlige folk. Gradvis vant plebeierne fram og fikk større rettssikkerhet, rett til å gifte seg og politiske rettigheter på linje med patrisierne, skjønt visse statusforskjeller alltid ble opprettholdt og en del presteroller ble forbeholdt patrisierne. Striden ble først bilagt i 287 fvt., da romerne vedtok en lov (lex Hortensia) som anerkjente vedtak i plebeierforsamlingen (plebei scita) som rettsgyldige. I forhold til plebeierne var patrisierne ytterst fåtallige og deres makt forvitret gradvis. Ved inngangen til keisertid var mange slekter dødd ut.

Patrisiere opptrådte også tradisjonelt som beskyttere (patroner) for plebeiere som derved ble deres klienter. Forholdet innebar gjensidige forpliktelse og fordeler. Patronen fikk prestisje og oppvartning, politisk og militær støtte; klienten beskyttelse i retten og hjelp på andre måter. Klientellvesenet var i eldre tid formalisert og arvelig; det kunne senere være løsere og mer opportunistisk, men fortsatte alltid å være et sterkt mønster i det romerske samfunn og en viktig faktor i romersk politikk.

Standsforskjeller (som mellom patrisiere og plebeiere) og lojalitetsbånd mellom høy og lav (som mellom patroner og klienter) gikk på tvers av økonomiske og sosiale lagdelinger og virket konserverende på samfunnsordningen.

Av gamle patrisierslekter og rike plebeiere utviklet det seg et romersk aristokrati, som ofte omtales som nobiliteten. Nobiles var de navngjetne og fornemme slektene, men etter hvert innskrenket begrepet seg til dem som kunne føre en konsul til sine forfedre. Den romerske eliten kalte seg selv også gjerne boni («de gode»).

Enkelte slekter kom til å dominere i republikken og utviklet en slags senatorstand. Det var ikke en lukket adel, men det var vanskelig for en person fra lavere stand (en såkalt «ny mann», homo novus) å få innpass. Senatoren utgjorde imidlertid ikke formelt en egen stand, og etter stenderkampene bestod befolkningen egentlig kun av to stender, som primært kun var økonomisk adskilt: ridderstanden (ordo equester) og ordinære borgere (cives).

En hest var buemerket på en aristokrat i arkaisk tid og ridderne utgjorde opprinnelig det romerske rytteriet. Etter hvert gikk betegnelsen «ridder» (eques) over til å bli et standsmerke på en privilegert elite. For å kvalifisere til ridderstanden måtte man ifølge senrepublikanske kilder ha en formue tilsvarende 400 000 sestertser. Senatseliten sprang ut av denne standen, og selv om det i noen slekter var mer forventet og vanlig å gjøre politisk karriere, var det både et bevisst valg og noe man måtte bli valgt inn i. Ettersom det var forbudt for senatorer å drive handel og kontraktørvirksomhet, ble dette riddernes særlige domene.

Senatorer og riddere utgjorde bare et tynt elitesjikt i staten. Men det lokale aristokratiet i byer og land romerne annekterte, fikk innpass i denne standen om de kvalifiserte seg økonomisk og ble romerske borgere. Derfor higet mange lokale aristokrater etter romersk borgerskap.

De som utgjorde den romerske staten, var borgerne (cives Romani). I den eldre republikk ekspanderte romerstaten til dels ved å oppta hele områder med fremmed befolkning i seg (for eksempel latinerne i 338 fvt.). Men etter hvert som borgerstatus ble et mer verdifullt privilegium, ble det et dypt skille mellom borgere og andre, såkalte peregrini (fremmede).

Den vanlige romer var jordeier og jordbruker. Størrelsen på eiendommen og dens produksjon avgjorde opprinnelig plasseringen i hæravdelinger, som dannet utgangspunkt for stemmeavdelingene i folkeforsamlingen (Comitia Centuriata). Hvert femte år gjennomførte romerne census for å beregne skatt og plassere borgerne i stemmeavdelinger (classes). Fram til Marius’ hærreform måtte man eie jord for å bli kvalifisert som romersk soldat. De som ikke eide et minimum av jord og bidrog til staten bare med sitt avkom (proles), ble kalt proletarii.

I republikken opererte romerne med ulike typer romersk borgerskap for byer og folk som ble lagt inn under Roma. Noen fikk fulle romerske rettigheter, noen fikk borgerskap uten stemmerett og noen fikk «latinsk rett» (Ius Latii), som var en avgrenset rett til ekteskap og samhandel, og som i noen grad sikret dem rettsstatus som borgere om de flyttet til romersk territorium. Latinsk rett kom opprinnelig fra den avtalen romerne inngikk med latinerne etter 338 fvt. Utenfor romersk og latinsk territorium var det opprettet kolonier med romersk eller latinsk rett.

I Italia for øvrig var de fleste andre områder organisert som forbundsfeller (socii), med litt ulike avtaler, men som alle måtte avse soldater til romerhæren. Oversjøiske områder som ble annektert fikk status som romerske provinser, men uten at innbyggerne fikk borgerrettigheter. Normalt beholdt de som bodde i provinsen borgerskap i sin egen by, men ettersom den romerske borgerretten førte med seg en del privilegier (skattefritak, status som legionær i hæren, stemmerett, romersk rettssubjekt og tilgang til politiske og økonomiske posisjoner), var den ettertraktet.

Lokale byrådsmedlemmer fikk dermed innvilget romersk borgerrett og hele byer (coloniae og municipia) søkte forbedret status. De italienske forbundsfellene fikk borgerrett i 80-årene fvt., gradvis fikk flere byer i de vestlige provinsene innvilget borgerskap og i 212 evt. ble borgerretten gitt til alle imperiets frie mannlige innbyggere.

Fundamentalt i den antikke verden var skillet mellom slave og fri. Etter ekspansjonen og erobringene ble en stor mengde slaver brakt til Italia (anslaget på slaver i Italia i senrepublikken varierer mellom 500 000 og 2 millioner). Slavene var ikke avgrenset etter rase eller etnisitet, og det fantes ikke noe spesielt slavearbeid. Slaver hadde svært forskjellige kår og lite mer enn sin slavestatus til felles. De fleste slavene arbeidet med jorda på store gods, i gruvene eller som bygningsarbeidere, men mange ble også benyttet i en rekke funksjoner i privat og offentlig virksomhet.

Slaver med en viss utdannelse (gjerne greske) var gjerne husslaver og kunne virke som lærere, leger eller skrivere; mens andre slaver av mer «barbarisk» opphav fikk opplæring som gladiatorer, vakter eller som renholdsarbeidere. Utover i keisertiden sikret lovgivningen dem en stadig mer human behandling.

Det var tre store slaveopprør i senrepublikken: på Sicilia i 139–132 fvt. og 104–100, og Spartacusoppstanden i Italia i 73–71. Disse var imidlertid ikke rettet mot slaveriet som institusjon, men mot dårlig behandling og var forsøk på å vinne friheten for de involverte.

Frigivelse var hos romerne ikke uvanlig, og de frigivne, liberti(ni), ble et viktig befolkningselement. De var knyttet til sin tidligere eier som klienter, men overtok også deres borgerstatus. Den første generasjons frigivne hadde visse rettslige begrensninger, men neste generasjon fikk fulle romerske borgerrettigheter.

I senere keisertid mistet mange tidligere skillelinjer sin betydning, mens det oppstod nye. Tilgangen på slaver avtok, men dominatets tvangsstat bandt folk i annen slags avhengighet, for eksempel som coloni, stavnsbundne bønder, eller til å garantere for visse inntekter til statskassen. Befolkningen kom i det andre århundre evt. gradvis til å bestå av et privilegert sjikt, honestiores (senatorer/riddere, lokale byrådsmedlemmer og veteranlegionærer) og småfolk, humiliores (alle de andre), som var ulike for loven.

Det er vanskelig å si noe generelt om kvinnene i Romerriket. De hadde en friere stilling enn i Athen ved at de ferdedes ute og var med mennene i gjestebud, men alt politisk liv var menns domene. De få kvinner man møter i de litterære kildene, er overklassekvinner som kunne ha stor personlig innflytelse. Men de fleste kvinner var uten muligheter til å gjøre seg gjeldende. En romersk matronavar ofte respektert innen familien. Husmoren forestod husarbeidet, for eksempel spinning og baking. Bondekvinner hadde ofte ansvar for gården hvis mannen var i felten.

Men ættens overhode, pater familias, var allmektig. Han bestemte om et barn skulle leve opp. Hustruen hadde eiendomsrett til medgiften hun hadde med seg inn i ekteskapet og eventuelt ut igjen. En ugift kvinne måtte ha en formynder, men ikke en enke. Ble en kvinne krenket, var det en fornærmelse mot far eller mann, ikke mot henne. Det var forskjellige slags ekteskap, enkelte var lette å oppløse. Prostitusjon var utbredt. Utover i keisertiden ble den patriarkalske samfunnsordningen mindre markert, og kvinner av borgerklassen kunne opptre mer selvstendig.

Sammenfattende kan man si at befolkningen i Romerriket var preget av ulikhet, ikke bare etnisk, språklig og kulturelt, men også sosialt og økonomisk og fremfor alt juridisk, det vil si når det gjaldt stand, status og privilegier. Dette gjaldt innenfor de enkelte samfunn og hva angikk romernes behandling av rikets innbyggere.

Statens direkte engasjement i økonomien var fra gammelt av beskjedent, og i forhold til moderne stater påtok den seg få oppgaver. Den ble «drevet» av privatmenn, blant annet var militærvesenet i prinsippet basert på at borgerne kunne sørge for sin egen utrustning. Utgifter gikk blant annet til kult, offentlige arbeider – ofte bortforpaktet til privatmenn – som veier, vannledninger, templer og bad, til hæren og flåten, til forvaltning og til kornutdeling til borgerne. Inntekter kom sjelden fra direkte skatter. Disse opphørte for romerske borgere fra 167 fvt.

Statsinntektene var jordleie, beiteavgifter, havneavgifter, toll, arveavgifter og skatt ved frigivelse av slaver. Senatet hadde overoppsyn med finansene, mens kvestorene administrerte dem. Skatteoppkrevningen ble bortforpaktet for femårsperioder til høystbydende enkeltmenn eller selskaper, hvis fortjeneste var alt de kunne inndrive i tillegg. I republikkens tid foregikk en ren utsuging av provinsene, dels til fordel for statskassen, dels for privatmenn.

Keisertiden var mer systematisk. Jordskatt og koppskatt (personskatt) ble ilagt på grunnlag av manntallsinnskrivinger. Men det fantes ikke noe system for å øke inntektene i perioder med store behov, og i krisetidene på 200- og 300-tallet var utplyndring av romerske borgere ofte soldatenes lønn.