Romerriket, rike i antikken med utgangspunkt i byen Roma; et av historiens mektigste imperier

Begrepet Imperium Romanum betegner romernes herredømme over andre. Det var ikke navnet på en stat eller et land, slik den norske betegnelsen «Romerriket» kan gi inntrykk av. Romerriket hadde en helt annen struktur enn en moderne stat. Utgangspunktet for det romerske imperiet var bystaten Roma, som ved militærmakt og allianser sikret seg herredømme over en mangfoldig verden. 

Normalt snakker vi om Romerriket fra ca. 240 fvt., da Roma begynte å annektere territorium utenfor Italia, til ca. 400 evt., da riket ble delt og vestdelen falt sammen. 

På sitt største, i det annet århundre evt., omfattet Romerriket hele Europa vest for Rhinen og sør for Donau, inkludert dagens England og Romania, hele Afrika nord for Sahara, og Levanten, inkludert dagens Tyrkia – et territorium på om lag 6 500 000 kvadratkilometer. Da rommet det antagelig mellom 60 og 80 millioner mennesker. 

Romerriket var svært heterogent og mangfoldig, og suksessen var bygget på evnen til å godta og innlemme fremmede folk og skikker, samtidig som gamle tradisjoner og sosiale mønstre ble bevart.

Sentralt i rikets administrative oppbygging og mentale verden var byene. Byene var ansvarlige for sitt naturlige oppland og stod i et økonomisk og politisk nettverk med andre byer og sentralmakten. Bykulturen bredte seg, også i det mindre urbane vest, idet gamle sentre ble utbygd, nye ordinære byer anlagt og garnisonsbyer gradvis gjort om til sivile byer.

I byene fant man stort sett alltid et politisk og økonomisk sentrum, torget (forum på latin, agora på gresk), med rådhus og andre administrative bygg. Videre var det templer til gudene, badeanlegg, teatre og dessuten ofte et amfiteater til gladiatorkamper og show. Keiserkulten var utbredt over hele riket, og var et samlende og tydelig tegn på enhet og lojalitet.

Den gamle tilhørigheten til en enkel bystat og de romerske borgerrettighetene var med dette mindre viktig. En naturlig konsekvens av denne utviklingen var at alle frie menn i hele riket fikk borgerrett i 212 evt.

Det latinske språket var hærens og administrasjonens språk, og det bredte seg over hele riket, særlig i vest, mens gresk holdt seg som administrasjonsspråk i de østlige provinsene. Man snakker gjerne om at hele riket gradvis ble romanisert, men med det mener man ikke lenger at provinsene overtok alt romersk fra rikets sentrum, men snarere at det foregikk en konstant utveksling og «forhandling» av kultur, verdier, mentalitet og vaner.

Utover på 200-tallet støtte romerne på stadig større problemer med å administrere og forsvare et samlet rike, og resultatet var en økonomisk og politisk krise som riket aldri kom seg helt ut av. Romerriket ble til slutt delt i en vestlig og en østlig del 395 evt.

Det latiniserte Vestromerriket falt fra hverandre på 400-tallet, da germanske folk rykket inn i ulike deler av det vestlige riket, tok makten og etablerte seg her. Det er vanlig å regne dette som slutten på Romerriket.

Østromerriket eksisterte imidlertid videre. Under Justinian (527–65) ble også deler av det gamle vestriket gjenerobret for en kort stund. Fra 600 var imidlertid vesten tapt for alltid. Det østlige riket regnes som en egen kultur etter dette og omtales som det bysantinske riket, etter rikets sentrum i Bysants.

I sin tidligste tid inngikk Roma i den latinske bystatskulturen, der de ulike byene var egne stater. Byen stod noe i skyggen av etruskerne fram til omkring 400 fvt. Roma etablerte seg imidlertid fram til 300 fvt. som den dominerende byen i Latium og Midt-Italia. I første halvdel av 200-tallet fvt. sikret romerne seg herredømme over hele Italia sør for Posletta etter en serie kriger og overenskomster med andre folk og byer.

Herredømmet ble sikret dels ved å innlemme erobret land i romersk territorium og fordele det til romerske borgere, dels ved å la folk beholde sitt land og la dem få ulike former for romersk borgerrett, og dels ved å inngå avtaler som gjorde folk og byer til underlegne forbundsfeller (socii, foederati).

Fra 200 fvt., etter de puniske krigene mellom romerne og karthagerne, var Roma den dominerende makten i det vestlige Middelhavet. Romerne hadde da overtatt kontrollen med øyene Sicilia og Korsika samt store deler av den iberiske halvøya fra karthagerne. Disse annekterte romerne og områdene ble lagt til Roma som provinser, styrt av en romersk stattholder

På 100-tallet fvt. konsoliderte Roma sin stilling i vest, samtidig som riket gradvis fikk kontroll over store deler av den hellenistiske verden. Her videreutviklet romerne sin alliansepolitikk, idet de i regelen ikke annekterte de hellenistiske rikene og forbund av greske byer, men i første rekke gjorde dem til klientstater.

Fra 150 fvt. viste romerne en større vilje til erobring og anneksjon også i det østlige Middelhavet, og gradvis ble den hellenistiske verden og Nord-Afrika gjort til romerske provinser. I republikkens siste fase ble også Gallia, Lilleasia og Syria lagt til imperiet, tett fulgt av klientstatene i Egypt og Palestina under Augustus

I keisertidens første århundre ble riket utvidet ytterligere i sørvest (Mauritania), nordvest (Britannia) og i nord, mot Rhinen og Donau. Med erobringene av Dacia og Arabia under keiser Trajan (98–117) stod Romerriket på høyden av sin makt. Sin største utstrekning nådde imperiet i perioden 115–117, da Trajan også invaderte og kontrollerte store deler av Mesopotamia. Da hersket romerne over hele Middelhavet samt et område som strakte seg fra Irskesjøen til Persiabukta; og riket bestod av om lag 40 provinser foruten Italia, som var delt i 11 regioner.

Romerriket var antagelig på sitt mest folkerike rundt år 150 evt. og den samlede befolkningen er anslått til et sted mellom 60 og 80 millioner; 6–7 millioner bodde i Italia, hvorav kanskje 1 million i selve Roma.

Provinsene hadde stor fremgang i keisertidens to første århundrer. Trajan var den første keiseren fra provinsene (Spania), og siden fulgte mange flere. På tross av en viss avskalling i øst og nord var riket stort sett intakt inntil utgangen av 300-tallet, da det i 395 evt. ble delt. Vestriket falt sammen etter dette og ble gjort om til mindre kongedømmer. 

Etter kongetiden (510/509 fvt.) fikk Roma etter hvert en styreform som den antikke historiker Polyb karakteriserte som en velavveid blandingsforfatning med demokratiske, aristokratiske og monarkiske elementer. Den var imidlertid ikke fastlagt i noen konstitusjon, men tillempet etter behov og opprettholdt ved tradisjonens autoritet, på typisk romersk vis.

Folket, det vil si de romerske borgerne, handlet politisk på folkeforsamlingercomitia centuriata og comitia tributa. Den første var opprinnelig en hærforsamling, inndelt i 100-mannsgrupper, senere inndelt etter formueskriterier på en slik måte at de velstående dominerte; den andre hadde 35 stemmekretser basert på bosted, men slik at den store massen av alminnelige borgere i byen Roma bare utgjorde fire stemmekretser. Folkeforsamlingene var altså slik organisert at de rike jordeierne hadde størst innflytelse (timokrati).

Folkeforsamlingene dømte i kriminalsaker, valgte embetsmenn og vedtok lover, men bare etter forslag fra embetsmenn, og uten politisk debatt. Det er anakronistisk å snakke om folket som bærer av suverenitet og om «demokratiske» institusjoner. Det fantes også en comitia curiata som var mer av en formalitet, samt en plebeierforsamling (concilium plebis) som i praksis falt sammen med comitia tributa etter at dens vedtak (plebiscita) fra 287 fvt. fikk lovs kraft.

Senatet var opprinnelig kongens eldsteråd av slektenes overhoder. I republikansk tid kunne enhver (høyere) embetsmann regne med å bli senator automatisk; formelt var det censorene som pekte dem ut. Antallet senatorer var ca. 300, fra Sullas tid dobbelt så mange og enda flere under Caesar. Men Senatet representerte erfaringen og kontinuiteten og øvde med sin auctoritas i realiteten kontroll med politikken til årlig vekslende embetsmenn, særlig når det gjaldt finanser og utenrikspolitikk. Blant senatorene var det en streng rangordning; øverst stod de eldste blant de tidligere konsulene; deres mening var normalt utslagsgivende.

Blant de republikanske, ettårige embetene var konsulatet det høyeste; konsulene hadde utøvende makt og nærmest uinnskrenket maktfullkommenhet (imperium). Men andre embeter overtok etter hvert visse funksjoner, og det utviklet seg et hierarki der man gikk gradene etter et fast mønster (cursus honorum): kvestorfolketribun (bare plebeiere), edil, pretor, konsul. Dertil kom embetet som censor (censorer), som normalt ble bekledd hvert femte år. For å få kvesturet måtte man være 30 år; det måtte deretter gå minst to år mellom hvert embete; konsul kunne man tidligst bli 42 år gammel. Konsulatet kunne man gjenvelges til med ti års mellomrom, men i den klassiske republikk var dette høyst uvanlig.

Det ble valgt minst to til hvert embete, unntatt det ekstraordinære embetet som diktator, som én mann kunne få under en akutt krise, men da bare for et halvt år.

Prinsippene for de romerske embetene, magistratene, var altså hierarkisk oppbygning, fastlagt løpebane, rotasjon og kollegialitet. Mange fikk utfolde seg, men alle fulgte samme spor, alle hadde noen ved siden av seg, og ingen kunne bli sittende på toppen. Enkeltmenns ambisjoner var underlagt kollektivets, det vil si senatets, kontroll.

Embetene var i prinsippet ulønnede æresposter, noe som gjorde politikk og statsstyre (ansvaret for res publica, «den offentlige sak») til en beskjeftigelse for de rike. Men politikken var samtidig en måte å skaffe seg rikdom på, særlig for de høyeste embetsmennene som førte kriger eller etter sin tjeneste i Roma bestyrte provinser som prokonsul eller propretor, noe som gav rikelig anledning til personlig fortjeneste.

I senrepublikken ble dette systemet undergravd. Enkeltmenn skaltet og valtet med embeter og fikk seg tildelt spesielle fullmakter. Dette fortsatte i keisertiden. Keiseren hadde den reelle makt og utøvde den mer og mer gjennom sin egen, keiserlige forvaltning, der frigivne og riddere spilte stor rolle; andre maktposisjoner (som senatets) mistet mye av sitt innhold, skjønt de fortsatt hadde høy prestisje.

Romas tidlige lover og sedvane ble kodifisert i Tolvtavleloven i 451–450 fvt., et viktig skritt mot likhet for loven. Andre rettskilder i republikken var lover (leges et plebiscita) vedtatt i folkeforsamlingen, embetsmenns (særlig pretors) edikt, og de rettslærde juristenes rettstolkning (interpretatio prudentium).

I keisertiden var folkeforsamlingene borte, og den ordinære lovgivningen overlatt til senatet. Men keiseren hadde selv overtatt den generelle ediktsretten. I romersk rettspraksis la man liten vekt på rettslig presedens, men keiserens rettsavgjørelser (decreta) ville veie tungt og gis lovs virkning. Det samme med keiserens svar (rescripta) på generelle eller spesielle petisjoner og i noen grad de styringsinstrukser (mandata) han utstyrte sine stattholdere med. Keiserens lovgivningsmyndighet samlet sett omtalt som constitutiones principis. Juristenes rettstolkning ble videreført også i keisertid og benevnt som ius respondendi, selv om det er omstridt om de hadde lovs kraft.

Av de fremst klassiske juristene som også samlet lover og forordninger, kan nevnes Gaius og Ulpian. I senantikken beordret flere keisere at lovene skulle samles og nedtegnes, med Theodosius II (codex Theodosianus) som det fremste eksemplet. Hovedkilden til romerretten er imidlertid den østromerske keiseren Justinians lovsamlinger (Codex, Digesta, Institutiones) kjent som Corpus juris civilis; av skjellsettende betydning for den senere europeiske retten.

Det var den romerske embetsmannen pretor som var ansvarlig for rettsvesenet og domstolene (med underliggende embetsmenn, som tresviri capitales i mindre alvorlige saker). Det romerske rettssystemet var fra tidlig tid ikke bygget over prinsipper om rettigheter og lover, men ut fra det som i juridiske termer kalles prosesstypesystem. Rettslige krav og disputter måtte legges fram for en pretor som voldgiftsinstans og formuleres etter visse etablerte prosessmåter (actiones).  

Systemet er kjent som legisaksjonsprosessen. Dette systemet ble i den klassiske republikken gradvis erstattet av formularprosessen, hvor pretor ga en instruks (formula) til dommeren om hvordan han skulle dømme dersom visse spesifiserte fakta forelå. I keisertiden ble rettsavgjørelsene avsagt av dommere som var keiserlige embetsmenn, kjent som kognisjonsprosessen

Mange forhold som hos oss normalt faller inn under strafferetten, tilhørte den romerske privatretten, slikt som tyveri, skadeverk og ærekrenkelser. I slike og andre klare privatrettslige tilfeller måtte man reise et sivilt søksmål  for en av de etter hvert to pretorene som hadde ansvar for sivilretten. Pretor hørte begge parter i tvistemålet (in iure), og dersom partene ikke ble enige om et forlik, eller pretor avviste søksmålet, instruerte han den videre rettsprosessen ved å utnevne en dommer (iudex) samt utferdige en formula med partenes påstander og en instruks for hvordan dommeren skulle dømme når skyldspørsmålet var avklart. Så ble saken overført til og avgjort av en dommer (apud iudicem).

Romersk strafferett var følgelig langt mer begrenset enn vår moderne, og her ble kun saker som var skadelig mot staten ført. Forræderi, embetsmisbruk og drap falt inn under denne. Romerne hadde uansett ingen offentlig påtalemyndighet, så selv i straffesaker måtte noen innlevere en anklage (accusatio) for pretors embetsstol, og saken ble ført videre for en domstol, av en privat aktor (accusator) og med en forsvarer (reus). Vant man fram med anklagen, ble man økonomisk belønnet, men om saken ble avvist, risikerte anklageren å bli saksøkt og dømt for falske anklager. I den eldste tiden kunne folkeforsamlingen fungere som domstol (iudicum populi), men den ble erstattet av jurydomstolen (iudicum publicum). Dersom en sak var av særs alvorlig karakter eller omfang, kunne folkeforsamlingen nedsette en quaestio, et slags ad hoc etterforskningstribunal med domsmyndighet. Slike ble hyppigere i senrepublikken og ble under Sulla gjort til faste domstoler.

I keisertiden gikk hele jurisdiksjonen over til keiseren, som selv kunne gi lover og avgjøre appeller og rettstvister. I provinsene ble rettssaker som angikk romerske borgere, ført for stattholderen eller en annen keiserlig tjenestemann, en prosedyre kalt cognitio. Augustus overførte et tilsvarende system til Roma, og her førte man saker som ikke var dekket av de vanlige prosessene (cognitiones extraordinaria). Selv satt keiseren i sitt uformelle råd (consilium) med makt til å etterforske og prøve saker etter både straffe- og sivilretten. Appellretten (provocatio in populum), som borgere i republikken kunne gjøre krav på inn for folketribunen og folkeforsamlingen i tilfeller av embetsmenns maktbruk, ble også overført til keiseren.

I den tidlige republikken eksisterte det et skarpt skille mellom to befolkningsgrupper eller stender i Roma: patrisierne (patricii), som utgjorde førstestanden, en slags tidlig romersk adel, og plebeierne (plebeii el. plebs) som utgjorde resten av borgerne. Vi vet ikke hva skillet opprinnelig kom av, men navnet patrisiere henger sammen med patres, fedre, og er knyttes til familieoverhodene som hadde sete i kongens råd (senatet).

Den tradisjonelle historien forteller at Romulus utpekte 100 familiefedre til å sitte i sitt råd. Ved inngangen til republikken dominerte uansett patrisierne både økonomisk og politisk. Hele den tidlige republikken er dermed preget av de såkalte stenderkampene, med en gradvis imøtegåelse av plebeiernes krav: oppheving av gjeldsslaveri, tilgang til politiske embeter og til presteskapet, politisk medvirkning, likhet for loven og rett til ekteskap.

Plebeierne opprettet tidlig sine egne forsamlinger og egne ombudsmenn til å beskytte seg (folketribuner); disse var ukrenkelige og kunne skride inn mot høyere embetsmenn for å beskytte vanlige folk. Gradvis vant plebeierne fram og fikk større rettssikkerhet, rett til å gifte seg og politiske rettigheter på linje med patrisierne, skjønt visse statusforskjeller alltid ble opprettholdt og en del presteroller ble forbeholdt patrisierne. Striden ble først bilagt i 287 fvt., da romerne vedtok en lov (lex Hortensia) som anerkjente vedtak i plebeierforsamlingen (plebei scita) som rettsgyldige. I forhold til plebeierne var patrisierne ytterst fåtallige og deres makt forvitret gradvis. Ved inngangen til keisertid var mange slekter dødd ut.

Patrisiere opptrådte også tradisjonelt som beskyttere (patroner) for plebeiere som derved ble deres klienter. Forholdet innebar gjensidige forpliktelse og fordeler. Patronen fikk prestisje og oppvartning, politisk og militær støtte; klienten beskyttelse i retten og hjelp på andre måter. Klientellvesenet var i eldre tid formalisert og arvelig; det kunne senere være løsere og mer opportunistisk, men fortsatte alltid å være et sterkt mønster i det romerske samfunn og en viktig faktor i romersk politikk.

Standsforskjeller (som mellom patrisiere og plebeiere) og lojalitetsbånd mellom høy og lav (som mellom patroner og klienter) gikk på tvers av økonomiske og sosiale lagdelinger og virket konserverende på samfunnsordningen.

Av gamle patrisierslekter og rike plebeiere utviklet det seg et romersk aristokrati, som ofte omtales som nobiliteten. Nobiles var de navngjetne og fornemme slektene, men etter hvert innskrenket begrepet seg til dem som kunne føre en konsul til sine forfedre. Den romerske eliten kalte seg selv også gjerne boni («de gode»).

Enkelte slekter kom til å dominere i republikken og utviklet en slags senatorstand. Det var ikke en lukket adel, men det var vanskelig for en person fra lavere stand (en såkalt «ny mann», homo novus) å få innpass. Senatoren utgjorde imidlertid ikke formelt en egen stand, og etter stenderkampene bestod befolkningen egentlig kun av to stender, som primært kun var økonomisk adskilt: ridderstanden (ordo equester) og ordinære borgere (cives).

En hest var buemerket på en aristokrat i arkaisk tid og ridderne utgjorde opprinnelig det romerske rytteriet. Etter hvert gikk betegnelsen «ridder» (eques) over til å bli et standsmerke på en privilegert elite. For å kvalifisere til ridderstanden måtte man ifølge senrepublikanske kilder ha en formue tilsvarende 400 000 sestertser. Senatseliten sprang ut av denne standen, og selv om det i noen slekter var mer forventet og vanlig å gjøre politisk karriere, var det både et bevisst valg og noe man måtte bli valgt inn i. Ettersom det var forbudt for senatorer å drive handel og kontraktørvirksomhet, ble dette riddernes særlige domene.

Senatorer og riddere utgjorde bare et tynt elitesjikt i staten. Men det lokale aristokratiet i byer og land romerne annekterte, fikk innpass i denne standen om de kvalifiserte seg økonomisk og ble romerske borgere. Derfor higet mange lokale aristokrater etter romersk borgerskap.

Bro over elven Hantes i Belgia (antikkens Belgica). Det fantes flere tusen broer på det 150 000 km lange romerske veinettet, som strakte seg over hele Vest-Europa, Balkan, Lilleasia og Nord-Afrika.

Romerriket av Ukjent/NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

De som utgjorde den romerske staten, var borgerne (cives Romani). I den eldre republikk ekspanderte romerstaten til dels ved å oppta hele områder med fremmed befolkning i seg (for eksempel latinerne 338 fvt.). Men etter hvert som borgerstatus ble et mer verdifullt privilegium, ble det et dypt skille mellom borgere og andre, såkalte peregrini (fremmede).

Den vanlige romer var jordeier og jordbruker. Størrelsen på eiendommen og dens produksjon avgjorde opprinnelig plasseringen i hæravdelinger, som dannet utgangspunkt for stemmeavdelingene i folkeforsamlingen (Comitia Centuriata). Hvert femte år gjennomførte romerne census for å beregne skatt og plassere borgerne i stemmeavdelinger (classes). Fram til Marius’ hærreform måtte man eie jord for å bli kvalifisert som romersk soldat. De som ikke eide et minimum av jord og bidrog til staten bare med sitt avkom (proles), ble kalt proletarii.

I republikken opererte romerne med ulike typer romersk borgerskap for byer og folk som ble lagt inn under Roma. Noen fikk fulle romerske rettigheter, noen fikk borgerskap uten stemmerett og noen fikk «latinsk rett» (Ius Latii), som var en avgrenset rett til ekteskap og samhandel, og som i noen grad sikret dem rettsstatus som borgere om de flyttet til romersk territorium. Latinsk rett kom opprinnelig fra den avtalen romerne inngikk med latinerne etter 338 fvt. Utenfor romersk og latinsk territorium var det opprettet kolonier med romersk eller latinsk rett.

I Italia for øvrig var de fleste andre områder organisert som forbundsfeller (socii), med litt ulike avtaler, men som alle måtte avse soldater til romerhæren. Oversjøiske områder som ble annektert fikk status som romerske provinser, men uten at innbyggerne fikk borgerrettigheter. Normalt beholdt de som bodde i provinsen borgerskap i sin egen by, men ettersom den romerske borgerretten førte med seg en del privilegier (skattefritak, status som legionær i hæren, stemmerett, romersk rettssubjekt og tilgang til politiske og økonomiske posisjoner), var den ettertraktet.

Lokale byrådsmedlemmer fikk dermed innvilget romersk borgerrett og hele byer (coloniae og municipia) søkte forbedret status. De italienske forbundsfellene fikk borgerrett i 80-årene fvt., gradvis fikk flere byer i de vestlige provinsene innvilget borgerskap og i 212 evt. ble borgerretten gitt til alle imperiets frie mannlige innbyggere.

Fundamentalt i den antikke verden var skillet mellom slave og fri. Etter ekspansjonen og erobringene ble en stor mengde slaver brakt til Italia (anslaget på slaver i Italia i senrepublikken varierer mellom 500 000 og 2 millioner). Slavene var ikke avgrenset etter rase eller etnisitet, og det fantes ikke noe spesielt slavearbeid. Slaver hadde svært forskjellige kår og lite mer enn sin slavestatus til felles. De fleste slavene arbeidet med jorda på store gods, i gruvene eller som bygningsarbeidere, men mange ble også benyttet i en rekke funksjoner i privat og offentlig virksomhet.

Slaver med en viss utdannelse (gjerne greske) var gjerne husslaver og kunne virke som lærere, leger eller skrivere; mens andre slaver av mer «barbarisk» opphav fikk opplæring som gladiatorer, vakter eller som renholdsarbeidere. Utover i keisertiden sikret lovgivningen dem en stadig mer human behandling.

Det var tre store slaveopprør i senrepublikken: på Sicilia 139–132 fvt. og 104–100, og Spartacusoppstanden i Italia 73–71. Disse var imidlertid ikke rettet mot slaveriet som institusjon, men mot dårlig behandling og var forsøk på å vinne friheten for de involverte.

Frigivelse var hos romerne ikke uvanlig, og de frigivne, liberti(ni), ble et viktig befolkningselement. De var knyttet til sin tidligere eier som klienter, men overtok også deres borgerstatus. Den første generasjons frigivne hadde visse rettslige begrensninger, men neste generasjon fikk fulle romerske borgerrettigheter.

I senere keisertid mistet mange tidligere skillelinjer sin betydning, mens det oppstod nye. Tilgangen på slaver avtok, men dominatets tvangsstat bandt folk i annen slags avhengighet, for eksempel som coloni, stavnsbundne bønder, eller til å garantere for visse inntekter til statskassen. Befolkningen kom i det andre århundre evt. gradvis til å bestå av et privilegert sjikt, honestiores (senatorer/riddere, lokale byrådsmedlemmer og veteranlegionærer) og småfolk, humiliores (alle de andre), som var ulike for loven.

Det er vanskelig å si noe generelt om kvinnene i Romerriket. De hadde en friere stilling enn i Athen ved at de ferdedes ute og var med mennene i gjestebud, men alt politisk liv var menns domene. De få kvinner man møter i de litterære kildene, er overklassekvinner som kunne ha stor personlig innflytelse. Men de fleste kvinner var uten muligheter til å gjøre seg gjeldende. En romersk matrona var ofte respektert innen familien. Husmoren forestod husarbeidet, for eksempel spinning og baking. Bondekvinner hadde ofte ansvar for gården hvis mannen var i felten.

Men ættens overhode, pater familias, var allmektig. Han bestemte om et barn skulle leve opp. Hustruen hadde eiendomsrett til medgiften hun hadde med seg inn i ekteskapet og eventuelt ut igjen. En ugift kvinne måtte ha en formynder, men ikke en enke. Ble en kvinne krenket, var det en fornærmelse mot far eller mann, ikke mot henne. Det var forskjellige slags ekteskap, enkelte var lette å oppløse. Prostitusjon var utbredt. Utover i keisertiden ble den patriarkalske samfunnsordningen mindre markert, og kvinner av borgerklassen kunne opptre mer selvstendig.

Sammenfattende kan man si at befolkningen i Romerriket var preget av ulikhet, ikke bare etnisk, språklig og kulturelt, men også sosialt og økonomisk og fremfor alt juridisk, det vil si når det gjaldt stand, status og privilegier. Dette gjaldt innenfor de enkelte samfunn og hva angikk romernes behandling av rikets innbyggere.

Religionen spilte en sentral rolle i romersk samfunnsliv og politikk. Som den greske var den romerske religionen utvendig, det vil si rituell og kultisk; å ære gudene betød først og fremst å gjøre sin skyldighet ved bønn, seremoni og offer

Romersk religion fremtrer som en konservativ videreføring av gammel tradisjon, som resultat av en stadig tilpasning til sterke ytre kulturpåvirkninger, og som forsøk på konsolidering til dels med front mot fremmed religiøsitet.

Latin var opprinnelig lokaldialekten i det lille samfunnet på og rundt byen Romas høyder. Fra dette ytterst beskjedne utgangspunkt i et gammelt bondesamfunn spredte latin seg i takt med Romas militære ekspansjon i løpet av de neste 500–600 år over et kolossalt landområde. 

Romersk historie dreier seg om byen Roma i antikken, som gikk fra å være en beskjeden by blant mange i Sentral-Italia til sentrum av et verdensrike, med kontroll over store områder i flere kontinenter.   

Eksempler på romersk ingeniørkunst: Bygging av et tempel. Kranen blir drevet av fem menn i en tredemølle (nederst til venstre). Mennene øverst til venstre lager en dekorasjon i anledning av feiringen av at tempelet er ferdig.

Romerriket av Ukjent/NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Næringsgrunnlaget var jordbruk og husdyrhold. Korn, grønnsaker, oliven, frukt og vin ble dyrket slik det har skjedd rundt Middelhavet helt opp til nåtiden. Storfe, sau og geit gav melk, ost, ull og skinn. Kjøtt var ikke hverdagskost. Fiske spilte en viss rolle ved kysten. Et familiebruk, ofte kanskje bare på 20–30 dekar eller mindre, gav lite eller intet produksjonsoverskudd. Avkastningen var liten, ofte bare to–tre foll.

Redskapene og metodene var enkle: hakke, spade, ard, sigd. Olje- og vinpresser var de viktigste mekaniske hjelpemidlene; kunstig vanning ble benyttet i en viss utstrekning. Senatorstandens store landeiendommer ble i senrepublikken drevet av slaver etter rene lønnsomhetskriterier med sikte på byenes behov. Utenfor Italia var Egypt fra gammelt av det best organiserte jordbruksområdet. Tross tekniske forbedringer og en viss foredling var jordbruket i Romerriket arbeidsintensivt og statisk. Nesten hele befolkningen var knyttet til jordbruket og til den hjemmeproduksjonen som var en naturlig del av det (for eksempel spinning og baking).

Antikkens økonomi var i hovedsak basert på selvbergingsprinsippet og regnes som naturalhusholdning, eller subsistensøkonomi. Det fantes ingen upersonlige finansinstitusjoner, og en rekke av kjennetegnene for en fullverdig kapitalistisk økonomi er tilsynelatende fraværende – både hva gjelder mentalitet, tekniske løsninger og institusjoner. Likevel er det ingen tvil om at handelsvirksomhet spilte en betydelig rolle og at byene var helt avhengig av import og omsetting av produkter. Skipsfart var viktig; transport til vanns var billigere og enklere enn til lands. De fleste bulkvarer, som korn, olivenolje og vin, ble imidlertid produsert overalt, og behovet for langtransport dermed noe begrenset. Handelen baserte seg mye på lokale markeder. Byen Roma er unntaket, her var behovet for importert korn i stor skala allerede i republikktiden. I de to første århundrene av keisertiden var det en utstrakt handelsvirksomhet og lange, åpne kommunikasjonslinjer, som ofte fulgte hæren.

Men volumet av handelsvirksomheten er det vanskelig å anslå, men romerne var sene med å innføre et pengevesen: først på 200-tallet fvt. kom det mynter i omløp i Roma, og byttehandel og naturalytelser var vanlig langt ut i keisertiden.

Akvedukt ved Fontainebleau i Frankrike (antikkens provins Gallia Lugdunensis).

Romerriket av Ukjent/NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Statens direkte engasjement i økonomien var fra gammelt av beskjedent, og i forhold til moderne stater påtok den seg få oppgaver. Den ble «drevet» av privatmenn, blant annet var militærvesenet i prinsippet basert på at borgerne kunne sørge for sin egen utrustning. Utgifter gikk blant annet til kult, offentlige arbeider – ofte bortforpaktet til privatmenn – som veier, vannledninger, templer og bad, til hæren og flåten, til forvaltning og til kornutdeling til borgerne. Inntekter kom sjelden fra direkte skatter. Disse opphørte for romerske borgere fra 167 fvt.

Statsinntektene var jordleie, beiteavgifter, havneavgifter, toll, arveavgifter og skatt ved frigivelse av slaver. Senatet hadde overoppsyn med finansene, mens kvestorene administrerte dem. Skatteoppkrevningen ble bortforpaktet for femårsperioder til høystbydende enkeltmenn eller selskaper, hvis fortjeneste var alt de kunne inndrive i tillegg. I republikkens tid foregikk en ren utsuging av provinsene, dels til fordel for statskassen, dels for privatmenn.

Keisertiden var mer systematisk. Jordskatt og koppskatt (personskatt) ble ilagt på grunnlag av manntallsinnskrivinger. Men det fantes ikke noe system for å øke inntektene i perioder med store behov, og i krisetidene på 200- og 300-tallet var utplyndring av romerske borgere ofte soldatenes lønn.

Under republikken var borgeren prinsipielt også soldat og måtte selv besørge utrustning og underhold. Hæroppbudet omfattet menn mellom 17 og 46 år, inndelt etter formuesklasser. De rikeste borgerne stilte som kavaleri (de opprinnelige riddere, se equites), de fattigste som lettbevæpnede og ikke-stridende. Hæren var ordnet i legioner som først kjempet som en falanks; senere ble den delt i mindre taktiske enheter, manipler, på tre rekker; tre manipler dannet til sammen en kohort. En legion var på 4000–6000 mann. Normaloppbudet i tidlig republikktid var fire legioner årlig. Etter 146 fvt. sluttet romerne å tjenestegjøre som kavalerister, og kavaleriet ble en del av hjelpetroppene, der ikke-romerske borgere gjorde tjeneste. Forbundsfellene måtte også tjene i den romerske hæren, på lik linje med borgerne.

Legionsoldatene fikk etter hvert ens utstyr: lærpanser, metallhjelm, avlangt skjold av tre med lærdekke og jernkant, benskinner, kort tveegget sverd (gladius), spyd eller lanse.

En viss godtgjørelse ble betalt alt fra ca. 400 fvt., men utskrivningene var en veldig påkjenning for romerske bønder. En radikal reform ble gjennomført av Marius (ca. 105 fvt.), som åpnet hæren for frivillige, slik at borgerhæren mer og mer ble erstattet av en yrkeshær, sterkt knyttet til sin hærfører og et instrument for ham mer enn for staten. I spissen for hæren stod en konsul eller en annen embetsmann med imperium; viktige offiserer var militærtribuner, legater og centurioner.

Augustus omorganiserte hæren til en stående hær på 25 legioner, hver på 6000 mann, fordelt omkring i grenseprovinsene i faste leirer som kom til å danne basis for romaniseringen og latiniseringen av store områder. Dessuten etablerte han en egen garde (pretorianerne) som var en keiserlig livvakt og beredskapstropp for byen. Etter hvert ble hæren mer og mer rekruttert fra provinsene, til sist utenfor grensene, særlig fra germanerne. Tjenestetiden var normalt rundt 20 år; og ikke-borgere fikk borgerrett etter endt tjeneste.

På 200-tallet steg hærens størrelse når soldatkeiserne støttet seg på forskjellige provinsarmeer, som således ble viktige politiske maktfaktorer. Man gikk bort fra et sterkt festningsverk langs grensene (limes) til å satse mer på dybdeforsvar gjennom legionforlegninger på strategiske steder et stykke bak grensene. Under Konstantin ble hæren omorganisert til en stasjonær grensevakt og en mobil feltarmé.

Fra de puniske krigers tid hadde romerne en flåte; den spilte en viktig rolle i kampen mot det vidt utbredte sjørøveriet. Tjeneste i flåten var lite ansett og ble mest besørget av forbundsfeller og frigivne; roerne var ofte slaver.

Romersk kultur var en konservativ bondekultur der forfedrenes ærverdighet og jordeiendommens størrelse var kriterier for anerkjennelse. Å leve av egen jord var et selvsagt ideal, og det var en rotfestet motvilje mot å ernære seg ved kjøp og salg og mot å arbeide i annens tjeneste. Rikdom ble tradisjonelt ikke investert eller satt i omløp, men brukt til å oppnå sosial prestisje og politisk makt. Fedrenes sed og skikk (mos maiorum) og slektens tradisjoner ble følt sterkt forpliktende, noe anegalleriet i et romersk atrium, begravelsesprosesjoner med anebilder og mange gravskrifter gir levende inntrykk av.

De romerske aristokratene tilfredsstilte sine egne ambisjoner så vel som slektens tradisjoner ved å tjene staten, om mulig som konsul og krigsherre – dette er for øvrig noe av drivkraften bak den romerske ekspansjon. Ære (gloria, honos), verdighet (dignitas) og prestisje (auctoritas) betegner viktige romerske verdier, akkurat som troskap (fides), fromhet (pietas) og pliktfølelse (officium).

På 600- og 500-tallet fvt. kom romerne under sterk påvirkning fra etruskerne, siden fra grekerne i Sør-Italia og på Sicilia. Omkring 240 fvt. ble Odysseen oversatt til latin, og på 200- og 100-tallet åpnet romerne seg for gresk kultur, tross sterk motstand i visse kretser (Cato d.e.). Romersk kultur ble sterkt influert av den hellenistiske ettersom de kom i kontakt med og erobret områder i det østlige Middelhavsområdet. Kanalene var mangfoldige; militært nærvær var én, de mange greske slavene i Italia en annen. Den skikk at velstående romere gjerne oppholdt seg ved læresteder i den greske verden, førte til økt fortrolighet ikke bare med gresk diktning og kunst, men også med filosofi, retorikk, medisin og naturvitenskap og gresk livsstil overhodet. Blant formidlerne står romeren Cicero i første rekke.

I den felles gresk-romerske kultur som i keisertiden spredte seg over hele riket, var det også spesifikt romerske elementer som gladiatorkamper og amfiteatre, veddeløp og sirkusleker for øvrig, badeanlegg, veianlegg og akvedukter er typisk romerske minnesmerker. Vi regner dessuten romersk politikk og rettsvesen som en viktig del av den gresk-romerske kulturarven.

Av romernes særlige bidrag til byggekunsten må regnes bueganger (hvelvinger), betongen og masseproduksjon av teglstein for mursteinsbygg.

Fra byens grunnleggelse til utbruddet av første puniske krig (264 fvt.) er de skriftlige kildene våre begrenset og usikre. Til Romas eldste historie er det to hovedkilder, historiene til Livius og Dionysios av Halikarnassos, men begge er skrevet ved inngangen til keisertiden. Ut over disse er det noen sene biografier fra Plutark og fragmenter i senere skrifter.

Fra starten på punerkrigene og fram til ca. 150 fvt. er kildematerialet noe mer solid, hvor Livius er på tryggere grunn og vi får historien til grekeren Polyb, som skrev i Roma i annen halvdel av 100-tallet. I samme periode begynner også andre litterære skrifter å se dagens lys samt noen innskrifter. Fra senrepublikken er kildesituasjonen enda bedre.

Vi har fra og med ca. 150 fvt. bevart tekster av en del sakprosaforfattere og diktere som kaster lys over sin samtid og nære fortid, men det som er med på å gi oss et særlig godt bilde av begivenhetene og politikken i senrepublikken er samtidshistoriene til Sallust, Caesars beretninger, Ciceros brev, taler og avhandlinger, foruten de senere greske historikerne Appianos, Dio Cassius, Diodoros og romeren Velleius Paterculus, som også dekker denne perioden.

Det første århundre av keisertida er også godt dekket av Dio Cassius, men det er særlig Tacitus og keiserbiografiene til Sveton som er primærkildene til den politiske historien. For perioden fra det annet århundre til Konstantin er det Dio Cassius (stadig) og Historia Augusta som utgjør hovedkildene, supplert av noen senantikke oversikter. I tiden etter Konstantin er Ammianus Marcellinus primærkilden, sammen med kristne biografer og historikere. 

Foruten de litterære verkene som stort sett er bevart gjennom manuskripttradisjonen, har man avdekket flere tusen innskrifter fra romersk tid; alt fra gravskrifter og dedikasjoner til politiske vedtak og rettledninger. Videre er det bevart tekst på potteskår (ostraka), treplater og på papyrus (primært fra Egypt) fra romersk tid. Dessuten kommer alle arkeologiske funn av kunst- og bruksgjenstander, bygninger, infrastruktur og menneskelige levninger.

Fra republikkens innføring i 509 har man en etablert kronologi i det konsulene, som satt ett år av gangen, fikk årene oppkalt etter seg («dette skjedde i det året da A og B var konsuler»). Vi har bevart slike konsullister med konsulpar helt fra republikken ble innført, men de stammer fra langt senere tid og er mest trolig fingert for deler av den tidligste historien. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

23. januar 2013 skrev Vibeke Roggen

Innspillet gjelder ordet Pontos. I artikkelen er det brukt i betydningen "området omkring Svartehavet"; Pompeius' motstander Mithridates var konge i Pontus (Pontos). Men så er det lagt inn en lenke, og da ledes leseren til en havgud - det er ikke riktig. Ta vekk lenken, eller led til en relevant artikkel.

28. januar 2013 svarte Knut Are Tvedt

Det er nå rettet. Fint at du så det, Vibeke.

23. september 2015 skrev Mats Myhre

I delen om vestromerriktes fall er det skrevet at Germanske stammer som øsgoterne, vestgoterne og vandalene, der neves det ikke noe om de frankiske og saksiske stammene. er det noen grunn til dette?

23. september 2015 svarte Jon Wikene Iddeng

Dette kunne ha vært utdypet med flere germanske stammer. Her står er det brukt noen samlebegreper på de tre som antagelig hadde størst umiddelbar innflytelse på vest-riket. Frankerne kunne absolutt også vært medregnet.Sakserne etterhvert, Longobardene et par århundre seinere. Vi får se om ikke alt må skrives om - eller om vi skal la det stå for enkelhet skyld foreløpig.

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.