Romerriket

Romerriket, rike i antikken med utgangspunkt i byen Roma; et av historiens mektigste imperier. 

Begrepet Imperium Romanum betegner romernes herredømme over andre. Det var ikke navnet på en stat eller et land, slik den norske betegnelsen «Romerriket» kan gi inntrykk av. Romerriket hadde en helt annen struktur enn en moderne stat. Utgangspunktet for det romerske imperiet var bystaten Roma, som ved militærmakt og allianser sikret seg herredømme over en mangfoldig verden. 

Normalt snakker vi om Romerriket fra ca. 240 fvt., da Roma begynte å annektere territorium utenfor Italia, til ca. 400 evt., da riket ble delt og vestdelen falt sammen. 

På sitt største, i det annet århundre evt., omfattet Romerriket hele Europa vest for Rhinen og sør for Donau, inkludert dagens England og Romania, hele Afrika nord for Sahara, og Levanten, inkludert dagens Tyrkia – et territorium på om lag 6 500 000 kvadratkilometer. Da rommet det antagelig mellom 60 og 80 millioner mennesker. 

Romerriket var svært heterogent og mangfoldig, og suksessen var bygget på evnen til å godta og innlemme fremmede folk og skikker, samtidig som gamle tradisjoner og sosiale mønstre ble bevart.

Sentralt i rikets administrative oppbygging og mentale verden var byene. Byene var ansvarlige for sitt naturlige oppland og stod i et økonomisk og politisk nettverk med andre byer og sentralmakten. Bykulturen bredte seg, også i det mindre urbane vest, idet gamle sentre ble utbygd, nye ordinære byer anlagt og garnisonsbyer gradvis gjort om til sivile byer.

I byene fant man stort sett alltid et politisk og økonomisk sentrum, torget (forum på latin, agora på gresk), med rådhus og andre administrative bygg. Videre var det templer til gudene, badeanlegg, teatre og dessuten ofte et amfiteater til gladiatorkamper og show. Keiserkulten var utbredt over hele riket, og var et samlende og tydelig tegn på enhet og lojalitet.

Den gamle tilhørigheten til en enkel bystat og de romerske borgerrettighetene var med dette mindre viktig. En naturlig konsekvens av denne utviklingen var at alle frie menn i hele riket fikk borgerrett i 212 evt.

Det latinske språket var hærens og administrasjonens språk, og det bredte seg over hele riket, særlig i vest, mens gresk holdt seg som administrasjonsspråk i de østlige provinsene. Man snakker gjerne om at hele riket gradvis ble romanisert, men med det mener man ikke lenger at provinsene overtok alt romersk fra rikets sentrum, men snarere at det foregikk en konstant utveksling og «forhandling» av kultur, verdier, mentalitet og vaner.

Utover på 200-tallet støtte romerne på stadig større problemer med å administrere og forsvare et samlet rike, og resultatet var en økonomisk og politisk krise som riket aldri kom seg helt ut av. Romerriket ble til slutt delt i en vestlig og en østlig del 395 evt.

Det latiniserte Vestromerriket falt fra hverandre på 400-tallet, da germanske folk rykket inn i ulike deler av det vestlige riket, tok makten og etablerte seg her. Det er vanlig å regne dette som slutten på Romerriket.

Østromerriket eksisterte imidlertid videre. Under Justinian (527–65) ble også deler av det gamle vestriket gjenerobret for en kort stund. Fra 600 var imidlertid vesten tapt for alltid. Det østlige riket regnes som en egen kultur etter dette og omtales som det bysantinske riket, etter rikets sentrum i Bysants.

I sin tidligste tid inngikk Roma i den latinske bystatskulturen, der de ulike byene var egne stater. Byen stod noe i skyggen av etruskerne fram til omkring 400 fvt. Roma etablerte seg imidlertid fram til 300 fvt. som den dominerende byen i Latium og Midt-Italia. I første halvdel av 200-tallet fvt. sikret romerne seg herredømme over hele Italia sør for Posletta etter en serie kriger og overenskomster med andre folk og byer.

Herredømmet ble sikret dels ved å innlemme erobret land i romersk territorium og fordele det til romerske borgere, dels ved å la folk beholde sitt land og la dem få ulike former for romersk borgerrett, og dels ved å inngå avtaler som gjorde folk og byer til underlegne forbundsfeller (socii, foederati).

Fra 200 fvt., etter de puniske krigene mellom romerne og karthagerne, var Roma den dominerende makten i det vestlige Middelhavet. Romerne hadde da overtatt kontrollen med øyene Sicilia og Korsika samt store deler av den iberiske halvøya fra karthagerne. Disse annekterte romerne og områdene ble lagt til Roma som provinser, styrt av en romersk stattholder. 

På 100-tallet fvt. konsoliderte Roma sin stilling i vest, samtidig som riket gradvis fikk kontroll over store deler av den hellenistiske verden. Her videreutviklet romerne sin alliansepolitikk, idet de i regelen ikke annekterte de hellenistiske rikene og forbund av greske byer, men i første rekke gjorde dem til klientstater.

Fra 150 fvt. viste romerne en større vilje til erobring og anneksjon også i det østlige Middelhavet, og gradvis ble den hellenistiske verden og Nord-Afrika gjort til romerske provinser. I republikkens siste fase ble også Gallia, Lilleasia og Syria lagt til imperiet, tett fulgt av klientstatene i Egypt og Palestina under Augustus. 

I keisertidens første århundre ble riket utvidet ytterligere i sørvest (Mauritania), nordvest (Britannia) og i nord, mot Rhinen og Donau. Med erobringene av Dacia og Arabia under keiser Trajan (98–117) stod Romerriket på høyden av sin makt. Sin største utstrekning nådde imperiet i perioden 115–117, da Trajan også invaderte og kontrollerte store deler av Mesopotamia. Da hersket romerne over hele Middelhavet samt et område som strakte seg fra Irskesjøen til Persiabukta; og riket bestod av om lag 40 provinser foruten Italia, som var delt i 11 regioner.

Romerriket var antagelig på sitt mest folkerike rundt år 150 evt. og den samlede befolkningen er anslått til et sted mellom 60 og 80 millioner; 6–7 millioner bodde i Italia, hvorav kanskje 1 million i selve Roma.

Provinsene hadde stor fremgang i keisertidens to første århundrer. Trajan var den første keiseren fra provinsene (Spania), og siden fulgte mange flere. På tross av en viss avskalling i øst og nord var riket stort sett intakt inntil utgangen av 300-tallet, da det i 395 evt. ble delt. Vestriket falt sammen etter dette og ble gjort om til mindre kongedømmer. 

Etter kongetiden (510/509 fvt.) fikk Roma etter hvert en styreform som den antikke historiker Polyb karakteriserte som en velavveid blandingsforfatning med demokratiske, aristokratiske og monarkiske elementer. Den var imidlertid ikke fastlagt i noen konstitusjon, men tillempet etter behov og opprettholdt ved tradisjonens autoritet, på typisk romersk vis.

Folket, det vil si de romerske borgerne, handlet politisk på folkeforsamlinger: comitia centuriata og comitia tributa. Den første var opprinnelig en hærforsamling, inndelt i 100-mannsgrupper, senere inndelt etter formueskriterier på en slik måte at de velstående dominerte; den andre hadde 35 stemmekretser basert på bosted, men slik at den store massen av alminnelige borgere i byen Roma bare utgjorde fire stemmekretser. Folkeforsamlingene var altså slik organisert at de rike jordeierne hadde størst innflytelse (timokrati).

Folkeforsamlingene dømte i kriminalsaker, valgte embetsmenn og vedtok lover, men bare etter forslag fra embetsmenn, og uten politisk debatt. Det er anakronistisk å snakke om folket som bærer av suverenitet og om «demokratiske» institusjoner. Det fantes også en comitia curiata som var mer av en formalitet, samt en plebeierforsamling (concilium plebis) som i praksis falt sammen med comitia tributa etter at dens vedtak (plebiscita) fra 287 fvt. fikk lovs kraft.

Senatet var opprinnelig kongens eldsteråd av slektenes overhoder. I republikansk tid kunne enhver (høyere) embetsmann regne med å bli senator automatisk; formelt var det censorene som pekte dem ut. Antallet senatorer var ca. 300, fra Sullas tid dobbelt så mange og enda flere under Caesar. Men Senatet representerte erfaringen og kontinuiteten og øvde med sin auctoritas i realiteten kontroll med politikken til årlig vekslende embetsmenn, særlig når det gjaldt finanser og utenrikspolitikk. Blant senatorene var det en streng rangordning; øverst stod de eldste blant de tidligere konsulene; deres mening var normalt utslagsgivende.

Blant de republikanske, ettårige embetene var konsulatet det høyeste; konsulene hadde utøvende makt og nærmest uinnskrenket maktfullkommenhet (imperium). Men andre embeter overtok etter hvert visse funksjoner, og det utviklet seg et hierarki der man gikk gradene etter et fast mønster (cursus honorum): kvestor, folketribun (bare plebeiere), edil, pretor, konsul. Dertil kom embetet som censor (censorer), som normalt ble bekledd hvert femte år. For å få kvesturet måtte man være 30 år; det måtte deretter gå minst to år mellom hvert embete; konsul kunne man tidligst bli 42 år gammel. Konsulatet kunne man gjenvelges til med ti års mellomrom, men i den klassiske republikk var dette høyst uvanlig.

Det ble valgt minst to til hvert embete, unntatt det ekstraordinære embetet som diktator, som én mann kunne få under en akutt krise, men da bare for et halvt år.

Prinsippene for de romerske embetene, magistratene, var altså hierarkisk oppbygning, fastlagt løpebane, rotasjon og kollegialitet. Mange fikk utfolde seg, men alle fulgte samme spor, alle hadde noen ved siden av seg, og ingen kunne bli sittende på toppen. Enkeltmenns ambisjoner var underlagt kollektivets, det vil si senatets, kontroll.

Embetene var i prinsippet ulønnede æresposter, noe som gjorde politikk og statsstyre (ansvaret for res publica, «den offentlige sak») til en beskjeftigelse for de rike. Men politikken var samtidig en måte å skaffe seg rikdom på, særlig for de høyeste embetsmennene som førte kriger eller etter sin tjeneste i Roma bestyrte provinser som prokonsul eller propretor, noe som gav rikelig anledning til personlig fortjeneste.

I senrepublikken ble dette systemet undergravd. Enkeltmenn skaltet og valtet med embeter og fikk seg tildelt spesielle fullmakter. Dette fortsatte i keisertiden. Keiseren hadde den reelle makt og utøvde den mer og mer gjennom sin egen, keiserlige forvaltning, der frigivne og riddere spilte stor rolle; andre maktposisjoner (som senatets) mistet mye av sitt innhold, skjønt de fortsatt hadde høy prestisje.

Religionen spilte en sentral rolle i romersk samfunnsliv og politikk. Som den greske var den romerske religionen utvendig, det vil si rituell og kultisk; å ære gudene betød først og fremst å gjøre sin skyldighet ved bønn, seremoni og offer. 

Romersk religion fremtrer som en konservativ videreføring av gammel tradisjon, som resultat av en stadig tilpasning til sterke ytre kulturpåvirkninger, og som forsøk på konsolidering til dels med front mot fremmed religiøsitet.

• Les egen artikkel om romersk religion.

Latin var opprinnelig lokaldialekten i det lille samfunnet på og rundt byen Romas høyder. Fra dette ytterst beskjedne utgangspunkt i et gammelt bondesamfunn spredte latin seg i takt med Romas militære ekspansjon i løpet av de neste 500–600 år over et kolossalt landområde. 

• Les egne artikler om latin og latinsk litteratur.

Romersk historie dreier seg om byen Roma i antikken, som gikk fra å være en beskjeden by blant mange i Sentral-Italia til sentrum av et verdensrike, med kontroll over store områder i flere kontinenter.   

• Les egen artikkel om Romerrikets historie og se kronologisk historisk oversikt.

Næringsgrunnlaget var jordbruk og husdyrhold. Korn, grønnsaker, oliven, frukt og vin ble dyrket slik det har skjedd rundt Middelhavet helt opp til nåtiden. Storfe, sau og geit gav melk, ost, ull og skinn. Kjøtt var ikke hverdagskost. Fiske spilte en viss rolle ved kysten. Et familiebruk, ofte kanskje bare på 20–30 dekar eller mindre, gav lite eller intet produksjonsoverskudd. Avkastningen var liten, ofte bare to–tre foll.

Redskapene og metodene var enkle: hakke, spade, ard, sigd. Olje- og vinpresser var de viktigste mekaniske hjelpemidlene; kunstig vanning ble benyttet i en viss utstrekning. Senatorstandens store landeiendommer ble i senrepublikken drevet av slaver etter rene lønnsomhetskriterier med sikte på byenes behov. Utenfor Italia var Egypt fra gammelt av det best organiserte jordbruksområdet. Tross tekniske forbedringer og en viss foredling var jordbruket i Romerriket arbeidsintensivt og statisk. Nesten hele befolkningen var knyttet til jordbruket og til den hjemmeproduksjonen som var en naturlig del av det (for eksempel spinning og baking).

Antikkens økonomi var i hovedsak basert på selvbergingsprinsippet og regnes som naturalhusholdning, eller subsistensøkonomi. Det fantes ingen upersonlige finansinstitusjoner, og en rekke av kjennetegnene for en fullverdig kapitalistisk økonomi er tilsynelatende fraværende – både hva gjelder mentalitet, tekniske løsninger og institusjoner. Likevel er det ingen tvil om at handelsvirksomhet spilte en betydelig rolle og at byene var helt avhengig av import og omsetting av produkter. Skipsfart var viktig; transport til vanns var billigere og enklere enn til lands. De fleste bulkvarer, som korn, olivenolje og vin, ble imidlertid produsert overalt, og behovet for langtransport dermed noe begrenset. Handelen baserte seg mye på lokale markeder. Byen Roma er unntaket, her var behovet for importert korn i stor skala allerede i republikktiden. I de to første århundrene av keisertiden var det en utstrakt handelsvirksomhet og lange, åpne kommunikasjonslinjer, som ofte fulgte hæren.

Men volumet av handelsvirksomheten er det vanskelig å anslå, men romerne var sene med å innføre et pengevesen: først på 200-tallet fvt. kom det mynter i omløp i Roma, og byttehandel og naturalytelser var vanlig langt ut i keisertiden.

Under republikken var borgeren prinsipielt også soldat og måtte selv besørge utrustning og underhold. Hæroppbudet omfattet menn mellom 17 og 46 år, inndelt etter formuesklasser. De rikeste borgerne stilte som kavaleri (de opprinnelige riddere, se equites), de fattigste som lettbevæpnede og ikke-stridende. Hæren var ordnet i legioner som først kjempet som en falanks; senere ble den delt i mindre taktiske enheter, manipler, på tre rekker; tre manipler dannet til sammen en kohort. En legion var på 4000–6000 mann. Normaloppbudet i tidlig republikktid var fire legioner årlig. Etter 146 fvt. sluttet romerne å tjenestegjøre som kavalerister, og kavaleriet ble en del av hjelpetroppene, der ikke-romerske borgere gjorde tjeneste. Forbundsfellene måtte også tjene i den romerske hæren, på lik linje med borgerne.

Legionsoldatene fikk etter hvert ens utstyr: lærpanser, metallhjelm, avlangt skjold av tre med lærdekke og jernkant, benskinner, kort tveegget sverd (gladius), spyd eller lanse.

En viss godtgjørelse ble betalt alt fra ca. 400 fvt., men utskrivningene var en veldig påkjenning for romerske bønder. En radikal reform ble gjennomført av Marius (ca. 105 fvt.), som åpnet hæren for frivillige, slik at borgerhæren mer og mer ble erstattet av en yrkeshær, sterkt knyttet til sin hærfører og et instrument for ham mer enn for staten. I spissen for hæren stod en konsul eller en annen embetsmann med imperium; viktige offiserer var militærtribuner, legater og centurioner.

Augustus omorganiserte hæren til en stående hær på 25 legioner, hver på 6000 mann, fordelt omkring i grenseprovinsene i faste leirer som kom til å danne basis for romaniseringen og latiniseringen av store områder. Dessuten etablerte han en egen garde (pretorianerne) som var en keiserlig livvakt og beredskapstropp for byen. Etter hvert ble hæren mer og mer rekruttert fra provinsene, til sist utenfor grensene, særlig fra germanerne. Tjenestetiden var normalt rundt 20 år; og ikke-borgere fikk borgerrett etter endt tjeneste.

På 200-tallet steg hærens størrelse når soldatkeiserne støttet seg på forskjellige provinsarmeer, som således ble viktige politiske maktfaktorer. Man gikk bort fra et sterkt festningsverk langs grensene (limes) til å satse mer på dybdeforsvar gjennom legionforlegninger på strategiske steder et stykke bak grensene. Under Konstantin ble hæren omorganisert til en stasjonær grensevakt og en mobil feltarmé.

Fra de puniske krigers tid hadde romerne en flåte; den spilte en viktig rolle i kampen mot det vidt utbredte sjørøveriet. Tjeneste i flåten var lite ansett og ble mest besørget av forbundsfeller og frigivne; roerne var ofte slaver.

Romersk kultur var en konservativ bondekultur der forfedrenes ærverdighet og jordeiendommens størrelse var kriterier for anerkjennelse. Å leve av egen jord var et selvsagt ideal, og det var en rotfestet motvilje mot å ernære seg ved kjøp og salg og mot å arbeide i annens tjeneste. Rikdom ble tradisjonelt ikke investert eller satt i omløp, men brukt til å oppnå sosial prestisje og politisk makt. Fedrenes sed og skikk (mos maiorum) og slektens tradisjoner ble følt sterkt forpliktende, noe anegalleriet i et romersk atrium, begravelsesprosesjoner med anebilder og mange gravskrifter gir levende inntrykk av.

De romerske aristokratene tilfredsstilte sine egne ambisjoner så vel som slektens tradisjoner ved å tjene staten, om mulig som konsul og krigsherre – dette er for øvrig noe av drivkraften bak den romerske ekspansjon. Ære (gloria, honos), verdighet (dignitas) og prestisje (auctoritas) betegner viktige romerske verdier, akkurat som troskap (fides), fromhet (pietas) og pliktfølelse (officium).

På 600- og 500-tallet fvt. kom romerne under sterk påvirkning fra etruskerne, siden fra grekerne i Sør-Italia og på Sicilia. Omkring 240 fvt. ble Odysseen oversatt til latin, og på 200- og 100-tallet åpnet romerne seg for gresk kultur, tross sterk motstand i visse kretser (Cato d.e.). Romersk kultur ble sterkt influert av den hellenistiske ettersom de kom i kontakt med og erobret områder i det østlige Middelhavsområdet. Kanalene var mangfoldige; militært nærvær var én, de mange greske slavene i Italia en annen. Den skikk at velstående romere gjerne oppholdt seg ved læresteder i den greske verden, førte til økt fortrolighet ikke bare med gresk diktning og kunst, men også med filosofi, retorikk, medisin og naturvitenskap og gresk livsstil overhodet. Blant formidlerne står romeren Cicero i første rekke.

I den felles gresk-romerske kultur som i keisertiden spredte seg over hele riket, var det også spesifikt romerske elementer som gladiatorkamper og amfiteatre, veddeløp og sirkusleker for øvrig, badeanlegg, veianlegg og akvedukter er typisk romerske minnesmerker. Vi regner dessuten romersk politikk og rettsvesen som en viktig del av den gresk-romerske kulturarven.

Av romernes særlige bidrag til byggekunsten må regnes bueganger (hvelvinger), betongen og masseproduksjon av teglstein for mursteinsbygg.

• Les egen artikkel om kunst og arkitektur i Romerriket. 

Fra byens grunnleggelse til utbruddet av første puniske krig (264 fvt.) er de skriftlige kildene våre begrenset og usikre. Til Romas eldste historie er det to hovedkilder, historiene til Livius og Dionysios av Halikarnassos, men begge er skrevet ved inngangen til keisertiden. Ut over disse er det noen sene biografier fra Plutark og fragmenter i senere skrifter.

Fra starten på punerkrigene og fram til ca. 150 fvt. er kildematerialet noe mer solid, hvor Livius er på tryggere grunn og vi får historien til grekeren Polyb, som skrev i Roma i annen halvdel av 100-tallet. I samme periode begynner også andre litterære skrifter å se dagens lys samt noen innskrifter. Fra senrepublikken er kildesituasjonen enda bedre.

Vi har fra og med ca. 150 fvt. bevart tekster av en del sakprosaforfattere og diktere som kaster lys over sin samtid og nære fortid, men det som er med på å gi oss et særlig godt bilde av begivenhetene og politikken i senrepublikken er samtidshistoriene til Sallust, Caesars beretninger, Ciceros brev, taler og avhandlinger, foruten de senere greske historikerne Appianos, Dio Cassius, Diodoros og romeren Velleius Paterculus, som også dekker denne perioden.

Det første århundre av keisertida er også godt dekket av Dio Cassius, men det er særlig Tacitus og keiserbiografiene til Sveton som er primærkildene til den politiske historien. For perioden fra det annet århundre til Konstantin er det Dio Cassius (stadig) og Historia Augusta som utgjør hovedkildene, supplert av noen senantikke oversikter. I tiden etter Konstantin er Ammianus Marcellinus primærkilden, sammen med kristne biografer og historikere. 

Foruten de litterære verkene som stort sett er bevart gjennom manuskripttradisjonen, har man avdekket flere tusen innskrifter fra romersk tid; alt fra gravskrifter og dedikasjoner til politiske vedtak og rettledninger. Videre er det bevart tekst på potteskår (ostraka), treplater og på papyrus (primært fra Egypt) fra romersk tid. Dessuten kommer alle arkeologiske funn av kunst- og bruksgjenstander, bygninger, infrastruktur og menneskelige levninger.

Fra republikkens innføring i 509 har man en etablert kronologi i det konsulene, som satt ett år av gangen, fikk årene oppkalt etter seg («dette skjedde i det året da A og B var konsuler»). Vi har bevart slike konsullister med konsulpar helt fra republikken ble innført, men de stammer fra langt senere tid og er mest trolig fingert for deler av den tidligste historien. 

• Religion
• Språk og litteratur
• Kunst og arkitektur
• Romerrikets historie
• Historisk oversikt
• Oversikt over keisere i Romerriket

• «Krig og diplomati mellom romere og germanere» – Norgeshistorie.no