Romerriket var et rike i antikken med utgangspunkt i byen Roma. Det var et av historiens mektigste imperier, med storhetstid fra cirka 240 fvt., da Roma begynte å erobre territorium utenfor Italia, til cirka 400 evt., da riket ble delt og den vestre delen falt sammen.
Begrepet Imperium Romanum betegner romernes herredømme over andre. Det var ikke navnet på en stat eller et land, slik den norske betegnelsen «Romerriket» kan gi inntrykk av. Romerriket hadde en helt annen struktur enn en moderne stat. Utgangspunktet for det romerske imperiet var bystaten Roma, som ved militærmakt og allianser sikret seg herredømme over en mangfoldig verden.
På sitt største, i det andre århundre evt., omfattet Romerriket hele Europa vest for Rhinen og sør for Donau, inkludert dagens England og Romania, hele Afrika nord for Sahara, og Levanten, inkludert dagens Tyrkia – et territorium på om lag 6 500 000 kvadratkilometer. Da rommet det antagelig mellom 60 og 80 millioner mennesker.
Romerriket var svært mangfoldig, og suksessen var bygget på evnen til å godta og innlemme fremmede folk og skikker, samtidig som gamle tradisjoner og sosiale mønstre ble bevart.
Sentralt i rikets administrative oppbygging og mentale verden var byene. Byene var ansvarlige for sitt naturlige oppland og stod i et økonomisk og politisk nettverk med andre byer og sentralmakten. Bykulturen bredte seg, også i det mindre urbane vest, idet gamle sentre ble utbygd, nye ordinære byer anlagt og garnisonsbyer gradvis gjort om til sivile byer.
I byene fant man stort sett alltid et politisk og økonomisk sentrum, torget (forum på latin, agora på gresk), med rådhus og andre administrative bygg. Videre var det templer til gudene, badeanlegg, teatre og dessuten ofte et amfiteater til gladiatorkamper og show. Keiserkulten var utbredt over hele riket, og var et samlende og tydelig tegn på enhet og lojalitet.
Den gamle tilhørigheten til en enkel bystat og de romerske borgerrettighetene var med dette mindre viktig. En naturlig konsekvens av denne utviklingen var at alle frie menn i hele riket fikk borgerrett i 212 evt.
Det latinske språket var hærens og administrasjonens språk, og det bredte seg over hele riket, særlig i vest, mens gresk holdt seg som administrasjonsspråk i de østlige provinsene. Man snakker gjerne om at hele riket gradvis ble romanisert, men med det mener man ikke lenger at provinsene overtok alt romersk fra rikets sentrum, men snarere at det foregikk en konstant utveksling og «forhandling» av kultur, verdier, mentalitet og vaner.
Utover på 200-tallet støtte romerne på stadig større problemer med å administrere og forsvare et samlet rike, og resultatet var en økonomisk og politisk krise som riket aldri kom seg helt ut av. Romerriket ble til slutt delt i en vestlig og en østlig del i 395 evt.
Det latiniserte Vestromerriket falt fra hverandre på 400-tallet, da germanske folk rykket inn i ulike deler av det vestlige riket, tok makten og etablerte seg her. Det er vanlig å regne dette som slutten på Romerriket.
Østromerriket eksisterte imidlertid videre. Under keiser Justinian (527–565) ble også deler av det gamle vestriket gjenerobret for en kort stund. Fra 600 var imidlertid vesten tapt for alltid. Det østlige riket regnes som en egen kultur etter dette og omtales som det bysantinske riket, etter rikets sentrum i Bysants.
- Les en egen artikkel om Romerrikets historie.
Kommentarer (4)
skrev Vibeke Roggen
svarte Knut Are Tvedt
skrev Mats Myhre
svarte Jon Wikene Iddeng
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.