Bjørn. Brunbjørnen er Europas største rovdyr.

Shutterstock. begrenset

Bjørn. Binne av grizzlybjørn med to unger, fotografert i Alaska.

COREL. begrenset

Bjørn. Grizzlybjørn i Katmai masjonalpark, Alaska.

iStockPhoto. begrenset

Bjørn, brunbjørn, eurasiatisk bjørn, Ursus arctos, er en rovdyrart i familien bjørner.

Bjørnen er Europas største og sterkeste rovdyr, lengde inntil 2,3 m, skulderhøyde inntil 1,25 m, maksimal vekt ca. 350 kg. Hunnene er i regelen betydelig mindre enn hannene.

Den varierer betydelig i størrelse og særlig i farge. Den er mørkebrun, gråbrun eller gulbrun, undertiden helt svart. Ungene er gråaktige, som regel med hvite flekker på halsen.

Den eurasiatiske bjørnen regnes som en egen underart (Ursus arctos arctos). To andre underarter finnes i Nord-Amerika (grizzlybjørn og kodiakbjørn).

Som regel er bjørnen et fredelig dyr som vesentlig ernærer seg av bær, saftige røtter og urter, insektlarver, maur og honning, men smågnagere utgjør også en del av dens føde. Bjørnen tar også sau på beite uten tilsyn, og i enkelte tilfeller blir også kveg og hester angrepet. Som sålegjenger står bjørnen i hurtighet tilbake for de rovdyr som beveger seg på tærne; men den kan med letthet innhente et menneske. Særlig ungbjørner klatrer lett i berg, også i trær.

Her i Norden oppsøker bjørnen mot vinteren et ensomt sted til vinterleie, men det er stor variasjon i valg av hi-lokalitet og utforming. Selv om det kan være en tendens til at hunnbjørnen lager et mer forseggjort hi enn hannbjørnen, er det stor individuell variasjon også her. Hiet kan ligge i en steinur; det kan være et åpent leie (brysle) under et tre eller i et kratt; det kan også graves ut som et dypt hull i bakken (ofte med sidekamre for unger) og fôres med mose, bar eller lyng. Her legger bjørnen seg så i vintersøvn og tar da ikke næring til seg, men tærer på sitt hold. Jo lavere temperaturen er, desto fastere er søvnen, men kroppstemperaturen holder seg normal. Skremmes den ut av hiet sitt, oppsøker den et nytt. Hos oss går bjørnen i hi i oktober eller november og forlater det i april eller mai, alt etter temperaturen.

Brunsttiden er vår og sommer, og i januar eller februar føder hunnen i hiet sitt 2–3 (sjelden flere) unger, knapt større enn rotter. I fire uker er de blinde, og i fire måneder dier de moren. Hun viser stor ømhet for ungene, som følger henne om sommeren. Ved femårsalderen er bjørnen forplantningsdyktig.

Bjørnen er for lang tid siden utryddet i England og i de mer tettbygde deler av Europas fastland, men finnes i skogrike bergtrakter helt til Pyreneene, Hellas og Kaukasus. For øvrig er bjørnen utbredt over nordlige deler av Øst-Europa og de mellomste og nordlige deler av Asia. Bjørnen er også utbredt i Nord-Amerika, hvor den opptrer i to underarter, grizzlybjørn og kodiakbjørn.

Rundt 1850 ble bjørnebestanden i Skandinavia anslått til kanskje 4000–5000 dyr, av disse 65 % i Norge. Men fra da av gikk bjørnebestanden kraftig tilbake som følge av intens forfølgelse. Siden 1930-årene har bjørnen nærmest vært utryddet her i landet; den siste helnorske bestanden, i Vassfaret, forsvant i 1980-årene. Men i Sverige begynte bjørnestammen å hente seg opp igjen allerede fra 1930-årene.

Fra 1970-årene og utover har det kommet en del bjørn inn i Norge fra nabolandene Sverige, Finland og Russland. Den norske bestanden er i dag en del av fellesbestandene med disse nabolandene.

I Norge blir bestanden av brunbjørn overvåket ved at Rovdata samler inn og analyserer DNA fra hår og ekskrementer.

 En landsomfattende DNA-overvåking startet i 2009. I 2013 ble det påvist minimum 148 brunbjørner i Norge ved hjelp av DNA-analyser. 55 av dem var hunner, mens 93 var hanner. Ut fra antallet hunnbjørn er det beregnet at det ble født sju kull med bjørnunger i Norge i 2013. Dette er en oppgang fra seks, som ble beregnet født i 2012.

Den svenske bestanden vokste betydelig på slutten av 1900-tallet og telte trolig rundt 3500 dyr på det meste. På 2000-tallet har bestanden gått tilbake. Fem kjerneområder for bjørn er opprettet langs den norske riksgrensen; tre mot Sverige, ett mot Finland og ett mot Finland/Russland; i alle er det registrert yngling av bjørn de senere årene. Antall registrerte individer i Norge har i gjennomsnitt falt med cirka fire prosent hvert år i perioden 2009-15. Flest bjørner finnes i Finnmark og Hedmark, deretter følger Nord-Trøndelag, Troms, Nordland og Oppland.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.