Oppdrettsanlegg på Vestlandet av /iStock. Begrenset gjenbruk

fiskeoppdrett

Laks fra fiskeoppdrett. For den norske oppdrettsnæringen er laks (atlantisk laks) den viktigste arten. Bildet er tatt på SalMars foredlingsanlegg på Frøya i Trøndelag, 15.10.2018.
Oppdrettslaks
Av /NTB scanpix.

Fiskeoppdrett er å fø opp fisk i fangenskap. Ofte inngår også produksjon av rogn og yngel for å få nye generasjoner av oppdrettsfisken.

Det meste av verdens fiskeoppdrett skjer i ferskvann i Asia, og ulike arter av karpefisk står for den største delen av verdensproduksjonen.

Norge har en stor oppdrettsnæring som selger fisk for mer enn 65 milliarder kroner årlig. Laks utgjør det aller meste av dette. Produksjon av settefisk (ung laks) skjer i ferskvann på land, mens laksen fôres opp videre i åpne merder i sjøen.

Fiskeoppdrett er en form for akvakultur, som er et begrep som omfavner oppdrett og dyrking av alle slags organismer i vann. Foregår akvakultur i sjøen kalles det havbruk. Fangst av vill fisk kalles derimot fiskeri.

Oppdrett i Norge

Rognkjeks produseres i egne anlegg for å brukes som rensefisk i lakseoppdrett.
Rognkjeks
Av /iStock.

I Norge oppdrettes hovedsakelig laksefisker som atlantisk laks, regnbueørret og sjørøye. Disse tre artene står for 97,5% av alt fiskeoppdrett i Norge. Oppdrett av rensefisk er nest størst (2,3%). Rensefisk brukes i lakseoppdrett for å redusere antall lakselus.

Selv om det oppdrettes flere andre arter som torsk, kveite, steinbit, piggvar og så videre, står disse bare for 2 promille av totalt fiskeoppdrett i Norge (se Tabell 1). Totalt ble det solgt norsk oppdrettsfisk for over 65 milliarder kroner i 2017.

Tabell 1. Fiskeoppdrett i Norge (2017)

Art Mengde (tonn) Verdi (millioner kroner)
Atlantisk laks 1 219 235 61 389
Regnbueørret 65 350 3 022
Rognkjeks 30 286 552
Berggylt 576 18
Torsk 492 12
Kveite 1 623 173
Røye 365 22
Andre arter 227 21
Totalt 1 318 153 65 210

Oppdrett i verden

Figur 1. Landenes andel av verdens fiskeoppdrett, etter mengde fisk. Kina står for 55%, Norge 2%. Tall for øvrige land: Egypt 3%, Brasil 1%, Chile 1%, Bangladesh 4%, India 10%, Indonesia 8%, Myanmar 2%, Filippinene 1%, Thailand 1%, Vietnam 5%, Andre 8%. Kilde: FAO / SSB.

Fiskeoppdrett i verden
Lisens: CC BY SA 3.0

Ferskvannsfisken Tilapia er en viktig type oppdrettsfisk på verdensbasis.

Tilapia
iStock.

På verdensbasis dominerer fiskeoppdrett av karpefisk i Asia.

Asia står for nesten 90% av verdens fiskeoppdrett. Kina er verdens største oppdrettsnasjon med over enn halvparten av oppdrettet fisk. Norges bidrag er på 2,4% målt i kvantum fisk, og rundt 5% målt i verdi.

Tabell 2. Fiskeoppdrett i verden (2016)

Art / gruppe Mengde (tonn) Verdi (millioner kroner)
Karpefisker 30 544 737 555 478
Tilapia og andre ciklider 5 898 793 94 784
Andre ferskvannsfisker 9 944 402 208 868
Laksefisker 3 319 715 161 423
Ål 286 375 17 957
Stører 105 267 5 442
Andre diadrome arter* 1 245 986 16 475
Flyndrer 190 243 12 121
Tunfisk 37 973 5 071
Andre marine arter 2 517 658 85 915
Totalt 54 091 148 1 163 534

*) Diadrome arter er fisker som har deler av livssyklusen sin i ferskvann og deler i saltvann, se anadrom og katadrom.

Hvordan drives fiskeoppdrett?

Fiskoppdrett omfatter tre faser i livssyklusen til fisken.

1) Den første fasen er stamfiskproduksjon. Her bringes fisken frem til kjønnsmodning (gyting). Rogn fra hunnfisk og melke fra hannfisk samles fra gytenmoden stamfisk, og rognkornene befruktes ved av rogn og melke blandes.

2) Etter klekking går fisken over i den neste fasen som yngel. Formålet med yngelproduksjon er å bringe fisken frem til en viss størrelse eller biologisk tilstand. I lakseoppdrett kalles denne fasen for settefiskproduksjon og foregår i ferskvann. Settefiskfasen er over når laksen har gått gjennom en endring slik at den kan tåle saltvann. Dette kalles smoltifisering, og settefisk av laks kalles smolt.

3) Den siste fasen, matfiskproduksjon, handler om å fôre opp fisken til den når en størrelse som kan selges til kunder, f.eks. fiskehandlere, grossister eller butikkjeder. Laks og regnbueørret lever de to første fasene i ferskvann, mens marine arter som torsk lever hele livet i sjøvann. Rensefisk skal ikke spises av mennesker og fisken settes ut sammen med laksen når rensefisken har nådd en bestemt størrelse og er i stand til å beite på lakselusen.

Typer av fiskeoppdrett

Karper i dam. Oppdrett av karpefisk skjer hovedsakelig ekstensivt.
Karper
iStock.

Fiskeoppdrett bruker ekstensive, semi-intensive eller intensive produksjonsmetoder. I ekstensivt oppdrett settes yngelen ut i dammer, innsjøer, fjord- eller havområder, og fisken må livnære seg må næringen den finner selv, i områder som er inngjerdet med not, eller i naturlige innhegninger. Fjord- og havbeite er former for ekstensivt fiskeoppdrett hvor fisken ikke gjerdes inn. Semi-intensivt oppdrett ligner på ekstensivt, men fisken står tettere og den gis et tilleggsfôr. I intensivt fiskeoppdrett er hele livssyklusen til fisken under menneskelig kontroll, og betydelig arbeidsinnsats og penger blir brukt i produksjonen. Fisken står også mye tettere sammen enn i ekstensivt oppdrett. I Norge foregår det aller meste av fiskeoppdrett intensivt.

Intensivt fiskeoppdrett skjer hovedsakelig på tre måter; i åpne merder, i lukkede merder, og i kar på land (landbasert). Med åpne merder er fisken skilt fra det ytre miljøet med en not, og vannet flyter fritt gjennom. I lukkede merder brukes en tett skillevegg mellom det indre miljøet i merden og vannmassene utenfor. Vann må pumpes inn utenfra, og fôrspill og fiskeavføring kan samles opp. I landbasert fiskeoppdrett dyrkes fisken i kar på land. Vannet må pumpes inn utenfra, men vannbehovet kan reduseres ved at vannet resirkuleres. Med et resirkuleringsanlegg kan utslippene fra landbaserte fiskeoppdrettsanlegg reduseres.

I dag produseres det aller meste av oppdrett av laksefisk intensivt i åpne merder i sjøen, både i Norge og resten av verden. Oppdrett av karpefisk skjer hovedsakelig ekstensivt, mens oppdrett av Tilapia skjer med semi-intensive eller intensive metoder.

Fôring og ernæring

Den røde fargen på laksekjøttet kommer fra fôret. Fargestoffet astaxantin finnes naturlig i krepsdyr som vill laks spiser, og tilsettes i fôret til oppdrettslaks.

Laks
iStock.

I ekstensivt fiskeoppdrett må fisken spise fødeorganismer som finnes naturlig i miljøet. Med semi-intensivt og intensivt fiskeoppdrett må fisken fôres med enten levende fôr, våtfôr, mykfôr, eller tørrfôr.

I yngelfasen til marine arter som torsk brukes levende fôr som f.eks. villfanget dyreplankton, dyrkede hjuldyr og saltsjøkreps (Artemia).

Våtfôr, mykfôr og tørrfôr blir laget fra vegetabilske råvarer (f.eks. mel og olje fra oljefrø som soya, raps og solsikke, mel og fiber fra kornsorter som hvete, marine råvarer (fiskemel, fiskeolje, fiskeavskjær, mel fra rekeskall) og slakteriavfall fra husdyr (mel av kjøtt, bein, lever og lunge og blodmel). I tillegg tilsettes mineraler, vitaminer og eventuelle medisiner mot fiskesykdommer og parasitter. I laksefôr tilsettes også fargestoffet astaxantin, som finnes naturlig i noen krepsdyrarter som f.eks. reker. Astaxanthin gjør kjøttet til laksen rødt. Laksen klarer ikke å danne astaxanthin selv og er avhengig av å få det gjennom fôret.

I Norge brukes det utelukkende tørrfôr i fiskeoppdrett av matfisk. Kun i tidlig i yngelfasen til marine fiskearter (torsk, kveite, osv.) brukes levende fôr. Fisk, og spesielt laksefisk, utnytter fôret mer effektivt enn husdyr som storfe, fjærkre, og svin. Til å produsere 1 kg laks trengs ca 1.2 kg tørrfôr.

Historikk

Fiskeoppdrett. Arbeid ved merden med sortering av fisk. Matre i Masfjorden, Hordaland. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.
Figur 2. Global produksjon av atlantisk laks. Kilde: SSB
Oppdrett av laksefisk
Lisens: CC BY SA 3.0

Akvakultur har en lang historie. Det er rapportert om oppdrett av karpe i Kina og Tilapia i Egypt for 4000-6000 år siden. Første gang fiskeoppdrett, og da spesielt oppdrett av karpefisk i Kina, blir nevnt i historiebøkene er rundt år 500 fvt. I middelalderen ble det oppdrettet karpefisk i klostre i Europa. Også i Norge ble dette forsøkt, men uten suksess.

I perioden etter 1800 ble det gjort store fremskritt i yngelproduksjon av andre oppdrettsarter, slik som laksefisk. Klekking av ørret ble etablert i Norge i 1850, først og fremst for utsett for å styrke bestandene av ferskvannsfisk. På slutten av 1800-tallet ble den første regnbueørreten importert fra Danmark.

Tidlig på 1960-tallet klarte brødrene Vik i Sykkylven å gradvis tilvenne regnbueørret til sjøvann. På 1960-og 1970-tallet ble det eksperimentert med forskjellige laksefiskarter, oppdrettsteknologi og ernæring, og på slutten av 1960-tallet satt brødrene Ove og Sivert Grøntvedt ut den første laksesmolten i sjø. I tillegg utviklet de en åttekantet flytemerd. Den første oppdrettslaksen ble slaktet i 1971. Dette første pionerarbeidet la grunnlaget for moderne fiskeoppdrett i Norge. Produksjon av laksefisk vokste med ca. 6,5% årlig i perioden 1997-2017. I dag produseres over halvparten av verdens oppdrettslaks i Norge.

Siden 2012 har produksjonen av laksefisk stagnert, både i Norge og globalt (se figur 2). Det skyldes strengere reguleringer, og utfordringer knyttet til algeoppblomstringer, fiskesykdommer, lakselus, og miljøpåvirkninger.

Økonomisk betydning i Norge

Figur 3. Verdiskaping per årsverk for ulike næringer, millioner kroner årlig, 2018. Kilde: SSB

Verdiskapning
Lisens: CC BY SA 3.0

Figur 4. Eksportverdi av norsk oppdrettsfisk sammenlignet med andre viktige eksportvarer. Kilde: SSB

Eksportverdi
Lisens: CC BY SA 3.0

I Norge drives det fiskeoppdrett hovedsakelig langs kysten fra Agder i sør og til Finnmark i nord. Nordland og Trøndelag er de største oppdrettsfylkene målt etter slaktet kvantum laks, etterfulgt av Hordaland. Disse tre fylkene står for omtrent halvparten av den totale lakseproduksjonen i Norge.

Figur 3 viser verdiskaping per årsverk for ulike næringer i Norge (2018).

Oppdrettet laks og regnbueørret er en av Norges største eksportvarer (se figur 4), og står for 5,5% av landets eksportinntekter.

Næringens struktur i Norge

Figur 5. De ti største: Utvikling i andelen matfisk av laks som produseres av de ti største oppdrettsselskapene i Norge. Kilde: SSB/Fiskeridirektoratet.

Mellom 1970-tallet og begynnelsen på 1990-tallet var tillatelser for fiskeoppdrett begrenset til en per bedrift. I tillegg ble alt salg av oppdrettet laksefisk organisert gjennom Fiskeoppdretternes Salgslag (FOS).

Etter at FOS gikk konkurs i 1991 ble det tillatt for bedrifter å eie mer enn en tillatelse, noe som førte til at mange oppdrettsselskaper ble kjøpt opp av andre. I 1990 var det nesten 1000 oppdrettsselskaper I Norge, mens i dag er tallet rundt 150. De 10 største oppdretterne står for omtrent 70% av lakseproduksjonen i Norge. Verdens største oppdrettsselskap, Mowi, har hovedkvarter i Norge.

Regelverk

I følge lov om akvakultur (akvakulturloven) må alle som ønsker å drive med fiskeoppdrett i Norge ha en akvakulturtillatelse (konsesjon). Fiskeoppdrett har vært konsesjonsbelagt siden 1973. I tillegg er det krav til mengde fisk i oppdrettsanleggene, utslipp og påvirkning på miljøet, rømning, antall lakselus på oppdrettsfisk og vill laksefisk, fisketrivsel, og hvor de får drive virksomheten (lokaliteten).

I tillegg reguleres oppdrettsnæringen også av en rekke andre lover som matloven, dyrevelferdsloven, forurensningsloven, og så videre. Nærings- og fiskeridepartementet har hovedansvaret for å regulere oppdrettsvirksomhet, men også Fiskeridirektoratet, Mattilsynet, Miljødirektoratet, Kystverket, NVE og kommunene har viktige myndighetsroller.

I 2017 ble det såkalte trafikklyssystemet iverksatt. Dette deler oppdrettsnæringen inn i 13 produksjonssoner, altså geografiske områder. Disse sonene blir tildelt en fargekode, rød, gul og grønn. Fargen bestemmes på bakgrunn av påvirkning på miljøet. Grønne områder vil annet hvert år få tilbud om økt produksjonskapasitet, mens produksjonen av laksefisk må reduseres i røde soner. Produksjonskapasiteten holdes på samme nivå i gule områder. I dag er fargen kun beregnet ut fra beregnet påvirkning av lakselus fra oppdrett på vill laksefisk, men flere fiskevelferds- og miljømål kan bli brukt i fremtiden.

Betydning for matforsyning

Siden 1980-tallet har fangst av villfisk, altså fiskeri, stagnert, både i Norge og i resten av verden, og veksten i sjømatproduksjon har kommet fra akvakultur. Internasjonale organisasjoner som OECD og FAO peker på akvakultur og fiskeoppdrett som en viktig næring for å kunne produsere mer sjømat i fremtiden for å kunne dekke matbehovene til en voksende befolkning, som i tillegg er bra for helsen.

Miljøkonsekvenser

Fiskeoppdrett. Fiskeoppdrettsanlegg med merder i Selfjorden, Lofoten. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.
Lakselus. Ved siden av rømning av oppdrettsfisk peker havforskere på lakselus som den største miljøutfordringen for norsk fiskeoppdrett.
Av .
Lisens: CC BY 3.0

Internasjonalt har miljø- og dyrevernvernorganisasjoner kritisert fiskeoppdrett på grunn høy fiskedødelighet og mistrivsel, og næringens påvirkning på miljøet. Det er spesielt ødeleggelse av økosystemer (f.eks. mangroveskoger i Asia), bruk av antibiotika, bruk av ikke-bærekraftige ingredienser i fiskefôr, og utslipp til miljøet som miljøorganisasjonene er bekymret for.

I Norge peker havforskere på rømning og lakselus som de største miljøutfordringene for fiskeoppdrett i dag. Rømt laks går opp i de samme elvene som villaksen og gyter der, og forskere er bekymret for at dette påvirker genmaterialet i villaksen på en negativ måte. Lakselus er et betydelig problem i lakseoppdrett. Forskere er bekymret for at lakselus fra oppdrett skal feste seg på vill laksesmolt som vandrer ut fra lakseelvene og må gjennom de kyst- og fjordsystemene hvor det drives oppdrett av laksefisk. Lakselusen ødelegger huden på fisken og stresser laksen. Oppdretterne må bruke mye tid og penger på behandling og forebygging av lakselus. Lakselus koster oppdrettsnæringen omtrent 5-10 milliarder kroner per år.

Fiskefôr som ikke blir spist og avføring fra oppdrettsfisken kan hope seg opp under oppdrettsanleggene. I områder med dårlig vannutskiftning kan dette føre til biologiske og kjemiske endringer i bunnforholdene. Av den grunn gjøres det regelmessige undersøkelse av bunnforholdene under, og i randsonen av oppdrettsanleggene. I dag blir over 90% av lokalitetene kategorisert som gode. I 7% av oppdrettslokaliteter blir bunnforholdene beskrevet som dårlige, og 1,5% som veldig dårlige. Ved uakseptabel miljøtilstand kan Fiskeridirektoratet og Fylkesmannens miljøvernavdeling fatte vedtak om brakklegging inntil lokalitetens miljøtilstanden blir god.

Sammenlignet med annen kjøttproduksjon har fiskeoppdrett et lavere utslipp av klimagasser.

Fiskehelse og dyrevelferd

Helsemyndigheter er bekymret for bruken av antibiotika i fiskeoppdrett, og da spesielt i fiskeoppdrett i utviklingsland. Stor bruk av antibiotika kan føre til antibiotikaresistens. I Norge ble det brukt en del antibiotika til behandling av syk laks, hovedsakelig på 1980-tallet, men på grunn av strenge krav til bruk, og utvikling av vaksiner og gode driftsrutiner, falt antibiotikabruken med 99% mellom 1987 og 2013. I dag brukes relativt små mengder, og hovedsakelig til rensefisk.

Veterinærer er bekymret for høy dødelighet i oppdrett. Ca. 15% av oppdrettslaks dør eller forsvinner i sjøfasen. Dødelighet er den største årsaken, mens kun 0,04% (2018-tall) skyldes rømning. Årsaker til at fisken dør er bakterie- og virussykdommer og parasitter (som lakselus). I tillegg kan behandling mot parasitter og annen håndtering føre til at fisken mistrives eller dør.

For å bekjempe lakselus bruker oppdrettere rensefisk. I 2018 ble det satt ut 49 millioner rognkjeks og leppefisk i oppdrettsmerder. Rensefisk er effektive lusespisere, men veterinærer er bekymret for den høye dødeligheten og for trivselen til rensefisken.

Framtidsutsikter i Norge

Til tross for mange forsøk på oppdrett av andre fiskearter, er består nesten alt fiskeoppdrett (99,8%) i dag av atlantisk laks, regnbueørret og rensefisk. Politikere ønsker en mangedobling av sjømatnæringen i Norge innen 2030 og 2050, men at veksten skjer på en bærekraftig måte. For lakseoppdrett betyr dette konkret at lusemengder og rømning reduseres, og overlevelsen til laksen forbedres. Fremtidig vekst i oppdrettsnæringen er svært avhengig av at disse miljø- og fiskehelseutfordringene løses.

Oppdrettere investerer derfor i ny teknologi for å redusere miljøavtrykket og for å kunne bruke nye geografiske områder til oppdrett. Eksempler er offshoreanlegg, semi-lukkede anlegg i sjø, lukkede anlegg i sjø, og landbaserte oppdrettsanlegg.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg