Fiskeoppdrett, omfatter kunstig befruktning, klekking, yngelpleie og oppfôring av fisk i fangenskap. Fiskeoppdrett inngår i begrepet akvakultur. Kultiveringen kan omfatte hele eller deler av fiskens livssyklus. Ved oppfôring av fisk «foredles» lite salgbart fiskeprotein til høyverdig mat. I mange land spiller fiskeoppdrett en viktig rolle for å skaffe billig protein til en raskt økende befolkning. Fiskeoppdrett i Norge omfatter i første rekke oppdrett av laks og regnbueørret.

Sykdommer, se fiskesykdommer.

Laks og regnbueørret er anadrome laksefisk. Det vil si at gyting, klekking og vekst frem til utvandringsferdig stadium (smoltifisering) foregår i ferskvann. Etter smoltifisering vandrer fisken ut i havet, men vender senere tilbake til ferskvann for å gyte. At fisken smoltifiserer vil si at den venner seg til et liv i saltvann, evnen til å skille ut salter trer i funksjon. Settes fisken i sjøvann tidligere, vil den ikke kunne overleve. Tiden det tar før fisken smoltifiserer, avhenger av art, vanntemperatur, dagslengde, fôrtilgang og vekstevne. I naturen tar det 1–4 år før fisken smoltifiserer. I oppdrett kan denne prosessen manipuleres, f.eks. ved bruk av høyere temperaturer, lys og kunstig dagslengde, og det har gjort det mulig å sette smolt i havet et halvt år etter at startfôringen begynte. Den vanligste driftsformen er at settefiskanlegget produserer ettårs smolt som leveres oppdretter og settes i sjøen i mai/juni, 16–17 måneder etter påbegynt startfôring.

Grunnlaget for matfiskoppdrettet utgjøres av klekkeri- og settefiskanleggene, som aler opp yngel til det stadium hvor fisken kan settes ut i sjøen. Anleggene er ofte bygd opp i tilknytning til hverandre, men mange settefiskanlegg kjøper også øyerogn fra avls- og stamfiskstasjoner langs kysten. Utviklingen av rognen måles i døgngrader (dgr.), som er produktet av antall dager og middelvanntemperaturen. Fra befruktning frem til øyerognstadiet tar det 200–250 dgr. (f.eks. 28 dager ved vanntemperatur 8 °C). Yngelen er på denne tiden klar for startfôring, som er det vanskeligste stadium i produksjonen. Her regnes 10–15 % dødelighet som et bra resultat. Et godt anlegg kan levere ca. 75 % smolt, beregnet av antall øyerogn.

Den smoltifiserte yngelen av laks og ørret overføres til forskjellige flytekonstruksjoner i sjøen. Flytemerder er den vanligste typen anlegg og blir brukt i nesten all norsk matfiskproduksjon. Merden består av tre hovedelementer: flyteenhet, notpose og hoppegjerde. I tillegg kommer lodd og fortøyninger. Det stilles store krav til lokalitet og drift ved matfiskoppdrett i sjø. Fôrspill, forurensning og sykdomsutbrudd påvirkes av vannkvalitet, strømhastighet, temperaturer m.m. En oppdretter har ofte to til tre lokaliteter, slik at en lokalitet til enhver tid ligger brakk. Mellom to lokaliteter skal det være minst 5 km. Mindre oppdrettere samarbeider ofte slik at de kjøper inn smolt fra samme produsent og holder hver ny årsklasse samlet på én lokalitet. Derved reduseres faren for smitte, og tapene ved et eventuelt sykdomsutbrudd begrenses. Det gjennomsnittlige antall måneder en laks befinner seg i sjøen, er vesentlig redusert. Det bidrar også til redusert fare for smitte og tap. Driftsprosessen kan styres slik at en kan slakte og levere jevnt hele året. Gjennomsnittsvekten ved slakting er nå 3–4 kg.

Under ferskvannsoppholdet anvendes store mengder industrielt produsert tørrfôr. Også i sjøen er tørrfôret dominerende. Fabrikkfremstillingen gir trygghet for rett sammensetning av fôrkomponentene, og tørrfôr lar seg lett innpasse i automatiserte fôrsystemer. I prinsippet finnes det tre typer fôr: tørrfôr, mykfôr og våtfôr. Mykfôr kan være et fullverdig alternativ til tørrfôr, men er arbeidskrevende og fordrer kjøle- eller fryselager. Høy pris på enkelte fôrkomponenter som f.eks. bindemiddel, har gjort at mykfôr heller ikke har kunnet konkurrere i pris. Våtfôr brukes svært lite i dag. For laks og ørret som ble produsert 2000–02 opererte man med en gjennomsnittlig fôrfaktor på 1,2. Fôrfaktoren er forholdet mellom fôrforbruk og produksjon.

Per 31. des. 2002 var det gitt 848 tillatelser/konsesjoner til oppdrett av matfisk. Det tilsvarer et volum på 9,7 mill. m3. Hordaland (140), Nordland (129) og Møre og Romsdal (95) er de tre største oppdrettsfylkene. Antall settefiskkonsesjoner var på samme tidspunkt 295, med en kapasitet på 202 mill. stykk per år. I tillegg er det gitt 27 stamfiskkonsesjoner (187 000 m3). Det er gitt 577 konsesjoner for andre fiskeslag, hvorav 373 for torsk og 178 for kveite. Det er også gitt 870 konsesjoner for oppdrett av skalldyr, primært blåskjell.

Oppdrett av laks og ørret har hatt en eventyrlig utvikling. I 2002 ble det omsatt 549 000 tonn oppdrettet laks og ørret til en førstehåndsverdi av 9,1 mrd. kr. Av dette var 465 000 tonn laks til en førstehåndsverdi av 7,7 mrd. kr. Ørret utgjør således en mindre del av den totale produksjonen med 83 000 tonn til en førstehåndsverdi av 1,4 mrd. kr. Nordland er fortsatt største laksefylke med drøyt 94 000 tonn, mens Hordaland er størst på ørret med 23 500 tonn.

Norge eksporterte i 2002 ca. 94 % av laksen og ørreten. Eksportverdien av oppdrettet fisk utgjorde i 2002 over 11 mrd. kr. Totalt ble det eksportert sjømat for knapt 29 mrd. kr i 2002. Laksefisk utgjorde 38 % av den totale eksporten. Fersk rund laks utgjorde 67 % av de eksporterte lakseproduktene, fryst rund laks utgjorde 11 %. EU er det viktigste markedet for norsk lakseeksport, med Frankrike og Danmark som de største avtakere av fersk laks. Japan, Tyskland, Spania og Sverige er andre viktige markeder for fersk norsk laks.

Etter Japan er Norge verdens største oppdrettsnasjon når det gjelder oppdrett i det marine miljø. Norge utsettes for stadige dumpinganklager og trusler om handelssanksjoner.

Innen fiske- og skalldyroppdrett har sysselsetningen vært stabil siden 1997. I 2002 var det drøyt 4500 ansatte med en samlet arbeidsinnsats på 5,8 mill. timeverk. På grunn av den sterke produktivitetsveksten i oppdrettsnæringen har antallet sysselsatte direkte ved oppdrettsanleggene gått ned siden 1989, til tross for sterk økning i produksjonen. I samme periode har avledet virksomhet og ringvirkninger tilknyttet oppdrettsanleggene hatt en sterk sysselsettingsvekst.

Tidlig i 1990-årene opplevde oppdrettsnæringen store omskiftninger med konkurser og endring av eierstrukturer. Næringen opplevde en krisetid grunnet overproduksjon i forhold til hva markedet kunne motta. En endring av oppdrettsloven i 1991 gjorde det mulig for én eier å ha flere konsesjoner. Det medførte en endring i bedriftsstrukturen fra en dominans av mindre enkeltforetak til større sammenslutninger organisert som aksjeselskap. Produksjonsanleggene må med nødvendighet lokaliseres til fjordområder langs hele kysten for å utnytte produksjonskapasiteten i sjøen, og lokaliseringen vil på den måten fortsatt ha en distriktsprofil. I de nye bedriftsstrukturene integreres ofte flere deler av driftssyklusen fra settefisk via matfisk til slakteri, foredling og eksport. Tilknytningene kan være medeierskap, samarbeidsavtaler eller strategiske allianser.

Produktiviteten per årsverk ble mer en firedoblet i perioden 1992–2002, og den øker stadig. Gjennomsnittlig produksjon per årsverk i 1992 var på knapt 80 tonn, mens den i 2002 var på drøyt 340 tonn. Kostnadene pr. kilo produsert fisk er sterkt redusert. Dette skyldes bedre rognkvalitet, mindre sykdom/dødelighet og opparbeiding av erfaring og kompetanse. Siste halvdel av 1990-årene var preget av økt lønnsomhet og optimisme. Dette drev flere selskaper til lånefinansiert ekspansjon, med oppkjøp av konsesjoner og virksomheter. Da lakseprisen falt og forble lav 2000–02, førte dette til økonomisk krise og konkurser for mange. Økende priser 2003–04 har ført til bedrede resultater.

Siden 1973 har oppdrett av fisk vært konsesjonsbelagt. Gjeldende lov om oppdrett av fisk og skalldyr er fra 14. juni 1985 (oppdrettsloven). Den ble sist revidert i 2003. Oppdrettsnæringen hører under Fiskeridepartementet med Fiskeridirektoratet som faglig og utøvende etat.

Norske Fiskeoppdretteres Forening (NFF, opprettet 1970) er nærings- og interesseorganisasjon for alle som driver oppdrett av fisk og skalldyr i Norge. NFF og Fiskerinæringens Landsforening (FNL, opprettet 1991) opprettet i 1995 Fiskeri- og Havbruksnæringens Landsforening (FHL). Senere er Fiskefôrprodusentenes Landsforening og Sildemelfabrikkenes Landsforening innlemmet i sammenslutningen. Fiskeoppdretternes Salgslag hadde 1978–91 i medhold av råfiskloven enerett til omsetning av laks, røye og ørret. Da salgslaget gikk konkurs 1991, falt også eneretten til omsetning bort.

Fiskeoppdrett har lange tradisjoner i Egypt og i orientalske land, og fra Kina foreligger rapporter om fiskeoppdrett fra 4000–5000 år tilbake. I år 475 f.Kr. utgav kineseren Fang Li boken Fish Farming Classic, hvor han beskriver oppdrett av karpe i jorddammer og bruk av kunstig befruktning. I Europa var fiskeproduksjon av stor betydning i klostrene i middelalderen, hvor de viktigste fiskeslagene var karpe og karuss. Munkene gjorde mye for å spre kunnskapen om dambruk, og med dem og klosterlivet kom kunnskapen også til Norge. Karpedambruk ble imidlertid ikke økonomisk vellykket i Norge på grunn av det kalde klimaet. Senere forsvant både munkene og dambrukene ved reformasjonen, men mange steder i landet finnes det fortsatt stammer av karuss som opprinnelig ble innført til klosterdammene.

De første klekkeriene ble bygd i Norge i 1850-årene. Formålet var å styrke bestandene tilknyttet viktige ferskvannsfiskerier. Egg fra laksefisk ble klekket og utsatt i vassdrag som nyklekt yngel, et kulturtiltak som ennå praktiseres mange steder. I 1882 ble det innført amerikansk regnbueørret til Europa. Det viste seg at denne arten egnet seg meget godt for fiskeoppdrett, da den lett lærte å ta kunstig fôr og vokste hurtig. I Danmark og på kontinentet utviklet det seg et lønnsomt ørretoppdrett i jorddammer med ferskvann. Omkring år 1900 ble det importert regnbueørret fra Danmark til Norge. Det tok imidlertid lang tid å utvikle matfiskoppdrett av denne arten i ferskvann, og det var kun mulig i enkelte områder ved sørvestkysten av Norge. Brødrene Vik i Sykkylven fant i begynnelsen av 1960-årene at regnbueørret gradvis kunne vennes til sjøvann. Det var en viktig oppdagelse for overgangen av oppdrett fra land til sjø. Ørreten vokste atskillig raskere i det varme sjøvannet. Nye driftsteknikker i sjø med merder og innhegninger viste seg dessuten både sikrere og rimeligere enn driftsformer på land. På Hitra satte brødrene Grøntvedt ut laksesmolt i merder i sjøen i 1969. De oppnådde svært gode resultater allerede første året, og gjennombruddet for lakseoppdrett kom i begynnelsen av 1970-årene.

Se også havbruk og skalldyroppdrett.

    Foreslå endringer i tekst

    Foreslå bilder til artikkelen

    Kommentarer

    Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

    Du må være logget inn for å kommentere.